Da et virus endret verden …
5. juni 2020
Det var ikke bare et land som ble berørt i mars. En hel verden stengte ned og innførte mer eller mindre inngripende restriksjoner for sitt folk.
Da jeg rundt jul og nyttår så de første oppslagene om viruset i Wuhan, tenkte jeg ikke noe særlig over det. Det var ikke før vi nærmet oss mars måned, at vi skjønte at dette kunne bli større enn vi først hadde antatt.
Likevel er det sånn at vi lever med våre jobber, vårt dagligliv og våre rutiner. Og det som skjer ute i verden, det skjer der.
En tom benk i Paris (Foto: Kaja Nylund)
Brått skjedde alt på én gang. Jeg kan ennå kjenne pulsen min, den voldsomme hjertebanken, den dagen jeg sto på kontoret og bladde gjennom nyhetene på mobilen min. President Macron kom til å stenge grensene.
Min mann var på det tidspunktet i London på jobb, men heldigvis ble jobben korona-kansellert, slik at han rakk siste tog til Paris før grensene stengte. Da hadde jeg gått i ring hjemme av nervøsitet.
Avsperrede togseter (Foto: Kaja Nylund)
Da han var trygt fremme og sammen med meg, klarte jeg å stenge det uvirkelige som skjedde ute. Det ble godt å flykte inn i mine fiktive univers, og å tilbringe tid sammen med Rebekka på Elveløkken, eller karakterene i min nye serie som jeg skriver på. Det ble en fast rutine å skrive fra morgen til ettermiddag, til Dagsrevyen kunne slås på kl. 19. På kvelden spilte vi mye Rummikub, og i skrivepauser på dagen tok vi vårrengjøringen!
Rummikub (Foto: Kaja Nylund)
Da presidenten stengte landet 17.mars, ble vi satt under portforbud. Du skjønner ikke hvilken frihet du har, før du mister den. Jeg liker meg best foran skjermen med historiene mine, men å ikke lenger kunne velge å gå ut som før, satte meg i en underlig sinnsstemning. Jeg hadde virkelig ikke trodd jeg kom til å bli så påvirket av det, jeg som liker meg alene. Nå kunne jeg ikke lenger løpe langs kanalen. Jeg kunne ikke ta en tur på butikken etter treningen heller, dersom jeg ikke rakk begge deler innen en time. Og treningen måtte foregå i en radius på 500 meter fra hjemmet. Jeg fant på nettet at postkontoret hadde åpent, men siden jeg ville sende noe, fikk jeg ikke komme inn. Tre vakter ba meg snu og gå.
Vårstemning i Paris (Foto: Kaja Nylund)
Vi måtte fylle ut et papir (som etter hvert kunne fylles inn digitalt) som vi måtte ha med oss, som beviste hva ærendet vårt ute var, og hvor lenge vi hadde vært ute. Vi måtte legge inn klokkeslett, navn, dato, bostedsadresse, hvor vi er født … Dette måtte vi alltid bære med oss i tillegg til ID.
Det var surrealistisk å oppleve et Paris med folketomme gater og stengte butikker, folk med hansker og munnbind og en unaturlig stillhet, kun brutt av lyden av sirener.
Kaja på vei til butikken med munnbind og hansker (Foto: Kaja Nylund)
Plutselig blir du veldig bevisst alle som hoster, alle som kommer for nær deg på butikken. Vi la opp til handling én gang i uken. Folk holdt god avstand til hverandre. Det ble ekstra merkbart i et land der det er vanlig å kysse folk man kjenner på kinnene når man møtes.
For meg ble ikke dagene under portforbudet et «fengsel», men de ble annerledes. Jeg kunne fremdeles sitte med mine univers og skape historier slik jeg elsker å gjøre. Sånn sett var jeg heldig som fortsatt hadde jobb å gå til, og trofaste lesere som ventet på neste bok underveis.
Kaffe og kanelgifler på takterrassen (Foto: Kaja Nylund)