GRATIS LESEUTDRAG FRA EKTE FOTBALLFRUER!
Omslagsdesign og -illustrasjon: Darling Clementine/ByHands
Vivian (37) har advokatmann, hund og fire barn. Hun jobber på den lokale iskremfabrikken, men ønsker seg noe mer i livet. Et damefotballag blir løsningen, og det er en broket gjeng hun til slutt får med seg, hver og en med sin spesielle historie. Svært få av dem har spilt fotball før. Damelaget handler ikke om fotball, men om nytt vennskap, hverdagsgleder, sjefer som klår, menn som er utro, kreftdiagnoser, forelskelser og skilsmisser. Tonen er humoristisk og røff, men forfatteren klarer samtidig å få frem sårbarheten og usikkerheten de fleste kjenner på i løpet av livet.
Prolog
«Går det bra, Vivian?» spør han og høres oppriktig bekymret ut.
Jeg rister på hodet og kjenner på en voldsom tristhet og en tikkende glede på samme tid. Tristhet over at livet er blitt som det er blitt, over at hverdagene noen ganger føles som et langtrukkent dødsleie. Og pur glede for spiren i magen som viser at jeg er et høyst levende menneske likevel.
Jeg kjenner et blaff av dårlig samvittighet, men det blåser fort ut. For dette er jo ikke noe farlig, er det vel? Det er jo ingenting som skal skje. Det er helt uskyldig. Jeg skal bare kjenne at jeg lever litt.
«Nei,» sier jeg og rister mildt på hodet. «Det går ikke bra i det hele tatt.»
Kapittel 1
Jeg kjører en brun, gammal Dodge med automatgir. Et svært flak av en bil. Den har verken nakkestøtter eller sikkerhetsbelter, men ifølge mannen min veies svakhetene hennes opp av en eiendommelig personlighet. Hun har særpreg. Han sammenligner henne noen ganger med meg. Jeg vet ærlig talt ikke om han mener det som et kompliment eller ikke.
Min sinnssyke kusine Thale er med i bilen. Ja, jeg sier sinnssyk, for det er hun. Hun ble syk i slutten av tenårene og fikk en diagnose som fungerer omtrent på samme måte som manglende nakkestøtter og sikkerhetsbelter, og som i aller høyeste grad er med på å gi henne særpreg.
I det siste har hun hatt enda flere sikkerhetsproblemer, så i en periode framover skal hun bo hos oss. Sånn for sikkerhets skyld. Men også fordi jeg liker å ha henne rundt meg. Hun fungerer i praksis som lillesøsteren min, og jeg skal nok passe på henne.
Vi suser bortover asfalten, som endelig er blitt bar, og kjenner at det ligger en forventning i lufta. Det er som om vi står overfor noe nytt, noe annerledes. Det kan være fordi våren er i anmarsj, eller kanskje kan det ha noe å gjøre med at jeg plutselig har fått en misjon. Jeg er en kvinne med en agenda. Fotballkretsen har sendt ut krisemail til alle tidligere lagledere. De oppfordrer folk til å danne damelag. Hvis ikke, vil fotballen gå en dyster framtid i møte. Det er nemlig et lag som har trukket seg, og kommer det ikke et nytt på banen ganske raskt, må man avlyse hele serien for kvinner i regionen.
Damefotballen er i ferd med å dø! Jeg biter tennene sammen og ser for meg de små jentene mine, som allerede er innmeldt i hvert sitt lag i Havøy FK. Hvem skal de se opp til nå? Herrelaget? Jålete spradebasser fra Portugal? Eller enda verre, fra Ålesund? Og hvem kan vinne VM i fotball hvis ikke damene tar ansvar? Gutta greier det jo ikke.
Jeg rister på hodet for meg selv. Hvor i all verden er samfunnet på vei? Jentene må ha kvinnelige forbilder. Derfor har jeg vært lagleder i to år for laget til Tiril. Men de må ha forbilder som spiller også.
Som meg. Og Thale. Jeg skal sette alle kluter til for å få dannet et nytt damelag på øya.
Jeg lar blikket gli over den tørre asfalten og speider åndsfraværende etter de første vårblomstene i veikanten. Hestehov og blåveis. Hvitveis eller ballblom. Men det er bare kusymra å se ennå.
Vi trenger elleve spillere for å kunne stille et lag. Pluss innbyttere. Aller helst bør de ha litt fotball i beina også. Jeg skotter bort på passasjeren min. Thale er selvskreven på laget. I lyse øyeblikk er hun en ballkunstner, i mørke, vel, da kan hun være innbytter. Men jeg trenger flere. Jeg har bare bodd her i sju år, men vet så altfor godt at du er ikke fra Havøy om de ikke kjenner navnet på bestefaren din. Kravene er høyere enn for å bli en ekte newyorker, der nøyer de seg med ti år. Her ute kreves generasjoner.
Jeg drar ned solskjermen for å få litt skygge mot den lave sola. Jeg må nok gjøre litt research for å finne ut hvem som har en tidligere fotballkarriere, og som kan tenke seg å bli med.
Plutselig får jeg øye på en kvinne langs den smale veien. Hun har kraftige fotballegger og holder et jevnt tempo bak en high-tech-barnevogn. Jeg sakker på farten og ruller glidende opp ved siden av henne med det flytende flaket mitt. Trykker på en knapp så vinduet forsvinner ned i bildøra, noe som er ganske high-tech, det også, i alle fall for sånne gamle biler, men så var jo også amerikanerne langt framme med teknologi allerede på femtitallet, har mannen min forklart meg de gangene jeg har ymtet frampå om vi skulle hatt en mer moderne bil.
Damen stirrer spørrende – ja, nesten litt forskrekket – på meg, og jeg innrømmer at sett fra hennes ståsted kan det muligens se ut som om det er to gale kusiner som har dukket opp på veien. Nærmest som to bygdeutgaver av Thelma & Louise. Bare i en litt døvere bil. Det ser ut til at hun for sikkerhets skyld bestemmer seg for å sette opp farten. Dodgen har imidlertid ikke noen problemer med å holde følge med den flyktende kvinnen.
Fortsatt smilende, og rullende, siden hun ikke vil stoppe, spør jeg: «Hei! Spiller du fotball?»
Forskrekket, og med trillrunde øyne, rister hun på hodet og saumfarer både oss og bilen. Jeg lurer et øyeblikk på om hun tror vi har en revolver i veska og en politimann i bagasjen. Kort forklarer jeg at vi er nødt til å stille et damelag for å redde verden (i alle fall framtidige verdensmesterskap), og ber henne ringe meg om hun vet om noen. Jeg regner med at hun vet hvem jeg er siden jeg er innflytter, selv om hun virker litt treg i oppfattelsen.
Fornøyd med meg selv og første innsats for damefotballens framtid trykker jeg på knappen som får vinduet til å skramle opp igjen. Hun rekker akkurat å ønske meg lykke til før vinduet forsegler ordene hennes med et lite skviiik.
«Hun var skikkelig pen,» sier jeg henvendt til min kusine, mens jeg for egen del avgjør at det å plukke opp tilfeldige kvinnfolk langs veien kanskje ikke er rette måten å drive rekruttering på. I alle fall ikke til et fotballag.
Thale stirrer tomt ut av vinduet, men rykker til av ordene mine og snur seg med et plutselig engasjement. Hun har alltid hatt litt vanskelig for å forholde seg til andre pene jenter, og jeg burde ha forutsett at hun er på krigsstien.
«Ærlig talt, Vivian! SÅ du leppene hennes, eller? De var skikkelig vulgære. Sikkert sprøyta fulle med sånn skit.» Hun gjør en håndbevegelse mot munnen som tydelig indikerer avsky. Så rister hun på hodet og ser indignert på meg: «Jeg fatter ikke at du kan si sånt!»
Jeg svelger og innser to ting idet jeg får øye på årets første hestehov i en skrent der en bonde har begynt å brenne bråte. 1: Skjønnhet er forgjengelig, og 2: Jeg bør ikke snakke om temaet med Thale. Om ikke det går i hennes favør, da. Jeg ser betuttet i bakspeilet på bråterøyken, som for øvrig lukter liflig, og ber en stille bønn om at de små blomstene overlever massakren, mens jeg berømmer det kreative kostymet kusina mi har på seg.
«Du er virkelig fin i dag,» sier jeg og nikker mot de hullete nettingstrømpene hun har under den avklipte joggebuksa. På føttene har hun semskede støvletter med frynser, og som prikken over i-en har hun tatt på seg en rød Michael Jackson-aktig skinnjakke. Særpreg. Det er sikkert og visst. Jeg gjør et nikk mot henne. «Og blått hår får virkelig fram personligheten din.»
Thale blir straks interessert igjen, og vi suser videre som om vi var tenåringer mens vi prater om vulgære lepper, blått hår og hvordan vi skal greie å redde damefotballen.
Jeg kjenner en sitrende glede over kanskje å få spille fotball igjen. Med Thale og meg mangler vi bare ni spillere for å få til et lag.
Jeg tenker hardt. «Hva med Lisbeth?» spør jeg og kaster et raskt blikk mot Thale, som nå er i ferd med å flette det blå håret på en svært kreativ måte. Hun studerer sitt eget kunstverk i sidespeilet, og det ser ut som om hun er fornøyd.
«Lesbe-Lisbeth?» Hun gløtter så vidt bort på meg.
«Ja? Spilte ikke du med henne på kretslaget? Hun var skikkelig god, husker du det? Jeg har sett på Facebook at hun skal være budeie på Fjellsetra i sommer, kanskje hun vil være med?» Jeg sier det så lyst og positivt jeg kan. Og ber en stille bønn om at Thale vil synes det er morsomt å få litt aktivitet inn i livet sitt igjen. Få noe annet å tenke på. Noe konstruktivt.
«Æsj, jeg husker hvordan hun alltid glante på oss når vi dusja,» sier Thale og myser mot havet.
Jeg himler med øynene. «Det gjorde hun helt sikkert ikke! Dere kan jo ikke ha vært mer enn 14 år!»
«15. Det er da hormonene går berserk, vet du. Og de var helt ustyrlige hos Lisbeth.»
«Det der er bare tull. Du er sprø som innbiller deg slike ting.»
Thale setter de svarte øynene sine i meg, og jeg er takknemlig for at jeg må feste mine på veien. Likevel er det som om øynene hennes brenner seg fast, og jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg som et menneske som blir utsatt for utspekulerte woodookunster. Jeg kjenner at jeg får vondt i magen.
«Sier du at jeg er gal? Er det det du sier?» Ordene hennes er skarpe som istappene som henger igjen i bergveggen i skyggepartiene.
Jeg svelger. Jeg kan ikke si «ja», selv om det teknisk sett er sannheten. Mageknipet tiltar i styrke, og i hodet mitt får jeg et bilde av blanke kniver stukket inn i mageregionen på en dokke sydd sammen av noen tøyfiller som liksom skal forestille meg.
«Nei, nei. Selvfølgelig ikke.» Jeg tenker hektisk og legger til: «Du er i aller høyeste grad tilregnelig.» Stort sett, i alle fall. Smerten i magen gir seg litt.
Jeg smiler og kikker mykt på henne. «Noen ganger er du faktisk mer fornuftig enn de fleste jeg kjenner.»
Vi blir stille en liten stund begge to, og fordyper oss i tanker og landskapet som glir forbi. Veiene er smale, nesten klort ut mellom golde fjell og et langstrakt hav. Å hvile øynene på den ubrutte, glitrende horisonten er sjelebot for en som har vokst opp i Indre Oslofjord. På enkelte dager sies det at man kan se helt til Færøyene. Som en slags luftspeiling.
«Lesbe-Lisbeth klådde på meg.»
Thale vet akkurat hvordan hun skal få meg tilbake til nuet, og jeg snur meg sjokkert mot henne. Hun studerer uanfektet flettene sine, som nå er sirlig dandert på hver side av hodet akkurat som på prinsesse Leia i Star Wars.
«Sier du at du ikke vil ha henne med?» spør jeg, litt lettet over at hun har glemt det vi snakket om i stad. Innvollene mine er i sikkerhet.
«Jo. Jeg liker Lesba, jeg.»
«Lisbeth. Du kan ikke kalle henne Lesba.»
«Hvorfor ikke? Det er jo det hun er.»
Jeg svinger av fra riksveien og opp i det nye byggefeltet, der husene ligger tett i tett på frimerkestore tomter. Ingen får lenger lov til å bygge ved de store, ubrukte områdene ved sjøen. Det er visst best å samle alle på én plass. Jeg kjører inn på gårdsplassen og parkerer foran huset mitt.
«Vel, jeg kaller jo ikke deg Gale-Thale, gjør jeg vel?»
Ordene glipper ut av munnen min, og jeg prøver å hale dem tilbake ved å knipe leppene sammen som en trakt og slurpe ordene i meg igjen. Det er selvfølgelig nytteløst, og i stedet setter jeg opp et uimotståelig valpeblikk før mageverken plutselig tiltar i styrke.
Thale slenger igjen bildøra med et brak, og vinduet detter halvveis ned i dørkarmen – helt uten elektriske impulser. De blå prinsesse Leia-flettene kommer inn gjennom det halvåpne vinduet: «Du kan bare glemme det jævla kjerringlaget ditt!»
Og med det snur hun seg og trasker bort til den gamle dokkestua, der hun har innlosjert seg. Før hun bøyer hodet for å komme gjennom den lille døråpningen, ser jeg at hun hytter med neven mot himmelen.
Jeg sukker og tråkker over den gjørmete gårdsplassen, kipper av meg skoene da jeg er innenfor, og lemper inn matvarene på kjøkkenbenken. Kjøttdeig, ost og nyeste KK. Et kort blikk på displayet på stekeovnen forteller meg at det er på tide å hente barna i barnehagen.
Eldstesønnen Martin er allerede hjemme og sitter ved kjøkkenøya og gjør lekser. Beina hans dingler ned fra barkrakken, og han har en tom tallerken foran seg. Han hilser så vidt, men er så konsentrert at han like gjerne kunne ha drevet med kvantefysikk som norskoppgaver.
Jeg rusker ham i håret og gir ham et lite kyss på kinnet, som han raskt tørker vekk sporene av.
«Har du sett Sofia?» spør jeg og snakker om boxeren vår.
«Hva skal vi ha til middag?» svarer han bare, og jeg glemmer øyeblikkelig at det er jeg som har spurt først.
«Pizza!» svarer jeg gledestrålende i stedet.
Sønnen min ser opp, og han ser ikke like glad ut. «På en tirsdag?»
Jeg slår spørrende ut med hendene. «Ja?»
Han sukker og bøyer hodet over bøkene igjen. Jeg blir stående litt overrasket, så indignert, før irritasjonen tar overhånd.
«Er ikke du seks år?»
Han kikker opp på meg over de tykke brilleglassene sine.
«Sju.»
Jeg slår ut med hendene som for å vifte bort bagateller. «Uansett, alle gutter på din alder hadde blitt superhappy om mødrene deres lagde pizza på en tirsdag! Kan ikke du også bli det?!»
Han ser opp igjen, tygger litt på blyanten sin som om han tenker hardt på hvordan han skal ordlegge seg overfor noen som er mindre begavet enn ham.
«Barn som spiser fisk, blir smartere.»
Jeg ser med store øyne på ham. Og tenker. «Skal vi ta reker på pizzaen? Vi kan krydre dem med karri, så smaker det ikke fisk?»
Han sukker og skal til å si noe, men holder inne.
Jeg blir stående med armene tafatte langs siden. Jeg kan ikke forstå at jeg har fått en så fornuftig unge. Jeg har prøvd å være en leken mor, en som ikke har stilt skyhøye krav til resultater, men som heller har berømmet fantasi og kreativ utfoldelse. Kvaliteter jeg selv ikke ble overøst med hjemmefra, og som jeg tenkte ville gjøre barna tryggere og gladere. Jeg vil gi dem selvtillit og frihet fra prestasjonsjaget. Men Martin er alltid så alvorlig.
«Trenger du hjelp med leksene?» spør jeg tynt, selv om jeg allerede vet svaret.
Han rister på hodet.
I det samme kommer Sofia brasende ned trappen, føttene hennes går som trommestikker nedover trinnene før hun gjør to klyv over gulvet og hopper opp på meg i yr glede. Hun slikker meg ekstatisk over hele fjeset, og jeg kjenner på en varm glede over at noen i huset tross alt er glad for å se meg.
«Jeg drar og henter jentene i barnehagen,» sier jeg henvendt til Martin, som bare nikker umerkelig og fortsetter å se ned i bøkene sine. Jeg dytter vekk Sofia og rusler mot utgangen.
I døra snur jeg meg og møter de bedende, triste øynene til hunden. Skal du forlate meg igjen? Jeg tar meg i å ønske at sønnen min hadde hatt det samme blikket.
«Husk bilnøklene,» sier han uten å se opp.
Jeg kikker på kjøkkenbenken, der jeg har lagt dem fra meg, og tilbake på Martin. Jeg smiler og sukker. «Hva skulle jeg gjort uten deg?»
Jeg går tilbake inn på kjøkkenet og kysser ham igjen. Sofia blir fra seg av glede over min snarlige retur og logrer febrilsk med halen over at jeg endelig er hjemme igjen.
«Ses snart!» roper jeg blidt og sender et slengkyss til begge to. Hunden stirrer igjen på meg med de bedende øynene, og denne gangen greier jeg ikke å reise fra henne.
«Kom da!»
Hun tror nesten ikke sine egne ører, og stuper lykkelig inn det åpne vinduet på Dodgen, der hun setter seg med den aller største selvfølgelighet i førersetet.
«Bli med da, vel,» sier jeg til Martin, som nå står i døråpningen.
«Jeg skal bort til tante Thale,» sier han og rusler mot lekestua.
Jeg skal til å si noe, men kommer til at de kanskje kan ha glede av hverandre.
«De er noen raringer begge to,» sier jeg henvendt til Sofia mens jeg degraderer henne til andrepilot med en dytt i siden og setter spaken i «drive».
Bikkja ser molefonkent på meg, men da jeg setter på Edith Piaf og ruller ut på veien, er alle sorger glemt. Det er en annen årstid i emning, de første knoppene i blomsterbedene har begynt å vise seg, og sola har ikke gått ned i havet ennå.
Jeg kjenner på en yr glede over kanskje å få spille fotball igjen. Det er så lenge siden, men å løpe over matta med en ball i beina er en særegen frihetsfølelse – nesten som å seile – og henger med meg fra ungdomsårene. En følelse som er sjelden å spore i livet som småbarnsmor. Det er klart jentene her ute også må få oppleve dette – før de også limes fast i en hverdag full av ansvar. Jeg synger høyt og kjenner våren prikke i kroppen, og kaster et lengselsfullt blikk ned på fotballbanen som ligger våt og matt nedenfor Oppvekstsenteret. Når det første gresset kommer, da skal jeg også være klar. Sammen med ti andre kamplystne damer.
Jeg må bare finne dem først.
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
EKTE FOTBALLFRUER finnes som papirbok, e-bok og lydbok.
NB! På lydbokutgivelsen er serietittelen endret til DAMELAGET, men innholdet er det samme.
Omslagsdesign og -illustrasjon: Darling Clementine/ByHands
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
ANDRE BØKER AV HEGE NORMAN-STORMBRINGER:
LYKKELODDET
ET LITE TETTSTED PÅ VESTLANDET, 2007
Maja lever tilsynelatende det perfekte familieliv med direktørektemannen Trygve og tvillingene på seksten, men det er noe som skurrer. Kjenner hun i det hele tatt sin egen mann? Hvorfor er moren hennes så hemmelighetsfull? Og hva med henne selv?
Overfor sine frodige isbader-venninner gir Maja uttrykk for at ting ikke ble slik hun en gang drømte om. Hun ønsker mer ut av livet, men hvordan er det mulig å få det til å skje?
ALLE DRØMMER OM Å VINNE I LOTTO. HVA SKJER NÅR DRØMMEN BLIR VIRKELIGHET?
TEGN ABONNEMENT OG FÅ DEN FØRSTE BOKEN GRATIS!
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
DET NORSKE KAKEBORDET
Gode tradisjonelle oppskrifter og fantastiske bilder. Dette er kakebordets Norge rundt!Kakebaking har høy status. I alle fall på Sunnmøre. Her trylles det fram de lekreste kreasjoner med sirlige kremkruseduller og intrikate mønstre. De fleste etter oppskrifter og teknikker som har gått i arv i tradisjoner.I denne boken finnes ikke ord som sukkerfritt, lavkarbo eller hveteshots. Her lages kakene som din bestemor gjorde det. Med ekte råvarer og ekte kjærlighet. Kake er kultur, tradisjon, omsorg og høytid. Kaker er spesielle anledninger og kvalitetstid med kjente og kjære. I denne boken finner du et utvalg av noen av de aller mest populære kakene på det norske kakebordet. Alle servert med lettfattelige oppskrifter, delikate bilder og en klype humor.
DET NORSKE DESSERTBORDET
Det norske dessertbordet byr på gode tradisjonelle oppskrifter og fantastiske bilder. Dette er dessertenes Norge rundt.Mens runde kaker ofte hører festen til, hadde desserten en fast plass på norske middagsbord før i tiden. Den drøyde maten og avrundet måltidet med en søt smak.I dag serverer vi som oftest desserten til høytider og på søndager - og da gjerne desserter fra det store utland. Men visste du at rosenpudding fra Tromsø lages etter nesten samme oppskrift som italiensk panna cotta? Og at det bare er hårfine forskjeller mellom karamellpudding og crème brûlée? Eller at Dronning Mauds dessert kan minne veldig om Tiramisu?Mange av dessertene kan også fint brukes til hverdags.I denne boken har vi samlet de gode gamle, men også noen nye herligheter fra det norske dessertbordet.Vel bekomme!
(Foto: privat)
Hege Norman-Stormbringer (f. 1973) er frilansjournalist, forfatter og yogalærer. Hun bor på Lillehammer, men sammen med ektemann og fem barn bodde hun mange år på Sunnmøre, der mye av inspirasjonen til Lykkeloddet er hentet fra. Hege har tidligere utgitt serien Ekte fotballfruer, samt kokebøkene Det norske kakebordet og Det norske dessertbordet.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.