LES UTDRAG FRA KLØVERTUN
TELEMARK 1894
I en liten bygd i Telemark finner vi den idyllsike gården Kløvertun. Kate Helen Simonsens nye romanserie med samme navn er en medrivende historie om livet langs den vakre Telemarkskanalen på 1890-tallet sett gjennom odelsjenta Helenes øyne.
Helene bor på den idylliske gården Kløvertun i Telemark med foreldre og tre søstre. Fornuften tilsier at hun gifter seg med Petter, nabogutten hun ser på som en venn, men det er en helt annen som får det til å krible litt ekstra i henne ...
Kapittel 1
Fjågesund i Telemark, tidlig i mars 1894
Helene trasket langs kjerreveien hjemover mot Kløvertun. Snøen knirket under sålene på støvlene, og hun hadde en frisk rødfarge i kinnene. Hun hadde vært på Hasselgården og levert noen forseggjorte forklær. Både Helene og moren var syersker og tok imot oppdrag, og denne gangen hadde bestillingen vært på fem forklær til den største gården i den vesle bygda. Hun svingte litt med den tomme kurven, før hun trakk den lenger inn på armen og stoppet opp på veien. Hun løftet blikket og så mot den flotte, nye kirka som ble bygget på en bakketopp ovenfor krambua.
Folk i Fjågesund var glade for at de endelig skulle få sin egen kirke, så slapp de å reise den lange veien til Kviteseid til søndagsgudstjeneste. Det hadde vært stor aktivitet i bygda i løpet av den tiden kirka ble bygget. En arkitekt samt et helt arbeidslag med håndverkere fra Skien hadde hatt oppdraget. Det gjensto fortsatt noe arbeid før kirka sto ferdig, men datoen for innvielsen var blitt satt til 15. april, og det var bare fem uker unna.
Helene gledet seg til å trå inn i kirkebygningen for første gang. Og snart ville den nye presten ankomme bygda. Det ble pratet rundt om i stuene om hvem han kunne være. Var han ung eller gammel, gift eller ugift?
– Helene!
Helene snudde seg etter den velkjente stemmen. Vennen Petter på grannegården Granlia kom løpende mot henne. – Har du hørt hva som har hendt i krambua? spurte han og var både andpusten og rød i kinnene da han stanset foran henne.
Helene ristet fort på hodet, så det lange, brune håret flommet nedover ryggen. Den kalde lufta bet i kinnene. Selv om det var tidlig i mars, var det fortsatt kaldt, og snøen lå som et tynt teppe over bygda. Men om ikke lenge ville våren være i anmarsj med løv som spratt, blomstrende frukttrær, løvetann, irrgrønne enger, nysådde åkrer og fuglekvitter. Helene kunne knapt vente til naturen slo ut i full blomst, hun var så lei av vinter og kulde.
Hun så på Petter med store, brune øyne. – Hva har skjedd?
Han gispet etter pusten. – Arkitekten er død! Oda fant ham dinglende fra en takbjelke på værelset han leier hos dem.
Petters ord fikk det til å gå kaldt gjennom henne. – Gode gud, mumlet hun og la hånda mot kåpebrystet. – Noe så grusomt! Hun så for seg arkitekten som hadde leid værelset i andre etasje i krambua i flere måneder. Det var Jens Våge, faren til venninnen Oda, som drev både krambua og postkontoret, og som leide ut værelser til reisende i det store, hvite huset ovenfor brygga, der han bodde sammen med datteren.
Helene hadde hørt at arkitekten var en mann som stort sett holdt seg for seg selv på fritiden. Den eneste Holger Helgesen besøkte, var Jens i krambua, og ved et par anledninger hadde han visstnok vært på middag borte i Hasselgården. Helene hadde fått med seg at arkitekten hadde vært i konflikt med flere av håndverkerne som arbeidet med kirka, og at han til og med hadde avskjediget et par av dem.
Helene trakk hånda ut av strikkevotten og strøk vekk noen hårlokker som hadde forvillet seg inn i munnen. – Var arkitekten død da Oda fant ham? spurte hun og stakk hånda inn i votten igjen.
– Død som en sild, sa Petter. – Helgesen må ha hengt der og dinglet i takbjelken siden i går, for han var helt blå, og tunga … Han sluttet å prate da han så hvor blek Helene var blitt. – Lensmannen og presten i Kviteseid er tilkalt, fortsatte han. – De dukker nok opp i løpet av ettermiddagen. Han trakk på skuldrene. – Hvem skulle ha trodd at Helgesen skulle gå hen og henge seg, han som har vært så stolt over at kirka snart er ferdig? For bare et par dager siden fortalte han Jens at han så frem til innvielsen, og at han selv skulle være til stede.
– Så merkelig, mumlet Helene. – Arkitekten må ha hatt større problemer enn noen visste om. Man går da ikke hen og tar livet av seg om man ikke har store plager her i livet. Tankene gikk til venninnen, som hadde funnet arkitekten. Hun så for seg Oda, som hadde åpnet døra og fått øye på kroppen som hang der.
– Oda blir tatt godt hånd om av faren, kunne Petter forsikre.
Helene så på ham og nikket stille. Petter var et par år eldre enn henne. Han var ikke så høy, knapt høyere enn henne selv, og slank i kroppen. Håret var mørkeblondt, og øynene var grå, og han var en hyggelig kar som ville alle vel. Dessverre manglet han nesten hele pekefingeren på venstre hånd. Han hadde vært uvøren en gang da han hogget ved, og kappet fingeren tvert av.
Det lå liksom i kortene at det skulle bli et par av de to. Men de var ikke kjærester. Petter hadde aldri kysset henne, men det hadde vært nære på en gang. Like før jul hadde Helene hørt foreldrene prate sammen om at Petter kunne være et solid og trygt gifte for henne, og hun visste at han likte henne godt. Men selv om Helene også likte Petter og syntes godt om ham, var hun usikker på følelsene sine. Var det kjærlighet hun følte for ham, eller bare vennskap? Men hva visste vel hun om å være kjær? Hva var egentlig ekte kjærlighet? Og hva med Petter, var han forelsket i henne?
Petter trakk den grå lua lenger nedover ørene da det kom en skarp vind feiende mot dem. – Skal vi ta følge hjemover? spurte han.
Helene stampet i bakken med føttene. Kulden trakk opp gjennom sålene på vinterstøvlene, selv om hun hadde tykke ullsokker på seg. – Jeg tror jeg går til krambua og ser hvordan det står til med Oda, sa hun mens hun lot fingeren gli over hullmønsteret i den fôrede, hvite strikkelua.
Lyden av hover skar plutselig gjennom lufta. De stirret bortover veien og fikk øye på en hest og kjerre som nærmet seg i stor fart. De hørte hvordan det knaket i seletøyet.
– Det er far, sa Petter og rynket pannen. – Han skulle da ikke komme hjem fra skogsarbeidet nå. Mon tro om noe står på?
Helene så mot Petters far, som satt i kjerra og holdt i tømmene. Gunnar hadde rim i håret, skjegget og øyenbrynene. Bonden på Granlia var farens nære og fortrolige venn. De hadde kjent hverandre hele livet. Gunnar var en imponerende skikkelse med den kraftige overkroppen og det firkantede ansiktet med dype furer. Det mørke håret var fullt av grå striper, det samme var det kraftige skjegget og de buskete øyenbrynene. Gunnar var et menneske det var umulig å overse eller overhøre. Han var kunnskapsrik, veltalende og høyrøstet med store fakter. Og når han hevet stemmen, pleide det å bli stille. Folk hadde stor respekt for ham.
Nå på ettervinteren drev Gunnar med tømmerhogst sammen med faren til Helene. Arbeidslaget lå i tømmerkoia oppe i skogen fra mandag til lørdag, det var enklest slik, og alle hadde med det de trengte av mat.
– Er det noe som står på, far? undret Petter da hesten stoppet foran dem.
– Det har vært en ulykke i tømmerskogen, sa Gunnar med den dype bassrøsten sin. Nå så han alvorstungt på Helene. – Det er dessverre faren din.
Helene bleknet. – H-hva har skjedd med … far? stotret hun og trakk pusten skjelvende.
– Baard fikk et tre over seg. Han har skadet beinet stygt og er blitt fraktet til doktorgården på Elstad.
Helene frøs på ryggen. – Gud bedre! Far … Det var som om resten av ordene hadde satt seg fast i halsen.
Petter la hånda på armen hennes. – Det er ikke sikkert det er så alvorlig med faren din, Helene.
– Jeg har nettopp vært på Kløvertun og gitt din mor beskjed om ulykken, Helene, fortsatte Gunnar. – Lovisa venter deg hjem med det samme, slik at du kan følge med henne til doktoren og høre nytt om faren din. Jeg ba Elise spenne Borken for kjerra. Så det er best at du skynder deg hjem!
Med hamrende hjerte la Helene på sprang hjemover som om det brant i hælene.
En liten stund senere svingte hun tømmene lett over Borken, som spente musklene og kastet seg fremover i seletøyet. Hesten og kjerra satte seg i bevegelse. De tre søstrene hennes sto på trappa og så etter moren og Helene, som kjørte i all hast bortover veien. Helene var den eldste i søskenflokken på fire, og derfor også den som hadde mest ansvar. Elise var atten år, det var bare fjorten måneder mellom Helene og henne, mens Natalie var femten. Den yngste søsteren Sara var ti. Nå sto Elise med armen om Sara, mens Natalie hadde gårdskatten Ludde på armen. Alle søstrene var bleke og blanke i blikket.
Elise hadde lagt noen ekstra skinn på sittebenken i kjerra, både til å sitte på og til å ha i fanget. Dette gjorde turen mer behagelig. Helene skottet bort på moren, som satt tafatt og blek ved siden av henne og stirret stivt fremfor seg. Lovisa hadde den brune vinterkåpa på seg og et grønt ullsjal om skuldrene. Ved siden av henne på setet sto en reiseveske, hvor hun hadde pakket noen av farens plagg, i tilfelle han måtte overnatte hos doktoren.
– Hva fortalte Gunnar deg, mor? spurte Helene. – Sa han noe mer om det som skjedde med far?
Moren vendte seg mot henne. – Gunnar sa at det hadde vært en ulykke med et tre som skulle felles, og at faren din fikk det over seg, sa hun mørkt. – Det var en ren og skjær ulykke. Baard kom under treet, og beinet ble sittende fast. Mer vet jeg ikke, sa hun og holdt seg fast i den skranglende kjerra. – Vi får klamre oss til håpet om at det ikke er så ille.
Helene nikket og svelget. Tankene gled til det Petter hadde fortalt om arkitekt Helgesen. Skulle hun fortelle om hendelsen til moren? Nei, tenkte hun. Moren hadde nok å tenke på akkurat nå. Samtalen fikk vente. Selv skulle hun jo ha vært hos Oda, men hun fikk nok god trøst av faren sin, og dessuten trengte moren henne nå.
Kjerra humpet videre på den smale kjerreveien. Helene lot blikket sveipe over den vesle bygda mens hun hyppet på Borken. Bebyggelsen var spredt med gårder og små stuer. Krambua lå like over brygga der kanalbåten MS Victoria pleide å legge til, for å frakte folk og varer langs Telemarkskanalen. Helene var glad i bygda og kunne ikke tenke seg å bo noe annet sted i hele verden. Og nå skulle de få sin egen kirke også. Hun kastet et blikk opp på den over tre hundre meter høye fjellveggen til Hyvrenuten, som tilhørte fjellet Ånas. Nuten var et kjent landemerke i Fjågesund.
Snart passerte de Hasselgården, hvor Helene hadde vært innom kjøkkenet tidligere på dagen og levert forklærne som moren hadde sydd. Tankene gikk til familien som bodde der.
Olav Bjerke var ikke bare bygdas storbonde, men også medeier i flere etablissementer både i Skien og Dalen. Han var en mann som nøt stor respekt i bygda og i mils omkrets. Hans hustru Beata var opprinnelig byfrue. Hun var kjent for å ha et vanskelig humør, det var det mang en stakkar som hadde fått erfare. Fruen var opptatt av utseendet og var alltid kledd i pene kjoler. Hun hadde egen syerske i Skien, men gav aller nådigst Lovisa og Helene noen oppdrag, som når hun ville ha nye gardiner, sengeklær, håndduker eller forklær, eller hadde annet tøy som måtte repareres.
Det fantes bare én sønn i Hasselgården, og nå skulle odelsgutten Simen snart gifte seg med Celestine Fredriksen fra Skien, som var datter av en bankdirektør. Simen og Celestine var det første brudeparet som skulle gifte seg i den nye kirka i Fjågesund. Helene syntes det var så romantisk med bryllup, og drømte om at hun selv skulle få stå brud en vakker dag.
Hun og Oda hadde sett frøken Celestine da hun og foreldrene kom med kanalbåten fra Skien til Fjågesund i romjulen for å besøke familien Bjerke. Den unge kvinnen hadde lyst englehår og var høy og smal, og virket noe alvorlig. Simen hadde tatt imot sin forlovede på brygga, og Helene hadde tenkt at det hadde vært et stivt møte. De unge hadde ikke engang berørt hverandre. Men hva visste vel hun om det å være kjærester, hun som selv aldri hadde hatt en.
Nå svingte Borken inn til Elstad. På porten var det et fint messingskilt som opplyste om at de var kommet til doktorgården. En allé av gamle eiketrær strakte seg fra veien og frem til det store, okergule huset. Nå var greinene nakne og sprikte mot den lyseblå himmelen, men om sommeren var de dekket av tett, grønt løvverk og var et vakkert skue.
Elstad var en mindre gård enn Hasselgården, men den var likevel stor og velholdt. Deres egen
gård, Kløvertun, var liten i forhold, og de hadde ingen tjenere. Foruten hovedhuset besto doktorgården av en stor, rød låve samt flere mindre hus rundt det koselige tunet, og det steg røyk fra pipene. Frostrøyken dampet fra mulen på Borken da Helene stanset hesten foran trappa. En dreng kom løpende for å ta seg av den.
Lovisa trakk pusten dypt og kløv ned fra kjerra.
– Trå varsomt, mor, det er glatt på tunet, sa Helene, samlet skjørtet og hoppet ned på bakken. Det knaste i grusen som var strødd utover issvullene, da hun gikk mot huset.
I kjøkkenvinduet viste et ansikt seg, og Helene kjente igjen den vennlige tjenestepiken som arbeidet der både som hushjelp og sykepleierske. Like etter åpnet Thorine døra for dem. Hun hadde et søtt ansikt og lyse krøller. Nå så hun alvorlig på de besøkende idet hun glattet hendene over det hvite blondeforkleet. – Vær så god, stig på, fru Helland og frøken Helene!
Det ble stampet snø av støvlene i vindfanget, og Helene fulgte etter moren inn i gangen, hvor hun nappet av seg lua og vottene. Det var velsignet godt å komme inn i varmen, og det luktet godt av nykokt kaffe og kaker.
– Doktor Saastad er fortsatt i sykestua sammen med din mann, fru Helland, opplyste Thorine med en liten skjelving i stemmen. – Frua ba meg vise dere inn i dagligstua. Dere kan vente der til doktoren er ferdig. Jeg skal ta kåpene og sjalene deres.
– Takk, sa Lovisa alvorlig og rakte tjenestejenta yttertøyet.
Helene brukte tid på å få av seg snørestøvlene. Knuten på lissen var fuktig og vanskelig å få løsnet. Men endelig var fottøyet og ytterklærne av. Hun gned de iskalde hendene og blåste på dem.
Plutselig hørtes et kraftig skrik fra et sted i huset, før det ble illevarslende stille.
Helene følte redselen som et lyn gjennom kroppen, for hun trodde det var farens smertebrøl de hadde hørt.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Bok 1 er i salg fra 18. oktober 2024, men du kan tegne abonnement allerede nå! Du kan også bestille gratis bok 1.
Du kan også kontakte vår kundeservice på 23 30 24 28 eller kundeservice@bladkompaniet.no
Bok 2 kommer i butikkene fredag 8. november!
Den kjekke lensmannsdrengen Einar klarer ikke å skjule sin begeistring for Helene. Hun innser at hun må glemme alle drømmerier om Gabriel, som er forlovet med Frida. Spørsmålet er bare om hun greier det ...
Andre serier av Kate Helen Simonsen:
SOLGULL
Mosterhamn, Bømlo, 1910
Solveig og Kristina er bestevenninner på tross av at de har vokst opp under svært ulike kår. Men vennskapet deres skal snart settes på harde prøver.
Kristina er forelsket i Lavrans, en kjekk kar som arbeider både på øyas tønnefabrikk og i landhandelen. Problemet er bare at landhandlerens bortskjemte datter også har lagt sin elsk på nettopp ham ...
Serien er ferdigskrevet og er på 20 bøker!
De finnes både som papirbøker, lybøker og e-bøker.
Du kan også kontakte vår kundeservice på 23 30 24 28 eller kundeservice@bladkompaniet.no
CAMILLA FRA ROSENDAL
Året er 1895. I den vakre vestlandsbygda Rosendal bor 17 år gamle Camilla sammen med mor, far og to søstre. Idyllen råder hjemme hos familien Dahl på Skogly, men mørke skygger hviler over bygda.
Søstrenes venninne, Hanna Opdal, har vært sporløst forsvunnet siden låvedansen sankthansaften. Hva kan ha skjedd med henne?
Samtidig skjer det spennende ting i Camillas liv. Hun har fått arbeid på hotellet og innser at hun begynner å få følelser for barndomsvennen Magnus. Men er han like betatt av henne?
Serien er ferdigskrevet og er på 22 bøker.
De finnes som papirbøker, e-bøker og lydbøker.
Du kan også kontakte vår kundeservice på 23 30 24 28 eller kundeservice@bladkompaniet.no
VILLBLOMSTER
Etnefjorden, 1903.
Elina har jobbet som hushjelp i Bergen et år, men nå skal hun tilbake til familien sin i bygda Vik hvor hun vokste opp. Søsteren har blitt sendt bort fordi hun er gravid og ugift, derfor trenger moren hjelp av Elina. På båtturen hjem møter hun den nye doktoren, og aldri har hun møtt en mann som ham …
Serien er ferdigskrevet og er på 25 bøker!
Villblomster finnes kun som e-bok.
Du kan også kontakte vår kundeservice på 23 30 24 28 eller kundeservice@bladkompaniet.no
OM FORFATTEREN:
Foto: Thomas Brun, NTB
Kate Helen Simonsen er fra Haugesund, men hun og mannen bor i Sveio og har fire barn. Hun har tidligere utgitt romanseriene Villblomster (25 bøker), Camilla fra Rosendal (22 bøker) og Solgull (20 bøker). Hennes nye serie, Kløvertun, skal bli 15 bøker.