GRATIS LESEUTDRAG FRA SAGNET OM LYSETS RIKE!

Heksemesterens familie var endelig på vei gjennom de mystiske portene. Ingen visste hva som ventet på den andre siden. Heldigvis var Tiril og hennes nærmeste lykkelig uvitende om katastrofen som hadde inntruffet.

***

Tro ikke alt du leser!

Men la din fantasi tro det!

Den lever sitt eget liv, parallelt

med ditt verdslige. Fantasiens

verden kan sprenge grenser for deg.

FØRSTE DEL

Jomfrublot

1

TROMMENE hadde forstummet. Det eneste som var å høre, var de dumpe, dempede smellene fra fakler som sto stukket ned i en halvsirkel i jorden på høydedraget.

Hun satt meget rank, meget liten og spinkel og fullstendig naken i den altfor store tronstolen sin.

Rundt den åpne plassen sto skogen. Det sølvskimrende løvet lyste matt i halvmørket. En skjebnetung stillhet hvilte over landsbyen.

Pikens uttrykksløse øyne skjulte helt den dødsangsten som raste i henne da hun så ut over sine forsamlede undersåtter.

Hennes tid var ute nå, hun visste det. Heller ikke hun hadde klart oppdraget sitt.

I ti år hadde hun vært sitt folks jomfrugudinne. Helt siden hun var fire år og de hadde drept hennes forgjenger.

Nå var det hennes tur. For Lyset var ikke kommet til deres verden i løpet av hennes tid heller.

Riktignok var hun fremdeles jomfru, slik Loven foreskrev, men hun var ikke noe barn lenger. Kroppen hennes var spinkel som et barns, ja, men brystene hadde begynt å knoppe seg. Bare en anelse, men nok til at mennene kunne tenkes å begjære henne, og tankene deres drepte da bildet av det rene, uskyldsfulle som krevdes for at Lyset skulle nå ut til den golde, dunkle verdenen deres.

Hennes navn var Siska, og forfedrene hennes hadde vært av en skytisk stamme, fra de endeløse steppene i Russland og Sentral-Asia.

Men det var lenge siden, kanskje to tusen sekler siden. Håret hennes var imidlertid svart og blankt slik forfedrenes hadde vært, og så langt at det skjulte skuldrene og ryggen. Øynene var isende grå mellom kullsvarte vipper, og munnen var fristende rød, for også den hadde begynt å modnes.

Mennene så det. Siska kunne se hvordan øynene deres fór sultent over kroppen hennes, slik de hadde gjort over en annens den gangen for ti år siden, da den forrige jomfrugudinnen skulle ofres. Siska så nå unge sterke krigere, smågutter knapt nok eldre enn henne selv, eldre menn med lystne blikk – og gamlinger med siklende munnviker.

Som rovdyr smøg de seg rundt tronstolen hennes av hellig, forvridd ved. Hun var lovlig bytte nå. Det visste de, og de voktet på hverandre. Alle ville være først. Høste jomfrudommen, det brakte lykke med seg. Men også de som kom etter, ville nyte godt av hennes guddommelighet.

Og når de alle var ferdige med henne – da skulle hun ofres. Det var prisen hun måtte betale for privilegiet å ha fått være deres gudinne i nesten hele sitt liv. Hun var blitt båret på hendene av dem, alt det beste hadde folket gitt henne. Bortsett fra friheten – og fremtiden. Hun hadde bodd i den beste hytta, hadde hatt tjenende kvinner rundt seg, mottatt ofre i form av frukter og den fineste føde. Stammens eldste kvinner hadde undervist henne, slik at hun var blitt som et orakel av visdom.

Til ingen nytte. Hun hadde feilet i sin oppgave. Mørket hvilte fremdeles over skogen.

Nå var alt slutt. Kvinnene var ikke å se, de hadde gjemt seg.

Siska grøsset innvendig, uten å la noen forstå hva hun følte. Hun husket sin forgjenger. Selv hadde jo Siska vært bare fire år den gangen, men allerede da visste hun at hun var utpekt. Derfor hadde hun fått lov til å se på, skjult i et tre i nærheten. Nå satt hennes egen etterfølger der, uten at noen kunne se henne. En liten treåring, som var blitt valgt ut på et innviklet grunnlag, akkurat som de hadde gjort med Siska.

Stakkars barn, tenkte hun. Men antagelig tenkte den lille slik som hun hadde gjort den gangen. Hun hadde sett sin forgjenger i stolen og synes at pøh, hun er jo så gammel! Det er en hel tidsalder til, og jeg skal nok få brakt Lyset til skogen vår, og da blir jeg virkelig opphøyd til gudinne!

Slik hadde det ikke gått. Nå var det over, hun fikk ikke noen utsettelse.

Den gangen for ti år siden hadde hun ikke skjønt så mye av det som skjedde med forgjengeren hennes, men hun husket alt krystallklart. Akkurat som nå var mennene blitt forvandlet til rovdyr, smygende og prustende, de hadde voktet på hverandre med glødende blikk, til en av dem var kommet for nær jomfruen, og med et hyl som gjallet i skogen hadde alle kastet seg over den stakkars piken. Med skrekkslagne øyne hadde Siska sett dem rive henne ut av stolen, enda hun hadde holdt seg fortvilet fast i armlenene. De hadde slengt henne ned på bakken, skubbet andre unna, og som en bisverm rundt dronningen sin hadde de ligget over henne, kjempet og kavet. Hun var helt borte under mengden av menn, bare de hjelpeløse skrikene hennes hadde gjenlydt i skogen.

Til å begynne med. Så hadde skrikene forstummet. Den ene mannen etter den andre gjorde seg ferdig med henne. Siska hadde ikke forstått da hva de gjorde, hun så bare de merkelige bevegelsene deres og hørte de uhyggelige lydene, og hun hadde følt seg så syk og elendig av skrekk at hun hadde vært på nippet til å falle ned fra treet.

En lang stund hadde hun ikke orket å se, hun hadde knepet igjen øynene, hardt, hardt. Da hun så opp igjen fordi alle ulydene hadde dempet seg noe, så hun jomfruen ligge som en klut på bakken. Hvit i ansiktet, med blod overalt. Da løftet de opp den unge piken og bar henne opp til bålet som var gjort klar på bakketoppen bak lysningen. Det var et tilsvarende nå bak Siska, hun visste det. Så tente de på den gangen, et ynkelig bål som skulle lokke Lyset til seg. Det gjorde det selvfølgelig ikke. Det var bare lyst så lenge ilden flammet.

Ellers rådet det sedvanlige mørket i dalen.

I fortvilelse løftet Siska blikket mot Lyset, som lot seg ane bak fjellene. Lyset, som aldri nådde frem til skogen deres i denne ødslige dalen.

Ødslig var selvfølgelig et galt ord, for det bodde mange mennesker her. Men alt var så karrig på grunn av det evige halvmørket.

Hun rykket til. Mennene var kommet nærmere nå. De spente av seg beltene sine og lot lendekledene falle. Siska knep ubevisst bena sammen. Nå visste hun svært godt hva de hadde tenkt å gjøre med henne. Det må ikke få skje, tenkte hun plutselig. Inntil nå hadde hun vært påvirket av det skjebnebestemte i sitt unge liv, nå var det som om protester våknet i henne, hun ville ikke, ville ikke bli behandlet slik som alle sine forgjengere!

Hun så at alle mennene var klare. Det fylte henne med vemmelse og avsky og et forferdelig raseri, som til og med var sterkere enn hennes angst. Jeg gir meg ikke frivillig, tenkte hun, og den tanken brant i henne og ga henne krefter hun ikke hadde ant noe om.

Siska føk opp i stolen, hoppet opp på rygglenet, for bak tronen sto det ikke så mange menn som foran. Før de hadde rukket å oppfatte hva som skjedde, hadde hun kastet seg ut i luften, over hodene på dem, revet over ende de to som sto i veien, tumlet ned på bakken og så flyktet for livet opp på høydedraget.

Med et hyl satte mengden seg i bevegelse. Hun grep fakkelen som skulle tenne bålet, og kastet den mot dem. Så godt traff hun at de forreste rygget tilbake og stoppet dermed de øvrige. Siska benyttet anledningen og styrtet inn i skogen. Hun så et glimt av noen kvinner som hadde gjemt seg der, men de våget ikke å gripe inn, hverken til hennes eller mennenes fordel, de stirret bare måpende på henne, så var hun forbi.

Hun hørte mennene komme. Med sine nye krefter løp hun rett mot en klippe og klatret oppover på bare føtter, hendene fant de grepene de trengte av seg selv, hun var som et skogsdyr som nøyaktig visste hva som måtte gjøres.

Mennene var tyngre, de mistet tid på å prøve å komme opp. De skinnkledde føttene deres gled på den glatte klippen, en mann falt ned og trakk andre med seg i fallet, men da var Siska allerede langt unna i skogen med sølvløvet.

Lenge hørte hun de skingrende, rasende ropene deres som ekkoer bak seg, så lød de mer og mer fjerne.

Hun måtte stoppe, det var slutt på kreftene. Hun pustet anstrengt, det føltes som sår i brystet, og hun sank ned på bakken. Vel vitende om at de aldri ville gi opp å finne henne, prøvde hun å se seg omkring etter utveier. Men det flimret for øynene av utmattelse, og hjerteslagene drønnet i hodet, kroppen var som visnet, ville ikke lystre henne mer.

Hva har jeg nå gjort mot Loven? tenkte hun engstelig. Men de tankene slo hun bort. Hadde hun adlyd Loven, ville hun ha vært mishandlet og død nå. Den flerrede, sønderrevne kroppen hennes ville ha brent på bålet. Som offer. Jomfrublotet.

Selv om hennes samvittighet fortsatte med å kverne – hva har jeg gjort, hva har jeg gjort? – visste hun at hun hadde valgt riktig for sin egen del.

Nå gjaldt det bare å overleve. Å finne et skjulested de ikke kunne nå.

Men hvor fant man det når man aldri hadde vært utenfor landsbyen? Snaut nok utenfor hytta.

Noen kulde plaget henne ikke, for det var alltid en jevn varme i skogen. Varmen kom fra Lyset, det visste alle. Men dette hellige lyset var så langt borte!

I Siskas verden fantes det ingen natt, ingen dag, bare dette evige tussmørket. Men der hun hadde havnet nå, i en trang skogsdal, var det mørkere enn hun hadde vært vant til. Det skremte henne litt, skjønt ikke så mye som mennene som forfulgte henne gjorde. Hun måtte vekk, her kunne hun ikke være. Hvis hun lyttet alt hun kunne, hørte hun ropene deres igjen. Langt, langt borte.

Hvis hun bare orket å stå på bena!

Ikke rart at hun var dødstrett, hun som aldri hadde fått bevege seg utendørs. Blek og mager var hun blitt, som en plante under jorden. Til å begynne med på den ville flukten var hun blitt drevet av en inntil da ukjent viljestyrke, hun hadde fløyet av sted over bakken uten å bry seg om de store trerøttene som lå lumskt i dagen, uten å merke at fotsålene var blitt stukket istykker av gress og pinner og annet rask, uten å tenke over at hun ofte snublet og slo seg, hun ville bare vekk, vekk.

Nå merket hun alt dette. Dessuten at hun hadde overanstrengt de utrente lungene sine. Hvert åndedrag var en pine, hun hostet og forsøkte å dempe hosten, kvalte den mot hendene, så redd, så redd som et jaget skogsdyr måtte være. Hjelp meg, hjelp meg, ba hun inne i seg, men hun visste at det ikke fantes noen å be til. Det var hun som var gudinnen i landsbyen, det var henne andre ba om hjelp.

Nå var det ingen som spurte henne til råds mer. I stedet forsøkte de å innfange henne til blotet sitt.

Lyset kunne hun ikke be om hjelp. Det hadde sviktet henne, hun hadde sviktet det. Lyset hadde ikke villet vite av hennes påkallelse. Landsbyen var fremdeles mørk, forlatt av Lyset.

Forlatt? Det hadde aldri vært der.

Innbyggerne i landsbyen hadde forlangt for mye av henne. Hun hadde jo gjort alt de krevde av henne …

Ropene i skogen?

Lød de ikke nærmere nå? Hun visste ikke. Hva var innbilning, hvordan kunne man vite sikkert når pulsslagene drønnet så sterkt i hodet, når åndedrettet var så hvesende?

Utmattet reiste hun seg, og støttet til en trestamme lette hun etter en fluktvei. Hun ravet videre, bort fra landsbyen, og med ett forsto hun hvorfor det var mørkere her. Hun hadde nærmet seg fjellene som sperret for Lyset, nå skygget de enda mer for det.

Hva hjalp fjellene henne? Alle visste jo at de var uoverstigelige.

Likevel gikk hun mot dem, for hun hadde ingen andre steder å gå. Alt var nytt og fremmed og skremmende rundt henne. Siska, som aldri hadde fått lov til å klare seg selv, som var blitt oppvartet fra morgen til kveld, innså nå hvor hjelpeløs og vergeløs de hadde gjort henne.

Da hun møysommelig hadde gått noen skritt, stanset hun ved en ny lyd.

Pusten rev fremdeles i brystet. Kroppen hennes hadde fått mange og lange risp, det piplet blod fra dem, men det lot ikke til å være noe alvorlig. Svie, bare, og smerter i alle ledd.

Lyden? Var ikke den … av rennende vann?

Siska kjente ikke skogen. Men hun visste at det fantes en bred bekk som rant i utkanten av landsbyen, og den kom nok herfra, ja. Jo, hadde ikke de kvinnelige rådgiverne hennes fortalt at bekken kom fra fjellene?

Uten noe egentlig mål eller mening med det, stavret hun mot lyden. Det var så uvant å være ute, for det meste satt hun i hytteåpningen sin, litt innenfor, og tok imot dem som søkte hennes råd.

Ingen andre enn de gamle kvinnene fikk noensinne røre ved henne, ingen fikk komme nær. Rådgiverskene hennes ble ikke regnet med i landsbyen, det var ikke bekvemt å tenke på dem. Det var mennene som var de sterke og de herskende. Kvinnene visste bare en hel del, og den slags var ikke noe å bry seg om. Styrke og mot var de store verdiene.

Jomfrugudinnen var orakelet. Det var hun som skulle redde dem ut av det evige halvmørket.

Siska visste at hun selv var blitt regnet for å stå litt over sine stakkars forgjengere. Hun hadde vært stammens store håp, for det var høvdingen som hadde utpekt henne den gangen hun ble født. Hans egen datter.

Ja, Siska var en høvdingdatter, en prinsesse. De hadde ventet seg mye av henne: Lyset måtte jo bøye seg i respekt for henne?

Ingen ting hadde skjedd.

Likevel visste hun at nettopp hun hadde vært bedre rustet enn alle de andre jomfruene som var blitt ofret. Kvinnene sa det. Hun hadde hatt lettest for å lære, hun kunne trekke egne slutninger og hadde forstått mer av Loven og av deres liv i skogen.

Hvordan skulle det gå med hennes far høvdingen nå? tenkte Siska med et gys av angst der hun på såre føtter slepte seg videre fra tre til tre. Fotsålene var ikke vant til annet enn det myke gulvet i jomfruhytta.

Hva ville de gjøre med hennes far, nå som hun hadde sviktet og flyktet fra blotet?

Hun ristet engstelsen av seg, hadde ikke tid til den akkurat nå. Far ville klare seg, han var myndigere og sterkere enn alle de andre til sammen. Ennå. Snart ble han gammel, og …

Han hadde ikke vært til stede da hun skulle ofres. Siska visste at han var svært glad i sin jomfrudatter, han hadde ikke orket å se på blotet.

For fars skyld … Burde hun ikke vende tilbake?

Nei! Nei, hun vendte aldri tilbake dit! Aldri! Aldri!

Hun fór sammen. Løpende skritt hørtes i skogen, de subbet og sopte mot bakken.

Hun måtte vekk. Men hvor? Akkurat nå sto hun på en åpen lysning, og foran seg hadde hun …

Ja! Hjertet hennes slo et ekstra slag. Fjellveggen reiste seg bak trærne. Og der var bekken. Hun så hvordan den flommet ut av fjellet og dannet et vakkert lite fossefall. Ikke stort, ikke høyt, bare så uendelig vakkert.

Men hun hadde ikke tid til å beundre det lenger. Opp i et tre? De var så få, sto så spredt, og ikke hadde de noen grener langt nede på stammen. Hun kunne ikke komme opp.

De subbende skrittene fra en enslig mann nærmet seg. Snart ville hun være synlig for ham.

Hvor? Hvor kunne hun gjemme seg?

***

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Sagnet om Lysets rike finnes som e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

***

Om forfatteren:

Margit Sandemo (1924-2018) regnes som alle serieforfatteres «mor», og Sagaen om Isfolket er legendarisk. Bokseriene hennes er utgitt i mange land, og mer enn 37 millioner bøker fordelt på over 185 titler har i årenes løp blitt sendt ut fra trykkeriene.

***

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.