GRATIS LESEUTDRAG FRA INGEBORGS VERDEN

Omslagsdesign: Kaja Spjelkavik Omslagsillustrasjon: Asbjørn Tønnessen

Ingeborg vokser opp i et privilegert miljø på Bygdø. Året er 1905. Norge får ny konge fra Danmark og stemmerett for kvinner blir diskutert. Midt i alt det viktige som skjer rundt henne, møter Ingeborg kjærligheten.

Vi følger Ingeborg, Frederik, Andreas og Live i noen viktige år på begynnelsen av 1900-tallet. Med alle muligheter og verden for sine føtter, er det likevel duket for store følelser, dramatikk og utfordringer for disse unge menneskene.

Kapittel 1 

Ingeborg

(Bygdø, november 1905)

Hun snudde seg forsiktig frem og tilbake foran det høye speilet. Så med kritisk blikk på den halvvoksne kroppen. Hun følte at hun ikke kjente den lenger. Både hos seg selv og venninnene hadde hun observert hvordan de spinkle, litt keitete pikekroppene var blitt forvandlet til unge damekropper det siste året. Hvordan de flate brystene hadde fått fylde, hvordan hoftene var blitt bredere, hvordan de alle var blitt høyere og større. De snakket sjelden om det, men hun var ganske sikker på at forandringene var like forvirrende for dem som for henne.

Det var to måneder til hennes 16-årsdag, og selv om hun visste at hun snart var forventet å tre inn i rollen som en «respektabel ung dame», slik hennes foreldre ønsket, følte hun seg allikevel fortsatt mest som et barn der hun sto foran speilet på morens soverom i påvente av vognen som skulle frakte henne og foreldrene til hennes første voksenselskap.

Faren syntes hun var akkurat gammel nok til å få være med. Med stolt mine hadde hun fortalt det til sine tre småsøstre som alle var blitt grenseløst misunnelige. Gine, den eldste av dem, hadde sett vantro på henne.

«Nå er du ikke lenger en av oss, Ingeborg, nå er du en av de store!» hadde hun sagt og sett lei seg ut, «snart blir du også gift og må flytte, akkurat som Edvard, Margit og Aase!»

Hun myste lett mot speilbildet. Huden var vinterblek i det svake lyset fra parafinlampen på bordet ved siden av henne. Øynene blå og litt for store, syntes hun, kinnbena høye og pannen likeså. Hun formet en svak trutmunn mot speilbildet og studerte nøye rødfargen fra leppestiften moren hadde latt henne få bruke for anledningen.

Kjolen var så fin at hun nesten ikke kunne tro den var hennes. Den var bestilt for anledningen hos skredder Meyer. Det var den fineste hun noen gang hadde eid. Moren hadde sågar latt henne få være med å bestemme hvordan den skulle se ut, og også det var noe nytt og uvant, for vanligvis var det moren som bestemte alt ved hennes og de andre barnas bekledning. Kaas-barna skulle være både velkledde og korrekt antrukket ved enhver anledning, og for dette hadde moren et langt sett med regler som hun tålmodig forsøkte å innprente i dem, riktignok med vekslende hell.

I skredder Meyers systue hadde hun bladd gjennom utallige stoffprøver, og etter nøye vurdering valgt et lyseblått silkestoff til kjolen. Hun så nå at hun hadde tatt et riktig valg. Fargen kledde henne rett og slett usedvanlig godt, og hun svingte seg på nytt rundt og så hvordan blondekappene nederst i kjoleskjørtet duvet frem og tilbake rundt leggene. Det brede, hvite silkebåndet rundt livet fremhevet den smale midjen hennes. Utringningen i overdelen var lavere enn på kjolene hun hadde hatt tidligere, men den var på ingen måte vågal, det ville moren aldri ha tillatt. Helst ville hun ha hatt korte puffermer, men moren hadde insistert på at de måtte være lange vinterstid, for noe annet ville ikke tatt seg ut.

Det tykke, lange, lysebrune håret hennes var flettet på imponerende vis og lå over den ene skulderen hennes. Selv om det vanligvis var en av tjenestepikene som gredde og satte opp håret hennes, hadde moren villet gjøre det denne ettermiddagen. Hun hadde satt seg tett inntil Ingeborg og med kyndige hender flettet en kunstferdig, intrikat flette som hun til slutt pyntet med små, hvite blomster.

«Tenk at du er i ferd med å bli voksen, du også, Ingeborg!» hadde moren sagt mens hun flettet, stemmen hennes merkelig sørgmodig.

«Jeg er ikke helt voksen, da, mor,» hadde hun svart og sett på moren i speilet. Moren smilte svakt mens hun strøk henne over håret.

«Snart er du også gift, lille piken min, jeg synes det kun er få måneder siden du lå på armen min, så liten og urolig. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få flere barn, det var jo gått mer enn syv år siden jeg fikk Margit, og årene gikk, men så kom du, da, Ingeborg, og det var slik en lykke! Som en ny begynnelse. Du var så annerledes enn Aase og Margit, husker jeg. Du veivet og rørte deg hele tiden, ja, du var nesten som Edvard da han var liten, så full av bevegelse og med et våkent blikk, som om du observerte alt hele tiden …»

Moren hadde smilt over disse minnene. Det var ikke første gang moren fortalte Ingeborg at hun var lik sin bror i sinn og lynne, et faktum som ikke alltid hadde begeistret, det visste hun.

Moren var også gått til innkjøp av nye pensko som hun med stolt mine hadde overrakt Ingeborg. Hun hadde straks tatt dem på og sett beundrende ned på de elegante, blankpussede skoene. Det var det første paret Ingeborg eide som hadde antydning til høye hæler. Den ekstra høyden var uvant, men med morens kyndige instrukser om hvordan man måtte gå med rak rygg og en aldri så liten knekk i knærne, satte Ingeborg straks i gang med å øve ved å gå frem og tilbake på gulvet med konsentrert mine.

«Du er et naturtalent!», hadde moren sagt, stemmen stolt og glad. I uken somvar gått siden da, hadde Ingeborg øvet hver dag, og nå følte hun at hun nesten mestret kunsten.

Hun tittet på nytt på seg selv i speilet. Hvordan visste man om man var pen eller ei? Hun hadde merket at noen av guttene på skolen hadde begynt å se annerledes på henne det siste året, men hun var usikker på om det var skjønnhet eller noe annet de så. Både Birgitte og Ester hadde riktignok sagt at hun var nesten like vakker som Live, den vakreste av dem alle, men den slags kommentarer fra venninnene avfeide hun alltid som nonsens. Allikevel, mens hun hørte at vognen ble kjørt opp foran huset og hun smilte mot speilbildet en siste gang, følte hun seg finere enn hun noen gang hadde gjort tidligere.

Alle følelsene av å være nesten voksen forsvant imidlertid idet de trådte inn i den store, festpyntede hallen i den storslåtte villaen til Jørgen Bentsen. Hallen var fylt med glade, voksne mennesker, og hun følte seg med ett som et viltert, nysgjerrig og spent barn. Hun holdt seg tett inntil broren og tok forsiktig hånden hans. Kjente tryggheten og det rolige, sindige nærværet hans.

De stilte seg inntil en av veggene lengst vekk fra døren. Ingeborg sto som bergtatt av alle menneskene som beveget seg rundt i den vakre hallen. Moren og faren deltok også i runddansen i rommet, smilende og nikkende med blaserte miner.

På tross av at hun aldri hadde følt seg finere, hadde hun heller aldri følt seg mer usynlig, der hun sto med Edvards hånd i sin, som et lite barn. Hun la merke til at de hilsende funderte på hvordan de skulle tiltale henne. Hunvar verken barn eller voksen, og de fleste hilste høflig på broren og nikket svakt til henne med milde smil. Hun smilte sjenert tilbake og rødmet, for blikkene fra en del av mennene lignet på dem guttene sendte henne på skolen, ivrig saumfarende over ansiktet og brystet hennes. De gjorde henne usikker, og hun velsignet brorens varme, stødige hånd blant alle de ukjente menneskene.

Hun var ikke helt uvant til selskaper, for foreldrene hadde ofte gjester hjemme i finstuen, men aldri før hadde hun vært gjest i et selskap hvor hun nesten ikke kjente noen, eller hvor antall gjester hadde vært større.

De siste årene var det stort sett den mulige unionsoppløsningen som hadde engasjert gjestene der hjemme, og selv om ingen trodde at konflikten mellom Norge og Sverige ville resultere i en krig, lå trusselen allikevel der, og gjestene snakket alltid om det.

Faren hadde engasjert seg sterkt i de til tider faretruende forhandlingene mellom de to landene. Lest alt han kom over om unionsoppløsningen i avisen, deltatt på folkemøtene, engasjert seg i den offentlige debatten. Det samme hadde broren hennes, Edvard, men det var tydelig for alle og enhver at i familien Kaas var ikke nødvendigvis far og sønn av samme oppfatning om alt. Selv om de fleste var enige i at selvstendighet var av det gode, kunne diskusjonene om hvorvidt man skulle erstatte monarkiet med en republikk, og hvem som eventuelt skulle bli konge eller president i det nye Norge, bli høylytte og støyende. Blant foreldrenes venner og bekjente var det folk i begge leire. Stemmene summet i stuen, det var liv, nerve og lidenskap som satte seg i veggene.

Edvard hadde vært en av dem som ropte høyest, og som ble mest engasjert, ofte til farens fortvilelse, men desto mer til gjestenes forlystelse eller forvirring, for det var sjelden de møtte en sann revolusjonær i sine kretser.

«Hvor avleggs er det ikke med et overhode som ikke er valgt av folket?» kunne broren si og se spørrende på faren og gjestene, for han var en sterk forkjemper for republikk i den nye nasjonen Norge.

«Det er da innlysende at alle borgere bør ha allmenn stemmerett!» kunne han så rope og hytte med neven som om han snakket til en stor forsamling. «Ja, og når man nå først snakker om stemmerett og valg – hvorfor skal ikke kvinner få stemme på lik linje med menn?»

Selv kunne Ingeborg kjenne rastløsheten prikke i lemmene og vitebegjæret pulsere gjennom kroppen, men hun visste at dersom hun skulle få være til stede, måtte hun sitte stille og ikke si noe, slik det var forventet av barna.

De var veloppdragne, søsknene Kaas, det visste alle. Moren fikk stadige komplimenter for nettopp dette. Ingeborg visste at det gjorde moren stolt og glad, selv om hun alltid forsøkte å avfeie komplimentene som det reneste sludder. Ingeborg hadde imidlertid alltid følt at det var en større bragd for henne enn for søstrene å sitte stille og rolig. Helt fra barnsben av hadde hun hatt en boblende rastløshet i kroppen, helt ulik sine søstre som alle så ut til å være født rolige og avbalanserte. Edvard, den førstefødte, og den eneste gutten i søskenflokken, hadde riktignok vært såkalt vilter i sin barndom, men han hadde allerede vært ti år den gang hun kom til verden, og hadde flyttet ut da hun var ni. Moren påpekte ofte likheten mellom dem, og Ingeborg kunne ane noe av den samme rastløsheten i ham under de opphetede debattene hun bevitnet.

Nå var imidlertid det hele over, avgjort på fredelig vis. Det var blitt holdt folkeavstemninger, og et overveldende flertall stemte for unionsoppløsning, samt at monarkiet skulle bestå med prins Carl av Danmark som skulle ta navnet kong Haakon VII. Det var i den anledning farens gode venn inviterte til storslått fest.

«I alle dager … er det …» mumlet Edvard ved siden av henne. Hun hadde ikke fulgt så godt med på døren, men nå snudde hun hodet for å se hvem broren snakket om.

«Jo, jammen tror jeg ikke det er herr Bentsens nevø! Det er da Oscar! Jeg har ikke sett ham på mange, mange år! Vi lekte sammen som barn, da familien hans fortsatt hadde sommerhus ute på Bygdø. Han var like vill som meg på den tiden, til mors store fortvilelse,» sa han og smilte. Ingeborg smilte også, men hun så slett ikke på mannen som Jørgen Bentsen nå hilste hjertelig og glad på.

Hun stirret på han som sto delvis skjult bak ham.

De var et følge på tre, alle flotte, stilige menn, men det var ham hun la merke til.

Ingeborg delte ikke sine venninners overdrevne interesse for gutter. Hun kjedet seg enormt over de fnisete samtalene om hvem de likte og ikke, hvem de håpet de skulle gifte seg med en gang i fremtiden, og hvem de absolutt ikke ville bli gift med, hvordan brudekjolene skulle se ut, hvor mange barn de håpet å få, og hva disse skulle hete. Ingeborg pleide å høre etter med et halvt øre og aldri si et ord. Hun visste selvsagt at hun en dag selv ville måtte gifte seg. De eldre søstrene hennes hadde vært hustruer og mødre i flere år allerede, selv om de begge bare var i tyveårene. Når venninnene snakket, forsøkte hun å skjule sin kjedsomhet og håpte at de ikke spurte henne om hennes mening om noen av dem de snakket om.

Hun holdt hardt i Edvards hånd mens hun observerte den ukjente på avstand. Han var pen, det var også de to andre, men det var noe annerledes ved ham. Hun klarte riktignok ikke å definere hva det var, men hun fikk en merkelig følelse av å kjenne ham, selv om hun var helt sikker på at hun aldri hadde sett ham før. Noe ble tent i henne, hun kunne føle det som en ild i brystet, en følelse somvar ulik alle andre følelser hun hadde hatt, og som gjorde henne forvirret, glovarm og skjelven.

Han var gammel, i hvert fall like gammel som Edvard som det året hadde fylt tjuefem. Allikevel var det noe guttaktig ved den ukjente, noe litt keitete og utilpass, og det var et snev av usikkerhet og sårbarhet i blikket som sveipet over rommet. Hun la merke til at han sjelden lot blikket hvile lenge på et sted; at det flakket over menneskemengden uten å stoppe, og at han ofte så ned i gulvet.

Han hadde mørkeblondt, kortklipt hår. Høy panne i et smalt ansikt. En bred, velformet munn. Det var vanskelig å se øyefargen så langt unna, men hun innbilte seg at de var blå-grønne, for det var den fineste øyefargen hun visste om. Han svaiet lett frem og tilbake, som om han ikke klarte å stå helt stille. Han var slank og høyreist, men med en kraftig kroppsbygning. En rank, flott holdning. Hun tok seg i å smile av denne observasjonen, for det var morens ord; ingenting var viktigere ved en manns utseende enn en rank holdning, pleide hun å si både titt og ofte.

Jørgen Bentsen førte de tre kameratene rundt i rommet. Ingeborg fulgte dem med øynene, og idet de nærmet seg henne og Edvard, var det som om varmen hun hadde kjent ved synet av ham, ble til kulde.

«God ettermiddag, Edvard! Jeg fikk visst ikke hilst ordentlig på deg da du ankom. Godt å se deg! Og lille Ingeborg også! Så stor du er blitt – virkelig en vakker, liten dame allerede!»

Jørgen Bentsen tok Edvards hånd og ristet den. Nikket smilende til Ingeborg som sto skrekkslagen og stirret bort på den ukjente. Blikket hans flakket lett over henne. Hun la merke til at øynene var blå-grønne, men konstaterte skuffet at blikket ikke stoppet opp hos henne, men gled videre til Edvard.

«Edvard, ja, min kjære nevø Oscar kjenner du jo allerede godt. Jeg har slike gode minner om vennskapet deres sombarn! Dere var virkelig noen rabagaster! Men det er vel noen år siden dere så hverandre sist? Oscar har vært til sjøs i mange år nå. Ja, det skapte jo litt furore i familien da han ville gå den veien, men se hvor aldeles strålende det har gått; han er akkurat blitt forfremmet til førstestyrmann!»

Han så stolt bort på nevøen som tok et kraftig tak i Edvards hånd. Oscar lo og slo Edvard guttaktig i armen med neven. De to kameratene smilte lystig.

«Så godt å se deg, Edvard!» sa Oscar og snudde seg mot kameratene.

«Dette er mine gode kolleger og venner: Sture Berg og Andreas Kolde.»

Ingeborg så den kraftige neven til Andreas, de lange fingrene og de velpleide neglene hans. Det var den skjønneste hånden hun noensinne hadde sett. Hun kjente en merkelig lengsel etter å holde den, men det var Oscar som først rakte henne hånden for å hilse.

«God ettermiddag, Ingeborg. Sist jeg så deg, var du ikke stort mer enn et spedbarn, og nå er du nesten voksen.»

Han smilte mot henne, og hun ble straks rød og varm.

«Sture Berg,» sa Sture Berg og tok hånden hennes. Han var yngre enn de to andre, med et mysende blikk som om han så dårlig.

«Andreas Kolde,» sa Andreas Kolde og lente seg litt frem mot henne. Hun kjente en svak eim av tobakk. Ingeborg skalv og merket at hånden var glovarm i hans svale, nesten kalde. Han smilte avmålt. Trykket hånden hennes svakt før han slapp den og på ny vendte seg mot Edvard.

Ingeborg ble stående som forstenet og forsøkte å puste rolig, for hjertet banket så hardt at hun skalv. Hun forsto ikke hva som var i ferd med å skje. Hun så skamfullt ned i gulvet, så de nye skoene og merket at hun uten å være klar over det vippet lett frem og tilbake slik hun hadde sett Andreas gjøre. Hun tvang seg til å stå stille, heve blikket og puste normalt.

Hun så bort på Andreas. Han så ikke på henne.

Fru Bentsen dukket opp i døren til spisesalen og erklærte at middagen var servert. Etter hvert som folk trådte inn i salen, ble de alle stående og beundre det festpyntede lokalet. Salen var enorm, innredningen overdådig og utsøkt. I midten av rommet sto et langbord som var dekket med eksklusivt porselensservise, krystallglass, sølvbestikk og servietter brettet som svaner. Små, norske flagg var stilt opp langs midten av bordet. Etter hvert fant alle plassene sine og satte seg smilende til bords.

Ingeborg og Edvard var plassert midt på, foreldrene mot enden hvor Jørgen Bentsen sto og ønsket alle velkommen. Hun takket Gud for at hun hadde fått sitte ved siden av noen hun kjente, for hun var usikker på hva somvar forventet av henne. Skulle hun si noe eller bare sitte stille og smile slik hun pleide når voksne var til stede? Moren hadde ikke gitt henne andre instruksjoner enn at hun måtte unngå å skape skandale, og det forvirret henne.

Ingeborg søkte med blikket etter Andreas Kolde og oppdaget ham øverst på den andre siden av bordet. Han så ikke i hennes retning. Hun sukket mismodig. Hun hadde imidlertid klar sikt for å studere ham i smug.

Han var plassert ved siden av en kvinne Ingeborg visste hun hadde sett hjemme hos foreldrene et par ganger, men som hun ikke husket navnet på. Hun erindret at moren hadde kommentert hennes støyende vesen og skamløse flørting sist gang hun og mannen hennes var gjester. For Ingeborg så det ut som det var akkurat det hun forsøkte seg på med Andreas nå.

Hun la merke til at Andreas satt og vugget lett frem og tilbake på stolen, som om han forsøkte å stagge en uro i seg. Han smilte og lo. Borddamen la en hånd på armen hans og lo, hun også. Ingeborg syntes latteren så påtatt ut. Andreas hevet glasset fremfor seg, skålte med borddamene på hver side av seg og tok en slurk. Han snurpet diskré munnen og satte glasset ned.

Til forrett ble det servert østers, som hun aldri før hadde smakt, og som hun straks kunne konstatere at hun ikke likte. Hun spiste imidlertid høflig opp slik hun var oppdratt til, selv om både konsistensen og smaken bød henne imot. Til hovedrett var det kalvestek, perfekt stekt og servert med poteter og asparges. Desserten var rørte jordbær med pisket krem, dette til tross for at det var vinter og Ingeborg ikke kunne fatte hvor man fikk tak i jordbær på denne tiden av året. Mellom hver rett ble det holdt taler. Lange, søvndyssende taler med store ord og vidløftige vyer om landets fremtid, alle avlevert av menn med store fakter og overlegne miner.

Gjennom hele middagen kikket hun bort på Andreas, men ikke en eneste gang så han hennes vei. Han spiste, snakket, smilte og lo, men for ham eksisterte hun ikke, det var helt tydelig.

Idet Andreas hevet skjeen med det siste av desserten, lente Edvard seg forsiktig mot henne.

«Ingeborg. Du må ikke sitte slik og stirre uforskammet på folk,» hvisket han.

Hun rykket til, så skamfull at hun straks så rett ned i tallerkenen. Hun følte rødmen brenne i kinnene. Tenk om noen andre også hadde lagt merke til det? Hun torde ikke engang se i morens retning. Kunne bare innbille seg hvor skuffet hun ville være over henne dersom hun hadde sett det. Foreldrene som hadde trodd hun var moden nok til å være til stede i dette selskapet, og så oppførte hun seg så nedrig! Mens hun stirret på tallerkenen, kunne hun høre den høye latteren til Andreas’ borddame og formelig se for seg hånden hennes på armen hans. En bølge av ubehag og irritasjon skylte gjennom henne, men hun torde ikke lenger se bort på dem.

Etter middagen reiste herr Bentsen seg og kakket lett på glasset foran seg.

«Damer og herrer, min hustru og jeg er svært takknemlige for at dere takket ja til vår invitasjon til denne sammenkomsten for å feire vår nye nasjon og konge. Lenge leve Norge. Lenge leve kong Haakon den syvende!»

De fremmøtte klappet begeistret. Herr Bentsen kakket igjen på glasset.

«Det vil, for dem somønsker det, bli servert konjakk til herrene og et lite glass sherry til damene i biblioteket. En sigar kan dessuten nytes i røkeværelset. For dem som forlater oss nå, vil jeg igjen takke for at dere kom.»

Ny applaus runget. Så reiste alle seg en etter en for å begi seg enten til biblioteket innenfor spisesalen eller ut i hallen. Ingeborg holdt seg tett ved siden av broren.

Hun la merke til at Andreas gikk mot hallen med de to kameratene. De skulle tydeligvis forlate selskapet, og hun ba i sitt stille sinn om at hun og Edvard ville begi seg samme vei. Edvard hadde avtalt med foreldrene at han skulle frakte henne hjem, for det var lenge siden foreldrene hadde besøkt herr Bentsen og hans familie, og de hadde derfor avtalt at de skulle bli igjen etter at de andre gjestene var gått.

«Skal du drikke konjakk?» spurte hun Edvard med spent stemme. Han snudde seg mot henne og smilte.

«Jeg tror jeg er forsynt,» sa han og blunket lurt til henne. En mann kom bort til dem og grep Edvards arm.

«Edvard! Tenk å finne deg blant rojalistene!» lo den fremmede og dunket Edvard i siden. Edvard lo også og hilste lystig tilbake mens han tok vennens hånd og vendte seg mot søsteren.

«Ingeborg, dette er Sindre Stølen, vi studerte ved universitetet sammen.»

Hun hilste og neide pent. De beveget seg sakte mot døren. Mens Edvard og Sindre snakket om hva de begge hadde bedrevet siden studietiden, ble Ingeborg oppmerksom på at de var i ferd med å passere stolen der Andreas hadde sittet bare få minutter tidligere. Hun lot hånden lett berøre stolryggen. Den var ennå varm. Så la hunmerke til bordkortet som lå veltet ved siden av et halvfullt vinglass.

Andreas Kolde.

En dråpe vin hadde dryppet på kortet og formet en rød flekk; som et perfekt, lite hjerte. Uten å tenke seg om nappet hun fort til seg kortet og lot det forsvinne lynraskt ned i den lille selskapsvesken moren hadde utstyrt henne med. Hun holdt hodet hevet, fortrakk ikke en mine og håpet at ingen hadde lagt merke til den skandaløse gesten. Hun så seg heller ikke rundt for å se om noen fulgte med, men kjente en kriblende spenning i hele kroppen idet hun beveget seg videre og ut i hallen hvor det nå var oppbruddsstemning. Tjenestepikene løp frem og tilbake med kåper, jakker, hatter og luer. Ingeborg, Edvard og Sindre ble stående midt på gulvet. Sindre kunne fortelle at han nylig var blitt gift, at de snart ventet sitt første barn, men at hustruen dessverre ikke var frisk denne ettermiddagen og derfor ikke hadde kunnet være med.

Ingeborg hørte knapt etter og forsøkte ikke å stirre i Andreas’ retning. Allikevel visste hun til enhver tid hvor han befant seg i rommet.

Hun klarte å la være å snu seg, helt til han var på vei ut døren. Da snudde hun raskt hodet og så den rake ryggen hans idet den forsvant ut. Hun tok seg i å holde pusten, som for å holde på øyeblikket, men i stedet var det som om alt sank sammen i henne, som om hun var fortapt.

Hun sto helt stille i noen få sekunder, så rygget hun sakte noen skritt vekk fra Edvard, uten at han så ut til å legge merke til det. Hun gikk med raske skritt inn i salen. Den var tom for mennesker, med unntak av et par tjenestepiker somvar begynt å rydde av bordet. De så forvirret på henne da hun passerte dem på vei til de store vinduene i enden av rommet som vendte ut mot den lange alleen opp til huset.

Hun lente seg forsiktig mot vinduskarmen. Stirret ut. Ventet. Snøen hadde lagt seg i de mange, store trærne og på bakken utenfor.

De kom ut etter få sekunder. Andreas slentret sakte nedover veien sammen med kameratene. Stoppet opp halvveis for å tenne seg en sigarett.

Ingeborg sto rak i vinduet. Håpet at han ville snu seg. At han skulle se henne oppe i vinduet og minnes henne.

Snur han seg, blir han min en dag, tenkte hun. Men ikke en eneste gang på vei ned til porten snudde han seg.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Tegn abonnent og få den første boken gratis!

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

(Foto: Anne Marte Hagen)

Irene Zupin (f. 1966) bor i Oslo sammen med ektemannen. Hun har tidligere arbeidet mange år som webredaktør, samt innen markedsføring og saksbehandling. Hun har bodd flere år utenlands, blant annet i ektemannens hjemland, Italia. I 2018 vant hun Hjemmet/Egmonts romankonkurranse. Ingeborgs verden er hennes første romanserie og debut som forfatter.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.