GRATIS LESEUTDRAG FRA JORDMOR I NIDAROS
Omslagsillustrasjon: Asbjørn Tønnesen. Omslagsdesign: Camilla Tveterås
Året er 1917. Unge Margrete skal bo hos sin tante i Trondhjem mens hun fullfører jordmorutdannelsen på ærverdige E. C. Dahls stiftelse. Hun aner lite om hva hun har i vente ...
Doktor Jonas Bakke ankommer også fødestiftelsen, og alle som møter ham, blir sjarmert av den unge, kjekke legen. Det ingen vet, er at han bærer på en tung sorg ...
Prolog
Løten, mai 1906
Margrete snudde seg på stien og myste i det skarpe solskinnet.
Det store huset der hun og faren bodde, hadde nesten forsvunnet bak de høye grantrærne, bare litt av den hvitmalte veggen kunne skimtes hvis hun bøyde seg og kikket på skrå mellom trestammene.
Faren hadde bedt henne være stille mens han gjorde seg ferdig med noe papirarbeid. Han hadde ikke tid til Margrete, og han hadde knapt merket at hun fortalte ham at hun gikk ut en tur. Slik var det ofte, og Margrete prøvde å ikke være lei seg. Hun visste godt at farens arbeid var viktig. Hun fylte ni år i november, så hun var da ikke noe lite barn lenger. Faren var lege og reddet liv, og hun var umåtelig stolt av ham.
Stien foran henne var dekket av barnåler, og hun måtte trå forsiktig så hun ikke stakk seg under fotsålene. Skoene dinglet i den ene hånden, og strømpene hadde hun stappet ned i lommene på kjolen. Hun hadde hørt gjøken flere ganger allerede i år, og da var det lov å gå barbent, det pleide i hvert fall moren til venninnen Johanne å si. Moren til Margrete var død. Det var bare Margrete og faren som bodde i doktorboligen.
Luften anget friskt og godt av mose og lyng, og lukten av solvarm bark og kvae minnet henne om at det snart var sommer. Der borte mellom trærne skimtet hun den hemmelige plassen som bare Johanne og hun visste om.
Men … var det noen der? Jamring og gråt nådde ørene hennes, og hjertet slo raskere. Det var da et menneske som lå der borte i skyggen av de store grenene?
Hun skyndte seg bort. Margrete kjente igjen den unge kvinnen. Hun hadde sett henne før, på Ås. Det var en av tjenestepikene på storgården. Matilde het hun visst.
«Hvorfor gråter du?» spurte Margrete nølende mens hun bøyde til side en av de store grenene. «Har du slått deg?»
«Ungen min … kommer,» stønnet Matilde og kroket seg sammen mens hun holdt hendene krampaktig over magen. «Det skjedde så brått, og jeg tror det er noe galt. Du må hente jordmora.»
«Jordmora?» Margrete så forskrekket på Matilde.
Aldri i verden om Margrete turte å løpe til huset til Finnskog-Marja og banke på! Alle ungene i bygda var livredde for henne, og de gikk gjerne omveier hjem fra skolen om de så den storvokste jordmoren komme gående langs veien. Finnskog-Marja var minst like høy som faren hennes, og hadde armmuskler som en skogsarbeider. Dessuten hadde hun mustasje, eller i alle fall like mye mørkt hår på overleppen som sønnen til presten. De eldre mennene som pleide å samles utenfor handelsforeningen, pleide å kalle henne «karfolket» og humre når hun gikk forbi dem. Og nå måtte hun, Margrete, banke på hos henne og be henne bli med hit til lysningen i skogen?
«Vær så snill,» ba Matilde mellom sammenbitte tenner. «Skynd deg. Hvis ikke jeg får hjelp, tror jeg verken ungen eller jeg står det over. Jeg klarer ikke … Åååhh!»
Matilde satte i et skrik så grusomt at Margrete måtte presse hendene mot ørene. Dette var alvor! Hentet hun ikke Finnskog-Marja med det samme, ville kanskje Matilde og barnet dø, og da ville det være hennes skyld.
Margrete skyndte seg å ta på sokker og sko før hun la på sprang gjennom den tette granskogen.
Hjertet banket så hardt i brystet at hun var redd det skulle synes utenpå kjolen da hun knakket på døren.
«Ja?»
Plutselig sto jordmoren foran henne. Hun hadde på seg en stor skjorte som var brettet opp til albuene, og et blåstripet forkle knyttet utenpå den mørke, lange stakken.
Det gråbrune håret var flettet og festet i en tykk krans rundt hodet. Margrete svelget flere ganger før hun fikk lyd på stemmebåndene.
«De må komme og hjelpe Matilde, fru …» Plutselig kom hun på at hun ikke visste hva jordmoren het til etternavn. «Fru Marja,» la hun lavt til. «Hun ligger borti skogen her. Ungen hennes kommer, og hun er redd det er noe galt. Hun sa du måtte skynde deg.»
Finnskog-Marja så forbauset på henne under de buskete øyebrynene. «Sier du det, du. Du er jinta til distriktsdoktor’n, itte sænnt? Margrete?»
Margrete nikket fort og våget ikke møte blikket til jordmoren.
«Je skar bære hente veska mi,» sa Finnskog-Marja og forsvant tilbake inn i huset.
Margrete småløp foran jordmoren på stien langs vannkanten og viste vei mot lysningen. Nå og da kikket hun bak seg for å se om Finnskog-Marja holdt følge med henne.
Da de bukserte seg gjennom den tette skogen det siste stykket mot lysningen, hørte de smerteskrikene til Matilde som skar igjennom luften. Margrete kulset. Tenk om det gikk galt med tjenestejenta og det lille barnet?
«Så, så,» trøstet Finnskog-Marja da hun satte seg ned på huk ved siden av Matilde. «Detti skar gå så fint, atte.»
Jordmoren brettet ut et stort laken mellom bena til Matilde og løftet opp stakken hennes. Etter å ha arbeidet litt kastet jordmoren et blikk mot Margrete som hadde stilt seg på trygg avstand. «Bære kom,» sa hun og vinket på henne.
Margrete tok noen nølende skritt nærmere og strakte hals for å kunne få et glimt av det som foregikk. Vann og blod flommet utover det hvite lakenet. Margrete svelget og kikket med forskremt blikk på ansiktet til Finnskog-Marja for å se om hun også kanskje var litt redd, men det så ikke slik ut.
«Kænn du hente saksa som ligger i veska mi, Margrete?» Finnskog-Marja rakte hånden mot henne. «Nå kjæm ungen hennes Matilde, skjønner du.»
Med klamme hender åpnet Margrete den store, slitte lærveska og kikket oppi. Inntullet i en stor, hvit klut fant hun den blanke saksen og fisket den opp. Stålet var kaldt mot den varme hånden hennes.
I det samme så hun i øyekroken at jordmoren løftet det vesle, blodige barnet ut mellom bena til tjenestejenta. Hun fortet seg å rekke henne saksen.
«Detti gikk helt etter oppskrifta,» sa jordmoren etter å ha klippet navlestrengen og pakket den vesle gutten inn i sjalet til Matilde. «Et riktig skogstrøll har du fått, Matilde, sjå på ællt håret hass!» Ungen fektet i været med de små knyttnevene sine og skrek. Så liten han var! Og så sinna!
Jordmoren la bylten i armene til Matilde, som både lo og gråt. «Takk skal du ha, Marja,» hvisket hun. «Tusen, tusen takk.»
«Itte no å takke før. Men døkk kænn itte bli liggendes her i skauen, det er helt sikkert. Margrete og je skar hente hjølp, vi.» Finnskog-Marja stavret seg på bena og grep hånden til Margrete. Den forsvant nesten helt i den kraftige jordmorneven. «Du og far din bor like oppi høgget her, itte sænnt? Da lyt du vara med meg, vesla.»
Margrete sprang foran Finnskog-Marja inn i distriktslegeboligen.
«Far! Du må komme!»
«Hva er det nå, da, Margrete?» Stemmen inne fra stuen lød oppgitt. «Jeg sitter her og arbeider, vet du.»
«Johan?» Finnskog-Marja tok et skritt innover ganggulvet.
«Men er det jordmoren som kommer?» Plutselig hadde stemmen hans fått en annen klang, og nå hørte Margrete tunge fottrinn mot gulvplankene. Snart kom han til syne. «Hva er det som står på?»
«Hu Margrete og je har nettopp tatt imot ungen hennes Matilde Nes uti skauen, og nå trøng vi karfolkhjølp så vi får jinta og gutten hennes i hus.»
«Hva er det du sier? Har Matilde født alene ute i skogen?!»
Finnskog-Marja nikket alvorlig. «Fødselen må ha kømmi bardus på’a, stakkar, og hadde det itte vøri for dattera di, kunne det ha gått gæli med dem begge.»
Faren så forbauset på Margrete. «Er det virkelig sant? Det var jenta si.» Han klappet henne på hodet. «Jeg skal få med meg Peder, så henter vi Matilde og barnet med det samme. Takk for at du tok med deg Margrete hjem, Marja. Jeg begynte å bli urolig for hvor hun hadde gjort av seg.»
«Ittno å takke for,» smilte Finnskog-Marja. «Det er vel je som skar takke for lånet av assistent. Du bør vara bra stolt av jinta di, det er helt sikkert.»
Margrete ble stående og se etter faren og Finnskog-Marja som gikk over tunet. Hun skammet seg over å ha vært så redd for den storvokste jordmoren. Finnskog-Marja var jo bare snill, og hun reddet liv, akkurat som faren hennes. Margrete var stolt over å ha hjulpet henne. Hun hadde vært med på noe stort. Assistent hadde jordmoren kalt henne. Hun skulle gjerne vært assistent flere ganger.
I det samme ble hun slått av en tanke. Hvorfor skulle hun nøye seg med å være assistent? Hun, Margrete, kunne bli jordmor når hun ble voksen, og hjelpe kvinnene som skulle føde barn, på samme måte som Finnskog-Marja gjorde.
Kapittel 1
Trondhjem, august 1917
Hjulene på hesteskyssen virvlet opp en sky av sand og støv idet vognen stanset. Margrete hoppet ned på brosteinene og grep om håndtaket på den tunge reisevesken. Som i en fjern døs hørte hun vognmannen smatte på hesten for å sette fart på ekvipasjen. Hun var fremme! Nervøsitet og forventning sloss om plassen i magen hennes. Foran henne lå Trondhjem. Nå fikk det bære eller briste. Her ville fremtiden hennes avgjøres.
Med den ledige hånden strøk hun vekk noen brune hårlokker som hadde forvillet seg ut av den lange, tykke fletta. Øynene gled søkende over den lave trehusbebyggelsen som klamret seg fast i den bratte hellingen opp mot Kristiansten festning. Solen var i ferd med å gå ned og kastet et rødgyllent skjær over det hvitkalkede hovedtårnet ved de lave, grå festningsmurene.
Hun ble stående usikker og se seg rundt. I hånden knuget hun lappen der faren hadde skrevet ned adressen til tante Laura. Lillegårdsbakken på Bakklandet. Hun hadde vært her én gang før, da hun var ti år og onkel Jacob skulle begraves, men hun husket lite av det. Hadde vognmannen satt henne av på riktig sted, mon tro? Skiltene som lyste mot henne fra den tilsynelatende endeløse rekken av hus, fortalte at det lå både kolonialhandler, bakervareutsalg og skomaker fra bunnen av bakken og et stykke oppover. Hun grep om håndtaket på vesken igjen og tok fatt på stigningen.
Da hun nådde toppen av bakken, stanset hun andpusten og lot øynene gli fra fasaden på den vakre, hvitmalte villaen og ned mot den krøllete lappen hun holdt i hånden. Jo, det måtte stemme. Her skulle hun bo mens hun fullførte jordmorskolen ved prestisjetunge E.C. Dahls fødestiftelse.
Margrete betraktet fasaden som vendte ut mot gaten. Den store villaen hadde to etasjer, men hun kunne ikke se noen inngangsdør på denne siden av huset, kun en dobbel altandør som førte rett fra stuen og ut i den frodige hagen som strakk seg helt ned til gaten. Mellom trærne kunne hun skimte et lavt vognskjul. Hun åpnet den hvitmalte stakittporten og trådte inn i hagen som var beplantet med busker og frukttrær. De fyldige, grønne trekronene kastet store skygger over den kortklipte gressplenen.
Da hun nærmet seg inngangsdøren på baksiden av huset, falt blikket på et messingskilt inngravert med navnet Brandt. Hjertet banket hardt i brystet da hun trykket ned dørklinken og åpnet døren. Det ville bli rart å treffe tanten som hun kun hadde møtt én gang før.
«Hallo? Fru Brandt? Tante Laura?»
Entreen innenfor lå i halvmørke, kun opplyst av en lampe som hang fra taket. Det duse lyset kastet mørke skygger over veggene.
Ville tante Laura kjenne henne igjen? De la fotografier sammen med julebrevet hvert år, men det var i grunnen den eneste kontakten de hadde. Hun så fort nedover seg. Skjørtet hun hadde tatt på seg, var nytt, og blusen så heldigvis ut til å være ganske ren selv etter den lange togreisen. Hun trakk pusten dypt og banket tre ganger på det som måtte være stuedøren, med knokene. Lette fottrinn hørtes innenfor før døren gled opp og tante Laura smilte mot henne. Bortsett fra smilerynkene og det sjarmerende smilehullet i venstre kinn var det nesten som å se sitt eget speilbilde, bare tyve år eldre.
«Men kjære deg,» utbrøt tanten og slo hendene overrasket sammen. «Der er du jo allerede!» De brune øynene mønstret henne. «Så voksen du har blitt, Margrete, og så vakker. Du ligner din salige mor. Og meg,» la hun skjelmsk til.
Margrete visste ikke hva hun hadde forestilt seg, men tantens overstrømmende vennlighet og spøkefullhet fikk henne nesten på gråten. Hun følte seg så velkommen, det var slett ikke som om de var fremmede for hverandre. Hun neide og rakte frem den ledige hånden, den andre holdt stadig et fast grep om reisevesken.
«God dag, tante Laura, og takk for at jeg fikk komme og bo her hos deg.»
«Det skulle da bare mangle! Kom inn, kom inn! Du kan tro jeg har ventet på deg. Jeg har aftensmaten klar inne i stuen, men du vil kanskje se værelset ditt først og stelle deg litt?»
Margrete nikket takknemlig, og tante Laura gikk foran og viste henne opp en trapp som førte fra entreen og til andre etasje. Der lå det flere værelser på rekke og rad, og på høyre side lå det som skulle være hennes.
Værelset var større enn hun hadde forestilt seg. Sengen hadde et tykt, kritthvitt sengeteppe og flere fargerike pynteputer slik at den kunne brukes som sofa på dagtid. Et toalettbord med speil over, vaskeservant i porselen og en stor kommode fikk plass ved den andre langveggen. Allikevel var det skrivebordet foran vinduet som fikk Margrete til å trekke pusten heftig. Det var i blankpolert mahogni og nesten like stort som det faren pleide å sitte ved hjemme i distriktslegeboligen.
«Ja, jeg regnet med at du måtte ha et sted til bøker og skrivesaker,» sa tanten nesten unnskyldende. «Det var din onkel Jacobs, men det tok så altfor stor plass nede hos meg.»
«Det er et veldig pent værelse, tante Laura. Nesten for fint for meg,» sa Margrete beskjedent. «Burde du ikke heller leie det ut til en som betaler for seg?»
«Nei, kjære vene. Jeg leier ikke ut for pengenes skyld, og dessuten har jeg lovet Johan å ta godt vare på deg mens du er her, og det løftet tør jeg ikke annet enn å holde.» Tante Laura lo en trillende latter. «Jeg håper virkelig at du vil trives her, Margrete. Jeg gleder meg sånn til å bli kjent med deg. Og så spennende at du vil bli jordmor, da!» Øynene som mønstret henne, ble brått alvorlige. «Det er et modig valg, må jeg si.»
«Jeg vil gjøre en forskjell. Jeg vil hjelpe. Jeg vil redde liv,» sa Margrete bestemt.
Tante Laura smilte. «Jeg er helt sikker på at Johan er fryktelig stolt av deg. Du er like dyktig og målrettet som ham, det har jeg nok forstått. Det er ikke hvem som helst som blir best av alle i kullet sitt ved Fødselsstiftelsen i Christiania!»
«Nei, skrev han virkelig det til deg?» sa Margrete litt flau, men tanten hadde helt rett. Hun hadde jobbet hardt, drevet av dette brennende kallet som hun hadde hatt med seg helt siden barndommen. Stolt og glad hadde hun kommet hjem til Løten utpå vårparten og kunnet fortelle faren at hun ikke bare hadde gjort det bra, hun hadde gjort det best. Teoridelen var tilbakelagt, nå manglet hun bare praksisen. Sommeren lå lys og løfterik foran henne, og på sankthansaften … Hun rødmet ved minnet. Lars. Hun kjente en god varme bre seg i brystet og så med ett ansiktet hans for seg. De blå, muntre øynene og den lyse luggen som bestandig hang ned i den brune pannen. Skjeggstubbene som kilte henne når hun la kinnet sitt mot hans. Lukten av solvarm hud og skog. Hun hadde vært så lykkelig da de danset sammen på sankthansfesten i Haverbekkvika hele den lyse sommerkvelden, og Lars hadde hvisket til henne at hun skulle være hans for bestandig.
«Å-hå! Det smilet der kjenner jeg igjen,» sa tanten varmt. «Er det kanskje slik å forstå at du har en kavaler som venter der hjemme?»
Tanten blunket til henne, og Margrete kjente hvordan rødmen med ett brant i kinnene.
«J-ja. Lars Ås,» stammet hun, overveldet av at tanten så rett gjennom henne.
«Det er vel eldstegutten til Olaus, ikke sant? Er det alvor mellom dere to, altså?»
Margrete nikket. «Vi har hverandre kjær, Lars Ås og jeg. Hvis jeg rekker å fullføre utdannelsen min til jul, så har jeg en sjanse til å få stillingen som distriktsjordmor. Da kan jeg både gifte meg med Lars og følge drømmen min.»
«Er han fortrolig med tanken på at du vil arbeide ved siden av å være husfrue på Ås? Både Lars og foreldrene hans må vel mene noe om det, tenker jeg?»
Margrete bet seg i underleppen. «Vi snakket om det i sommer da vi hadde blitt kjærester på alvor. Ås har bestandig hatt driftige tjenestefolk, svarte han da, så det kommer sikkert til å gå bra.»
«Da skal du se det blir forlovelsesselskap i julen,» smilte tante Laura. «Det blir koselig! Jeg kjenner litt til Olaus der borte på Ås, skjønner du, men det er jo et helt liv siden. Jeg skal ikke kjede deg med det.» Hun lo hemmelighetsfullt og reiste seg fra sengen.
«Nå skal du få stelle deg og pakke ut i fred. Vi ses nedenunder til aftensmat, så kan du få se hvordan jeg har det?»
«Takk, det vil jeg veldig gjerne,» smilte Margrete.
Hun kjente at hun var nysgjerrig på tanten, og hvor godt hun kjente faren til Lars, men det fikk heller vente til senere. Nå måtte hun se å komme i orden på værelset og pakke ut av den brune reisevesken som fremdeles sto midt på gulvet.
Hun åpnet vesken. På toppen av klærne lå brevet fra fødestiftelsen. Varsomt brettet hun ut arket og leste nok en gang det som sto. Allerede dagen etter skulle hun innfinne seg ved stiftelsen og møte overjordmoren. Øynene gled videre nedover brevlinjene. Det var påkrevd at hun skulle holde arbeidstøyet, en enkel kjole i blåtøystoff og hvite, stivede forklær, selv. Antrekket skulle holdes rent og nystrøket til enhver tid. Håret skulle settes opp under den hvite hetten. Skulle hun møte opp i arbeidsuniformen allerede første dag? Margrete ble med ett usikker. Nei, hun fikk ta søndagskjolen, det var tryggest.
Mens hun la klærne på plass, følte hun en klump av både spenning og dårlig samvittighet forme seg i magen. Hun hadde ikke direkte løyet for noen, men det var en ting hun ikke hadde fortalt.
Det var forventet at hun skulle fortsette å arbeide ved E.C. Dahls fødestiftelse dersom hun gjennomførte sin praksisperiode der på en god måte. De ville neppe ha tilbudt henne plassen dersom de visste at hun hadde en helt annen plan: å reise hjem. Så hun hadde tiet om det. Hun hadde ikke hatt noe valg. Stillingen som distriktsjordmor i hjembygda ble ledig allerede i januar, og fikk hun ikke den, måtte hun velge mellom kallet sitt og kjærligheten.
Hun ble frossen helt inn i margen av å tenke på det. Hvis hun måtte reise fra hjembygda for å arbeide som jordmor, hvordan skulle hun da kunne gifte seg med Lars? Han var jo odelsgutt og kunne ikke flytte på seg, selv ikke for hennes skyld. Og å ofre jordmordrømmen, den som hadde brent i henne som en flammesøyle helt siden den dagen i skogen med Finnskog-Marja? Nei, det kunne hun ikke leve med.
Men hun hadde vært på nippet til å gi opp. Hvordan skulle hun, som ikke engang var ferdig utdannet, kunne få stillingen som distriktsjordmor? Hun måtte kunne vise til noe helt spesielt. Men hva?
Det var da hun hadde kommet i tanker om E.C. Dahls fødestiftelse. Stiftelsen var kjent i medisinske kretser i hele Norge. Helt siden åpningen i 1908 hadde den vært et mønsterdrevet sykehus organisert etter prinsipper som bare fantes ved de beste sykehusene der ute i Europa. Forstanderinnen ved Fødselsstiftelsen i Christiania snakket stadig varmt om E.C. Dahls og hvor langt fremme de var. Altså måtte Margrete få sin praksisperiode der; bare det kunne gi henne det forspranget hun trengte mot eventuelle konkurrenter om stillingen. Hun hadde mannet seg opp i dagevis før hun gikk til forstanderinnen i Kristiania og spurte henne om det varmulig å få et anbefalingsbrev. Til hennes store glede engasjerte forstanderinnen seg personlig for Margretes skyld, og da svaret kom fra E.C. Dahls med tilbud om praksisplass, hadde Margrete trodd at hjertet skulle sprenges. Drømmen var innen rekkevidde. Hvis bare hun ikke hadde så dårlig samvittighet …
Hun sukket. Hun fikk konsentrere seg om å gjøre sitt aller beste, så fikk hun ta andre sorger som de kom. Hun hengte skjørt og bluser i skapet bak døren. De hadde blitt litt krøllete av å ligge så lenge i reisevesken, men hun klarte å glatte ut de verste skrukkene med hånden. Hun kunne kanskje be tante Laura om hjelp til å få strøket dem litt senere. Søndagskjolen lot hun bli hengende fremme. Den hadde hun fått sydd bare halvåret i forveien av en sydame på Hamar. Den var mellombrun i et tynt, behagelig ullstoff med trangt liv, stofftrukne knapper og stor vidde i skjørtet.
På bunnen av reisevesken lå en stor bok. Det var nok den som var skyld i at vesken hadde vært så tung å bære. Lærebog i Fødselsvidenskaben for Jordemødre av Frans Faye. Hun strøk over de stive permene. Bare et par uker før hun skulle reise til Kristiania for å begynne på jordmorskolen hadde faren kommet til henne med den tykke boka.
«Jeg fikk denne av Finnskog-Marja da hun lå på det siste,» hadde han sagt. «Hun ville at jeg skulle sørge for at den havnet i rette hender, og som framtidig jordmor er det vel bare rett og riktig at det er du som får den i din varetekt. Den begynner kanskje å bli litt utdatert, men jeg vil tro du får nytte av den uansett.»
Akkurat disse ordene hadde han brukt. Denne gesten fra faren hadde varmet hjertet hennes. Hun var fast bestemt på at hun skulle gjøre både faren og Finnskog-Marja stolte av henne.
Boken, som hun hadde lest i dag og natt det siste halvåret, fikk hedersplass midt på det store skrivebordet. Hun stilte seg ut på gulvet med hendene i sidene og så seg fornøyd rundt. Hun var klar!
Tante Lauras villa var stor og smakfullt innredet. Møblene i velour og mahogni vitnet om et liv blant byens overklasse. Gardinene i stuen var tykke og bølget seg helt ned til gulvet rundt de høye vinduene. Dette måtte være en av de største villaene på Øvre Bakklandet, med store vinduer ut mot hagen og bakken som førte ned mot bebyggelsen langsmed Nidelven. Den store gulvklokken tikket taktfast, og fra et maleri på veggen ved siden av tittet tantens ektemann ned på dem med et alvorlig blikk gjennom små, runde brilleglass. Skjegget var velpleid og munnen fast og bestemt. Margrete lot blikket henge et øyeblikk ved ansiktet hans. Onkel Jacob hadde vært død i ti år nå.
«Savner du aldri Løten, tante Laura? Du vokste jo opp der?» Margrete strakte seg etter nok en påsmurt lefse. Tanten hadde dekket koselig på til dem ved bordet i den romslige stuen.
«Nei, jeg gjør ikke det. Jeg lever et godt liv her i byen. Foreldrene mine var jo borte, og da moren din døde, så var det godt å starte på nytt her i Trondhjem sammen med Jacob og Ulrik.»
«Men du hadde jo fremdeles far og meg?» Margrete så spørrende på tanten og la merke til noe udefinerbart i øynene hennes. En slags sorg? Så virket det som om tanten tok seg sammen.
«Forholdet mellom Johan og meg … ble problematisk. Da Anna døde, ble han alene med deg, vet du, og han ventet vel at jeg skulle stille opp mer enn jeg hadde mulighet til.» Hun sukket. «Men jeg var jo nylig gift og med barn, og da Jacob fikk mulighet til å kjøpe seg inn i en av de store trelastforretningene her i Trondhjem, ville jeg selvfølgelig bli med ham. Sist Johan og jeg hadde en samtale, var i Jacobs begravelse. Men nok om det, vennen min,» sa hun vennlig og rakte frem kaffekannen. «Påfyll?»
Margrete nikket. Det kan ikke ha vært lett for tante Laura da hun, bare tretti år gammel, var blitt enke med eneansvar for sønnen.
«Så hvordan har Ulrik det?»
Tanten ble synlig kry. «Han studerer i Kristiania. Candidatus juris. Jeg er så stolt av ham, Margrete! Han er virkelig helt spesiell, det har han alltid vært.»
«Du burde fått flere barn,» sa Margrete og smilte. «Verden trenger dyktige menn som Ulrik.» Igjen ble tanten alvorlig, og Margrete kunne ha bitt seg i tungen. Det var andre gang hun på kort tid tydeligvis hadde rippet opp i noe som var vanskelig for tanten.
«Unnskyld, tante, jeg mente ikke å … Dette er jo veldig personlig.»
«Nei, ikke tenk på det,» sa tante Laura bestemt. «Jeg fikk ikke flere barn fordi, ja, jeg torde rett og slett ikke. Ikke etter det som hendte med moren din. Dessuten var Jacob mye eldre enn meg, vet du. Så.» Tanten gjorde seg travel med å samle inn asjettene deres.
Margrete sa ikke noe. Så fælt at morens død i barsel hadde preget tante Laura i så stor grad at hun ikke torde føde flere barn selv. At Anna hadde fått komplikasjoner, betydde jo ikke at søsteren, eller Margrete for den del, kom til å få det. Selv ønsket hun seg mange barn med Lars. Igjen kjente hun varmen bre seg i brystet. De hadde møttes på den hemmelige lysningen i skogen bak distriktslegeboligen kvelden før hun skulle reise til Trondhjem. Han hadde dyrt og hellig lovet å vente på henne, og hun hadde klamret seg til ham og grått sine modige tårer. Månedene fram mot jul fortonet seg plutselig som en evighet. Savnet han henne like mye som hun savnet ham? Det var bare et knapt døgn siden de hadde tatt farvel med hverandre, men akkurat nå føltes det som flere dager.
«Du ble så stille, Margrete? Er du spent på morgendagen, kanskje?»
«Ja, det skal være sikkert,» svarte Margrete og ristet av seg lengselen. «Jeg tror faktisk jeg bør trekke meg tilbake så jeg får noen timer søvn, for det har vært en lang og slitsom dag. Tusen takk for maten – og for at jeg får bo her hos deg, tante Laura.» Hun reiste seg og smilte varmt mot tanten.
«Vi skal nok bli gode venninner,» sa tanten fornøyd. «Sov godt, kjære du. Det blir nok en hendelsesrik dag for deg i morgen.»
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
JORDMOR I NIDAROS finnes som papirbok, e-bok og lydbok.
TEGN ABONNEMENT OG FÅ DEN FØRSTE BOKEN GRATIS!
(Foto: Erland Strøm)
Anita Andersen Strøm (f. 1968) er født og oppvokst i Oslo, men bor i Løten med mann og fem barn. Anita er sykepleier og hoppet av en nesten fullført videreutdanning som jordmor for å virkeliggjøre drømmen om å skrive. Jordmor i Nidaros ble lansert i 2018 og er hennes debut som forfatter.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.