GRATIS LESEUTDRAG FRA ELVESTADEN!

TRE KVINNER, TRE VILJER, TRE SKJEBNER. VÅGER DE Å FØLGE SIN DRØM?

DRAMMEN, 1841:

Elida arbeider på Mørchs Tobakksspinneri, og tross all motgang gir hun aldri opp håpet om noe annet og bedre. Venninnen Alvilde har mistet moren og bor alene med en herskesyk far, mens Victoria er født på en grønnere gren.

Omslagsdesign: Kjetil Nystuen. Omslagsillustrasjon: Ida S. Skjelbakken

Prolog

Drammen, mai 1828

I den frodige hagen sto trærne i full blomst. Det duftet søtt av nektar og duggfriske blomsterblader, og en kjølig vårvind tok med seg et dryss av løse kronblader før den strødde dem fra seg igjen på gårdsplassen. Fullmånen sto høyt på himmelen og kastet sitt lysende skinn inn gjennom de store vinduene i det hvite huset. Skyggen av de mange, små rutene i hvert vindusglass tegnet seg på de renskurte gulvene innenfor. Mange små ruter inni én stor, som en skyggefull labyrint. Det var over midnatt, og den store gulvklokken på langveggen hadde nettopp slått sine dirrende, klangfulle slag. Huset burde ha vært stille på denne tiden av døgnet, men i stedet gjenlød de store, tomme rommene av opprørte stemmer og ord.

– Hvordan kan du si noe slikt til meg? skrek en skjærende kvinnestemme, i den uutholdelige tonen mellom sinne og gråt. – Jeg kommer aldri til å kunne tilgi meg selv for det som hendte, det går ikke en dag uten at sorgen sliter i meg!

– Det var ingenting noen kunne gjøre! svarte en dyp mannsrøst. – Josefine, du må forsøke å roe deg ned før du får enda et hysterisk anfall. Jeg er like fortvilet som du er, men livet må gå videre!

– Hysterisk anfall? snøftet kvinnen til svar. Det var en lyd hun aldri ville ha vedkjent seg tidligere, men ting var ikke som før. Like etterpå brøt hun ut i en krampeliknende, sår gråt. – Hvordan skal jeg kunne leve videre, Edvard? hulket hun. – Det går ikke, jeg klarer ikke å glemme! Hulkene gikk over til vonde hikst, og en annen kvinnerøst blandet seg mumlende inn i samtalen og henvendte seg til den gråtende kvinnen.

– Så ja, frue. Jeg tror det er best du tar medisinen din nå, det er altfor sent som det er. Nå trenger du å sove.

– Jeg trenger ingen medisin! Jeg trenger datteren min!

– Men for himmelens skyld, Josefine! Mannsstemmen lød både sorgtung og forferdet. – Ta deg nå sammen! Vi får aldri barnet tilbake, og når du holder på slik som du gjør, kommer såret heller aldri til å gro! Vær så snill, for alles skyld. Du vil vel ikke vekke hele huset?

Det hørtes en ny trøstende mumling, og Josefine fikk motvillig i seg noen skjeer medisin. Snart stilnet gråten, og røsten hennes ble sløret. – Jeg bryr meg vel ikke om hvem jeg vekker, snøvlet hun, men nå lot hun seg hjelpe opp av stolen, opp trappen og inn på soverommet.

En kort stund etterpå kom den andre kvinnen ned igjen. Hun gikk bort til mannen som sto og kikket ut i den månelyse natten. – Hun sover nå, det var en tung dag dette. Men så er det heller ikke annet å vente på årsdagen etter tragedien.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg i huset det siste året, sa mannen hest, og det var antydning til tilbakeholdt gråt i den skurrende røsten. – Jeg er nødt til å reise ut i morgen, det lar seg ikke gjøre om. De venter på meg, og det er for sent å melde avbud. Men når jeg kommer tilbake, må vi finne en måte å løse dette på. Hun må bli bedre. Jeg vet snart ikke min arme råd.

En trøstende mumling kom til svar, sammen med en forsiktig hånd på skulderen. – Så anspent du er, mumlet kvinnen. – Kom, la meg massere skuldrene dine litt før du går til sengs. Hvis ikke, vil denne nakken gi deg hodepine på reisen i morgen.

– Du er i sannhet en engel, sukket mannen. – Men det er nok best jeg går og legger meg med det samme. Han grep hånden hennes og klemte den. – Du må love meg at du passer godt på henne mens jeg er borte.

– Det lover jeg, smilte kvinnen og klemte hånden hans tilbake. – Det skal du ikke uroe deg for.

Mannen nikket med triste øyne før han snudde og gikk med tunge steg over gulvet.

Kvinnen ble stående igjen ved vinduet og kikke ut på månen. Et lite, ondskapsfullt smil lurte på leppene hennes, og hun knep øynene sammen til smale streker.

– Jeg skal nok passe på deg, lille Josefine, smilte hun med stramme lepper mot den kalde ruten. – Lille, vakre, vene Josefine. Bare vent og se hvor fint det skal gå.

Kapittel 1

Strømsø, Drammen, fredag 6. august 1841

Atten år gamle Elida ristet på hodet og nøt følelsen av den milde sommervinden som lekte med de mørke, viltre krøllene. Hun og den jevnaldrende venninnen, Hansine, satt på en stor, solvarm tømmerstokk som karene her på reperbanen pleide å sitte på mens de spiste. På slike dager snek hun og Hansine seg hit for å spise av og til. Det var så deilig å komme et sted hvor det var fullt av liv, sollys og frisk luft, og ikke støvete og stint og stinkende som på tobakksspinneriet, hvor de begge arbeidet. Hun vippet med føttene og la merke til at de ikke engang rørte ved bakken når hun satt slik.

De skarpe, grønne øynene hennes fulgte karene som arbeidet, så hvordan det tykke tauet strammet seg mer og mer etter hvert som det tvinnet seg hardere, og hun visste at snart skulle det slippes. Faren, Lyder Berg, arbeidet her. Helt siden hun var liten, hadde hun av og til fått følge med ham på arbeid og sittet her og spist sammen med ham i spisepausen ute i det fri, og nå hadde hun begynt å ta med seg Hansine.

Elida sukket tilfreds og kikket utover reperbanen, med sine avlange hus og røde teglsteinstak. Hun likte seg underlig nok i dette mannsdominerte miljøet, som summet av hardtarbeidende hester og menn. Alle behandlet henne bra og kjente henne. Denne dagen var en kvelende het sensommerdag, og hun visste at de snart måtte tilbake til tobakksspinneriet, men hun satt litt til og nøt duften av salt sjø som at vindpust brakte med seg fra fjorden.

– Sitter du og drømmer deg bort igjen nå? spurte Hansine leende og dultet henne lett i siden. – Kanskje om hvem du skal danse med i morgen? Ertet hun.

Elida lo. – Ingen spesiell, sa hun fort.

– Ingen spesiell, du, ertet Hansine videre. – Slik som du sukket og smilte, må han være veldig spesiell. Men dette er sommerens nest siste dans nede på elveløkka, så hvis du skal finne deg en kar, må du skynde deg!

Elida smilte skjevt før hun sukket, men denne gangen mer oppgitt enn tilfreds. – Er dans og karer alt som står i hodet på deg? ertet hun tilbake, men det lå et alvor under ordene.

– Å, gi deg nå, svarte Hansine med en håndbevegelse. – Du så drømmende ut, du også!

– Kanskje det, svarte Elida med et skuldertrekk. – Men jeg tenkte ikke på dansen og karene der. Jeg tenkte på fjorden, på havna og eventyret som finnes utenfor den. Men jeg elsker også å sitte her og se på karene som arbeider på reperbanen, for det er som en egen, liten verden i seg selv. Og da mener jeg å se på at de jobber, ikke på karene selv!

Hansine blunket lurt før hun nikket. – Du skulle vært gutt, du, Elida, smilte hun, og da måtte Elida le hjertelig, for man var den man var.

Drømmene hennes var kanskje ikke helt som andre unge kvinners, men var det noe galt i det? Hun flyttet blikket til svennene som gikk baklengs med hampen knyttet rundt livet, samtidig som de spant og sang muntert. Verden syntes aldri å få nok av tau, verken til seilskutene eller til gruvedriften. Et stykke lenger borte så hun en kortvokst, grovbygget mann som het Tore, dra i en sveiv og rope ut en bisk ordre med kraftig røst. Hun kjente datteren hans, Alvilde, godt. Kjente var det riktige ordet, for de hadde knapt fått lov til å se hverandre det siste året. Det var Tores skyld, han hadde nektet datteren å treffe Elida mer.

Synet av ham gjorde henne smal i blikket. Riktignok hadde han mistet kona for bare et år siden, men det unnskyldte ikke den dårlige oppførselen. Hun visste fra faren at Tores humør hadde vært enda dårligere enn vanlig det siste året, at han var hissig og oppfarende og lot tungsinnet gå utover den som sto ham nærmest – både hjemme og på arbeid. Men det var verken Alvildes eller Elidas skyld at kona hans hadde falt bort, selv om han syntes å mene det.

Tårene presset plutselig på, og Elida blunket fort.

Stakkars Alvilde, det var ikke rettferdig at hun måtte gå hjemme hos den sure og bitre faren hver eneste dag.

– Uff, den Tore, sa Hansine lavt og kikket bort.

– Han har aldri vært noen solstråle, men nå er han visst blitt helt ufordragelig. Stakkars Alvilde!

Elida nikket sakte før hun også kikket bort fra ham. Hun trengte ikke se på ham for å vite at vognen nå skulle trekkes hele veien gjennom banehuset, og hun så hvordan de sterke arbeidshestene la seg i selen.

Hun visste at hvis man skulle få tau og trosser av god kvalitet, gjaldt det å ha lik vridning og tykkelse hele veien. Det ferdige venstreslåtte tauet kom kanskje til å bli til ei tykk trosse om bord på ei seilskute som skulle seile langt, langt herfra, kanskje jorden rundt? Ei trosse som ville bli kastet i land på et sted hvor luften duftet annerledes. Faren hadde fortalt om det. Han hadde vel knapt vært utenfor Strømsø selv, etter det hun visste, men han hadde nok hørt historier og hatt sine drømmer som ung, han som alle andre menn … og kvinner? Før familielivet tok all tid … Hun snappet etter været. Nei, nå var hun urettferdig, for den snille faren hennes elsket familien sin, og han klaget aldri. Han var fornøyd. Kunne hun bli fornøyd med det samme? Bortsett fra at det ikke ville bli det samme livet for henne, for hun ville bli den som var hjemme, og mannen hennes den som arbeidet ute. Slik det var i alle familier.

– Nei, nå må du våkne opp fra drømmene, og så får vi se til å komme oss tilbake igjen, sa Hansine og dultet Elida i siden enda en gang. – Hvis vi kommer for sent, får vi høre det!

Ikke bare høre det, visste Elida. De ville også bli trukket i lønn. Hun smilte vennlig tilbake. – Jo, vi må tilbake, ellers får vi svi!

– Men etterpå må du fortelle meg hvem av svennene du har sittet og drømt om, for jeg er sikker på at det er en av dem! Hansine lo. – Hvis du ikke vil si noe, får jeg vel se hvem det er, når vi kommer på dansen på elvesletta. Ja, hvis han kommer, da!

– Det er ingen av dem! fnyste Elida og merket at hun ble litt ergerlig. – Jeg skal ikke gifte meg, og det vet du godt! Det er derfor jeg arbeider på spinneriet. Jeg må hjelpe familien mens jeg bor hjemme, og for å klare meg selv den dagen jeg vet hva jeg vil. Hun satte opp en bestemt mine. Drømmer, ja, det var én ting. Men å gjøre dem til virkelighet … Det var så mye som brant i henne, men kunne Hansine se eller forstå det fullt ut? Kanskje det ikke var så lett når hun knapt visste det selv. Men det var mer … mer enn …

– Ha! Det sier du nå! ertet Hansine og avbrøt tankene hennes. – Men bare vent til du møter den rette.

Da blir du akkurat som alle andre ungjenter, det skal jeg vedde på! Vi er voksne nå, sukket hun. – Mor sier ikke noe, hun er så snill, men jeg vet hun går og håper på å se meg godt gift snart.

– Ja, svarte Elida. – Det gjør da min mor også. Men vi arbeider, og du er til god hjelp for moren din også. Jeg vet ikke hva hun skulle gjort uten deg!

– Jo, det er så, svarte Hansine. – Men ei jente må bli godt gift.

Elida nikket og visste det så altfor godt. Hun var glad for at hun ikke selv hadde blitt bedt om å finne seg en ektemann eller å flytte ut og klare seg selv. Hun ristet på hodet. Det ville aldri foreldrene hennes si til henne, for de var ikke slik. Men det begynte allikevel å bli på tide, hun visste det … – Hva med deg, da? ertet hun. – Hvem av karene er det du liker?

Hansine ble rød. – Det er ingen her, svarte hun kjapt.

– Har du truffet noen? gispet Elida forskrekket. – Og så har du ikke sagt noe til meg om det?

– Nei da, sa Hansine like fort. – Men nå må vi virkelig gå tilbake igjen. Matpausen vår er straks over.

Hun skled ned fra stokken og snudde seg for å gå, men Elida grep henne i armen.

– Hansine, da, du som var så nysgjerrig på hvem jeg drømte om! Hvem er det du går og tenker på?

– Æsj, det er ingen, sa Hansine igjen. – Og hvis det er det, så ser han uansett ikke på meg.

– Det skal du ikke være for sikker på, smilte Elida. – Hvis du ikke vil si det, så får jeg vel se det på dansen, da, som du sa til meg!

– Vi får si det slik, lo Hansine, og Elida lo sammen med henne.

Det lille vindpustet fra fjorden hadde forsvunnet, og solen stekte. Det var virkelig hett denne augustdagen, og Elida pustet ut før hun snudde seg mot reperbanen igjen. Den hissige, kortvokste Tore svettet i varmen nå. Han holdt på borte ved en av de større maskinene med grove tannhjulsdrev, de med så grovt tau at det måtte holdes stramt av hester.

– Peter! hørte hun ham rope i en ergerlig tone før han bannet innbitt. Å nei, nå var det en av karene som kom til å få føle hans vrede! Elida krympet seg da han bannet igjen. Slurv kostet reperbanen dyrt, og hun visste at det kunne koste folk arbeidet også.

Hun fortsatte å gå, ville ikke gjøre mannen forlegen ved å overhøre det hvis han fikk kjeft. De måtte dessuten tilbake nå, men hun stanset midt i steget da et dumpt smell lød bak henne. Hun snudde seg raskt og så hvordan det snodde tauet trakk seg sammen og kom farende mot den kortvokste mannen. Han dukket, men mistet i det samme balansen og falt sidelengs inn mot den største maskinen, så de store tannhjulene kom nærmere og nærmere. En annen mann var like bak, og hun så ham strekke seg etter den løpske sveiva på det store hjulet. Det tykke tauet kveilet seg som en mark på kroken, bare mye sterkere … Plutselig så hun faren komme styrtende mot Tore og falle inn mot ham. Da hun hørte skriket, visste hun først ikke om det var hans eller sitt eget.

Elida sprang mot faren og Tore så fort det lot seg gjøre med de lange skjørtene flagrende rundt beina. Hun hørte de andre mennenes skrekkslagne rop og så dem springe mot ulykkesstedet, slik hun gjorde.

– Herregud, vi må få ham til doktorgården, hørte hun en stemme utbryte. – Hent en hest og kjerre!

En av de yngre mennene sprang av gårde med det samme.

Elida kjempet seg frem mellom arbeidskarene. Faren, den kjære faren … Hvordan hadde det gått med ham? Hun kunne ikke se noen av dem nå i trengselen som hadde oppstått, hun hørte bare noen halvkvalte stønn av smerte.

– Lever han? ropte en av arbeidskarene.

– Vi må få stoppet blodet! Surr noe rundt armen hans! skrek en annen. – Men skynd deg, for Guds skyld, han blør i hjel!

– Hvordan går det med Lyder? sa en ny og opphisset røst, og Elida følte seg kvalm, men hun måtte se. Ville hjelpe.

Hun kunne ikke se faren, visste ikke hvor skadet han var, så hun trengte seg frem. Noen av mennene forsøkte å holde henne tilbake, men da hun presset på, slapp de henne igjennom. De kjente henne. Plutselig fikk hun se farens ansikt, og han satt på huk ved siden av Tore. Lettelsen flommet gjennom henne da hun så at han var i live, men engstelsen verket i brystet. Var han skadet? Hvordan gikk det med Tore?

Hun presset seg enda lenger frem, og da snudde faren seg samtidig som flere av mennene løftet Tore opp i vognen. Ansiktet hans var forvridd av smerte og forvirring, og han holdt seg til armen. Men den … Blodet frøs til is i årene hennes da hun så hvor slapt og rart armen hans hang. Og alt blodet … Under albuen var skjorten gjennomtrukket av mørkerødt blod.

Elida hikstet til, og i neste øyeblikk var faren borte hos henne. Lettelsen flommet gjennom henne på nytt da hun møtte blikket hans. Han så ikke ut til å være skadet.

– Elida, utbrøt han lavt og sammenbitt.

Hun ville svare, men synet av blodet og Tores skadde arm var for mye, så hun fikk ikke frem et ord.

– Nå må vi komme oss av sted til doktorgården! Unna der! Unggutten som hadde hjulpet til med å få løftet Tore opp i vognen, hoppet nå opp for å støtte ham.

– Det skal nok gå bra, Elida, sa faren rolig. – Men nå må dere gå tilbake til arbeidet. Du kan spørre om å få lov til å forlate arbeidet for å gå til Alvilde, hun må få vite om dette. Jeg må rett tilbake hit etter å ha fulgt Tore til doktorgården, og kan ikke gå innom henne før i kveld. Han bet kjevene sammen. – Det er mye igjen av dagen.

– Jeg hører med formannen, sa Elida og krympet seg ved tanken på svaret hun trolig ville få. – Og får jeg ikke fri, går jeg dit rett etter arbeidet.

Faren trykket hånden hennes og gikk opp i vognen, og Elida svelget hardt da hun så den rulle av sted, men så løp hun.

Tobakksspinneriet til tobakksfabrikant Malvin Mørch lå ikke langt unna, men Elida og Hansine hadde aldri sprunget fortere tilbake til arbeidsplassen. De var sent ute nå og kom helt sikkert til å få kjeft. Og hvordan skulle hun klare å få fri fra arbeidet? Formannen kom sikkert til å si nei når hun spurte om å få gå så tidlig.

Men det hadde jo vært en ulykke, Alvilde måtte få vite om den! Hun bakset med de tunge skjørtene, og pusten gikk hvesende der hun slet seg oppover den siste bakken, men hun stanset ikke. Våget ikke å somle mer nå som de allerede var for sene. Hansine fulgte hakk i hæl, og da de gispende og ustø braste inn på spinneriet, klarte Elida nesten ikke å få ordene frem.

– I himmelens navn, jente! hørte hun Gunda si.

Hun var en mager og temmelig fargeløs kvinne i førtiårene som i kraft av lang ansiennitet og en litt høyere lønn skulle holde et øye med de mer uerfarne på gulvet, og som særlig lot det gå utover dem som var yngre enn henne. – Hvordan er det dere kommer settende? Hvor har dere vært så lenge? Spisepausen er for lengst over! Ta på dere skautene og sett i gang med arbeidet, og det med det samme! glefset Gunda mens Elida fremdeles gispet etter luft og forsøkte å svare. Fra øyekroken så hun tobakksfabrikant Malvin Mørch holde et årvåkent øye med dem oppe fra trappen. Hansine skyndte seg på med skautet og begynte å arbeide.

– Skynd deg nå, da! hveste Gunda, samtidig som hun grep Elida i armen. – Jeg visste vel at det ville bli bråk med deg. Du er sen nok fra spisepausen som det er, om ikke du skal somle nå som du endelig har funnet det for godt å komme tilbake! Du setter ikke bare din egen stilling på spill, men min også!

– Nei, klarte Elida omsider å få hikstet frem. – Jeg kan ikke være her, for det har hendt noe med Tore, Alvildes far. Han er stygt skadet, og far har bedt meg spørre om fri for å gi beskjed til familien hans.

Gunda slapp armen hennes. Ansiktet hennes bleknet, for ulykker var de alle redde for. – Skadet seg? Hva er det du sier?

– Mennene glapp trossa, og Tore Gustavsen ble dratt inn i maskinen. Han ble kjørt til doktorgården, så datteren hans må få beskjed. Hun gispet igjen og kikket bedende på Gunda. – Kan jeg få gå til henne og fortelle hva som har skjedd?

Gunda så med ett usikker ut. – Jeg kan ikke si ja til at du bare kan gå fra arbeidet midt på lyse dagen, det skjønner vel du også? Dessuten forstår jeg ikke hvorfor du skal gå, det er ikke du eller din far som er skadet. Det der får folkene på reperbanen ordne opp i selv. Eller så må du ta det med oppsynsmannen. Elida vaklet, hun følte seg svimmel ved tanken på den blodige armen og hvordan det kom til å gå med Tore, men like mye ved tanken på Alvilde. Hun hadde lyst til at venninnen skulle få vite det med en gang, ikke høre det fra noen andre. Noen som egentlig ikke brydde seg om henne. Hun og Alvilde hadde stått hverandre nær tidligere, før Alvildes mor døde og Tore ble så vanskelig …

Elida svelget igjen. Men hun kunne ikke bare gå herfra og risikere å miste arbeidet heller … Hun følte Gunda gripe henne i armen igjen, men denne gangen virket det som om det var for å hindre henne i å falle om på gulvet. Elida forsøkte å samle seg da hun så oppsynsmannen komme mot dem.

– Nå? spurte han. – Hva er det som har hendt? Ansiktet med de grove trekkene hadde et utålmodig uttrykk. – Dere har vel begge et arbeid å gjøre i stedet for å stå her midt på gulvet og krangle?

Elida ble om mulig enda mattere. Ingen likte å komme i klammeri med den bistre arbeidsformannen, eller oppsynsmannen som de fleste kalte ham.

– Vi krangler ikke, herr Pedersen, hvisket hun med skjelvende røst. – Det er faren til Alvilde, Tore Gustavsen. Han har blitt skadet i en ulykke og har blitt kjørt til doktorgården. Hun fortalte det samme til oppsynsmannen som hun hadde sagt til Gunda. Hun møtte blikket hans og så øynene hans utvide seg. Hun skyndte seg å se ned, herr Pedersen likte ikke at arbeiderne, og særlig ikke kvinnene, stirret en mann som ham rett i øynene.

– Vel, så tar de hånd om ham der, hørte hun ham si og stjal seg til en rask titt opp på ham. Nå kikket han bort på en stor gulvklokke. – Det er ikke vårt problem. Det er ingenting du kan gjøre fra eller til, og det er fremdeles mange timer igjen av arbeidsdagen.

– Men Alvilde … sa Elida og kikket opp på ham igjen, og også denne gangen møtte hun blikket hans.

Nå så han nesten ut til å fryde seg der han stirret på henne med de vassblå øynene.

– Hun klarer seg til du er ferdig for dagen. Hun venter ham uansett ikke hjem før til kvelden, og det må da være andre som kan gi henne den beskjeden. Går du fra arbeidet nå, trenger du ikke komme tilbake.

Elida krympet seg enda en gang under blikket hans. Hun kunne ikke miste arbeidet.

– Så, tilbake på plassen din med deg, brummet herr Pedersen morskt.

Det strittet imot inni henne, men Elida bet tennene sammen, neide fort og gjorde som han sa. Men hun skar en grimase til Hansine før hun begynte å pakke den finmalte tobakken ned i små esker.

– Stakkars barn, hørte Elida en av de nærmeste kvinnene si til Gunda idet hun passerte.

– Å, jeg vet nå ikke det, hørte hun Gunda mumle til svar før Elida så henne snurpe munnen sammen.

Elida leste forakten i blikket hennes, for Tore var ikke godt likt, men Gunda sa ikke noe mer om ham. Hun snudde seg i stedet mot Elida. – Du får gå til Alvilde når arbeidsdagen er slutt. Stakkars barn, la hun til og Elida var like bekymret. Alvildes mor, hjertet i familien, var nylig død. Og nå hadde i tillegg faren blitt skadet …

BOK 2 KOMMER 5. NOVEMBER!

Drammen 1841:

Alvilde er opprørt over faren og det tvilsomme selskapet han trekker i hus, mens både Victoria og Elida ser spent frem mot gleder – og fristelser. Victoria er full av forventning til sitt nye liv i praktvillaen Frydenlund så snart hun og Severin er gift. Hun vet ikke at hennes tilkommende kurtiserer en arbeiderske på tobakksspinneriet …

Omslagsdesign: Kjetil Nystuen. Omslagsillustrasjon: Ida S. Skjelbakken

ANDRE BØKER AV STINE LANGTANGEN:

EIKEGÅRDEN

Husmannsdatteren Selja forelsker seg i Olai. Sammen drømmer de om et liv på Eikegården, men begge har en fortid som står i veien for en lykkelig fremtid. Når odelsgutten Mads i tillegg bryter alle regler og frir til Selja, må hun ta et vanskelig valg. Kan hun fylle rollen som husfrue på den store Olsrudgården? Og hva er viktigst - familiens beste eller den store kjærligheten?

Omslagsdesign og baksideillustrasjon: Kjetil Nystuen. Omslagsillustrasjon: Ida S. Skjelbakken

EIKEGÅRDEN finnes som papirbok og e-bok. Serien er på 40 bøker.

(Foto: Anne Marte Hagen)

Stine Langtangen er født i Oslo i 1977, men oppvokst i en bygd mellom sølvbyen Kongsberg og elvebyen Drammen. Nå bor hun utenfor Oslo sammen med mann og to barn. Stine er sivilagronom og har en master i Human Resources. Elvestaden er hennes andre romanserie – etter Eikegården.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.