GRATIS LESEUTDRAG FRA MORGENSOL 1
Året er 1770. Iselin er enearving på storgården Thrane på Ås i Akershus. Nå som hun er 18 år, vil foreldrene gjerne ha henne gift, men Iselin vegrer seg. Så møter hun den flotte bøkkersønnen Daniel ...
På Nøstetangen glassverk lever 16 år gamle Maren i en trygg og god tilværelse med foreldrene - inntil en brann snur alt på hodet og sender henne alene ut i verden.
Omslagsillustrasjon og design: Kjetil Nystuen
PROLOG
Thrane gods, 1758
Kokka ble stående i en melsky etter å ha dundret deigen hardt i benken. Hun var sliten, men brødet måtte være klart til frokosten i morgen. Den udugelige kjøkkenpiken hadde klart å ødelegge brødene hun hadde satt tidligere på dagen.
Det var sen kveld. Hun var alene på kjøkkenet, og det var stille i huset. Bare nå ungen holder seg i sengen, tenkte hun. Flere ganger i det siste hadde hun stått opp midt på natten og begynt å vandre. Spesielt om hun våknet og oppdaget at moren ikke lå i sengen ved siden av. En gang hadde hun til og med klart å slippe en hest ut midt på natten, selv om hun var så liten. Husbonden hadde blitt fryktelig sint.
Kokka knadde med kraftige bevegelser da hun hørte en lyd utenfor vinduet. Hva i all verden var det? Det kom fra låven, virket det som, et skrekkelig leven og noe som minnet om et brøl. Var det tyver på ferde?
Brått fikk kokka fart på seg. Hun syntes hun hørte barneskrik.
Hun brydde seg ikke om å tørke av hendene. Hun sprang ut av kjøkkendøren som førte rett ut på tunet, og holdt på å ramle ned trappetrinnet. Så styrtet hun mot bygningen som huset stall og låve.
Hun stanset opp da hun så husbonden selv komme ut av stalldøren. Han var blek, og øynene var vidt oppsperret. Håret var i uorden, skjorten opprevet, og han hadde et stygt merke nederst på halsen, det lignet et brannsår. Det verste var likevel uttrykket hans. Han så forstyrret ut, nærmest skrekkslagen. Underleppen hans skalv, og han mumlet noe uforståelig.
«Hva i himmelens navn er det som har skjedd?» Hun var borte hos ham på et øyeblikk.
Han fortsatte å mumle, og kokka måtte anstrenge seg for å skjelne ordene. «Trollpakk,» syntes hun at han sa. «Jeg burde skjønt … Avlet i skam … Tilgi meg, Herre. Tilgi meg …»
«Hva er det du snakker om?»
«Jeg har fostret djevelens avkom. Men jeg mente ikke å skade henne … Jeg … Gud, hva har jeg gjort?» Brått satte han øynene i henne. Pupillene var store og svarte. «Men det er over nå. Ingen trenger å vite det. Få henne til å forsvinne. Det skal aldri mer ytres et ord om henne igjen her på Thrane.»
Deretter løp han mot huset.
Kokka kikket inn i stallen. Synet fikk det til å svimle for henne. Hva slags krefter hadde vært på ferde her? Verktøy og utstyr lå strødd overalt. Blikket stanset ved noe som lå på gulvet.
«Nei. Nei, nei, nei, nei!!» Hun stormet bort.
Der lå hun. Jenta hennes, i nattkjolen, med lukkede øyne, som om hun sov, men det piplet blod ut av munnen hennes.
«Anna!»
1
Juni 1770
Ås, Akershus amt
«Tror du det er nok?» Iselin så seg rundt i det store kjøkkenet. Det bugnet av bakst. Hele rommet duftet søtt og innbydende.
Kokka lo og så på den høye, lyse ungpiken. «Det skal ikke du bekymre deg for, frøken. Ser du ikke at jeg står her og smører en lefsestabel som nesten rekker til månen?» Hun dyppet kniven i smørbutten igjen. «I tillegg ligger det kneppkaker der, ser du, og så blir det havrekjeks. Vi skal nok klare å holde navnet til Thrane gård i hevd i år også. Ingen skal si at Arctander på Thrane er knipen.»
Iselin lo litt, men hun visste at fru Simonsen tok omdømmet deres på dypeste alvor. Gården hadde ligget der lenge, men det var først for et par generasjoner siden de hadde tatt Arctander som slektsnavn i stedet for å bruke gårdsnavnet.
Thrane gård var den største og fineste gården på Ås. Ettersom Iselin var det eneste barnet til Lorentz og Louise Arctander, var det hun som skulle arve den. Det medførte naturligvis et ansvar for å gifte seg, ettersom hun måtte fremskaffe en arving for å holde gården innenfor slekten. Iselin var smertelig klar over det, men ville ikke tenke på det nå. I kveld var det fest!
Iselin var umåtelig stolt over gården hun kom fra, og hun hadde for lengst lovet både seg selv og sin far at hun skulle vie sitt liv til å ta vare på den og eiendommen. Det var viktig for henne at alle husmenn og andre som arbeidet for dem, hadde det bra.
Hun ville så gjerne at alle skulle hygge seg på jonsok-dansen i kveld. Ettersom Thrane var den største gården i området, pleide de å stå for feiringen. Det store bålet ble bygget av tømmer fra deres skoger. Skogene de fikk rikdommen sin fra. Faren til Iselin pleide å leie en felespiller og sende ned bevertning til den store fellesfeiringen. Alle kakene og lefsene som lå stablet i kjøkkenet nå, skulle pakkes i kurver som tjenestejentene kunne ta med ned til dansen senere.
«Jeg er ikke bekymret når du har ansvaret,» smilte hun til kokka. «Men du, jeg tenkte jeg skulle ta med noe ned til karene som holder på å bygge bålet.»
Uten å vente på svar fant hun frem en kurv og så seg rundt i kjøkkenet. Det store ildstedet var kaldt nå som det var sommer. Pikene hadde laget kneppkaker og havrekjeks ute i bakstehuset, og lefsene, som var kokkas spesialitet, stekte hun selv på den moderne vedkomfyren her inne.
Sollyset flommet gjennom det ene vinduet og ga et gult skjær til de varme treveggene, det store bordet midt i rommet og de blankskurte gulvplankene. Kjøkkenet var kanskje Iselins yndlingsrom i hele huset. Ikke minst fordi hun alltid kunne finne fru Simonsen der og snakke om hva det skulle være.
«Du kan jo ta med litt brød og smør,» foreslo kokka. «Og et par havrekjeks.»
Iselin begynte å smøre brød og gjøre klar kurven. «Kanskje øl også?»
Kokka nikket. «Du tenker nå alltid på andre, du. Gleder du deg til dansen?»
«Ja, det er klart.» Hun hadde vært med de siste tre årene, siden hun var femten, og det pleide å være veldig hyggelig.
«Jeg husker min første jonsokfeiring,» mimret kokka med et fjernt blikk. «Jeg var femten og ganske vakker, om jeg skal si det selv.» Hun snudde seg mot Iselin og smilte lurt. «Ikke at du ville ha trodd det nå!»
Iselin smilte og viftet med hånden. Fru Simonsen hadde vært på Thrane så lenge hun kunne huske, og hun syntes kokka hadde sett lik ut bestandig. Litt for tynn, litt for kantete. Men det var ikke vanskelig å se for seg at hun kunne ha vært pen som ung. Med mer glød i de varme øynene, rundere kinn og utslått, tykt hår istedenfor det stramme tørkleet hun alltid hadde på hodet … «Jeg tror det så gjerne, jeg.» Likevel var det underlig å tenke på den godt voksne kvinnen som en dansende, leende ungjente. «Møtte du noen der?» spurte hun nysgjerrig. «En gutt?»
Kokka satte opp et strengt uttrykk. «Skulle ikke du ned til innsjøen? Ha deg av gårde nå!»
Iselin plukket opp hatten hun hadde lagt på bordet, og tok kurven over armen.
Det var varmt utenfor, litt for varmt for det tykke bomullsskjørtet og ridejakken hun hadde på seg. Men det var det hun pleide å gå i, så ofte hun kunne. Praktiske klær i farger som kunne bli skitne uten at det syntes så godt. Klær man kunne ri og sitte på kjøkkenet og gå i skogen i.
Solen blendet henne, og hun var glad for den bredbremmete hatten. Med lette skritt satte hun kursen mot innsjøen Årungen. Hun gikk gjennom hagen, og tok en omvei bort til rosebusken hun og moren hadde plantet sammen. Den var full av gule knopper, og hun måtte alltid lukte på den når hun gikk forbi.
Hagen på Thrane var den mest elegante Iselin visste om, i hvert fall utenfor Christiania. Da moren hennes kom fra Danmark som nygift, hadde hun satt i gang med å få laget de symmetriske platåene med grusganger og lave hekker. Før det hadde det bare vært gress der.
Hun skjøv den lange, lysegule fletten over skulderen og gikk ut på veien som ledet ned mot vannet. Det luktet sommer og nyslått gress.
Nede ved vannkanten var det en fin flate der man kunne samles og danse. Nå var tre karer i ferd med å bygge bålet der. Et stykke unna hadde de laget et provisorisk bord der forfriskningene skulle stå, og i passende avstand fra bålet la de stokker som man kunne sitte på når man ikke danset.
Iselin vinket til dem. «God dag!»
«God dag, frøken Arctander,» hilste de tilbake.
Hun satte fra seg kurven. «Jeg har med noe å bite i til dere. Og øl. Dere arbeider så hardt.»
Da Iselin hadde hilst og hørt hvordan det gikk med familiene deres, tok hun bålet i øyesyn. Det var nesten ferdig. I midten hadde de lagt masse kvister og grener, så noen tykkere kvister, og så ordentlige stokker ytterst. Det var laget med tanke på at det skulle brenne lenge utover natten. Når det bare var glør igjen, pleide folk å gå hjem, men det skjedde som oftest ikke før langt utpå morgenkvisten.
«Hei, Alfred, ruller du ikke den stokken i gal retning?» spurte Iselin.
Husmannen holdt på å rulle en stor stokk bort fra bålet. «Jeg tenkte den ville være fin å sitte på.»
«Det er mer enn nok sitteplasser,» protesterte Iselin. Hun ønsket seg et bål som var så stort at det ble snakket om i ukevis etterpå. «Du tenker bare på eldstejenta di, du,» smilte Iselin ertende. «Du vil ikke lage for stort bål, for da er du redd for at Oline skal komme for sent hjem!»
Flere av de andre karene humret, men Alfred fikk et bekymret drag over ansiktet. «Tja … Hun maser om å få dra, men jeg vet ikke om hun er gammel nok ennå.»
«Er hun ikke fjorten, da?»
«Tretten,» rettet han fort. «Om hun bare hadde hatt noen eldre søsken som kunne passet på henne, hadde det vært greiere.»
Iselin fikk vondt av Oline. «Kanskje jeg kan holde øye med henne?» foreslo hun. «Jeg skal nok sørge for at hun går hjem i passende tid.»
Alfred klødde seg i hodet igjen. «Det er da rent for galt … Du skal more deg, du òg, frøken Iselin. Har du tid til det, da?»
Iselin viftet avfeiende med hånden. «Ja, det skal du ikke tenke på. Oline er vel ikke den som finner på mest sprell, så det er ikke noe bry.»
«Ja vel. Da skal du ha mange takk,» sa han med et nikk. «Oline kommer til å bli overlykkelig.»
Iselin smilte bredt. En husmannsdatter hadde ikke så mye fest og moro i livet sitt, så dette unte hun Oline.
Iselin begynte å samle sammen kvister som lå omkring, og stakk dem inn i sprekkene mellom stokkene. En av mennene ristet litt på hodet, men protesterte ikke. De var vant til å se at hun hjalp til. Iselin likte å være nyttig og vise de andre at hun ikke bare satt på stas.
«Iselin! Kommer du?»
Iselin rettet seg opp. De tre andre pikene var langt foran henne, der de løp gjennom engen med håret flagrende etter seg.
Kvelden falt på, og det var endelig klart for feiring. Det siste jentene gjorde, var å plukke blomster til kransene. Det gjaldt å finne flest mulig forskjellige typer blomster. Iselin var egentlig ikke interessert. Hun ønsket ikke å drømme om sin tilkommende, for det var noe hun fant ubehagelig å tenke på. Hun visste at foreldrene kom til å plukke ut en eller annen passende mann i nokså nær fremtid, kanskje en fra Christiania eller til og med København. Selv om Iselin hadde gjort det klart at hun ønsket å utsette det så lenge som mulig, hadde moren sagt tydelig fra at nå som hun var fylt atten, var det på høy tid å få henne godt gift. Heldigvis innvendte faren at det var vanligere å gifte seg senere her i Norge enn i de finere kretsene i København, der moren kom fra. Men Iselin visste det bare var et spørsmål om tid før mor vant.
De tre andre jentene – klokkerens datter og de to møllerdøtrene – sto nok litt friere når det gjaldt valg av make. Iselin kunne tenke seg at de i hvert fall fikk ha et ord med i laget.
Iselin kastet et blikk på blomstene hun holdt i hånden: blåklokke, prestekrager, ballblom og rødkløver. Det fikk holde.
De andre hadde slått seg ned i utkanten av engen for å flette kransene. De var et vakkert skue, tenkte Iselin, der de satt mot et bakteppe av et skogholt og så utover Årungen. De to brunhårede møllerdøtrene Berte og Gunnild var kledd i hver sin røde finstakk, og Martha hadde en blå ullkjole og det røde håret strømmende nedover skuldrene. Innsjøen lå blank og stålfarget nedenfor blomsterengen som skrånet lett mot vannet.
Faren til Iselin eide mesteparten av landet de kunne se herfra, men selv om hun var godseierens datter, ville hun ikke stikke seg frem i kveld. Hun hadde tatt på seg en enkel, grønn bomullskjole og et hvitt sjal. Det tykke, lyse håret hang løst, slik alle jentene i bygda gikk på jonsok. Selv om kjolen hadde et mer moderne snitt enn klærne til de andre, og hun nesten var et hode høyere enn de tre jentene, skilte hun seg ikke for mye ut.
Hun satte seg ved siden av Gunnild og spredde skjørtet rundt seg. Et øyeblikk savnet hun Johanne, sin beste venninne. Johanne var vel den eneste ordentlige venninnen hun hadde, i alle fall blant jevnbyrdige. Men de så hverandre ikke så ofte, for Johanne var datter av handelsmannen Ditlefsen i Drøbak, og det var et stykke unna.
Faren til Johanne hadde hatt mye med Arctander å gjøre på grunn av forretninger, og de hadde blitt så gode venner at familiene stadig hadde vært på besøk hos hverandre opp gjennom barndommen til jentene.
Venninnen feiret jonsok i Drøbak, og Iselin var fast bestemt på å more seg her i kveld. Selv om de tre andre på grunn av standsforskjellen aldri kunne bli hennes nære venner, syntes hun de var riktig hyggelige, spesielt Gunnild.
Langs engen og rundt vannet samlet det seg stadig flere mennesker. Andre ungpiker satt i grupper og bandt kranser, som dem, eller var i ferd med å sette dem på hodet.
Høy guttelatter hørtes bak dem.
Martha snudde seg og vinket kokett. «Hei!»
Alle de tre guttene som kom ut av skogholtet, vinket tilbake.
Det var åpenbart at Martha vinket til én bestemt. Hun trakk pusten dypt. «Så fin han er i den nye vesten,» hvisket hun til de andre.
To av guttene nikket og gikk videre, men Daniel, bøkkerens sønn, stoppet opp et øyeblikk. Han smilte så de gyllenbrune øynene ble smale og lune. «Hei, Iselin.»
Hun smilte tilbake, men plutselig var halsen tørr og hun klarte ikke å si noe. Det var Martha som svarte. «Hei, Daniel!» sa hun muntert og lyst.
Han sto avslappet med hendene i lommene og så selvsikkert på Iselin under en bølgete, lys lugg. Daniel Knutsen var den kjekkeste og mest utadvendte gutten på hele Ås, det var han alle jentene kastet lange blikk etter. Men han hadde aldri sett sånn på henne før. Og hvorfor skulle han det? Det var det ikke mange gutter som våget. Dessuten var det mange jenter i bygda som var penere enn henne.
Faktisk hadde hun ikke snakket særlig med ham på flere år, før han og jentene begynte å fly etter hverandre. En liten hilsen her og der, ikke stort mer. Han hadde bodd i bygda hele livet, men hun hadde aldri skjønt hva alle så i ham. Plutselig var det som om hun så ham med nye øyne.
Iselin nikket. «God kveld,» fikk hun frem. Dette var ikke likt henne. Hun kunne vanligvis snakke godt for seg, men nå kjente hun alles blikk på seg. Spesielt Marthas.
«Vel,» sa han etter et eviglangt øyeblikk. «Ser dere der nede, jenter!» Han tok seg til luen og satte etter kameratene sine.
«Han hilste ikke på deg engang, Martha,» fniste Berte. Hun var bare femten, tre år yngre enn de andre, og fniste hver gang det var snakk om gutter. «Bare på Iselin.»
Magen til Iselin gjorde en kollbøtte. Det var sant. Det var henne han hadde smilt til. Et smil som hadde en helt ny virkning nå som det for første gang ble rettet mot henne.
Martha reiste seg og snudde ryggen til Iselin. Hun trakk Berte opp, hektet armen i hennes og begynte å gå.
«Pøh,» sa Martha mens de gikk. Hun kastet på det røde håret. «Det var bare fordi han følte at han var nødt til det. Han er underordnet godseierens datter.»
Gunnild, som ble sittende sammen med Iselin, så på henne og ristet oppgitt på hodet. Iselin trakk blikket til seg og følte seg merkelig omtumlet. Hun skjønte at Marthas krasse bemerkning kom av at hun hadde et godt øye til Daniel, men hun ville ikke la det gå innpå henne. Det var ikke Iselins skyld at Daniel hadde hilst på henne.
Det verste var likevel hvordan synet av ansiktet hans syntes å ha brent seg fast inne i hodet. Smilet hans nådde liksom langt inn i øynene hans og varmet dem opp. Iselin glemte blomsterkransen et øyeblikk, den ble liggende urørt i fanget.
«Hei, jeg synes jeg hører felespilleren. Kom!» Gunnild trakk henne ut av tankene. Hun spratt opp, og Iselin fulgte etter.
Iselin fant Oline ved maten sammen med et par yngre jenter. Hun stilte seg ved siden av henne og tok en av fru Simonsens tykke, luftige lefser.
Den fugleaktige husmannsjenta fikk øye på henne og skvatt til. «God kveld, frøken Iselin.» Hun lespet en anelse og neide raskt.
Iselin smilte vennlig til henne. «Det er ikke nødvendig å være så høytidelig her. Hygger du deg?»
«Å ja!» De vide øynene skinte. «Jeg er så glad jeg fikk lov å gå! Tusen takk, far sa at det bare var fordi du hadde lovet å se etter meg.»
«Bare hyggelig,» svarte Iselin og mente det. «Ikke forsvinn for meg, da. Jeg må svare til faren din hvis jeg mister deg!»
«Jeg skal holde meg her sammen med alle de andre,» nikket Oline alvorlig. «Og si fra til deg når jeg går hjem.»
«Så fint.»
Etter en liten stund trakk Iselin seg unna slik at Oline og venninnene hennes skulle få hygge seg i fred. Da solen hadde gått ned og de skulle tenne bålet, ble Iselin stående alene og se på. Det kom ikke til å bli helt mørkt på en stund, men noen tynne skyer gjorde himmelen grålilla da flammene begynte å slikke oransje opp mot den.
Folk begynte å gå frem til bålet og kaste blomstene sine på det. Noen gikk to og to og holdt hverandre i hånden mens de utførte det lille ritualet, andre gikk alene og gjorde det raskt uten å se på noen.
Iselin tok av seg kransen og plukket en blomst ut av den. Deretter gikk hun langsomt bort til det digre, sprakende bålet. Hun sto så nær hun klarte. Den sterke varmen fikk henne til å føle seg levende.
Hun kikket ned på blåklokken hun holdt. En blomst skulle kastes på bålet, og samtidig skulle man ønske seg noe. Forskjellige blomster for forskjellige typer ønsker. Hvite blomster for vennskap. Røde og rosa for kjærlighet. Lilla for penger. Gule for hevn. Blå for familie. Hun trodde ikke på det, men gjorde det hvert år uansett.
Hun kastet blåklokken inn i bålet og holdt pusten. Ønsket var det samme hvert år. Og hvert år kom den dårlige samvittigheten. Men det var jo uansett bare overtro. Og man kunne ikke noe for hva man tenkte. Hun sa det aldri høyt.
Blomsten havnet i utkanten av bålet og skrumpet sakte inn.
Idet Iselin hevet blikket, skvatt hun til. Hun så rett på en ruvende, uvirkelig skikkelse på andre siden av bålet. Et øyeblikk trodde hun at ilden spilte øynene hennes et puss, for en så høy og kraftig mann hadde hun aldri sett før.
Men han var virkelig der. Bålet kastet rødoransje skygger over det halvlange håret hans. Det var noe utemmet over ham, tenkte hun. En alvorlig munn omgitt av stritt skjegg, og et ansikt med sterke, definerte trekk. Det var vanskelig å gjette hvor gammel han var. Blikket deres møttes. Øynene var smale og like intense som ilden.
Rundt henne virvlet verden. Alle danset, lo, spaserte sammen, skålte. Felelåten var øredøvende. De to var de eneste som ikke rørte seg, Iselin og den fremmede på andre siden av bålet. Hvem var han? Hun pleide å ha god oversikt over alle i egnen. En stor del av dem som bodde her, arbeidet for familien hennes.
Alvoret lå over ansiktet hans som en skygge, og det var som om han holdt noe tilbake. Han måtte bære på en stor sorg, tenkte Iselin. Hun smilte forsiktig.
I det samme grep en hånd om hennes, og hun ble dratt inn i dansen.
Nøstetangen glassverk, Buskerud amt
«I kveld skal vi drikke alt vi kan!»
Arbeidskarenes latter runget utover Vestfosselven. Glassblåsere, vedtørkere, kullbrennere og andre arbeidere var alle sammen like lystige. Ingen var bedre enn andre under en fyllekule. Forskjellene var visket ut for en stakket stund.
«Ja, bli stupfulle, karer! Ingen mulkt i morgen!» Hvis man dukket opp full på jobben, måtte man betale en mulkt som gikk til velferdssystemet på verket, men i morgen hadde de en sjelden fridag.
Maren holdt pusten mens hun ventet bak et hushjørne. Innimellom rufset hun seg utålmodig i de bustete, mørke krøllene. Kom ikke Thomas tilbake snart?
Jo, der var han. Den hengslete unggutten smatt som en skygge mellom de små bindingsverkshusene der arbeiderne bodde.
«Har du den?» hvisket Maren spent da bestevennen rundet hjørnet der hun sto.
«Selvfølgelig,» svarte han og kastet stolt på det lysluggede hodet. «Det var en smal sak.»
Maren klappet ham på skulderen da han viste frem brennevinsflasken han hadde gjemt i jakken. «Vel utført oppdrag, soldat. Hvem tok du den fra?»
«Gjett.» De blå øynene stirret utfordrende på henne.
Hun fikk en rynke over den fregnete neseryggen mens hun tenkte. «Köhler,» tippet hun. «Han har alltid nesa i sky.»
«Feil. Ola, selvfølgelig. Han er jo alltid den første til å bli full.»
Maren lo og holdt seg for munnen så ingen skulle høre det. Det var sant. Den unge glassblåseren satte større pris på en tår enn de fleste.
På den andre siden av elven var det tent et stort bål, men her på glassverket drev de med så mye ild hver dag at ingen brydde seg noe videre om det, selv om det var jonsok. Det var på en måte mer feststemt å slippe den evinnelige varmen og flammene. Å la den brølende ilden i glasshytta dø ut, å slippe svetten som de fleste mennene her levde med hver dag.
De yngre barna på verket lekte ved elvebredden, men Maren og Thomas, med sine seksten år, følte seg for store til å leke med barn som var minst tre–fire år yngre enn dem. Det var ingen andre på deres alder her. Nei, de fikk lage sin egen moro. Og i dag kom alle til å bli så fulle at alt burde være lov.
«Skal vedde på at noen oppdager det,» sa Maren.
«Jeg vedder imot! Jeg var temmelig usynlig, skal jeg si deg.»
«Ja vel. Hva vedder du?» De var ramme til å utfordre hverandre og vedde om alt mulig.
«En tjeneste.»
De tok hverandre i hånden på det.
Solen hadde gått ned, og arbeidsdagen var over på Nøstetangen glassverk. Alle hadde vært samlet til en felles festmiddag ute i det fri, arbeiderne og familiene deres. Jonsokaften ble feiret skikkelig – enhver kveld uten arbeid dagen derpå var grunn til feiring. De voksne var godt i gang med både dansing og drikking. Maren var vant til å se fyll, det plaget henne ikke noe særlig. Faren kom nok også til å bli full i dag, men heldigvis var han ganske lik seg selv de få gangene det skjedde. Bare lystigere.
Selv hadde hun aldri vært full. Thomas hadde blitt skjenket med øl av de andre karene i glasshytta et par ganger, men de pleide å si han var for ung for brennevinet. Nå skulle de prøvesmake det de voksne karene var så glad i. Det måtte jo være deilig å være beruset, tenkte Maren, siden folk her ble fulle så ofte til tross for at de kunne få mulkt.
De to ungdommene så på hverandre. «Steinen,» sa de i kor.
Nede ved elven, litt lenger opp fra der de yngre barna lekte, var ett av deres hemmelige steder. En stor, flat stein som var perfekt å sitte på hvis man ville fiske eller kaste småstein i elven. Man måtte klatre ned en sprekk mellom to andre steiner for å komme seg ned dit, men både Maren og Thomas var småvokste og beveget seg lett, så det var ikke noe problem for dem.
Det var fortsatt ikke mørkt, men de satset på at alle andre var så opptatt med sitt at de kunne komme seg usett ned til elven.
Men før de hadde kommet langt, hørte de et rop bak seg. «Hei, dere to! Stans!»
De snudde seg og så Ola og en gjeng karer komme gående mot dem. Noen av dem var allerede gode og fulle.
«Jeg mangler en flaske,» sa Ola mistenksomt da han hadde nådd dem igjen. «Dere vet ikke noe om det, vel?»
Thomas trakk jakken tett om seg selv og flasken, og Maren tok et par skritt frem for å skjule ham.
«En flaske med hva da?» spurte hun og satte opp sitt mest uskyldige ansikt.
«Ikke vær dum. Du vet hva jeg mener,» sa Ola og holdt blikket festet på Thomas.
«Det er vel ikke noe sterkt noe?» sa Maren med store, spørrende øyne. «Har du kanskje drukket den opp og glemt det? Jeg synes du snøvler.» Hun hadde egentlig ikke ment å være så uforskammet, men det bare datt ut av henne. Sånn var det ofte.
Den lille gjengen med menn som sto bak Ola, flirte. «Jentungen har avslørt deg,» lo en av dem. «Det er ikke noen hemmelighet lenger at du er et fyllesvin!»
«Du skal bestandig være frekk, du,» sa Ola og tok et ustøtt skritt mot henne.
«Jeg synes det ser ut som du er dårlig til bens. Kanskje du kunne trenge stokken til gamle Helmut?» foreslo Maren.
«Jeg skal gi deg stokk, jeg!» ropte Ola, rødere og rødere i ansiktet. Han prøvde å ta tak i Maren, men hun smatt unna, og han snublet og falt så lang han var. Det utløste en ny høylytt lattersalve fra kameratgjengen.
«Forbaska unger!» ropte han og prøvde å stable seg på bena. «Bare vent til jeg får tak i dere!»
En av de andre mennene vinket dem av gårde og blunket til dem bak ryggen til Ola.
Thomas grep armen hennes. «Retrett,» hvisket han. Maren heiste opp skjørtene, og de begynte å løpe.
«Ny retrettplan,» peste han og skiftet retning. «Vi vil ikke avsløre steinen.»
«Skal bli, admiral,» lo Maren. «Til vikinggraven!»
Ås
Daniels sommerbrune ansikt lo mot Iselin. «Dans med meg, da, vel.»
«Du er ikke lite freidig som tar hånden min på den måten og bare antar at jeg vil danse!»
«Er du redd for å trå feil?» sa han ertende. Det lød som en utfordring. «Ikke vær redd, jeg skal lede.»
Hun smilte uvilkårlig. Ikke mange torde å snakke til henne på den måten. Det var befriende, og nå som ikke Martha var i nærheten, ble hun modigere. «Jeg kan nok danse mye bedre enn deg!»
«Det skal vi bli to om,» smilte han. «Men du som er tømmerbaronens datter, er vel vokst opp med dansetimer.»
Før hun kunne svare, virvlet han henne rundt. De sluttet seg til en mengde andre unge par som danset i en ring rundt felespilleren. De snurret, hoppet, byttet partnere. Men hun havnet hele tiden tilbake hos Daniel.
«Du er ikke like overlegen som i sted,» sa han med en ertende latter.
«Og du blir bare frekkere og frekkere.»
Han gliste. «Noe må jeg jo gjøre for å få oppmerksomheten din. Nå synes jeg du skal kvitte deg med jentegjengen du kom hit med, og så kan du heller snakke med meg i kveld.»
«Hvem har sagt at jeg vil snakke med deg hele kvelden?»
Han lot en hånd gli nedover ryggen hennes mens de danset. Det ilte nedover ryggraden.
«Det ser jeg i øynene dine,» svarte han. «Har jeg ikke rett?»
Hun ble sendt videre til neste dansepartner og fikk ikke svart.
Da dansen var over, skyndte hun seg bort til Martha, Gunnild og Berte. Men hun kunne fortsatt kjenne hånden hans mot ryggen. Hun hadde aldri vært så nær noen gutt før. Vel, hun hadde selvfølgelig danset i selskaper som hun gikk i sammen med mor og far, men det var ikke som dette.
«Du danset med Daniel!» hvisket Berte spent og ikke særlig lavt.
Martha overså Iselin fullstendig og fortsatte å snakke til Berte. «Hva ønsket du deg?»
«Det skal man ikke si høyt, vet du,» sa Berte.
«Men du kastet rødkløver. Rød for kjærlighet … hva er det du ikke har fortalt meg?» Martha så utfordrende på henne.
Iselin sluttet å høre på samtalen, ordene deres fløt sammen mens hun kikket utover forsamlingen. Solen hadde gått ned, og mørket ville snart falle på. Lenger borte så hun flere av tjenestejentene hjemmefra. Oline sto og snakket med dem. Ingen gutter. Bra. Alfred ville bli glad hvis det fortsatte sånn.
Det vrimlet av piker i fargerike liv og nystrøkne bluser og gutter med velfrisert hår og tettknappede vester. Alle var i sin fineste sommerstas. Men hvor hadde det blitt av Daniel?
Over mengden av ungdommer så hun brått et hode som ruvet. Mannen ved bålet.
«Berte?» Hun brøt inn i samtalen og dultet i den andre. «Vet du hvem han der er? Jeg kan ikke huske å ha sett ham før.»
«Hvem?» Berte myste utover.
«Han høye med skjegget.»
«Å, han! Han skal man holde seg unna, sier mor.»
«Hvorfor det?»
«Han er et udyr,» hvisket Gunnild med skrekkblandet fryd i blikket.
Iselin rynket øyenbrynene. «Slutt å tulle. Han er vel en vanlig mann.»
Gunnild så sensasjonslystent på henne. «Det er ikke tull. Mor har hørt det fra en slektning som bor på Oppegård. Har du ikke hørt historiene om ham?»
Iselin skulle til å spørre hvilken slekt det var, da Berte senket stemmen til en lav hvisken. «De sier at han er en ulv i manneham.»
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
MORGENSOL finnes som papirbok, e-bok og lydbok. Serien er på 12 bøker.
De nydelige omslagsillustrasjonene og designet er laget av Kjetil Nystuen.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
(Foto: Guri Istad)
Anne Marie Stamnestrø (f. 1981) er fra Ås utenfor Oslo, der mesteparten av handlingen i Morgensol foregår. Hun har Master i Creative Writing fra Oxford Brookes University og har oversatt en rekke romaner. MORGENSOL er hennes debut som forfatter.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.