GRATIS LESEUTDRAG FRA EIKEGÅRDEN!

Husmannsdatteren Selja forelsker seg i Olai. Sammen drømmer de om et liv på Eikegården, men begge har en fortid som står i veien for en lykkelig fremtid. Når odelsgutten Mads i tillegg bryter alle regler og frir til Selja, må hun ta et vanskelig valg. Kan hun fylle rollen som husfrue på den store Olsrudgården? Og hva er viktigst - familiens beste eller den store kjærligheten?

Omslagsdesign: Kjetil Nystuen Omslagsillustrasjon: Ida S. Skjelbakken

Prolog

Numedal og Sandsvær len, februar 1630

Den iskalde februarvinden hadde blåst snøen opp i store fonner og gjorde det vanskelig å ta seg frem til fots. En mørkkledd kvinne kjempet seg likevel fremover i snødrevet.  Hun lente seg forover mot vinden og trakk ullsjalet tettere sammen foran for å beskytte det hun hadde i armene. Kulden var streng, og hun så lengselsfullt mot den lave tømmerstua der det lyste innbydende fra de små vindusgluggene. De tre siste ukene hadde tært hardt på henne, hun merket alderen mer nå.  Det verket i brystet av sorg, men hun hadde ingen annen utvei. Hun måtte gjøre dette.

– Jeg lover å komme tilbake til deg, hvisket hun ned mot den lille bylten i armene.

Med dirrende hånd banket hun på den lave døren, og da den ble åpnet, følte hun varmen der innefra strømme mot henne. Den unge mannen sperret først veien, men slapp henne inn etter noen ord fra sin like unge hustru. Hun satt foran ilden og rugget på ei vogge. De to kvinnene så på hverandre, begge forsto så altfor godt.

Uten et ord la den mørkkledde kvinnen barnet ned i den unge konas fang. Øynene var blanke av tårer.

– Ta vare på barnet for meg, ba hun hest.

1

 Ytre Sandsvær, juni 1647

Den dunkle sommernatten var mild, og den unge jenta frøs ikke der hun satt i det duggvåte gresset, kun ikledd et tynt nattlinnet. Det luktet forlokkende og gåtefullt av fuktig mose og nyutsprunget løv rundt henne. En ubestemmelig, tung, sødmefylt duft, som om skogen levde et annet liv nattetid. Hun reiste seg lett og vandret bortover i enga som badet i hvitt måneskinn. Det lyse håret rakk henne nesten til livet når det hang utslått, og hun strøk tankefullt hånden gjennom det. Folk sa alltid at håret hennes var så vakkert, og nå i natt ville hun kjenne vinden leke med det. Denne tiden på året var hennes favoritt – tidlig i juni, med nok mat til dyrene og et hav av løfter for sommeren.

Et vinddrag strøk rundt halsen hennes og fikk henne til å grøsse. Føttene laget mørke avtrykk i gresset, og stråene bøyde seg tunge av nattevæten. Skogstjerne, smørblomst, bittekonvall, stemorsblomst, hvitkløver og marihånd. Det var seks av syv. Om hun bare fant den siste blomsten, skulle hun gå inn igjen. Der ville hun legge alle de syv stilkene under hodeputen, legge seg til å sove og drømme om sin store kjærlighet. Hun hadde gjort det samme hver juni måned de siste tre årene. Hun snurret ettertenksomt på en hårlokk, kikket ned på de tynne stilkene og ristet sakte på hodet. Det spilte egentlig ingen rolle hvem hun drømte om. Foreldrene ville snart finne en passende ektemann. Tanken fylte henne med et vagt ubehag, men hun ristet det av seg. Alle ungpiker følte det nok slik når de fikk vite hvilken mann de skulle leve med resten av livet.

Hun sukket dypt og stirret opp på månen. Den var stor i natt. Blåhvit og lysende, der den hang rett over trærne. Egentlig skulle hun ha ventet til selveste sankthansnatten, for det var da alle usynlige krefter var på sitt sterkeste, men fullmånen hadde som vanlig lokket henne ut. Hun snurret rundt slik at linnetet danset omkring henne. Og der! Der var den siste blomsten! Så sart og rosa, nesten gjennomsiktig i sin skjørhet, men med slik en kraft i seg.

En bevegelse i skogbrynet fanget blikket hennes. Hva var det? I sin iver etter å finne de syv blomstene hun trengte, hadde hun helt glemt å være redd for luskende rovdyr. Med ett virket husmannsplassen så fryktelig langt borte. Måneskinnet skar gjennom den fuktige natteluften og dannet en skimrende stråle over gresset, men de høye granene kastet lange skygger hvor dyrene kunne gjemme seg. Selja skimtet en skikkelse som nesten så ut til å sveve bortover enga, så lett og sped var den. Hun pustet ut av lettelse.

– Selja? En lys stemme nådde henne samtidig som skikkelsen trådte nærmere. En smal jentekropp med brune fletter som vippet når hun gikk. Lillesøsteren Anna gned de bare overarmene. – Hvorfor går du ut midt på natten? spurte hun anklagende.

Selja gikk søsteren i møte. – Du vet jo at jeg holder av natten, nesten like mye som dagen.

Anna gned seg i øynene, men stirret fremdeles bebreidende på søsteren. – Men hva holder du på med? Du burde ikke være alene ute. Tenk om noe skulle hende deg! Du får ikke lov av far og mor å fly ute.

– Jeg samler bare blomster til en jonsokdrøm, slik tante Una har lært oss. Selja trakk på skuldrene. – Kom, så går vi inn. Vi legger oss til å sove før mor og far oppdager at vi har vært ute.

Lillesøsteren var uvillig. – Jeg vil også drømme om min kommende ektemann.

– Du er bare tretten! Selja dro henne ertende i flettene. – Du får vel vente noen år. Men søsterens bedende uttrykk fikk henne til å ombestemme seg. – Ja vel, kom da, la oss skynde oss å finne en bukett til deg også.

Glade for å dele en hemmelighet sprang de over gresset og fant de riktige blomstene.

– Sånn, det var alle! Selja satte hendene andpustent i siden.

– Nei, vent! Hun smilte til Anna. – Det blir ikke riktig uten en besvergelse! Alvorlig leste hun noen ord over de små bukettene, mens hun strøk hånden over blomsterhodene. – Det gjør alltid tante Una.

– Hun er en trollkvinne! Anna grøsset. – Jeg er redd tante Una. Du skulle ikke ta etter henne som du gjør.

– Æsj. Selja trakk på skuldrene. – Du er bare redd fordi du ikke kjenner henne like godt som jeg. Hun hjelper folk. Selja tenkte på morens mye eldre søster, og smilte for seg selv. – Nei, nå går vi inn, Anna, vi burde jo ha sovet for lenge siden begge to. En plutselig følelse av uro grep henne, og hun så seg over skulderen. Det var ingen der. Likevel slapp ikke uroen taket før hun og søsteren var vel i hus og døren var lukket bak dem.

Morgenen etter våknet Selja tidligere enn hun vanligvis gjorde. Tynne stråler av sollys krøp inn gjennom den åpne gluggen og danset over øynene hennes. Hun satte seg opp i sengen og kikket ut. Solen var for lengst oppe. Et høylytt fuglekvitter lød inne fra bjerkeskogen bak huset. Hun snudde seg brått da lillesøsteren klynket i søvne. De delte sengebenk og sloss alltid om teppene om natten.

– Våkne, Anna! Selja rusket mildt i søsteren. – Jeg tror du drømmer stygt!

Lillesøsteren kom til seg selv, svett og forskremt, og stirret omtåket rundt seg. – Åh Selja, utbrøt hun. – Jeg drømte så fælt! Jeg skulle aldri ha gått ut i natt.

– Hysj, Anna. Selja kysset henne på pannen. Tynne hårstrå klistret seg til de fuktige tinningene.

– Jeg drømte at en fæl mann ville ta oss. Men det er vel ingen som vil meg vondt? Anna hulket mot Seljas bryst.

– Så, så, Annamor. Det var bare et mareritt. Ingen skal få gjøre deg noe. Du vet da at jeg passer på deg, trøstet Selja.

– Men blomstene! Blir man ikke sanndrømt av dem? Du leste jo tante Unas besvergelser over dem! Anna skalv over hele seg, og underleppen dirret.

– Nei da, Anna. Selja strøk søsteren varsomt over ryggen. – Det var bare noe jeg fant på for å gjøre meg viktig. Ikke tenk mer på den vonde drømmen, du. Hun ble stille et øyeblikk. – Selv drømte jeg ingenting i natt, det var bare tull alt sammen. Ligg litt til, så setter jeg over grøten.

Hun snek seg forsiktig ut av sengebrisken for ikke å vekke resten av familien. Det hardtrampede jordgulvet var kaldt mot de bare fotsålene. Borte ved veggen sto en bøtte med vann og en øse, og hun drakk noen grådige slurker. Det lille oppkommet av vann bak husmannsplassen var en velsignelse. Hun gløttet mot søsteren. Stakkars. At de syv blomstene kunne gi sånne drømmer! Hennes egen drøm derimot … For drømt hadde hun så visst gjort, selv om hun nettopp hadde løyet og fortalt søsteren det motsatte. Synet av en vakker gård som tronet i solhellingen foran en innsjø, sto for henne. Det var frodige enger og åkre, og bølgende åser rundt. En smal landstripe skilte innsjøen fra et mindre vann, og det var en bro der. Og på broen … Hun pustet dypt inn og tok fatt på morgenens gjøremål med et smil om munnen.

– Selja? Morens stemme avbrøt tankene hennes. – Er du oppe? Det rørte seg borte i foreldrenes sovehjørne.

– Ja, mor, svarte hun muntert. – Anna og jeg våknet tidlig. Hun smilte. – Jeg har nørt opp i grua og satt på grøten. Hun snudde seg mot vogga, hvor minstebarnet på ett år våknet og romsterte for å komme opp. – Jeg tar opp Eivind, han våkner visst nå, han også. Hun bøyde seg ned og kløp lillebroren i det lubne kinnet. – Det er ikke lenge før du kan klatre ut selv! lo hun.

Moren reiste seg fra sengeleiet og kom bort til Selja. – Du kan lage velling til Eivind på den kalde grøten fra i går kveld, sa hun. – Men spe ut med tynnøl i stedet for varmt vann. Han var så hard i magen i går. Hun så engstelig på datteren. – Du er blank i øynene. Du blir vel ikke sjuk?

– Nei, det kjennes ikke sånn ut. Selja trakk på skuldrene og vendte seg bort.  Hun strøk fingrene gjennom det tynne, silkemyke håret på brorens hode.

Moren la en hånd på pannen hennes. – Du kan ikke bli syk nå som du skal starte i tjeneste. Hun tok Eivind fra henne og satte seg ned for å gi ham bryst.

Selja rørte i kruset med velling mens hun så på moren og lillebroren. – Alt er bra med meg, mor.

Eivind slapp brystet og begynte å sutre.

– Jeg har nok ikke mer melk igjen, sukket moren tungt. – Han er for liten til å bli avvent, men jeg er for gammel til å ha et så lite barn. Hun snurret håret med øvede fingre og laget en knute i nakken. – Det er tidlig på morgenen. Hun kikket på Selja. – Kan ikke du gå ned til Olsrudgården? Kanskje vi er så heldige at vi får en skvett melk før de begynner å yste. Det ville gjort godt både for Eivind og Knut.

Selja rakte kruset med velling til moren. – Jeg skal gå med en gang. Hun skyndte seg å flette håret i to lange fletter før hun tvinnet dem bak på hodet og festet dem med to hårnåler. Moren likte ikke at hun gikk med håret løst ute blant folk.

Med melkespannet svingende i den ene hånden småløp hun nedover bakkene mot Olsrudgården. Selv om det fremdeles var tidlig, varmet solen i ansiktet. Natteduggen satt bare i der skyggene falt. Hun måtte smile igjen ved minnet om drømmen i natt. Det hadde stått en ung mann på broen. En kar med viltert hår i en dyp, gyllenblond farge. Leende munn med hvite tenner. Og øynene … Like blå som en sommerhimmel. Hjertet banket fortere i brystet. Hvem var han, lysluggen i drømmen? Ingen hun kjente fra før. Gården hun hadde sett, virket heller ikke kjent.

Hun nynnet for seg selv mens hun slengte åndsfraværende med melkespannet. Olsrudgården lå nede i dalbunnen som en fet katt i solskinnet, makelig og selvsikker, trygg på sin plass i bygda. Hele fjorten bygninger hadde hun en gang telt i ring rundt tunet. Det var noe annet enn deres egen lille stue. Fjøset hang sammen med stua, og både vedskjulet og høyløa var små. Sjølfolket på Olsrudgården trengte aldri å dele stue med småfe eller høns vinterstid. Hun trakk pusten dypt, nesten som et sukk. Plassen var den minste av de fire husmannsplassene som hørte til Olsrudgården, og det var den som lå lengst bort, ute av syne for storgården.

Veien svingte nedover bakken, og snart kom hun til stien som førte inn i skogen til tante Unas lille stue. Dit skulle hun ikke denne morgenen. Hun kom til en liten topp, hvor hun ble stående et øyeblikk og se ut over bygda. Der borte lå Svalheim og Seim. Fine gårder, selv om de var mindre enn Olsrudgården. Folk sa at det spøkte på Seim. Enkelte vinterkvelder kunne man av og til ane et blekt kvinneansikt i vinduet i andre etasje. En av husets døtre hadde for lenge siden blitt sviktet på selveste bryllupsdagen. Hun hadde derfor kastet seg ut av vinduet. En tragisk historie, men også underlig romantisk. Selja hadde aldri sett henne, men forsøkte å forestille seg den forsmådde kvinnen, der hun sto ved vinduet på evig søken etter mannen som aldri kom. Mannen fikk plutselig sandfarget hår og dypblå øyne. Som i drømmen hennes … Plutselig måtte hun le av seg selv. Gikk hun ikke her og drømte om brennende kjærlighet? Hun som ikke engang hadde en frier ennå!

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

EIKEGÅRDEN finnes som papirbok og e-bok. Serien er på 40 bøker.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

De nydelige forsidene er laget av Kjetil Nystuen (design) og Ida S. Skjelbakken (illustrasjon).

Stine Langtangen er født i Oslo i 1977, men oppvokst i en bygd mellom sølvbyen Kongsberg og elvebyen Drammen. Nå bor hun utenfor Oslo sammen med mann og to barn. Stine er sivilagronom og har en master i Human Resources.

 Eikegården er hennes første romanserie, og i oktober i år blir hennes neste serie, Elvestaden, lansert.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.