ÅRETS SOMMERLESNING FRA BLADKOMPANIET!
Knust av kjærlighetssorg søker Ninni Toft tilflukt på en øy i skjærgården på Vestlandet. Hennes nærmeste nabo er den talentfulle kjøkkensjefen Jack Greene fra London, som har arvet en gård av en slektning og er der for første gang.
Outsideren Jack burde føle seg hjemme på den isolerte øya. Men som den bygutten han er, blir det Ninni som må vise ham øylivets enkle gleder – ikke minst hva det vil si å høre til. Til et sted. Til mennesker. Til den ene, helt spesielle personen …
Det sies at hjemme er der hjertet er. Spørsmålet er bare om Ninni skal våge å satse på kjærligheten igjen. Og om Jacks hjerte fortsatt banker mest for karrieren han forlot i England, eller for den vakre, vindblåste øya og Ninni.
Kapittel 1
«Hold opp, Karl. Jeg vil ikke høre mer. Du bare lyver.»
Vinden som suste forbi Ninnis ører da hun syklet over Puddefjordbroen og kom inn til Bergen, gjorde det vanskelig å høre ham gjennom hodetelefonene. Ved siden av sykkelen løp Frikk pesende, han hadde ingen problemer med å holde følge.
«Nå vet jeg hva som er sant, din drittsekk.»
Vinden løyet da Ninni senket farten gjennom de trange gatene. Karl fortsatte å snakke, og jo mer han sa, desto sintere ble hun. Hun nærmet seg rundkjøringen som førte til busstasjonen, og saknet farten enda mer.
«Hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft!» ropte hun til slutt. «Du har løyet for meg i to år, og du fortsetter å lyve for meg! Nå kan du dra til helvete og ha et elendig liv!»
Ninni trykket bort samtalen og bremset for å greie svingen. Hun følte seg ikke det minste lettet over å ha ropt til Karl. Hele morgenen hadde vært et mareritt. Alt hun ønsket, var å komme seg bort og ut til øya, hennes eneste trygge havn.
Da mobilen ringte på nytt, bestemte hun seg for å ignorere den, og dro i øreproppene. Idet hun svingte inn i rundkjøringen, var hun overhodet ikke oppmerksom.
Skrikende bilbremser og Frikks plutselige bjeffing vekket henne.
Ninni mistet kontrollen over sykkelen. Hun forsøkte å unngå å kjøre på Frikk, og gikk i stedet på hodet i blomsterbedet midt i rundkjøringen.
Et øyeblikk var hun så lamslått at hun ikke fikk puste. Frikk stakk den våte snuten borti henne, og hun kjente et stikk av lettelse.
Hun satte seg opp og ristet på hodet. Før hun undersøkte seg selv nærmere, lot hun hendene løpe over hunden for å forsikre seg om at han var i orden. Han slikket henne i ansiktet, og den logrende halen viste henne at alt var bra.
«Flink bisk, Frikk,» sa hun lavt.
Bilen sto delvis på fortauet, med motoren i gang. Den hadde en skade i fronten, der den hadde truffet et gjerde på den andre siden av veien.
Sjåføren kom ikke ut av bilen. Hun så at kollisjonsputen ikke var utløst. Var han skadet?
Ninni forsøkte å reise seg, men det gjorde vondt i kneet og albuen.
Omsider klarte hun å komme seg på beina og haltet bort til bilen. Hun banket på ruten.
«Er du skadet?» spurte hun.
Hun fomlet med øreproppene og dro dem ut mens hun banket en gang til. Kanskje han trengte ambulanse? Hun kunne så vidt skjelne ham gjennom den fargede bilruten.
Omsider gikk døren opp, og sjåføren steg ut. Ansiktet hans uttrykte lamslått forskrekkelse.
«Er du skadet?» gjentok hun. Ninni forsøkte å se om han hadde noen skader, men heldigvis for ham så han uskadd ut.
«Sorry, I don’t understand,» svarte han og så forvirret og fortumlet ut.
Ninni gjentok spørsmålet på engelsk.
«Hva? Nei, jeg er ikke skadet. Det er det setebelter er til. Hva med deg?»
«Jeg er ok.» Ninni så ordentlig på ham for første gang.
Han kjørte en flott bil og var iført en stilig dress. Ikke rart han trodde han eide veien. Idiot, tenkte hun, nå som lettelsen hadde overtatt.
Han så ned og fikk øye på Frikk, som flekket tenner. «Går det bra med hunden?»
«Han er uskadd, men det skyldes ikke kjøringen din,» svarte hun.
Sjåføren så overrasket ut. «Dette var ikke min skyld. Er du gal, som kommer kjørende på den måten?»
Sinnet til Ninni blaffet opp. «Er du gal? Du kunne ha drept oss! Fordømte idiot,» la hun til med ettertrykk. Hun holdt fast i Frikk. Hunden så ikke så skremmende ut, men han hadde skarpe tenner.
Sjåføren pekte på sykkelen. «Du kom plutselig susende. Hvorfor i all verden sykler du gjennom en rundkjøring på den måten?»
«Jeg kom ikke plutselig susende. Jeg fulgte trafikkreglene, som du åpenbart ikke har greid å lære deg. Om du ikke har oppdaget det ennå, kjørte du i feil retning gjennom rundkjøringen.» Ninni viftet med hånden foran ansiktet på ham. «Du burde ikke hatt lov til å kjøre bil.»
Det lukket munnen hans. Han snudde seg og så på veien med en dyp rynke i pannen.
Hun kjente typen bare så altfor godt: Han kjørte en bil med mange hestekrefter, med musikken på for fullt, uten tanke for noen andre enn seg selv.
Frikk sto rett ved siden av henne med spissede ører og stirret på den fremmede mannen. Ninni tok en kjapp titt i sekken og pustet lettet ut da hun så at laptopen var like hel.
Så løftet hun opp sykkelen og undersøkte den. Alt fungerte. Hun satte den fra seg og stirret sint på sjåføren enda en gang.
«Flaks for deg at ingenting er ødelagt. Det er en gammel sykkel,» sa hun.
«Jeg så deg ikke,» gjentok han.
«Og derfor bør du ikke kjøre bil,» sa Ninni.
«Hør her, jeg beklager. Er du sikker på at du er ok?»
«Du hadde virkelig flaks,» sa hun og haltet tilbake til sykkelen. «Om du hadde skadet hunden min, hadde jeg øyeblikkelig meldt deg til politiet.»
«Du halter.» Omsider så han bekymret ut.
«Det er bare en skramme. Men du bør levere bilen tilbake til utleiefirmaet og gå dit du skal, hvor nå det måtte være.» Hun nektet å la ham få se at det gjorde vondt. «Idiot,» sa hun enda en gang.
«Jeg er lei for det.»
«Det bør du være. Lær deg å holde deg på riktig side av veien, og hvordan man kjører gjennom en rundkjøring!»
Ninni trillet sykkelen over gaten og låste den i sykkelstativet utenfor Bystasjonen, hovedterminalen for bussene. Faren hennes skulle hente den senere og ta den med til bokhandelen. Der sto den trygt.
Hun så over på den andre siden av gaten. Sjåføren sto ved bilen og snakket i mobilen. Burde hun ha tilbudt seg å hjelpe ham med å kontakte bilutleiefirmaet? Hun tenkte litt på det, men nei. Han var uskadd og fullt ut i stand til å håndtere dette på egen hånd.
Bussen som skulle ta henne og Frikk sørover langs kysten, sto allerede og ventet utenfor stasjonen. Sigarettrøyk kom drivende mot dem. Ninni fikk øye på sjåføren, som sto lent mot bussen. Han så skeptisk på Frikk, som ristet på seg.
«Hunden er skitten,» sa han og skjermet for sigaretten med den andre hånden. «Og det er du også. Hva har dere drevet på med? Rullet dere i gjørma før dere kom hit?»
Ninni la hånden på Frikks hode. «Jeg har kjøpt egen billett til ham. Han kommer ikke til å være til bry.»
Sjåføren trakk på skuldrene. «Dere er de eneste passasjerene. Hopp om bord!»
Ninni fant plass til dem langt bak i bussen. Frikk krøp under setet og falt straks i søvn. Turen til Haugesund, det eneste stedet de kunne ta fergen ut til øya fra, tok minst tre timer, og enda mer om det var mye trafikk på veiene.
Ninni gned seg i øynene og lente seg tilbake. Så snart bussen kjørte ut fra stasjonen, falt hun i søvn og drømte om Karl.
De kom omsider frem til øya midt på formiddagen. Ninni tok imot trossen fra en av matrosene og hoppet ned på kaien. Hun festet det tykke tauet som en ekspert, og smilte bredt til fyren.
«Du gjør meg arbeidsløs,» sa han.
«Jeg beskytter øya mi mot sjørøvere,» sa hun og lo.
«Ha et fint opphold,» sa matrosen.
«Takk, det skal jeg.»
Ninni så seg rundt og pustet inn den kjølige, friske luften. Det hadde sluttet å regne under overfarten, og skylaget delte seg for å slippe frem litt sol.
Dette var verdens beste sted. Det gamle huset til besteforeldrene hennes var den trygge havnen hun alltid kom tilbake til. Det eneste stedet å pleie et knust hjerte.
Om bare noen få uker ville den lille havnen vrimle av båter i alle størrelser, fra seilbåter og flotte yachter til fiskebåter og robåter. For øyeblikket lå bare én annen båt fortøyd ved kaien, og det var en falleferdig gammel robåt.
Ninni løsnet Frikks lenke. Han ristet på seg igjen og sendte en sky av vanndråper over henne. Det var sånn det ble etter en time ute på dekk. Men hun hadde ikke tålmodighet til å sitte i salongen. Hun hadde behov for å være ute og skrike mot vinden.
Frikk så på henne og klynket.
Ninni humret. «Løp av sted da, din dumme hund. Fortell Alma at jeg er på vei.»
Frikk skjøt av sted som en kanonkule.
Ninni fulgte etter i et roligere tempo. Øyas landhandel lå bare en kort spasertur fra kaien. Huset var lite og hvitmalt, i likhet med de fleste husene på øya.
Frikk stormet inn gjennom den åpne døren, og et par sekunder senere kom Alma ut mens hun skjente på hunden og klappet ham på samme tid. Hun smilte da hun fikk øye på Ninni.
«Du kommer tidlig i år. Jeg trodde du skulle feire 17. mai sammen med faren din,» sa hun da Ninni kom nærmere.
Hun åpnet armene, og Ninni gikk rett inn favnen hennes og klemte henne. «Jeg hadde bare behov for å komme meg bort.»
«Så hyggelig å se deg, vennen min.» Alma slapp henne. «Kommer faren din også?»
«Han er opptatt med bokhandelen, som vanlig. Og så har han jo forpliktelser i morgen.» Faren hennes spilte trombone i et korps og gikk alltid i 17. mai-toget.
Alma var høy og senete, og så mye yngre ut enn sine syttiseks år. «Jeg vet det. Han er gift med de bøkene, ikke sant?»
«Jeg er redd for det,» sa Ninni.
«Vel, vi skulle gjerne sett mer til ham. Jeg husker ham som skolegutt, da han pleide å stjele karameller fra krukkene i landhandelen.Den lille kjeltringen!Han var så søt i overall og slagstøvler.»
Ninni tenkte på den høye, røslige faren og smilte. «Jeg skal huske på å fortelle ham akkurat det.»
Alma dro henne med inn i butikken. Den luktet av nytraktet kaffe og bakverk. «Jeg ventet deg ikke før i juni. Er det noen spesiell grunn til at du kommer nå?»
«Nei, egentlig ikke. Jeg har bare jobbet mye de siste par ukene og kjente behov for forandring. Du vet, jeg har hatt mange translatøroppdrag i det siste, med leveringsfrister og den slags,» sa Ninni og håpet at hun lød som vanlig.
«Du ser blek og tynn ut.» Alma tok Ninni under haken og løftet hodet hennes, så hun kunne se henne inn i øynene. «Herreproblemer?»
Ninni snøftet. «Du skulle vært detektiv.»
«Så dette handler altså om en mann. Du aner ikke hvor glad jeg er for at jeg ikke trenger å bekymre meg for den slags lenger. Har du lyst til å snakke om det?» Alma slapp Ninnis rødmende ansikt.
«Nei takk. Det er ute av verden nå.»
Alma skjenket i kaffe fra den gamle trakteren borte i hjørnet, og satte kruset foran Ninni. «Her! Jeg skal finne noe å bite i.»
Ninni løftet kruset og nippet til det. «Du lager verdens beste kaffe,» sa hun for å unngå mer prat om temaet. Hun hadde ikke engang lyst til å tenke på Karl.
«Her, spis nå! Du ser ut som du ikke har spist på mange dager.» Alma satte en asjett foran henne.
Ninni så på skolebollen. Klissete melisglasur med kokos og gul vaniljekrem. Det luktet hjemlig og alt som var koselig. «Min favoritt. Takk.»
Alma stilte ikke flere spørsmål. Hun forsto. «Rett fra ovnen i morges. Vi har bakt de siste tre dagene for å være klare til i morgen. Trenger du noen dagligvarer?»
Ninni nølte, men Alma hevet øyenbrynene. «Jeg vedder på at det ikke fins mat i huset hos dere. Verken du eller faren din har vært her siden begravelsen til Agnar i januar. Jeg gjetter at det eneste spiselige er harske julekaker og kanskje en marsipangris eller to.»
«Jeg kan garantere deg at det ikke finnes noen søtsaker der, de sørget jeg for å spise opp sist. For øyeblikket trenger jeg kun det aller nødvendigste av ferskvarer for et par dager, til jeg kommer meg på plass.»
Mens Ninni koste seg med skolebollen, gikk Alma kjapt rundt i butikken og fylte en handlekurv med det mest nødvendige.
«Trenger du sjampo og sånne ting?» ropte hun fra bak en av reolene.
«Nei, bare brød og melk, smør og ost. Og noen epler. Alt annet er der. Du kjenner pappa, han fyller huset som om russerne var på vei til å invadere oss. Det finnes masse fisk og kjøtt i fryseren, og det er fullt av hermetikk og tørrvarer i spiskammeret.»
Alma satte fra seg to tunge bæreposer på gulvet ved siden av døren. «Jeg setter det på regningen til faren din.»
«Fint,» sa Ninni.Hun skulle betale ham tilbake. «Har det skjedd noe nytt i vinter?»
«Ikke stort. Låven til Sigrid og Olav falt omsider ned i en av stormene. Den har stått og råtnet i årevis, så det var bare et spørsmål om tid. De planlegger å bygge den opp igjen. Gudene må vite hvordan de hippiene har tenkt å betale for det. Vet du hva Sigrid fortalte meg?Hun vil heller vaske klær i bekken enn i vaskemaskinen, fordi det er for moderne.»
«Høres slitsomt ut,» sa Ninni tørt.
«Herregud, når jeg tenker tilbake på hvordan vi kokte klesvasken med grønnsåpe en gang i tiden, og skrubbet klær helt til huden på hendene sprakk. Jeg gråt av lykke første gang jeg fikk en vaskemaskin i hus. De folkene er rare.»
Hippiene hadde et lite småbruk på sørsiden av øya, der de dyrket økologisk mat som de solgte i byen.
«Så er det nye problemer med gården til Agnar,» fortsatte Alma. «Det viser seg at han hadde skrevet testament.»
«Testament? Jeg ante ikke at han hadde noen slektninger.» Ninni ble nysgjerrig. Agnar hadde vært deres eneste nabo på nordsiden av øya.
«Det er ingen som vet hvem som står i testamentet, bortsett fra advokatene som satte det opp for ham. De sier ingenting til oss, annet enn at de leter etter slektninger. Noe som bare er sludder og vås. Agnar hadde ikke noen familie igjen. Og det sa jeg til dem, men advokatene må selvfølgelig fortjene salæret sitt. De er utsugere, hele gjengen.»
Agnar var en gretten gårdbruker som hadde dødd rett etter nyttår. Han var også den største jordeieren på øya, så det var han som eide tomtene som de fleste husene sto på.
«Jeg visste at han ikke var frisk,» sa Alma og ristet på hodet. «Han nektet å ta imot hjelp. Han ble bare mer og mer av en einstøing. Jeg forsøkte å få ham til å gå til legen, for han så virkelig skrøpelig ut mot slutten. Men du vet hvordan de er, disse mannfolkene. De er sta som esler og bare halvparten så pene.»
«Jeg husker at han var så snill mot meg da jeg var liten, før han begynte å isolere seg. Jeg trodde at du og han var i slekt?»
«Nei, overhodet ikke. Vi flyttet hit etter krigen, da jeg var fire år. Agnar ble født i 1952 og var en skikkelig overraskelse for foreldrene sine.» Alma lo litt. «Jeg tror de hadde gitt opp håpet om å få barn på det tidspunktet. Og det som gjør det så sørgelig, er at Agnar var den siste i sin slekt. Vi lurer alle sammen på hva som vil skje med gården og jorden når advokatene gir opp den nytteløse letingen etter slektninger. Den drittsekken Haldorsen kom innom bare noen dager etter begravelsen og ville at vi skulle støtte ham i at han skulle få kjøpe jorden etter Agnar. Han tror han bare kan valse inn og legge de skitne hendene sine på øya vår.»
«Pappa sa nei.»Ninni visste at faren hennes hadde fått det samme tilbudet.
Alma skar en grimase. «Vi sa selvfølgelig nei alle sammen. Atter en gang.»
«Hva skjer om de ikke finner noen slektninger?» Ninni kjente Haldorsen. Mer enn én gang hadde han prøvd å få kjøpe huset deres. Faren hadde avvist ham hver gang.
«I så fall er det staten som arver eiendommen, og da blir den solgt på det åpne marked, uten tanke for oss andre. Ingen ønsker at Haldorsen skal få sette sine grådige klør i øya. Jens går gjennom gamle kirkebøker nå for å se om vi kan finne noen slektninger. Jeg skulle ønske at Agnar var i slekt med meg eller Jens. Så kunne vi ha gjort krav på arven,» sa Alma.
«Jeg skal høre med pappa. Kanskje vi er i slekt med ham? Man vet aldri. Familien vår har vært her veldig lenge,» sa Ninni før hun stappet den siste bollebiten i munnen.
«Jeg håper det stemmer. Da må Haldorsen gi seg. Faren din ville aldri ha solgt,» sa Alma og lo.
«Ikke jeg heller.» Ninni reiste seg fra stolen. «Jeg må gå. Frikk har ikke fått ordentlig mat i hele dag. Han kommer til å spise meg om han må vente stort lenger.»
«Før du går … Jeg kunne trenge din hjelp i morgen. Vi er dessverre en person for lite. Britt tar en tur til Haugesund for å besøke moren sin etter barnetoget.»
«Hvor trenger du meg?» Ninni var glad for avledningen.
«I isboden og antakelig en masse andre steder. Og så er det opprydningen etterpå. Du vet hvordan det fungerer.»
«Ja, det gjør jeg. Og du har flaks. Bunaden min er her på øya.»Hun smilte og grep bæreposene. «Dette veier et tonn.»
«Du er nødt til å spise.» Alma klappet henne på kinnet. «Døren min er alltid åpen. Du kan fortelle meg alt om det knuste hjertet ditt når du er klar for det.»
«Det skal jeg.» Hjertet hennes var faktisk knust. Men Ninni greide ikke å håndtere omtanke fra noen. Ikke akkurat nå.
Hun gikk langsomt opp bakken, ivrig etter å komme seg hjem. Frikk løp i ring foran henne, lykkelig over å være tilbake.
Inne i huset var det mørkt og støvete. Ninni åpnet et par vinduer og hengte sengetøyet over vinduskarmen for å lufte det. Hun fant frem mat til Frikk, som glefset den i seg i full fart og deretter la seg til rette på dørmatten utenfor med et lykkelig, tungt sukk.
Hun satte over vannkjelen og laget seg en kopp pulverkaffe. Hun tok seg ikke bryet med kaffetrakteren. Den brukte forferdelig lang tid, og så ble kaffen bestandig kald før hun husket å drikke den.
Med det varme kruset i hånden gikk hun ut og satte seg på trammen for å nyte stillheten og vinden. Dette er lukten av øya, tenkte hun og trakk pusten dypt. Salt sjøvann og nyklippet gress, den søte duften fra de tidlige blomstene på det gamle epletreet og den skarpere lukten fra einerbuskene ved veien, fikk henne til å lukke øynene et øyeblikk. Det var så godt å være her. Kanskje hun skulle bli her for alltid. Kanskje det ville få henne til å kjenne seg som seg selv igjen.
Så gikk tankene til Karl, og hun begynte å gråte.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Ninnis sommer finnes som papirbok og e-bok.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
ANDRE BØKER AV NATALIE NORMANN:
HOLLYS JUL
Holly Green er i sjokk. Etter flere år med hardt arbeid på medisinstudiet i London risikerer hun plutselig at alt kan bli tatt fra henne – og hun kan ikke skylde på noen andre enn seg selv. I stedet for å sitte hjemme og vente på dommen, drar hun til brorens hus på kysten av Norge for å slikke sårene. Men hun er helt uforberedt på mørketiden og det tøffe været på den forblåste øya …
Frøy, en diger, guløyd katt, og eieren hans, Tor, redder Hollys liv den første kvelden hennes på øya. Tor har sine egne problemer å slite med og lever nærmest som en eremitt, men når Holly dukker opp, kjenner han på et uforklarlig behov for å være sammen med henne og vise henne hva den norske julen består av.
Uavhengig av om det skyldes ren medmenneskelighet eller julestemningen, lyser Hollys ankomst opp tilværelsen for flere på øya.
HOLLYS JUL finnes som papirbok og e-bok.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
CLARA WAHL
En iskald januardag i 1919 legger dampbåten til kai i Haugesund. En ung kvinne, Clara Wahl, går i land. Hun skal arbeide på byens sykehus, men det blir fort klart at driften er uforsvarlig. Folk er ikke vant til en kvinnelig lege, som til og med våger å tale ledelsen midt imot.
Det ingen vet, er at Clara skjuler en dyp hjertesorg og at hun søker sannheten om morens mystiske fortid. Men selv om hun bærer på vonde minner, gir et tilfeldig møte håp om en lysere fremtid ...
Foretrekker du lydbøker, kan du høre et utdrag fra Clara Wahl her:
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
SKJEBNESØSTRE
På et sosietetsball i Bergen i 1793 lager overklassepiken Constanse Crofft skandale da hun oppdages sammen med en ung mann som er langt under hennes stand. For å dysse ned det som har skjedd og skille henne og Ulrik, blir Constanse sendt til sin grandonkel, den eksentriske herr Conrad.
Den fattige ungpiken Karen Viken har bodd hos herr Conrad siden pleieforeldrene døde. Constanse og Karen knytter vennskapsbånd, noe som skal vise seg å føre begges liv i en retning ingen av dem kunne ha forestilt seg ...
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
OM FORFATTEREN:
Foto: Anne Marte Hagen
Natalie Normann (f. 1962) er forfatter og oversetter. Hun har utgitt romanseriene Ildfuglen og Skjebnesøstre og Clara Wahl. I fjor ga hun ut en enkeltstående juleroman, Hollys jul, og årets sommerroman, Ninnis sommer, finner sted på den samme koselige vestlandsøya som den.
Natalie er utdannet cand.mag. med fagene litteraturvitenskap mellomfag, historie grunnfag og spansk semesteremne, noe som har vært til stor nytte i arbeidet som forfatter. I tillegg til romanserier har hun skrevet flere spennings- og barnebøker, samt en rekke noveller og føljetonger.
***
I forbindelse med avslutningen av Clara Wahl, intervjuet vi Natalie:
Natalie har også vært Månedens forfatter her på Serieromanbloggen:
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.