Møt Bente Pedersen, forfatteren av FJORTEN DAGER I DESEMBER

Bente Pedersen (Foto: Privat)

Bente Pedersen har for lengst skrevet seg inn i lesernes hjerter med seriene Raija, Rosa, Sara, Liljene, Huset Arent, Tre søstre, Trollkvinne og Aurora. Hun er utdannet lærer, men arbeider i dag som forfatter på heltid. Fjorten dager i desember er hennes første julehistorie. Vi har stilt henne noen spørsmål om både trilogien og litt av hvert annet …

Kan du fortelle oss litt om trilogien din? Hva handler den om?

Fjorten dager i desember er en litt langsom feelgood med vanlige folk i en vanlig nordnorsk virkelighet i desember. Bøkene handler om Maria, som er 30 år, skilt regnskapsfører, alenemamma til Emil på 12 og datter av Torbjørn, som er så vidt over 60 og tidligdement. Maria er følgelig en hverdagssjonglør og kontrollfreak av pur nødvendighet.

Siste skoledag før jul er de lange listers dag, og da må juleferien plutselig omjusteres …

Maria har planlagt en stille jul på den ytterste nøkne ø, i fyrvokterhuset der hun vokste opp, ved fyret der pappaen hennes var fyrvokter. Det er hennes julegave til ham – en reise tilbake i tida, mens han fortsatt har glede av det og fortsatt kan høste minner som kanskje sitter en stund. Emil skal til Florida med sin pappa, nylig fotballpensjonist, Kevin.

Men eksen til Maria er ikke god på avtaler, så Emil går glipp av Florida og må ta til takke med øya ute i havet der ingen skulle tru at nokon kunne bu – noensinne.

Historien skulle egentlig vært en 2020-historie, men så kom koronaen, og formutteren hadde sin første nær døden-opplevelse i forbindelse med manuset. Hvor godt kan man spå utviklingen av en pandemi? Jeg trengte en scene hvor man fortsatt kunne reise nokså fritt og kysse en fremmed kjekkas uten munnbind og hansker. Løsningen ble å legge beretningen til et år i nær fortid, ellers ikke spesifisert.

Når Bente ikke skriver, elsker hun å ta bilder - spesielt av nordlyset. (Foto: Bente Pedersen)

Hvordan fikk du ideen til å skrive en juletrilogi?

Jeg har lenge tenkt på karakterene Maria og pappaen hennes, men har ikke visst hvordan jeg skulle skrive om dem, og så dukka muligheten opp i form av en julebok. Ettersom jeg ikke evner å skrive kort, ble den ene juleboka til en trilogi. Det er et format som passer denne historien, og jeg slapp å gjøre det altfor nakent og konsentrert.

Du er vant til å skrive historiske fortellinger. Hvordan var det å skulle skrive i nåtid?

Å skrive nåtid var befriende, og jeg som har gått med total skrivesperre i nesten et år, har kost meg med å bare kikke på folk og verden nå, og trekke omgivelser og hverdagsliv ut av det jeg ser og det jeg tenker – uten å måtte sette meg inn i en annen tid og innbille meg hvordan folk reagerer.

Dette er livet i nord – som forresten ligner kystliv på Vestlandet, og om vinteren kommer det med noen utfordringer som åpenbart virker eksotiske på folk i sentrale strøk, for jeg har vært nødt til å forklare en del for søte og oppegående redaktører 😊 Jeg regner med at omgivelsene jeg har skrevet, er relativt gjenkjennbare for kystfolk og folk i nord, men kanskje vidunderlig merkelige for andre lesere.

Det er ikke superfort og overdreven action – men jeg våger påstanden at alt i handlinga kunne ha hendt på virkelig. Og siden det er jul, synes jeg det er viktig å vise at familier kommer i mange fasonger. Man kan skape en flokk selv om man ikke er i slekt, og familier hører sammen selv om de befinner seg på hver sin side av kloden. Dessuten er jeg opptatt av raushet mennesker imellom – at man må kunne la tvilen komme andre til gode, at man må åpne opp for å tilgi, og at fortida ikke nødvendigvis må analyseres i hjel. Innimellom kan man legge den i en skuff og la det bli med det.

Og så blir det jul – nesten uansett, og man kan finne kjærligheten også på den ytterste nøkne ø.

Bente tar helt fantastiske bilder! (Foto: Bente Pedersen)

Hvilket forhold har du til julen, og hvordan pleier du å feire?

Personlig er jeg litt over gjennomsnittet glad i jul 😊 En kompis sa for mer enn 30 år siden at «… du er nok den typen som også pynter på do …». Da hadde jeg akkurat limt klistremerker av dompaper på speilet på do. Det var i slutten av november.

Jeg synes at more er more når det kommer til julepynt – i hvert fall inne. Siden vi bor ved Nordlysveien, midt under en skikkelig nordlyslei, sørger den grønne dama, selveste Aurora Borealis for den vakreste lyssettinga som man kan forestille seg gjennom mesteparten av vinteren.

Ellers er jul for meg å kunne være sammen med den lille flokken min. Vi har kalkun på julaften og pavlova med molter som dessert. I fjor introduserte svigersønnen oss for lutefisk på lille julaften. Jeg innrømmer fordommer mot retten, men nå har jeg lært å lage det på ordentlig, så det står på lillejulaftensmenyen i år også.

Vi er vel rimelig vanlige med tradisjoner. Det er årlig lillejulaftenspanikk på meg, når det er sein kveld og dukene er ikke strøket ennå og gubben skrur sammen juletreet (vi har plast, ikke ækte, på grunn av allergi), og jeg ikke har lagt riktige julekuler i riktig eske ved forrige nedrigg – jeg har i alle fall ikke ommerket eskene … og de siste hybelkaninene koser seg fortsatt i mørke kroker, og jeg innser at man ikke trenger å vaske vinduene i minus 15 bare fordi det er jul.

Men så er treet pyntet, more is more, julevinduet er fylt med alt jeg har samla av julekitsch siden jeg var 15 (more is more), årets julekule (har begrensa meg til å kjøpe én ny kule hvert år) blir andektig hengt på treet, hybelkaninene støvsuges bort og vekk, og vi kan synke ned i såffan – etter lutefisken, og jeg får plass til et lite glass med bubblar – før jeg husker på at kalkunen må gnis inn med smør, Jamie-style 😊

Bente elsker alt som har med julen å gjøre. (Foto: Privat)

Det blir ikke jul uten … hva?

Det blir ikke jul uten Pogues og Kirstie MacColl og «Fairytale of New York».  Ellers blir det jul omtrent uansett. Sånnerebare.