LES UTDRAG FRA DEN FØRSTE BOKEN I KJÆRE LILLY
Savn, svik, kjærlighet og drømmer …
Når fortidens hemmeligheter innhenter henne, må Lilly skape sin egen fremtid.
Kristiania, 1903:
Lilly Lauritzen er egenrådig og livsglad og lever et bekvemt liv med faren og stemoren i Homans-byen. Sammen med bestevenninnen Emilie og kjæresten Niels frekventerer hun byens ball. Det er på et slikt ball hun blir oppsøkt av en fremmed kvinne som påstår å kjenne Lillys mor - moren som forlot dem uten tanke på sitt nyfødte barn.
Da faren beordrer Lilly til å holde seg unna fru Hermansen, begynner hun å mistenke at han skjuler noe. Mørke skyer truer tilværelsen, og uforutsette begivenheter fører til at Lilly setter spørsmålstegn ved alt hun tror hun vet – om Niels, om Emilie og om foreldrene sine.
Prolog
Christiania, 1882
Tåken lå som et lokk over byen. Den salte sjøluften kjentes fuktig og kald. Hun skuet bort på skipet. Bryggen var tettpakket av folk som bar på kofferter og andre eiendeler. Hennes egen reiseveske sto ved siden av henne. I den var alt hun eide. Ting som fortsatt hadde en betydning, og som ville bli nødvendige under og etter overfarten. Måkeskrikene skar gjennom disen, som hadde lettet for en liten stund, men bare lenge nok til at man fikk se et svakt glimt av fjorden. Om ikke lenge ville hun selv befinne seg der ute. Et sår stakk dypt innvendig, men hun tvang seg til å være sterk. Hun var nødt til å glemme. Alt. Hun rettet seg opp og kastet et nytt blikk mot fartøyet som skulle ta henne til Hull. Hun prøvde å se for seg den lange reisen som lå foran henne. I England skulle hun ta toget til Liverpool og derfra reise videre med dampskip over Atlanteren til New York.
Det skulle bli en ny begynnelse. Endelig skulle hun legge denne skrekkelige byen, som bare hadde brakt henne ulykke, bak seg. Hun snudde seg og speidet ut i folkemylderet. Det var sent. Mange var gått om bord og sto allerede på dekk og vinket til sine kjære. Han skulle ha vært her nå. Hun prøvde å holde motet oppe, men noe inni henne var begynt å briste. Menneskemengden minket, og hun visste
at hun ikke kunne vente stort lenger. Samtidig var det for sent å snu. Han kommer ikke, tenkte hun sårt. Med skjelvende hender løftet hun reisevesken mens hun kjempet for å holde tårene tilbake.
1
Kristiania, februar 1903
Lilly Lauritzen lot fingrene gli over det glatte, lyserosa silkestoffet, til de stanset ved beltet som fremhevet den slanke midjen. Så smilte hun tilfreds mot sitt eget speilbilde.
«Nå, hva synes du?» Hun vendte blikket bort fra det ovale speilet og så spørrende på venninnen Emilie Meier, som sto litt bortenfor mens en av pikene var i ferd med å feste de små knappene på kjoleryggen hennes.
«Aldeles nydelig!» svarte Emilie.
Store deler av ettermiddagen var gått med til å gjøre seg klare i familien Lauritzens herskapelige villa i Josefines gate i Homansbyen. For å få mer tid til å dele forventningene til kveldens ball ville venninnene pynte seg sammen.
«Takk,» svarte Lilly før hun stirret beundrende på venninnen, som var tjuefire, og tre år eldre enn henne. «Men den kan ikke måle seg med kjolen din.»
Da piken hadde festet den siste knappen i Emilies kjole, gikk Lilly til side slik at venninnen kunne ta inn synet av seg selv. Den gule silkekjolen var utringet, med blonder over skuldrene. Emilie svingte seg rundt, slik at kjolestoffet spant om henne. Det lysebrune håret var satt opp i en kledelig frisyre med brede bølger.
«Nå overdriver du, men jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med kjolevalget,» svarte venninnen.
«Einar vil bli bergtatt når han får se deg.»
Emilie snudde seg mot Lilly, og de dype smilehullene kom til syne.
«Jeg gleder meg sånn til å se ham igjen! Denne kvelden kommer til å bli vidunderlig.»
«Det tror jeg også. Ballene til familien Juul er aldri kjedelige,» medga Lilly, før hun snudde seg mot en av pikene. «Maren, gir du meg øredobbene jeg har funnet frem?»
«Selvsagt, frøken.» Piken neide før hun gikk bort til bordet der smykkeskrinet var satt frem.
«Nei, ikke dem,» utbrøt Lilly oppgitt da piken rakte henne et par forgylte øredobber med turkise steiner. «Jeg mente de dråpeformede jeg viste deg i sted.»
«Beklager, frøken.»
«Ikke tenk på det,» sa Lilly fort og kvalte et sukk. Piken hadde vært hos dem i flere måneder nå, likevel virket hun usikker i arbeidet sitt. Selv enkle oppgaver var det vanskelig for henne å mestre. Lilly trakk pusten. Alle fortjente en sjanse. De fikk bare håpe at piken ville finne seg bedre til rette med tiden.
Maren kom tilbake med de riktige øredobbene, og Lilly satte seg foran speilet ved toalettbordet.
«Har du fortalt foreldrene dine om Einar?» spurte hun, mens hun festet den ene smykkesteinen i øreflippen.
Lilly så for seg den unge pianisten med de mørke krøllene og det lekne glimtet i øynene. Han var alt blitt spådd en lysende fremtid. Mange unge kvinner hadde falt hodestups for ham, men det var kun én den lovende musikeren hadde øye for.
Emilie ristet på hodet, før hun glattet over kjolen.
«Ikke ennå. Jeg venter fortsatt på det rette øyeblikket.» Hun ble alvorlig. «Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut når han reiser tilbake til Leipzig for å fortsette studiene. Jeg skulle ønske han kunne bli, men det ville aldri falle meg inn å være til hinder for karrieren hans. Musikken betyr så mye for ham, og jeg vet hvilken ære det er å være elev ved musikkonservatoriet.
Lilly så medfølende på henne.
«Jeg skjønner hvor vanskelig det er for deg. Dessverre har jeg ikke annet råd enn at du må ta vare på hvert minutt dere har sammen,» trøstet hun.
«Du har rett. Jeg får heller nyte den siste tiden jeg har med ham.» Smilet kom tilbake. «Hvordan er det forresten med deg? Du må da ha gjort deg noen tanker om en fremtid med Niels? Det begynner vel å bli alvor mellom dere. I selskapet til familien Wiik forleden dag var dere uatskillelige.»
Lilly så for seg bankierens sønn, Niels Wiik, og ble varm innvendig. Tanken på at det de hadde, kunne utvikle seg til noe mer, til giftermål, fikk det til å krible lett i kroppen. Med ett merket hun hvordan den rødhårede piken fulgte med på henne fra siden, og ble ubekvem. Hun rettet seg opp og snudde seg mot pikene.
«Takk, det var alt. Dere kan gå nå.»
Da de var blitt alene, så hun nølende på Emilie.
«Jeg vet ikke helt. Selv om vi har tilbrakt mye tid sammen siden før jul, vet jeg ikke om han har de samme sterke følelsene som jeg har for ham.»
«Sludder! Det er klart han har det, kjære deg. Einar har fortalt hvor varmt Niels snakker om deg.»
Lilly møtte venninnens blikk og kjente hvordan håpet gnistret i henne. De siste månedene hadde hun danset med Niels på hvert eneste ball, og praten dem imellom ble stadig mer omfattende og fortrolig for hver gang de møttes. Hun hadde også fått flere invitasjoner til selskaper hos familien Wiik. Det var også der Emilie hadde møtt Einar, som var en nær venn av Niels.
«Niels tilhører jo en av byens mektigste familier, så jeg tviler på at foreldrene dine hadde hatt noe imot å få ham til svigersønn,» sa Emilie.
Ordet «foreldre» fikk Lilly til å flakke med blikket. Venninnen, som ikke så ut til å ense det, fortsatte: «Det ville være en strålende nyhet for tante Anne. Hun som er så opptatt av status, mener jeg. Hun …» Emilie stanset og så beklemt på henne. «Å Lilly, om forlatelse. Jeg forsnakket meg. Jeg vet jo godt at du ikke ser på henne som en mor.»
«Det er i orden.»
Det var mange år siden faren hadde ektet Emilies tante, Anne. Faren og Anne hadde aldri fått egne barn, noe som alltid hadde vært et savn for Lilly. Til tross for at hun hadde vært det eneste barnet i huset, hadde hun aldri hatt et nært forhold til stemoren.
Lilly kremtet og reiste seg. «Vi får nok gjøre oss ferdige,» sa hun.
«Hender det at du tenker på henne?» kom det fra venninnen i bakgrunnen.
«Hvem?»
«Moren din.»
Lillys hjerte gjorde et hopp. Selv om hun og Emilie kunne betro hverandre alt og hadde kjent hverandre fra barnsben av, snakket de sjelden om Lillys mor.
Lilly trakk på skuldrene.
«Av og til.»
«Du snakker aldri om henne. Undrer du deg ikke over hvor hun kan være?»
«Jo.» Lilly svelget hardt. «Men det tjener ikke til noe å bruke tid og krefter på noe man aldri vil få svar på. Som du vet, nekter far å prate om henne.»
«Det må ha gått hardt innpå ham at hun bare dro. Jeg begriper ikke hvordan man kan reise fra sin egen familie på den måten. Hva tror du var grunnen?»
«Aner ikke,» svarte Lilly matt. Hun hadde spurt seg selv om det samme utallige ganger, uten å komme frem til noe fornuftig svar. «Det finnes ingen god grunn til å forlate sin egen familie,» la hun til.
«Mon tro hvor i utlandet hun befinner seg,» sa Emilie.
«Far sa en gang noe som fikk meg til å tro at hun er et sted på kontinentet, men han har aldri villet utdype det. Kanskje vet han det ikke selv engang.»
Det gikk i døren, og begge skvatt. Anne marsjerte inn i værelset så skjørtene på den elegante kjolen bruste. Det lyse håret var satt opp i en høy frisyre. Hun plasserte begge hendene i siden.
«Nå må dere bli ferdige. Vognen har kommet. Sent er det også blitt, og jeg vil nødig gå glipp av åpningen av ballet.»
De to venninnene vekslet blikk, før Emilie tok ordet.
«Vi kommer om et lite øyeblikk, tante.»
«La gå.» Anne snudde seg og gikk mot døren igjen.
«Vi venter på dere nede. Vær snill å ikke somle,» la hun til, før hun forsvant ut av værelset.
«Vi får gjøre som hun ba oss om,» sa Lilly da de var blitt alene. «La oss ikke snakke mer om dette andre.»
Hun ville ikke at skygger fra fortiden skulle legge en demper på humøret.
Emilie så ut som om hun tvilte litt, men nikket.
Da de kom ned i entréen, var Anne og Lillys far, grosserer Edvard Lauritzen, alt i gang med å ta på seg yttertøy.
«Der har vi dere,» utbrøt faren glad da han fikk se dem. «Vakre som alltid,» føyde han til.
«Da kan vi dra!» sa Anne fornøyd.
Det myldret av festkledde mennesker i familien Juuls villa i Homansbyen. Hele Kristianias overklasse var samlet denne kvelden, for ingen ville gå glipp av ballet, som sikkert ville være samtaleemne i flere uker. For mange var dette et av høydepunktene i ballsesongen, som nå gikk mot slutten. Alle sto samlet i hallen, mens de ventet på at dørene til ballsalen skulle åpnes. Lilly speidet etter kjente ansikter. Det samme gjorde Emilie og stemoren.
«Nei, se! Der er konsul Mohn og konen hans! La oss gå bort,» sa Anne ivrig og dro i ektemannen.
«Ja da, kjære,» sa faren lattermild, før han så på Lilly og Emilie. «Jeg regner med at dere klarer dere fint uten oss. Ser dere senere.»
«Lurer på hvor Einar kan være,» sa Emilie tankefullt da Anne og Edvard hadde forsvunnet inn i menneskemengden.
«Jeg har ikke sett Niels heller, men jeg er sikker på at de snart dukker opp,» svarte Lilly.
Med ett fikk hun en fornemmelse av at hun ble holdt øye med. Lilly dreide hodet mot motsatt ende av hallen og oppdaget en lyshåret dame som speidet i hennes retning.
Hun sto sammen med vertskapet. Hvem var hun?
Hun kunne ikke huske å ha sett henne før. Lilly skulle til å spørre Emilie om hun kjente kvinnen, da hun hørte en velkjent stemme bak seg.
«God aften, mine damer!»
Lilly smilte og snudde seg mot Einar og Niels, som begge var antrukket i snippkjoler.
«Dere rakk akkurat åpningen av ballet,» sa Emilie og gjorde dem oppmerksomme på to tjenere med hvite bomullshansker som langsomt åpnet dørene til ballsalen.
I det samme drev lystige toner mot dem, og folk begynte å trenge seg gjennom de doble dørene. Niels smilte sjarmerende og bød Lilly armen, og så fulgte de etter Emilie og Einar inn i salen. Lilly kastet et siste blikk mot den ukjente kvinnen, men nå var hun ikke å se.
Familien Juul hadde ikke spart på noe. Festkledde mennesker svingte seg rundt på dansegulvet, og store lysekroner med hundrevis av små krystaller lyste opp rommet. I luften lå det en søtlig duft av champagne.
Klirringen fra glassene som stadig ble tømt, blandet seg med latter og lystig musikk.
Musikken stilnet et kort øyeblikk, før tonene slo om og parene begynte å rotere i hurtig vals. Også Lilly og Niels fulgte eksempelet og virvlet i raskt tempo over gulvet.
«Hvis vi danser mer med hverandre nå, vil folk begynne å snakke,» sa Lilly lattermild.
«Så la dem snakke,» sa Niels.
Lilly møtte det grønne blikket hans og smilte.
«Man må da få danse med hvem man vil,» la han til og blunket lurt til henne.
«Si ikke det. Det er jo derfor man har ballkort, slik at man får variasjon i ledsagere,» minnet hun ham på.
«Der må jeg korrigere deg. Ballkortet er til for å holde styr på dansenes rekkefølge. Dessuten finnes det ingen lov som sier at man ikke kan skrive det samme navnet ved hver dans,» sa Niels spøkefullt.
Lilly måtte le, samtidig som hun følte seg smigret.
Tvilen fra tidligere var for lengst forsvunnet. Niels hadde gjort det veldig klart at han likte henne. Hvorfor ellers skulle han ha tilbrakt det meste av kvelden i hennes selskap?
«Selv om ballene hos familien Juul alltid er en fornøyelse, var det tanken på å møte deg som har fått meg til å se frem til i kveld.» Øynene hans glimtet intense mot henne. «Du gjorde inntrykk på far da du spilte for oss i selskapet vårt. Han ble mektig imponert over pianoferdighetene dine. Og han har rett. Du er veldig dyktig.»
Lilly tok til seg de rosende ordene. Hun likte egentlig ikke å spille for store forsamlinger, men det var Niels som hadde overtalt henne. Til å begynne med hadde hun vært nervøs, men alle komplimentene hun hadde fått etterpå, hadde gitt henne selvtillit.
«Takk, men jeg kan ikke måle meg med Einar.»
«Det er det få som kan, men du er likevel svært talentfull.»
Musikken stanset igjen. Lilly ble helt fortumlet over at dansen allerede var ferdig, hun hadde vært så oppslukt av Niels.
«Jeg tror jeg trenger en pust i bakken,» sa Lilly andpusten. Halsen føltes tørr etter all dansingen.
«Jeg kunne ikke vært mer enig.» Niels bød henne armen, og de forlot dansegulvet idet orkesteret spilte opp til en ny dans.
Han fulgte henne bort til Emilie, som sto sammen med Thea Juul og Marie Brandt. Mens Thea hadde gått i klasse med Lilly på middelskolen, var Marie på Emilies alder.
Alle tre snudde seg da de kom bort. Niels bøyde hodet til hilsen, før han grep Lillys hånd og kysset den lett.
«Det har vært en sann fornøyelse å danse med deg.»
Han så henne dypt inn i øynene.
«Gleden er på min sine,» svarte hun og rødmet lett.
«Dere får ha meg unnskyldt, jeg ser noen jeg burde veksle et par ord med,» sa Niels. «Ser deg senere,» hvisket han ømt til Lilly, før han gikk.
«Skal si du morer deg med Niels Wiik i kveld.» Et smil lekte om munnen til Thea.
Lilly vekslet blikk med Emilie, før hun smilte til Thea.
Hun var vant til den direkte tonen hennes og lot seg ikke vippe av pinnen.
«Si meg, holder dere meg under oppsyn?» spurte Lilly ertende.
«Du kjenner da oss,» lo Marie muntert og blunket lurt til de andre.
En tjener med et brett fylt med forfriskninger kom i deres retning, og alle grep hvert sitt glass.
«La oss skåle for en vellykket kveld,» foreslo Emilie.
Alle hevet glassene mot hverandre.
«Skål!»
Lilly tok forsiktig en slurk av den kalde champagnen, og merket tilfreds hvordan boblene kilte i halsen. De ble stående og snakke en stund, til Thea og Marie fikk det travelt med å danse videre.
«Einar og jeg snakket om å gå på skøyter på Frognerkilen en av de neste dagene. Du blir vel med? Niels kommer garantert,» sa Emilie da de to andre var gått.
«Det vil jeg mer enn gjerne,» svarte Lilly lett.
«Flott,» utbrøt venninnen. Så fikk hun plutselig en nyve i pannen, og grep Lilly lett i armen. «Hvem er kvinnen som stirrer sånn på deg?»
Lilly så forvirret på Emilie.
«Hva mener du?»
«Damen i burgunder.» Emilie nikket mot den andre enden av salen.
Lilly fulgte blikket hennes og rykket til da hun oppdaget hvem venninnen mente.
«Jeg trodde kanskje du kjente henne,» stotret Lilly og merket hvordan hjertet tok til å slå raskere.
Emilie ristet på hodet.
«Jeg har aldri sett henne før.»
«Så underlig,» kom det betenkt fra Lilly. Da var det altså ikke bare innbilning. Det hadde hun egentlig for lengst skjønt, etter å ha følt blikket til den ukjente på seg flere ganger den kvelden. «Jeg får nesten inntrykk av at hun kjenner meg, noe som slett ikke stemmer.»
«Kan det være at du har hilst på henne uten å huske det?» spurte Emilie.
«Jeg tror jeg ville ha husket henne.»
«Det har du rett i. Så vakker hun er,» utbrøt Emilie.
Lilly kunne ikke si noe på det. Hun var litt av et syn. Det gylne håret var kunstferdig oppsatt, og de lange korketrekkerne som bølget seg nedover skuldrene hennes, sto i sterk kontrast til det dyprøde kjolestoffet. Lilly skulle til å si noe, da hun brått møtte øynene til den fremmede. Et smil lekte på leppene hennes, og hun nikket svakt mot Lilly, som om de var gamle bekjente.
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Tegn abonnement på Kjære Lilly og få den første boken gratis. Gå inn på:
https://www.bladkompaniet.no/Kj%C3%A6re-Lilly,-abonnement/I9788284136004
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
Foretrekker du å lese e-bøker, finner du Kjære Lilly som e-bok her:
https://www.bladkompaniet.no/Skjult-sannhet/I9788284135014
Serien finnes også som lydbbok. Gå inn her:
(Foto: Anne Marte Hagen)
Marte Csandl-Eriksen har studert litteraturvitenskap og jobber som norsklærer. Hun er født og oppvokst i Oslo og har også bodd flere år Wien, men flyttet tilbake til Norge i fjor. Kjære Lilly er hennes første romanserie.
Følg Marte på hennes forfatterside på Facebook: