GRATIS LESEUTDRAG FRA STORGÅRDSFRUEN
Omslagsillustrasjon og -design:
Eline Myklebust Madsen
Så lenge Iselin kan huske, har hun vært forelsket i Erling Glitterfoss. Han er spennende og uforutsigbar. Men han hører hjemme i en annen verden, og hun vet at det aldri kan bli dem. Den fattige oppveksten har satt sitt preg på henne.
Asbjørn er Erlings rake motsetning. Han er hardere, mer alvorlig, en tøff mann som Iselin vet hun bør holde seg langt unna.
1. kapittel
Desember, året 1885
Denne kvelden satte naturkreftene inn alt de hadde for å få menneskene til å føle seg hjelpeløse og små. Vinden sendte snøen vannrett gjennom dalen, så det gikk gjennommarg og bein. Den ulte somtusen døde sjeler, tvang seg inn i klærne til Iselin, og hun frøs så tennene klapret. Hun var sikker på at hun kom til å dø.
Snøen lå i høye skavler, rakk henne til langt over knærne. Hun ville bare hvile. Å, så sint hun var på ham som hun visste gikk foran henne! Skalv ikke han? Hun håpet at han frøs verre enn henne, for det fortjente han.
Dette var ved juletider. Det var bekende mørkt, og ikke det minste lysglimt var å se. Hun så ikke broren, men visste at han var der. Nå og da stanset han, og ventet til hun nådde ham igjen. Da bannet han utålmodig. De skulle gjøre det mest skremmende: stjele. De skulle bryte seg inn på en gård som ifølge Arntemann var tom for folk i natt. De skulle forsyne seg med slikt som kunne selges eller spises.
Men helst sølv, for det var så etterspurt.
Iselin gråt, og tårene ble til is på kinnene hennes. Øyenvippene var som ørsmå istapper.
«Ikke heng etter, Iselin!» ropte Arntemann. «Få med deg beina nå.»
Han hadde ikke lyst til å ha henne med, og det visste hun godt. Men nå trengte han henne.
Var de ikke snart framme? Hun holdt seg omhyggelig i sporet som storebror laget.
Piskende snø, pinende frost. Hun snublet i en trerot som stakk opp over snøen, og gikk ned på kne. Låneskoene var for store for føttene hennes, selv om moren hadde fylt dem med papir. Derfor var hun stadig på nippet til å tråkke seg ut av dem. Hun orket ikke å gå lenger. Kreftene hadde tatt helt slutt. Ikke ett eneste skritt til, bestemte hun seg for.
Men Arntemann passet på. Han merket at hun sakket akterut, og nå kom han imot henne i lange, sinte sprang. «Hva er dette? K-k-komma no!»
«Vil ikke», sa hun trassig, og skjønte nesten ikke hva hun selv sa, så frosne som leppene var.
«Å jo da. Di dumme småjente!»
Han røsket henne opp, og forsto at hun hadde tråkket ut av den ene skoen. «Har du tenkt å fryse foten av deg?» Småbannende hjalp han henne på med skoen. «Pass på, da! Jøje meg, så dumt det er at jeg har bruk for deg.»
Hun visste hvorfor. Hun var ikke med fordi hun var blitt stor, men fordi hun var liten.
Arntemann gikk alltid sine egne veier, og hadde vært innom den gamle sølvsmeden tidligere. Rolf Lydersen het han. Han var en gråskjegget kar som var sparsom med sitt eget, men som gjerne delte med andre. Han snakket rart, og det var fordi han var fra en bygd langt borte. Da Arntemann var der og smisket, hadde han brukt ørene.
«Jammen hørte jeg dem ikke si at de skulle besøke noen i dag», kunne han triumferende fortelle. «Da er det fritt fram der i huset.»
Så der lå velstanden og ventet.
Nå gikk hun bare på viljen. Arntemann måtte ikke miste henne av syne. Det var hans skyld at hun frøs så grusomt, men samtidig var han storebroren som passet på henne.
Han hadde ropt noe. Hva var det? Hun var så trett at hun ville legge seg ned.
«Hører du meg?»
«Ja», pep hun. Han hugg tak i skulderen hennes, og trass i mørket fornemmet hun et triumferende glis. Han var blid, og da forsto hun at de var framme. De fulgte gårdsveien opp, og med ett ble vinden litt svakere: Et fjøs, en låve og ei lita stue ga ly.
«Dette blir storf-f-fangst!» ropte han for å overdøve vinden, for den var fremdeles ganske sterk.
«Først får jeg deg inn i stuen. Det er fine saker der også. Du har vett nok til å se hva som er noe å ha, har du ikke?»
«Jo», presset hun fram. Når moren og alle ungene hadde vært ute på tyvtokt, hadde Iselin sett hvordan de spredte de stjålne gjenstandene utover bordet. Hun hadde lært at kobber var bra, men gull og sølv var bedre. Aller best var tunge kronestykker.
«Skal vi inn?» tvang hun fram mellom numne lepper.
«Ja.»
«Enn om de er hjemme?» hakket hun.
«Det skal ikke være f-f-folk her nå. Bare en nabo som er innom og ser til dyra.»
«Men det lukter røyk.»
«Slik lukt holder seg lenge.»
Hun torde ikke å nekte. Han trakk henne småflirende med seg rundt huset mens han så på vinduene. Hun la merke til at han nølte litt, og kviet seg for å knuse et vindu.
De laget et skikkelig tråkk rundt huset. Han prøvde ytterdøren, men den var selvsagt låst. «Ja ja, så får det b-b-bli som det vil, da.»
Han valgte seg ut et vindu, hentet fram en redskap og slo inn en rute. Hun hørte en tynn, sprø lyd av knust glass som falt inn i det mørke rommet.
Arntemann stakk armen innenfor, hun hørte et lite smell, og så var vinduet helt åpent. Så lur han var. Han plukket glassbiter ut av sprossene, så hun ikke skulle skjære seg til blods. «Nå går du inn», sa han. «Du skal ikke være redd for å b-b-bråke, for her finnes ikke folk. B-b-bare tussefolket holder til her nå.»
Hun likte ikke ordene om tussefolket.
«Er det tusser her?» spurte hun engstelig.
«Nei da», trøstet han. «Det er bare oss.»
Han løftet henne opp som om hun ikke veide noen ting, og skjøv henne inn. Han dyttet nådeløst, selv om hun både slo hoften og det ene kneet. Hun våget ikke å protestere, bet bare tennene sammen og prøvde å ta seg for. Likevel lød et høyt bump.
«Vær kjapp nå, da», hveste det utenfra. «Her er sekken. F-f-finner du mat, så ta den også.»
«Ja da.»
«Her har du et vokslys og fyrstikker», sa han, og rakte henne sakene gjennom vinduet. «Det er mye enklere når du ser noe.»
Hun nikket ivrig.
«Og så husker du det, dråkja, at ser du b-b-brennevin, så skal det rett ned i sekken.»
Som han maste, tenkte hun.
«Ja-a-a da.»
Det var så godt å komme seg i ly, unna vinden og snøen. Her inne var det riktig så lunt, men tærne sved, og hun hadde neglebit. Det var ikke lett å få tent vokslyset, så frossen og skjelven som hun var. Hun brukte tre fyrstikker, og ble belønnet med spotsk bannskap fra ham som ventet utenfor.
«Nå får du komme i gang, ditt fe», sa han hånlig. Hun blåste på fingrene, prøvde igjen, og fikk det endelig til.
Vokslyset sendte ut et varmt, flakkende skjær som nesten blendet henne. Men hun måtte passe seg for trekken, for vinduet var åpent, og der stakk pannen og øynene til Arntemann opp over vinduskarmen.
Dette var en finstue. Hun visste at fint folk hadde en stue som de nesten aldri brukte. Arntemann pekte og kommanderte. «Ta de lysestakene der, og sølvfatet. Ja, det er fine kopper, riktig fint porselen; ikke knus noe nå, da.»
Lydig lot hun alt gå i sekken. Så var det visst ikke mer. Hun mønstret engstelig døren til gangen. Gikk hun gjennom den, kunne ikke Arntemann holde øye med henne lenger, og det skremte henne. Likevel lette hun videre, og fant veien inn i rommet med gruen. Her kunne ikke Arntemann kikke inn. Vinduet var for høyt over bakken.
Så godt og varmt det var her.
I gruen lyste to røde øyne mot henne. Varme glør. Sa ikke Arntemann at det ikke var folk her?
Det var som om noen hadde vært her nylig. Ja, at de kanskje bare var gått til sengs, og slett ikke var langt borte. Men hva var det som sto der, i det mørke hjørnet? Et tre! De hadde stilt opp et tre, et juletre, og slikt fantes aldri hjemme.
Iselin sto der med vokslyset. Hånden rystet mer og mer, så lyset truet med å slukne. Hun våget knapt å puste, slik som fantasien hennes arbeidet.
Skrekken truet med å lamme henne helt. Vinden pep sorgfullt ned gjennom pipen, men enda bedre hørte hun den masete knakkingen. Der så hun brorens hånd, som stadig landet på den vesle vindusruten. Bare hånden, ikke hodet. Hun stirret på gruen. Den snakket til henne, lokket og var så blid.
«Kom hit, du! Kom og sett deg hos meg, for her er det så godt å være.»
Broren syntes sikkert det var i orden at hun varmet seg. Bare bitte lite grann, så ikke tærne og fingrene sved slik.
Lite … lite grann.
Hun glemte alt, glemte Arntemann, glemte sekken, som gled ned på gulvet. Stirret bare inn i gruen. De to røde øynene så liksom på henne, var så inviterende og snille. De snakket til henne. Det var så underlig varmt. Men tærne brant. Knakk-knakk-knakk, maste lyden fra vinduet, men hun brydde seg ikke om det. Hun ville bare varme seg litt. Hun satte seg på huk, fant ildraken og gravde i glørne. Vokslyset falt i gulvet og sluknet. Hun hørte et halvkvalt rop gjennom ulingen fra vinden. Arntemann var rasende. «Hva gjør du? Du skal få juling!»
Hun satte seg på gulvet, plasserte sekken ved siden av og sparket av seg skoene. Så fant hun små trefliser, slike som hun visste var ment som opptenningsved, og kastet dem inn i gruen. Det spraket og knitret. Det gjorde vondt når føttene og fingrene tinte. Smertestønnet presset seg fram, og lot seg ikke holde tilbake. En veggklokke delte opp tiden i biter, og hun skvatt da den sendte ut to lydelige slag.
Øyenlokkene var blitt så tunge. Smertene i tærne ble erstattet av en hjelpeløs tretthet. Alt fikk være det samme, tenkte hun sløvt, for ingen skulle tvinge henne ut i stormen igjen. Hodet sank forover, og haken hvilte mot brystet. Hun rykket det opp et par ganger, men hver gang var det vanskeligere. Hun skulle bare lukke øynene litt, bare litt … det var ikke farlig … bare lite grann varme.
Dempede, truende ord gjennomvinduet var det siste hun hørte før hun forsvant inn i søvnen. «Nå kommer jeg inn og …» Hun sank inn i et deilig mørke.
«Hvem er du, jente?»
Hun åpnet øynene. Stuen var opplyst, det brant fra peisen, og det lyste fra en parafinlampe. Med ett husket hun at hun ikke skulle være her, og skvatt opp. Skrekken hugg tak i henne da hun stirret inn i et par forskende, sammenknepne øyne.
De tilhørte Rolf Lydersen, sølvsmeden. Han hadde blikket rettet stivt mot henne, og var nifs i den hvite nattskjorten med nattluen trukket langt ned over ørene.
Hun var fanget.
Iselin hikstet av angst, og la armene beskyttende over brystet.
Hun klarte ikke å svare.
Stueklokken ga lyd fra seg og sendte ut tre slag. De så på henne, tre voksne mennesker. Hvor var Arntemann? Han var i hvert fall ikke her, for sammen med sølvsmeden sto en kone. Hun bøyde seg fram og studerte den ubudne nattegjesten. Så var det en bredskuldret yngre kar som glodde sint på henne.
«Reis deg opp», sa han. «Det er du som synger, ikke sant?»
Skulle hun synge? Redselen rant gjennom brystet, for hun skulle sikkert ikke det. Hun skulle ha ris, og så skulle hun overlates lensmannen. Han hadde en svart kjeller han kastet tyvaktige unger inn i. Det hadde hun blitt fortalt både titt og ofte.
«Rolig nå, Daniel», sa sølvsmeden med et lite smil. Han hadde slike snille øyne, og det var rart, for han måtte da forstå hva som befant seg i den halvfulle sekken rett foran de nakne føttene hans? «Vi finner ut av dette. Hva heter du, barn?»
«I-iselin. Iselin Marie.»
«Du er fra Krongeldalen?»
Hun nikket ivrig. Moren hadde gnidd inn i henne siden hun var liten, at hun skulle gjøre seg grom og føyelig når voksne snakket til henne.
«Fra den fantedalen, ja», sa Daniel. «Herren i himmelen burde ha sendt ild og svovel over det pakket som holder til der.»
«Så, så, Daniel», sa gammelkaren rolig.
«Du er vel ikke alene?» fortsatte den unge. «Hvem knuste vindusruten? Og hjalp deg inn gjennomvinduet?»
Hun ville svare ordentlig på det de spurte om, men hun visste at hun aldri, aldri måtte sladre på familien sin. «Jeg har gått meg bort», sa hun tynt.
Daniel lo. «Nå har jeg hørt det også. Denne fillete jenta har klart å gå seg bort, funnet et knust vindu, og så krøpet inn i et låst hus.»
«Jeg frøs så fælt», pep Iselin.
«Hvem har du med deg?» lød det bryskt. «Si som det er, di tyvejente. For får ikke jeg det ut av deg, så klarer saktens lensmannen det.»
Hun krympet seg. Men nå snakket smeden igjen, og var trøstende. «Kom og sett deg», sa han. «Du skal ikke bry deg om sønnen min. Han liker å morske seg, han.»
Hun satte seg og gjorde seg liten –mens hun ventet på at en flathånd skulle komme susende. Hun virket ikke farlig, kona heller.
«Du trenger ikke å si noe», sa sølvsmeden. «Alt til sin tid. Men du har da så lite klær på deg. Fryser du deg ikke fordervet?»
«Det e’ kjøle kaldt, ja.»
«Ja, i et slikt vær fant vi ut at vi skulle holde oss hjemme», sa mannen og nikket. «Han har nok rømt, han somvar sammen med deg. Hvis det ikke er et kvinnfolk, da. Jeg kan ikke slippe deg, skjønner du, for prøver du å komme deg hjem i dette uværet, fryser du i hjel før du er halvveis.»
De visste hvem hun var, tenkte hun skjelven. Nå gjorde gammelkaren seg lur og blid, og ville at hun roet seg til lensmannen kom.
«La oss nå se hva du har forsynt deg med», sa Daniel. Han var inni sekken med hånden, og trakk fram alt Iselin hadde tatt. «Jammen vet du hva du skal plukke med deg, tyvejente. Vær glad for at ikke noe av det er ødelagt. Bortsett fra vindusruten. Jeg tenkte nå på disse fine porselenskoppene», sa den unge muskelkaren, og løftet opp en av dem. «Når du legger noe slikt skjørt og fint sammen med metall, så blir det gjerne ødelagt.»
«Nå skal du ikke skremme den stakkars jenta», lød det mildt fra sølvsmeden. «Hun gjør ikke dette av vond vilje. Vi blir født uten synd, men etter hvert blir vi som de folkene vi vokser opp hos.»
«Far, hun er ikke så troskyldig som …»
«Noen har sikkert pekt ut hva hun skal ta», sa sølvsmeden. Han satte seg på benken og stirret på henne. «Du er kanskje sulten?»
De brydde seg vel ikke om det? «Ja, jeg er sulten», svarte hun likevel.
Kona slo hendene sammen. «Men det er da ikke meningen at du skal sulte!» ropte hun. «Vi har litt kveite igjen, og kalde poteter også. Det var vel ikke noen storslått middag, der hjemme i Krongeldalen?»
Iselin ristet på hodet. Hun visste at hun var fem år gammel og ville bli seks om bare noen få dager, og da var hun gammel nok til ikke å forsnakke seg. «Får jeg mat?»
«Ja, du får mat», smilte kona. «Men du overlever vel til i morgen tidlig? Da spiser vi, alle sammen.»
«Jeg må hjem.»
«Tenk ikke på det. Du skal få en god seng», sa sølvsmeden. «Ikke vær redd.»
Iselin begrep ingenting. Hun fryktet at Arntemann ikke var langt unna, og han var nok styggelig sint. Det hendte at han slo henne, selv når moren gikk imellom og sa at det ikke var nødvendig.
Hun hadde en sekk full av stjålne ting, og hun hadde ikke skammet seg mens hun tok dem. Men nå krøp skammen innpå, at hun hadde stjålet fra snille mennesker. Men sove her? Så rart det var. Skulle hun liste seg ut når de andre hadde sovnet? Hoppe ut gjennomvinduet og vasse den lange veien hjem?
Du risikerer å fryse i hjel. Hun visste det var sant, selv om sølvsmeden ikke hadde sagt ordene akkurat slik. Mens folkene småpratet, bøyde Daniel seg ned foran henne og hjalp henne av med skoene. «Nå gjemmer jeg disse», sa han, «så du ikke finner på noe dumt. Du skjønner vel at du ikke overlever lenge hvis du løper barføtt ut i snøen?»
Jo, hun skjønte det.
Iselin fikk et lite kammers på loftet, og det duftet så godt av sengetøyet.
«Du skal ikke være redd, lille engelen», sa sølvsmeden.
Hun satt i sengen da han sa ordene, og redselen hugg tak i hjertet hennes igjen. Hun hikstet.
«Jeg vil ikke bli noen engel.»
«Nei men, hva sier hun?» utbrøt kona, som sto bak ektemannen og kikket inn i rommet. «Vil du
ikke bli en engel?»
«Nei.»
For da måtte hun jo dø først!
«Sov nå», sa gammelkaren, og fikk en masse fine smilerynker i ansiktet. «Du er trygg her.»
De lukket døren, og alt lys forsvant, så bare stummende mørke var tilbake. Hun trakk det myke teppet opp mot haken. Før hun visste ordet av det, gråt hun. Tårene rant langs kinnet og kilte ørene hennes, siden hun lå på ryggen. Hun tenkte på hva som ville skje med henne. Moren hadde snakket så mye om hva som hendte med barn som ble stjålet, som havnet hos «snille» mennesker. De døde, og ble til engler.
Hun ville ikke dø. Hun ville rømme, men det kunne hun ikke. Ikke før hun hadde spist, og fått skoene sine tilbake.
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Tegn abonnement og få første bok gratis!
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
Sigrid Lunde er fra Surnadal på Nordvestlandet og er utdannet lærer. Hun har blant annet skrevet romanseriene Jordmoren, Lokketoner og Hjertets røst. I tillegg har forfatteren utgitt flere romaner, krim og tegneserier.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.