LES UTDRAG FRA LAVENDELPIKEN
Design og illustrasjon: Kjetil Nystuen
21 år gamle Janiche ble funnet forlatt i kirken som nyfødt. Hvem foreldrene hennes er, forblir et mysterium. Det eneste hun har etter dem, er en pose tørket lavendel som lå i kurven sammen med henne. Siden har hun blitt kalt Lavendelpiken. Hun vokser opp som fosterbarn på handelsstedet Sandtorvholmen i Troms og er høyt elsket av alle – spesielt tvillingbrødrene Hermod og Havtor.
De to brødrene er rake motsetninger. Mens Hermod er bygdas stødige og omsorgsfulle prest, har Havtor båret et mørke i seg fra han var ung. Han er en dyktig notbas under vinterfisket, men hjemme på Sandtorv er han oppfarende og tverr. Allikevel er det Havtor som får Janiches hjerte til å banke ekstra hardt.
***
Prolog
Trondenes kirke, Harstad i Troms, mai 1874
Enkefru Thea Figenschou og peppermøene Karin og Anna Olavsdatter var et beryktet trekløver som skapte furore og pinlige situasjoner rett som det var. Til noens latter og forlystelse – til andres ergrelse og besvær. Denne dagen skjedde det i den gotiske middelalderkirka på Trondenes.
Trekløveret var søstre, men der enkefru Figenschou hadde giftet seg og stiftet familie, fant aldri de to yngste på at de skulle legge sju sorter blomst under hodeputa på sankthansnatta, og de hadde dermed forblitt ugifte. Enkefru Figenschou, også kalt Tutta, hadde store, gode armer som kunne omfavne det aller meste. Karin og Anna hadde naturligvis også kjælenavn, for slik er det jo; kjært barn har mange navn. Men seg imellom var de bare Karin og Anna.
Karin var eldst av de ugifte søstrene, og fra tidlig alder fikk hun kallenavnet Trøste-Karin, fordi hun alltid var der for veslesøstra når hun falt og slo seg, eller trengte omsorg. Anna var litt enkel, og hadde godt av en beskyttende storesøster.
Annas kjælenavn kom senere, etter at både Karin og Anna for lengst hadde stått for presten, for da Anna måtte gå om igjen, ventet Trøste-Karin på henne.
Som voksen sprang ei lettbeint Anna i marka på sensommeren og tidlighøsten med et stort kobberspann over armen og snuste opp myrgullet. Folk strakte hals når de så henne løpe av sted i et skrikende rødt skaut, og så ristet de litt megetsigende og lattermilde på hodet av Anna, som oppførte seg som om det var om å gjøre å komme først, selv om det som regel varmulter nok til alle. Derfor ble hun kalt Multe-Anna.
Tutta ville så gjerne bidra i soknet, og da prest og sjelesørger Haakon Isaksen trengte hjelp i kirka, hadde Tutta straks meldt sin interesse. Derfor hadde det seg slik at det var hun, av alle, som denne helt spesielle dagen fant det forlatte pikebarnet.
Tutta gikk rundt med bøssa som hun pleide for å sanke kollekten, og alle som hadde en skjerv til overs, ga den til kirka. Men veien til Trondenes var lang for mange, og derfor var ikke kirka helt full. Da Tutta rundet den bakerste benken, falt blikket hennes på en liten flettekurv.
– Nei, men se! Det ligger et barn her! utbrøt Tutta høyt og forferdet, selv om Karin sto like bak henne, og Anna var på vei ned midtgangen på den andre siden av de gråmalte benkene.
Karin bøyde seg over benken. – I alle dager, det er da et lite menneske! En pike, skulle jeg påstå, med så lange øyenvipper. Karin skjøv håret vekk fra panna og myste ned på den lille.
– Hvilket gudbenådet ansikt! Anna kom seg også bort til dem og tittet ned på den lille. – Se på de vippene! De lå som små vifter mot runde kinn. – Si meg, Tutta, har du badet i dag? Det dufter da så godt. Anna snuste ut i lufta.
– Det er ikke jeg som dufter blomstereng, svarte Tutta. – Det er det stakkars barnet! Se, det er noe mer her. En kroket finger pekte på noe ved barnets knyttede hånd. Hun skimtet et fiolett silkebånd. Tutta dro i båndet og en liten pose kom til syne.
– Det der er lavendel, sa Karin. – Det er slikt de kommer med, fremmedkarene! De seiler inn i sundet her, og kvinnene blir veike i knærne og våte i øynene, men aller verst er lammelsen i hjernen deres! Ikke engang Vårherre rår med det!
– En liten lavendelpike. Skulle dere ha sett! Tutta rørte ved et bløtt kinn. Hun var da aldeles ny her i verden, den lille, tenkte hun og kjente på en brå ømhet for det stakkars barnet.
De stimlet seg sammen rundt kurven der to kulerunde øyne tittet opp på dem, og ei lita hånd klemte hardt om teppekanten. Tenk at ingen hadde bitt seg i merke at noen hadde kommet inn og satt fra seg kurven! Det var stille i kirkerommet. Alle syntes å holde pusten mens de storøyd og vantro lyttet til trekløveret. Prest Haakon Isaksen kom ned fra prekestolen og nærmet seg kvinnene.
– Lavendelpike? Jo, så får hun hete det så lenge, mumlet Anna.
– Vi må finne moren hennes. Det må være ei som har melk, så hun burde være lett å finne. Tutta rettet ryggen. – Ingen får forlate kirka før jeg har fått kjent på brøsta! gaulet hun så det ljomet mellom veggene.
Alle så på Anna. Det var hun som hadde størst bryster av dem og det gikk jo ikke ubemerket hen. Hun så nedover seg selv. – Nei, men ærlig talt, de bare er sånn! Jeg har ikke født noe barn!
– Har du melk i dem? ropte en stemme lenger fremme i kirka.
– Så bare fordi de er tunge, må det være melk i dem? Anna satte hendene i livet og stirret oppgitt på Tutta, som hadde satt i gang det hele. Samtidig bredte rødmen seg i kinnene hennes, for det gikk opp for henne at hele kirkelyden satt og hørte på. – Da får jeg spørre hvem du fikk til å die dine unger, siden du er flatere enn kokkefjøla til han Bertheus på Sandtorvholmen! Hah!
Tutta ville svare, men i neste øyeblikk gikk kirkedøra opp. Kvinnene snudde seg mot den unge mannen som kom inn. Det var lenge siden de hadde sett ham. Det var alltid Hermod, tvillingbroren hans, de så. Det var jo han som skulle bli prest etter faren sin. Men Hermod hadde også vært sein i kirka denne søndagen, så sein at flere hadde stukket hodene sammen og hvisket seg imellom da han omsider fant plass på benken.
Havtor så ikke godt ut. De markerte kinnene hans var hvite som snø.
– Du er for seint ute, unge Isaksen, bemerket Tutta tørt. Prestens egen sønn hadde ikke store trangen til å sette seg ned for et gudsord. Ikke denne karen, nei. Prest Isaksens tvillingsønner var nylig konfirmerte. Den ene veltalende og dannet, den andre sky og unnvikende. Det var han som skydde kirka som kom nå.
– Det er Ava … Hun … Jeg tror hun er død! Havtors stemme var gråtkvalt og øynene fulle av redsel da han kom lenger inn i kirka. – Hun lå i vannkanten, så jeg dro henne opp, men hun … Jeg får ikke liv i henne!
1
Sandtorvholmen ved Tjeldsundet, sen mai 1895
Et slør av myke solstråler la seg over den unge kvinnen. Hun satt henslengt på den brede, hvitmalte vinduskarmen. En strømpekledd fot i svarte små sko, med en skinnende spenne over vristen, dinglet skjødesløst i lufta.
Klakk-klakk. Klakk-klakk. Skohælen dunket taktfast mot veggen under karmen. Et sus av forsommer fylte lufta da et vinddrag grep om det lette skjørtet i perlestrikk.
Den bredbremmede hatten med fiolette silkebånd lå i gresset nedenfor. Den flyttet litt på seg for hver gang vinden trakk fra sundet. En slak skråning i grønn kappe møtte etter hvert skarpe fjæresteiner. På en solvarm stein lenger bort lå en brannete katt og slikket potene sine, mett på rester av småsei.
Det var lun forsommer. En dag for drømmer og eventyr mellom stive permer. Janiche både drømte og lengtet. Det gjorde hun alltid, men særlig når mastene gynget der ute, vuggende på hemmeligheter fra fjerne himmelstrøk. Da drømte hun at hun også var der ute. Hun vippet fjæra på plass mellom sidene og slo sammen boka. Med et smidig hopp landet hun i gresset.
– Lavrans! Åh, måtte fanden spise hatten min! Jeg blir så … så arg av å lete! Hvor blir det nå av deg? Junta bannet på finsk før hun igjen ropte. – Janiche? Hvor er du? Kokkas jamrende stemme innefra fikk Janiche til å rette seg opp og smette inn mot veggen for at Junta ikke skulle få øye på henne. Hun var ikke sammen med Lavrans, og ville ikke blande seg. Kokkas sønn var høyt og lavt, en liten villmann på fem år, og han var som den lillebroren Janiche selv aldri fikk.
Hun skuet over sundet og bort på Fjelldal på den andre siden. Sundet lå blankt og stille med late dønninger som kilte i tangen under fjæresteinene. Sannelig ville verden bedras, for under den tilsynelatende rolige overflata drev strømmen sterk.
Det var reist et hvitt stakittgjerde rundt både haven og prydbuskene under vinduene, men det var ikke verre enn at hun enkelt kunne svinge seg over det.
Denne maidagen var lunere enn maidager flest, og det var derfor hun hadde åpnet haspene på vinduet og satt seg godt til rette i karmen med den franske boka mens hun ventet på Agnes, venninna som skulle komme på besøk.
Janiche gikk for å se etter henne. Hun vendte fjeset mot hushjørnet og gangstien der, men det stakk i øynene. Hovedhuset var hvitmalt og skinte blendende skarpt i sollyset. Sandtorvholmen handelssted var vedlikeholdt til fingerspissene, preget av fordums storhet. Far Bertheus ansatte hvert år en håndfull menn som gikk over alle hus med lys og lykte. De tilseilende fra Spania, Italia – og til og med franskmenn – skulle da se at de ikke manglet noe her.
Far Bertheus likte å skryte av at før i tiden hadde Sandtorv vært det aller største handelsstedet nord for Trondhjem. Fra gammelt av hadde utlendingene kalt Sandtorvholmen et gods. Til og med kong Oscar II hadde besøkt stedet! Det kunne ikke alle handelsmenn skryte på seg, mente han, og krummet leppene kry når han fortalte om kongebesøket året før Janiche kom til verden.
Janiche stakk boka inn under armen og lokket på katta som solte seg på steinen. Etterpå plukket hun opp hatten og satte den på hodet. Hun måtte beskytte den lyse, fregnete huden. Men håret var stort, rødt og krøllete og hatten satt ikke godt hvis hun ikke knyttet den fast under haken.
– Kom da, Tinktur! Pus, pus!
Katta strakte både klørne og ryggen og slikket seg bedagelig om munnen, før han så på henne med dovne øyne. Halen strakte seg skjelvende opp da hun satte seg på huk for å få ham til å komme. – Svært så kostbar du bestandig skal være! Må jeg alltid lokke meg hes på deg? Janiche sukket hoderystende. – Men kyss og klapp og nesa mi i pelsen din, det vil du ha når det passer deg. Du har sannelig samme lynne som giveren din! Janiche snappet ham opp da han prøvde å lure seg unna, og han stivnet i armene hennes. Forlabber som baklabber sprikte stivt til alle kanter. – Ærlig talt, jeg er ren på hendene, Tinktur. Det er dessuten du som stinker fisk. Sei, til og med! Du er ikke så verst fin på det, hva?
Det var en kresen katt, som porsjonerte ut kosen sin når han fant det for godt. Han hadde vært hennes i ti år, så noen ungdom var han heller ikke lenger. Han holdt seg stort sett på Sandtorvholmen, sprang ikke på rall. Hun ble fornærmet når det kom folk som pekte på ham og sa «der har vi rallkatta». Tinktur var ikke sånn.
Gårdens andre katt kom luntende fra bårstua da Janiche rundet hushjørnet i håp om å få øye på Agnes. Tinktur ville ut av grepet hennes, og hun slapp ham ned til Oktopus.
Oktopus var også en bedagelig hannkatt, men langt spenstigere enn Tinktur. Hvit med svarte klatter som så ut som om de tilfeldig hadde landet på ham. Oktopus var bare fire år gammel, og Janiche var glad for ham, for hun visste at hun en dag måtte ta avskjed med Tinktur.
Tinktur hadde hun fått av Havtor, den ene tvillingsønnen til presten.
Havtor hadde gitt katta det navnet fordi han mente den ville gjøre Janiche godt, som et slags levende legemiddel.
Det var ti år siden det hendte, det som gjorde at Havtor ga henne Tinktur. Han hadde kalt gaven et plaster på såret for at han hadde vært så rasende på henne. Verken før eller siden hadde hun sett ham så gruelig sint. Det kilte litt i magen når hun så ham for seg, for fremdeles husket hun det så godt. Hun hadde vært elleve år og dumdristig, mens han allerede den gang hadde vært en voksen mann på seks og tyve. I et forsøk på å imponere ham hadde hun nesten druknet da hun falt hodestups i vannet bare fordi hun balanserte på bryggekanten i håp om å få oppmerksomheten hans. Se på meg, Havtor, se på meg!
Janiche kunne fortsatt kjenne følelsen av isvann som omsluttet henne. Hvor mørkt det hadde vært, hvordan lydene bare forstummet. Og så rykket i armen. Havtor hadde kastet seg uti for å berge livet hennes. Etterpå hadde han kjeftet på henne. Men samme kveld hadde han gitt henne kattungen og bedt henne om å holde seg unna bryggekanten. Hun hadde sett angeren i øynene hans da han ba henne om unnskyldning for å ha blitt så sint.
Da hun kom frem på tunet, støtte hun på Lavrans som var snar med å gjemme hendene bak ryggen.
– Junta roper på deg.
– Jeg har hørt henne, sa Lavrans mens blikket vek unna. Han sto med skrubbsår på knærne under kortbuksa og bet seg i leppa.
– Hva er det du gjemmer, da?
Lavrans smilte skamfullt og viste frem hva han hadde i den ene hånda. En halvspist rosinbolle.
– Har du stjålet den?
– Bare lånt og smakt litt på den. Han lyste opp. – Og så har jeg gjemt et par stykker til deg også. Ellers vet du jo at faren din sluker dem i et jafs.
– Jo, men Junta bakte dem vel til oss, tror du ikke?
– Herr Holmen har da eget bakeri, mente Lavrans med blikket på bollen. Han hadde nok fryktelig lyst på resten.
– Men tror du ikke det er nok til alle? Far er glad i dem, men han spiser jo ikke opp alt.
– Jo, det er ganske sikkert.
– Du vet at hvis far blir riktig sulten, spiser han smågutter som deg.
– Ne-hei! Han stirret storøyd på henne. – Du tøver!
– Ja da, jeg tøver med deg. Spring på kjøkkenet og be mor di om unnskyldning.
Lavrans ristet fort på hodet. – Nei, jeg vil ikke inn. Jeg vil …
– Spis bollen først, da. Men Junta leter etter deg, og hun vet at du har hatt lange fingre!
– Er mor fryktelig sint? Lavrans underleppe skalv brått faretruende, og øynene fyltes med blanke krokodilletårer. Selv om han var en mester i å få henne til å koke av sinne, var Janiche glad i Juntas vesle Lavrans. Det troskyldige fjeset og tårene av anger myknet henne like fort hver gang.
Hun husket ennå hvor sjokkert Annemor hadde blitt da de fant Junta gråtende på stabburstrappa en sen kveld, og Janiches fostermor, som hadde hatt en egen evne til å få folk til å snakke, hadde klart å lirke ut av Junta hva som var i veien. Hun var med barn.
Junta hadde sagt at hun kunne dra med det samme, men Annemor hadde klappet henne trøstende på kinnet, og sagt at det kom ikke på tale. Junta som lagde så god mat? Og slik hadde det seg at Lavrans vokste opp på Sandtorvholmen sammen med Junta. De sov begge i benken på kjøkkenet og trivdes med det. Annemor hadde i sin tid tilbudt dem værelser i bårstua, men kokka hadde takket nei. Hun hørte til på kjøkkenet.
Lavrans ventet på svar. Janiche strøk ham over de lyse krøllene han hadde etter mora.
– Hun er ikke sint, sa hun trøstende. – Spis opp og gå inn, du, så hun ikke tror du gjemmer deg for henne. Kan du samtidig gi Junta boka mi? Hun vet hvor hun skal legge den. Hun ga fra seg boka med franske eventyr og samlet sammen sjalet som var i ferd med å falle ned fra skuldrene. Hun hadde akkurat hørt Agnes nynne borte på veien.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Bok 1 er i salg fra 16. august 2024, men du kan tegne abonnement allerede nå!
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
ANDRE BØKER AV KAJA NYLUND:
NORDAVIND
Lofoten, 1820:
Oleanna er datter av Edmund Angell, selveste nessekongen på Ure. Om nettene sniker hun seg ut for å møte Martin, en tilreisende fisker.
Over flere tiår har Oleannas familie hatt en bitter feide med Haveng-familien, som holder til et godt steinkast unna. Da faren hennes bestemmer seg for å slutte fred, får det store følger for både Oleanna og søsteren.
Bøkene finnes som papir-, lyd- og e-bok.
PERLEMOR
Værøy, 1897:
Jona liker å gå sine egne veier. Hun elsker hjemstedet sitt, det vakre, ville Værøy. Her føler hun seg fri, her er hun født, her skal hun leve, og her skal hun dø. En dag ankrer et skip opp utenfor øya, og den britiske kapteinen Adam Wilkinson går i land. Han vinner Jonas hjerte og hun hans. Men er det slik at kjærligheten alltid seirer - eller må den vike for plikten, friheten og Jonas elskede Værøy?
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
REBEKKA
Lofoten, 1880:
Rebekka er datter av krambubebestyreren på Ørsnes. Faren vet ikke hva godt han kan gjøre for henne, men Rebekka savner moren, som døde da hun var liten. Livet forandrer seg da hun overraskende får tilbud om å bli fintaus på bygdas storgård, Solthun.
Rebekka har en god og trofast venn i nabogutten Tobias, men i det siste har det kommet noe mellom dem - en spenning som er i ferd med å endre forholdet ...
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
OM FORFATTEREN:
Kaja Nylund (f. 1982) er oppvokst på Ørsnes i Lofoten. Hun bor i Paris, er gift med motefotograf Baard Lunde og er forfatter på heltid. Kaja har oppnådd stor suksess med seriene Rebekka (55 bøker), Perlemor (32 bøker) og Nordavind. Lavendelpiken er hennes fjerde romanserie.