LES UTDRAG FRA RALLAR-GURI

Omslagsillustrasjon og -design: Kjetil Nystuen

1876. I løpet av kort tid har Guri mistet begge foreldrene og hjemmet sitt. Hun blir tvunget av sted for å skape et nytt liv. På Rørosvidda støter på hun den avmagrede ungjenta Emma. Selv etter at Guri har tatt barnet under sine vinger, forblir jenta et mysterium. 

Rørosbanen nærmer seg ferdigstillelse, og med litt hell skaffer Guri både seg selv og Emma arbeid som kokker i en arbeiderbrakke. Omgitt av tolv jernbaneslusk må hun lære å holde seg trygg, styre brakka og takle nye, ukjente følelser. For hvordan skal hun håndtere at hjertet brått banker raskere for en av dem? 

***

Kapittel 1

Rørosvidda, mai 1876

Guri sto halvveis skjult bak buskaset ved den blanke nylagte skinnegangen da toget langsomt dro seg forbi. Synet av den store maskinen var både skremmende, uvirkelig og fascinerende. I noen få sekunder fikk det henne til å glemme den tunge sorgen hun bar i hjertet. Lokomotivet ga fra seg prust og stønn som et slitent dyr, lastet for tungt, eller plaget med å dra det tunge lasset for lenge. Men lokomotiv kunne da vel ikke bli slitne? tenkte hun der hun sto.

Bak lokomotivet fulgte vognene. Den fremste var lukket, og så nesten ut som et lite uthus på hjul. Hun kunne ikke se hva den inneholdt, om den var fylt med slikt de hadde bruk for, karene som arbeidet med å bygge jernbanen. For hun trodde ikke det var mennesker i den lukkede vogna. Bak den fulgte nemlig to åpne vogner med mannfolk som satt så tett at de bare så vidt hadde plass. Hvor mange kunne de være? Kanskje femten i hver. Rundt tretti, alt i alt.

Mennene spøkte og lo, og virket langt mindre slitne enn lokomotivet, selv om de måtte være det, slitne altså, disse mannfolka i alle aldre. De yngste hadde kanskje så vidt sluppet gjennom konfirmasjonen, om de i det hele tatt hadde fått presthanda, som folk sa på disse kanter. Kanskje var det ikke så viktig å kunne salmevers og bibelhistorie utenat. Om du skulle være med og bygge jernbane, ta de aller tyngste takene, betydde sterk rygg og kraftige armer mye mer.

Det var som om de mange arbeidsdagene hadde etset seg inn i ansiktene på noen av de eldre karene, som dype furer. Bart og skjegg var grått som steinene som var lagt langs linja for å sørge for at skinnegangen tålte tyngden når jernhesten kom trekkende med vognene og mannskapet sitt.

De fleste var verken purunge eller gamle, kanskje mer på hennes egen alder, rundt de tjue eller noen få år eldre. Hatten bar de kjekt på snei, og blikkene hadde noe våkent og lekent i seg. Det var som om de struttet av selvsikkerhet. De følte seg nok voksne og sterke, hadde livet foran seg. Kanskje drømte de om å møte en helt spesiell på dansen en lys sommerkveld eller i et dunkelt lokale under martnan? Ei å bli glad i.

Guri ble stående usett og glane. Hun skalv svakt, men ikke av kulde, for det var ikke særlig kaldt i det karrige landskapet. Det lange, rødbrune håret bar hun i en flette som lå tung mot ryggen. Skautet hadde hun dratt av seg, for hun var blitt varm av å gå langt og fort uten hvile. Enda godt at kroppen hennes var slank og smidig, sterk av mye hardt arbeid.

Hun følte seg så sliten, ensom og forkommen. Hun skulle så inderlig ønske at hun hadde vært del av noe. Et fellesskap, som disse mannfolka.

I stedet følte hun at hun svevde som et lite løvblad, at hun ikke hadde noe fotfeste, ingen sikker mark under føttene, som om hun brutalt var blitt revet av treet hun hadde tilhørt. Det var smertelig vondt å føle seg så lett.

Da siste vogna hadde passert henne, tok hun mot til seg og trådte fram. Tok de få skrittene ned til linja for å følge toget og mannfolka med blikket helt til de forsvant rundt en sving et stykke lenger vekk, der hun hadde hørt at slusken, som de ble kalt, arbeidet på anlegget.

Så fikk likevel en av karene på den siste vogna øye på henne. En av dem som verken var purung eller gammel, men mer på hennes egen alder. Hun fikk et glimt av lyseblå øyne og et blendende smil, selv om avstanden var blitt for stor til at hun kunne se ham ordentlig. Men han så henne, for han løftet på hatten og svingte den over hodet mens han kauket et eller annet som ikke ga noen mening. Kanskje var det heller ikke riktige ord, bare et rop, så hun skulle forstå at han hadde sett henne.

Guri var ikke vant til mannfolk. Hun hadde ikke vokst opp med en bror, langt mindre hatt noen kjæreste. Hvordan skulle det ha gått til, så avsides som de bodde? Men faren hadde jo vært der som den store tryggheten. Mora også, hun hadde alltid vært ved Guris side.

Men ikke nå lenger.

Hun hadde følt et blaff av en slags lys forventning da den glade slusken vinket med hatten, men det fortapte seg i savnet og sorgen som brått vendte tilbake, mørk og tung. Sammen med vissheten om at hun var helt alene i denne verden.

Kapittel 2

Snart var det som om toget aldri hadde passert. Lyden var dødd ut, lukta også. Den tykke røyken hadde løst seg opp og var forsvunnet med det kjølige vinddraget som alltid var her oppe på vidda, hvor det var lite ly å finne mot vind og dårlig vær. Trærne var pjuskete og små, knapt høyere enn henne selv, og greinene var bare, for ennå var de bare et stykke ut i mai. Snøen lå fremdeles i fonner og driver. Det grågule gresset på jordene hun så vidt skimtet rundt bebyggelsen i det fjerne, hadde ennå ikke begynt å spire. Ingen beitedyr var å se, for det var jo ikke noe å beite på.

Men om få uker ville våren eksplodere i grønt, alt på samme tid, løvet på trærne, gresset, blomstene. I løpet av bare noen dager ville sommeren være som tryllet fram. Og vinteren bli som et blekt, uvirkelig minne.

Det gjorde vondt å minnes de hektiske dagene da mora og faren ennå var i live – gleden og arbeidslysten de hadde følt, selv om alt skulle skje i løpet av kort tid. Jordveien var ikke stor, men arbeidet måtte gjøres for hånd. En egen hest hadde vært en uoppnåelig drøm, og kua var for gammel og skrøpelig til annet enn å gi noen få livgivende dråper med melk. Men to søyer hadde kommet seg gjennom vinteren og gitt to lamunger hver. Om foreldrene fortsatt hadde vært i live, ville dyra blitt sluppet ut i skogen ved bruket. Egentlig hadde de ikke hatt noen rett til å la buskapen beite der, men storbonden hadde sett gjennom fingrene med det, og ikke forlangt noen godtgjørelse.

Så var faren blitt syk og hadde begynt å skrante. Deretter mora, av samme syken. Det hadde gått fort for dem da de først la seg til, så fort at det nesten ikke var til å fatte at begge nå var stedt til hvile under torva på den vesle gravplassen.

Guris barndomshjem lå med ett øde, og andre skulle flytte inn. Kanskje kom hun aldri mer til å se den værbitte stua, den faren hadde bygd med sine egne hender, og som med årene var blitt like grå som håret hans. Hun måtte tenke på brettet utenfor kjøkkenvinduet, hvor mora hver eneste vintermorgen hadde strødd ut smuler til småfuglene som ikke tok seg bryderiet med å dra sørover om vinteren. Og stæren, som kom igjen vår etter vår, og la eggene sine i den vesle kassa under gavlen som faren hadde laget som reir for fuglen. Stæren ville sikkert komme denne våren også, og sitte på taket og skvatre sommeren igjennom. Kanskje ville den undre seg over hvor de gamle eierne var blitt av. Hun håpet det, på et vis.

Trærne savnet hun også, rognen og heggen som omkranset den vesle tømmerbygningen og ga både glede for øyet, ly for vinden og bær de plukket om høsten. Og den vesle kjøkkenhagen, der det i gode år grodde poteter, av og til andre rotfrukter også. Mora hadde vært så flink med sånt.

Guri trakk pusten, ville ikke tenke, kunne ikke la sorgen og lengselen etter det som hadde vært ta overhånd. Med raske skritt begynte hun å gå langs jernbanelinja i samme retning som toget hadde forsvunnet. Om hun gikk inn til Røros, kunne hun kanskje finne seg arbeid, eller i det minste få tak over hodet. Hun hadde ikke råd til å ta mer enn én dag av gangen – orket ikke tenke lenger fram, på hva som skulle skje når det ble sommer, når det ble høst og vinter igjen.

Kanskje burde hun forsøkt å legge veien enda mer mot sør, dit somrene var lengre. Kunne det være lettere å finne arbeid sørpå? Det ble da vinter og snø selv i hovedstaden, hadde faren fortalt.

Frykten truet med å overmanne henne, kroppen ble kraftløs, så hun sank sammen på linja. Kanskje kom det et nytt tog som …

Nei, hun skulle ikke, måtte ikke gi seg, selv om hun var aldri så alene og ikke ante hva hun skulle gjøre.

Så hun fortsatte å gå, sette en fot foran den andre, prøvde å tenke kun på det, at føttene flyttet seg framover.

Etter langt om lenge sto hun og så ned på flata der Bergstaden lå, omgitt av lave delvis snødekte fjell. I det fjerne steg røyken fra smeltehytta til værs, før den løste seg opp i sørlig retning. Den virket annerledes enn røyken fra lokomotivet. Mindre svart på et vis, fargen gikk mer mot det gule. Men kanskje var det bare innbilning, fordi hun visste den ville stikke av svovellukt bare hun kom nær nok. Hun stanset og trakk pusten. Fra der hun sto, så det nesten ut som om røyken kom fra den høyreiste kirka, Bergstadens Ziir som den ble kalt, og som var nesten hundre år gammel.

Faren hadde flere ganger tatt henne med seg inn til Bergstaden. Hver gang var de innom allmuebiblioteket i Flanderborg, der faren lånte bøker. Selv om han først og fremst dro til Røros for å handle, var besøkene på biblioteket en hellig stund for ham. De dro inn til byen med jevne mellomrom gjennom hele året, men det viktigste var å være til stede i februar, da martnan ble holdt. Vinterfesten trakk til seg folk fra alle kanter, til og med folk fra Sverige, som i dager og uker fraktet med seg det skjøreste vindusglass på sledene, gjennom det hvite vinterlandet. Nordfra, fra Selbu, kom de med tunge slipesteiner. Fra sør fraktet bønder med seg levende grisunger, brennevin og kjøtt. Og vestlendingene, de hadde med seg tønner fulle av sild og annet fra havet. Det hun ikke visste noe om, for hun hadde jo aldri sett det. Bare drømt om den våte, salte vidda som hun hadde hørt om fra bøker.

Til martnan hadde faren hatt med seg slikt som kunne selges av det bruket og fjellet ga. Skinn av rev, ekorn og røyskatt, alt hva han maktet å fange i fellene han satte ut. Og noe av kjøttet fra lammene de slaktet på høsten.

Kanskje kunne hun ha levd av fellene, og de to søyene og kua? Om hun hadde fått lov til å beholde bruket. Om hun hadde våget.

Tanken var meningsløs, det var uansett for sent nå.

 ***

Litt senere gikk hun over de flate myrområdene inn mot bebyggelsen. Når våronna var unnagjort, ville Floene, som området het, bli fullt av folk som skar torv. De la den til tørk for å ha noe å fyre med til vinteren. Den skrinne skogen ga ikke nok brensel. Dessuten tilhørte den kobberverket, eller Verket, som det ble kalt. Derfor måtte folk flest bruke torv.

Nå var det bare et par mannfolk i området. Lange blikk fulgte henne da de rettet ryggen og strøk svetten fra panna. De undret seg sikkert på hvem hun var for en. Hvor hun kom fra og hva hun skulle, der hun gikk med knyttet som inneholdt alt hun eide.

I det samme begynte det å regne.

Et stille kaldt drypp til å begynne med, så tiltok det gradvis.

Hvis jeg ikke finner ly, blir jeg dyvåt og iskald, tenkte hun fortvilet, og så seg hastig rundt. Ute på jordene litt lenger bort sto mange små høyløer spredt. De var sikkert tomme nå som det snart var sommer og tid for ny grashøst, men de kunne i hvert fall gi tak over hodet.

Hun småsprang mot den nærmeste, mens hun så seg rundt for å se om noen holdt øye med henne. Men de to mannfolka var ikke lenger å se. De hadde nok søkt ly for regnet.

Løa var gissen, tømret av tynne bjørkestammer. Glipene var store mellom laftene, slik det skulle være. Luft måtte komme inn for å holde høyet tørt. Døra i tverrenden sto på gløtt, hadde verken slå eller lås, for her var jo ikke noe å stjele.

Guri åpnet den og smatt inn.

Det var skumt der. Mørke skyer hadde dratt inn over himmelen da regnet kom, og tatt brodden av dagslyset. En liten glugge mot sør slapp inn litt av det sparsomme lyset, men i krokene var løa mørk. Hun skimtet så vidt noen favner med høy. Ellers var det tomt. Eller …?

Noe rørte seg i et av hjørnene, og fikk henne til å skvette til. Hun klarte så vidt å kvele et lite skrik.

Kanskje var det skrømt?

Nei, det kunne det vel ikke være, nå midt på lyse formiddagen. Eller? Faren hadde bare ledd av sånt. Men mora hadde fortalt henne mange historier, advart henne om hva som kunne skje hvis man møtte de underjordiske. For mora hadde sett småfolket med sine egne øyne, og visste hva hun snakket om, hadde hun sagt.

Guri trakk pusten dypt for å roe seg. Sannsynligvis var det bare mus eller en jordrotte. Eller noe større; en katt, en rev, kanskje til og med en bortkommen hundevalp. Men lyden som kom fra det mørke hjørnet, minnet ikke om noe fra et dyr. Det lød som en slags klynking, eller nesten gråt.

Hun skulle til å si noe, men halsen snørte seg sammen, så hun ikke fikk fram en lyd. For det måtte være folk. Og det var vel så skremmende som dyr.

Høyet rørte på seg, som var det blitt levende etter vinterdvalen.

– Er … er det noen her?

Guri kjente knapt igjen sin egen stemme, hes og fremmed som den lød. Fortsatt sto hun med hånda på den slitte døra inn til løa, kunne ta spranget ut og bort om hun ville, men ble likevel stående. Det var som om nysgjerrigheten tok over for frykten, ga henne mot, selv om hjertet slo som en hammer mot brystkassen.

Klynkingen fra høyhaugen stilnet en liten stund, for så å tilta.

Brått innså hun at hvem eller hva det nå var som lå der, ikke var noe hun trengte å frykte. Noe mannfolk hun trengte å verge seg mot, var det nå i hvert fall ikke.

Likevel nølte hun, fortsatt ikke helt sikker på hva som skjulte seg der inne.

– Du … du trenger ikke være redd …

Ordene var like mye til henne selv som til den som lå gjemt i høyet. Langsomt slapp hun taket i døra, gikk nærmere og satte seg ned på huk. Forsøkte å skimte hva som skjulte seg i hjørnet.

Sakte vennet øynene seg til mørket inne i løa, og omsider skimtet hun en kropp gjennom det sparsomme laget med høy. Et hode og to øyne som stirret på henne.

– Jeg heter Guri. Hvem er du?

 ***

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Nytt håp er første bok i en gripende fortelling om tap, vennskap og kjærlighet i karrige omgivelser på Røros – og om å åpne hjertet sitt når man mister alt. 

Bok 1 er i salg fra 14. februar 2025, men du kan tegne abonnement allerede nå!

Du kan også bestille gratis bok 1.

Du kan også kontakte vår kundeservice på 23 30 24 28 eller kundeservice@bladkompaniet.no.

***

ANDRE SERIER AV ANNIKKI ØVERGÅRD:

CATHINKAS DØTRE

CHRISTIANIA, 1888
Andrine (16) arbeider på fyrstikkfabrikken. Hun frykter både den livsfarlige fosfornekrosen og den ekle formannen som klår på ungjentene. Samtidig drømmer hun om Kristian, den kjekke soldaten i Frelsesarmeen.

Jenny (19) vil ha mer ut av livet enn bare å vente på en ektemann. Skal hun bli diakonisse, som sin tante, og forbli ugift? Men hva da med Johannes, fyrstikkarbeideren som reddet livet hennes, og som hun ikke får ut av tankene?

Serien er ferdigskrevet og er på 20 bøker!

De finnes både som papirbøker, lybøker og e-bøker.

Du kan også kontakte vår kundeservice på 23 30 24 28 eller kundeservice@bladkompaniet.no

***

OM FORFATTERNE:

Foto: Bladkompaniet

Annikki Øvergård er et pseudonym for Annikki Torgersen (f. 1957) og Jan Erik Øvergård (f. 1955). Hun har embetseksamen i sykepleievitenskap. Han har vært journalist. Sammen har de tidligere utgitt seriene Rosemalt, Anna fra Røros og Cathinkas døtre. Rallar-Guri er deres fjerde romanserie.