GRATIS LESEUTDRAG FRA SKYGGER UNDER OVERFLATEN!
Om hemmeligheter fra fortiden og kampen mot bygdedyret
1914
Europa står i brann, og Ane Solingen flykter fra Bremen til Norge med ektemannen Carl og sønnen. Men selv i den vesle kirkebygda ved Kongsvinger er det vanskelig å finne fred. For bygdedyret hviler aldri, og Carls tyske herkomst gjør familien til et lett bytte etter hvert som stridshandlingene også rammer norske interesser.
Ane forsøker å navigere mellom hensyn til vennene og familien, men så treffer hun en husholderske som kjente moren hennes. Moren som døde da hun var fire. Det lille hun får vite, vekker en lengsel etter å vite mer, men folk viker unna når hun stiller spørsmål. Det er som om noen ikke ønsker at hun skal grave i det – at noen har mye å tape på at Anes familiehemmeligheter blir avslørt.
Prolog
Ekteparet Weber løp i veien for hverandre i huset i Contrescarpe-gaten sentralt i Bremen. I glipene mellom de tykke gardinene skinte gatebelysningen i nattemørket. De pakket bare det aller nødvendigste i tillegg til harpene, så det skulle se ut som de var på vei til en vanlig konsert turné.
Stillheten i huset var full av uro. Ane skalv på hendene da hun låste kofferten.
«Er du sikker på at vi får plass om bord på båten?»
Hun hvisket selv om det ikke var noen andre der enn ektemannen, og sønnen på åtte som sov i rommet ved siden av, lykkelig uvitende om frykten som stod å lese i blikket til moren.
«Ja, vennene mine er til å stole på.»
Carl så etter at harpekassene var forsvarlig lukket, og dyttet en stor bunke med noteark ned i den allerede ganske fulle reiseveska.
«Tenk om de skjønner at vi rømmer landet?»
Ane snappet et sjal fra stumtjeneren og puttet det i sin egen veske. Krigen var ikke lenger en tanke, noe de fryktet ville skje. Den var her. Tyskland kom til å innkalle unge så vel som godt voksne menn til tjeneste. Det hadde en av fiolinistene i det store orkesteret i Bremen fortalt. Han kjente frøken Richter, og hun hadde røpet at ingen ville bli spart.
Faren hennes, som hadde en høy grad i det tyske forsvaret, hadde glemt en bunke papirer på skrivebordet hjemme, og det var der hun hadde fått øye på navnet Carl Hermann Weber.
«Vi må prøve å oppføre oss som vanlig,» sa Carl rolig. Det eneste tegn på engstelse var de bråe bevegelsene og de stramme leppene. «Vi skal jo bare holde harpekonserter i Danmark og Norge. Som vi pleier. Ikke sant?»
Hun nikket. De skulle selvfølgelig ha reist før, men de hadde ikke trodd Carl stod i fare for å bli innkalt. Og så var det de siste konsertene. Begge ville gjennomføre det de hadde lovet, før de forlot landet.
De gikk gjennom alle rommene for å se om noe viktig var glemt, men fant ikke annet enn noen personlige brev og et fotoalbum som fikk plass i veskene. Alt av inventar, duker, pyntegjenstander og bilder måtte bli igjen.
«Jeg har ikke fått noen innkalling ennå, og du vet hvem denne frøken Richter er,» trøstet Carl da de hadde slukket lysene. Bare en enslig parafinlampe brant forsiktig i den røde salongen. «Sabine Richter. Det er lenge siden hun la meg for hat.»
«Det er nok meg hun hater,» hvisket Ane. «Den norske kvinnen som kom og forførte deg, tok oppmerksomheten din.» En hårlokk løsnet fra hårspennen, og hun festet den på ny. Det ville ikke bli noe søvn i natt, og om få timer skulle bilen komme. «Hun forgudet deg, så jeg tror heller dette er en advarsel gitt i beste mening. For at du skal synes godt om henne igjen.»
«Så hvorfor kom hun ikke rett til meg og fortalte om listen?» Carl tygde betenkt på underleppen så lenge at litt blod piplet fram. Han strøk seg tankefullt over munnen med hånden. «Men jeg tenker vi skal bo i Norge så lenge denne krigen varer. For sikkerhets skyld.»
Det hjalp ikke hva enn han sa. Ane følte sterk uro, og for hvert minutt som gikk, var det som om noe truende kom nærmere. Pustet henne i ryggen.
Sjåføren hadde kommet som avtalt, og hun hadde vekket Jørgen i god tid. Gutten trodde at han skulle være med på konsertturné, og gned søvnen tappert ut av øynene, gledet seg til å reise med stor båt. De nådde havna i god tid før det ble helt lyst, og da de andre passasjerene kom om bord, satt Carl trygt i lugaren. Det var ingen grunn til å ta noen sjanser så lenge de var i tysk farvann.
Sjøen skummet, men skipet var stort og tungt og gled rolig gjennom bølgene, så Jørgen kunne trygt stå ved ripa og vinke til passerende skip. Fastlandet var for lengst slukt av tåken.
Ane holdt armene om sønnen, og kroppene deres duvet i takt med bølgene mens regndråpene prikket mot skipsgulvet.
Hun så for seg blikkene til de tyske ungguttene som hadde prøvd å komme med båten. Ungdommene som bryskt ble stanset og ført bort av væpnede vakter. Hun klemte litt hardere om Jørgen og tenkte på guttene til Lone. De var i den rette alderen og ville sikkert bli innkalt til tjeneste. Hun måtte skrive til venninnen og forklare den hastige avreisen så snart de var trygt i Norge.
Del 1
Arven
1
Ane tørket hendene på forkleet og så ut av vinduet. Mot stive halmtuster som strittet trassig under en grå høsthimmel.
Mot skogen som hadde fått et gulgrønt skjær. Mot hovedhuset og fjøset på Bråten. Alt var trygt. Alt var godt.
Hun ventet på Jørgen. Ventet på den gode følelsen av å se ham komme syklende fra skolen, fornøyd og glad på en altfor stor sykkel. De var i sikkerhet. Carl trengte ikke å frykte for å bli innkalt til tjeneste.
Kårboligen på Bråten var trivelig, og her kunne de få bo så lenge de ville. Kajsa og Reidar hadde satt stua fint i stand i tilfelle Ane og familien kom til Norge. De to venninnene hadde brevvekslet tett, og Ane hadde luftet tanken mer enn én gang. Eget rom til harpene, nye gulv, nye vinduer og ny maling på veggene. Her var frostfri kjeller, gode lamper og et låsbart veggskap. Og til og med en utslagsvask. De blåmalte skapdørene i kjøkkenbenken var pent skåret til, og skaplåsen var en trekloss på spiker. Akkurat som i koia på Storvelta.
Hun strakte seg og gjorde noen fingerøvelser slik hun hadde for vane. Strøk hånden over den nyskurte benkeplaten og tøyde ut håndflatene. Hun gledet seg til å vise Jørgen og Carl Storvelta. Jørgens fødested og barndomshjem i fire år. De skulle bosette seg på den vesle plassen i skogen etter hvert, men de hadde takket ja til å bli vinteren gjennom på Bråten. Koia trengte et påbygg om det skulle bli plass til tre personer og to harper der.
Hun formet et firetall med pekefingeren på benkeplaten mens hun speidet etter den sorte sykkelen nede i gårdsveien.
Det tallet forfulgte henne. Fire. Hun rynket pannen og formet firetallet på nytt, denne gangen med store bevegelser.
Foreldrene hennes druknet da hun var fire år. Fire unge karer hentet Hans, faren til Jørgen, ned fra fjellet og kjørte ham til gravplassen. En gang hadde Hans gitt henne fire hjerteformede knapper av reinsdyrhorn. Hun hadde dem fortsatt.
Jørgen bodde på Storvelta i fire år, og han var like gammel da han ble bortført. Hun hadde bodd fire år i Tyskland før hun nå var tilbake i bygda.
Minnene kom lett nå som hun var her. Jørgen husket ikke mye fra bortføringen, og hun forventet ikke at han skulle huske noe som helst fra Storvelta. Like lite som hun selv husket noe fra den gangen hun ble foreldreløs.
Tankene gikk til moren. Hvis hun hadde levd i dag, ville hun vært 68 år og bestemor. Men hun var bare en tanke.
En drøm. Ane visste ingenting om henne, morens søster hadde av en eller annen grunn alltid nektet å fortelle noe som helst om fortiden.
Fingrene trommet lett på bordplaten. Hun skulle så gjerne ha visst litt mer om moren, men alle tidligere forsøk på å spørre folk som måtte ha kjent henne, hadde endt i skuffelse. Det beste var om hun forsonet seg med å ikke vite, det var mange som hadde det slik, og hun hadde sin egen familie nå. Hun var selv mor, hun måtte se framover.
Men det var vanskelig. Det var liksom noe som manglet i livet hennes, i hennes egen historie.
En skygge nede i veien vinglet seg større og større, og et smil gled over ansiktet hennes da hun skyndte seg ut på trappa og vinket.
Sykkelen ga fra seg en metallisk lyd da Jørgen lente den inntil husveggen. Det var visst ingen andre på skolen som hadde ringeklokke på sykkelstyret. Det var forresten ikke mange som hadde egen sykkel.
«Hei. Jeg er sulten.»
«Ferskt brød rett fra ovnen til Kajsa, kan det friste?»
Hun ga sønnen en klem og fulgte ham inn. Venninnen hadde alltid noe godt i ovnen, og på Bråten luktet det mer av bakst enn av fjøs og stall. «Har det vært en fin dag?»
«Ja. Anders er grei.»
Ane la tykt med ost på brødskiva og skjenket melk, var glad for at eldstesønnen på gården ofte tok følge med Jørgen.
Så langt hadde det gått fint på skolen, og Jørgen begynte å få venner. Skolelæreren viste seg å være en tysk eventyrer med utdannelse. En som ville se verden, og som via kjente hadde fått arbeid på en sykkelfabrikk i Kongsvinger før han endte opp på grendeskolen. Det kunne ikke bli bedre med tanke på Jørgen og språket. Da de reiste fra Tyskland, snakket gutten bedre tysk enn norsk, men allerede etter noen få uker i Norge var det omvendt.
«Torjus kalte meg snylter og sa at hele Tyskland ikke kunne flytte til Norge bare fordi det var krig.» Jørgen satte seg inntil bordet og pirket på en sprekk i melkeglasset.
«Hva svarte du, da?» Ane somlet med brødskiva før hun snudde seg. Skulle det likevel bli snakk, slik hun hadde fryktet?
«At jeg var norsk, og at jeg ikke var hele Tyskland.»
Hun skjulte et smil da hun satte maten på bordet.
«Og så?»
«Jeg snudde meg og gikk.» Jørgen drakk ut halve glasset i én slurk og hev etter pusten før han gikk løs på brødskiva.
Det ble stille mens han tygde i seg maten. Ane hadde skjenket seg en kopp kaffe og lot blikket dvele ved guttenevene.
Hun ønsket ikke at de skulle trenes opp til kamp.
Far hans, som døde før gutten ble født, hadde store, sterke never, men de ble aldri brukt til annet enn hardt arbeid.
«Så kom Anders,» forklarte Jørgen og drakk resten av melken. «Han sa at Torjus skulle holde kjeft og sånn.»
«Og etterpå var det greit?»
«Ja.»
Jørgen så ikke ut til å være lei seg, bare stolt over å kjenne Anders. Og Ane visste godt at Torjus på ti år ikke hadde sagt annet enn det han hadde plukket opp rundt middagsbordet.
Da Reidar gikk forbi vinduet, var Jørgen ferdig med å spise og ferdig med å fortelle. Han takket hastig for maten og løp mot døra.
«Jeg hjelper Reidar med hesten.» Han trev lua og tok den på i farten, men stanset i døråpningen og spurte hva en snylter var.
Ane sa hun skulle forklare det senere. Hun ble sittende ved bordet en stund etter at han forsvant ut. Nippet til kaffen som begynte å bli kald. Litt erting og noen ubetenksomme kommentarer måtte en regne med unger imellom.
Jørgen var en glad og livlig gutt som kom godt overens med jevnaldrende, og hun stolte på at læreren ville fange det opp hvis noe var galt.
Lenge hadde hun trodd at en krig ble utkjempet av soldater på fjerne steder, uten at det var merkbart i byen. Hun hadde i alle fall tenkt at de kunne bli boende i Bremen, at Jørgen skulle slippe å flytte fra skole og venner. Men ikke lenge etter krigsutbruddet ble det køer foran bankene fordi folk ville ta ut sparepengene sine. Hamstringen eksploderte, og butikkene gikk tomme for mat. Frontene var steile også innad i landet. Enkelte mente at det var helt riktig av Tyskland å kjempe for landets ære, mens andre demonstrerte mot krigen. Når hun tenkte tilbake på den siste tiden i Bremen, nuppet huden seg. Hun hadde ikke fått svar på brevet hun sendte Lone heller. Håpet det var fordi hun og guttene hadde kommet seg ut av byen.
Mens hun ryddet av bordet, telte hun dagene. Det var fire, fire dager til søndag og den planlagte turen til Storvelta.
Kanskje hun skulle vente med å glede seg til i morgen, så kom hun unna det lumske firetallet? Hun smilte av seg selv og skylte koppen, men det var et tenksomt blikk som fulgte de siste kaffedråpene ned i utslagsvasken.
Da Carl en stund senere kom inn med posten, fortalte hun ikke om Jørgens lille feide på skolen, men kysset ekte mannen blidt på kinnet og oppfordret ham til å lese de norske avisene.
Han var ivrig etter å lære språket, og han gjorde store framskritt. Selv sorterte hun posten i to bunker, én til Carl, én til seg selv. Det begynte allerede å komme forespørsler om å holde konserter, og hver for seg satte de opp en turnéliste.
Selv om Kajsa mer enn gjerne tok seg av Jørgen, ønsket de ikke å være borte fra ham begge to samtidig den første tiden, så de måtte tilpasse reisene og sendte mange avslag.
Hun la de nye brevene sammen med tidligere henvendelser. Ville ta for seg konsertlisten i morgen. Tilbake på bordet lå bare en gul, kvadratisk konvolutt med sirlige bokstaver.
Hun kjente skriften. Hadde fått et lignende kort tidligere.
Det var fra tanten som inviterte til kaffebesøk. Men Ane hadde ikke glemt hvor nedlatende og utspekulert hun kunne være, og et kaffebesøk fristet ikke. Hun fortalte aldri om det Ane virkelig ønsket å vite. Ville nok bare minne bygda på at hun var i nær slekt med den berømte musikeren.
SKYGGER UNDER OVERFLATEN er i salg som innbundet, e-bok og lydbok.
TONER FRA EN STILLE SKOG er i salg som innbundet, pocket, e-bok og lydbok.
ANDRE BØKER AV LAILA BRENDEN:
FJELLROSER finnes som papirbok, e-bok og lydbok.
Serien er på 43 bøker.
HANNAH finnes som papirbok, e-bok og lydbok.
Serien er på 40 bøker.
Laila har skrevet et blogginnlegg om hennes ferieparadis.
Laila Brenden (f. 1956) har hatt enorm suksess med sine romanserier fra Hemsedal og Bøverdalen, bøker som samlet er trykket i millionopplag og utgitt i flere land. Hennes første bok i trilogien om Ane, Toner fra en stille skog, er solgt til Tyskland. Skygger under overflaten er den andre boken i trilogien.
Laila Brenden har bakgrunn som redaktør og har utgitt flere faktabøker. Hun er fra Oslo og bor nå på Jessheim.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.