OG VINNEREN ER … SUPERSTJERNE!
Intervju med Frøydis Arnesen
Superstjerne er den uten sammenligning lengste og lengstlevende bokserien i Norge – med over 800 titler over snart 35 år. Vi har spurt Frøydis Arnesen, som har fulgt serien helt fra begynnelsen og oversatt et par hyllemetere, om å fortelle litt om hva som utmerker den. Frøydis er datter av Finn Arnesen, som i egenskap av forlagsdirektør i Bladkompaniet startet og formet serien.
Hva har gjort Superstjerne til serien i ditt liv?
Jeg var tolv år da den første boken i serien kom, og leste hver eneste en i mange år. Senere hadde jeg en liten ekstrajobb som konsulent og var med på å velge ut flere av bøkene som ble med i serien. I 1987 ble jeg ansatt i Bladkompaniet og har fulgt Superstjerne som redaktør og senere som oversetter helt frem til i dag, så dette er en serie som har en stor plass i hjertet mitt.
Når og hvordan begynte det?
I 1977 utkom den første boken i serien Superstjerne, Flammen og blomsten av Kathleen E. Woodiwiss. Den gangen var det virkelig mye «søppel» blant historiske kjærlighetsromaner. Personene var ofte flate som papiret bøkene var trykket på, og de fjollet rundt i overdådige kjoler og samtalte overfladisk. Mange hadde nok savnet lettleste historiske romaner der persongalleriet oppførte seg som virkelige mennesker, og det fikk de med Superstjerne.
Bøkene er ofte blitt kalt husmorporno, og når det gjelder de tidligste bøkene i serien, er vel ikke det så langt fra sannheten (bortsett fra at det begynte å tynnes i rekkene av husmødre allerede den gangen). Det var i hvert fall mye mer sex i bøkene på 1970- og 80-tallet enn det er i dag, ikke minst da Bertrice Smalls bøker om Skye O’Malley kom. Det ble sagt at bøkene var så glohete at det dampet på vindusrutene når folk leste dem, og til tider kunne det nok være et kvinnesyn som ikke er helt stuerent i dag. Men også den gangen var heltinnene sterke kvinner som visste hva de ville.
Slik så Skye O’Malley-bøkene ut da de utkom i ny drakt i 2020.
Din far Finn fant, men hvordan fant Finn?
Mot slutten av 70-tallet begynte man å se at det var kvinner som leste mest, og forlagene satset mye på «kvinnelitteratur», noe som gjerne betydde kjærlighetsromaner. I USA var det ikke et skarpt skille mellom «lødig litteratur» og «kiosklitteratur», så det var naturlig å se dit for å finne underholdende bøker som samtidig holdt en viss kvalitet. Til å begynne med foregikk mange av bøkene i USA eller de engelske koloniene i Amerika, mens de aller fleste bøkene nå har handling fra Storbritannia – selv om amerikanske forfattere fortsatt dominerer.
Finn leste selv mange av bøkene og deltok aktivt i utvelgelsen. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan han først kom over akkurat denne typen bøker, men gjetter at det skyldtes hans medlemskap i Western Writers of America, og sikkert vennskapet med Jeanne Williams, som en stund var president i foreningen. Hun skrev både western og historiske kjærlighetsromaner.
Over 800 bøker – hva har gjort denne serien til en ustoppelig suksess?
Superstjerne er hundre prosent feelgood! De er romantiske, morsomme, litt spennende innimellom, de kan være triste … Men alltid ender det lykkelig. Gjennomgående er personskildringene utrolig gode. I motsetning til det mange (som antakelig ikke har lest en eneste bok i serien) later til å tro, er det alt annet enn todimensjonale klisjeer som lever mellom permene.
Er de alle like – eller ser de bare slik ut?
Nei, de er slett ikke like. Riktignok handler de aller fleste bøkene om at kvinne møter mann, og etter en rekke viderverdigheter ender de med å gifte seg – det måtte man jo gjerne på 17–1800-tallet, hvis man ville være sammen. Men veien dit er veldig forskjellig. Ofte ønsker kvinnen overhodet ikke noen ektemann, fordi hun heller vil drive bankvirksomhet, reise, skrive bøker eller produsere brettspill (ja, en av våre heltinner gjorde det). Historiene er gjerne satt i overklassemiljø – selv om mange av hovedpersonene tilhører andre lag av befolkningen – og en gift kvinne skulle jo styre husholdningen og tjenerskapet, så det ville bli lite tid til annet. Nå er selvsagt mennene i disse historiene også ganske eksepsjonelle for sin tid, så sammen greier de gjerne å finne en løsning så alle er fornøyde.
Det er heller sjelden vi snakker om unge, rødmende pikebarn i disse historiene. Mange er godt over «giftealder» for sosietetsdamer på den tiden, noen er enker, og ofte har de en eller flere brutte forlovelser bak seg. Det skjer ikke så rent sjelden at heltinnen må redde helten ut av diverse situasjoner heller. Og mennene behøver ikke nødvendigvis være høye, mørke og muskuløse, selv om de naturligvis har andre kvaliteter som gjør dem til Drømmeprinsen.
Som oversetter, hva setter du selv pris på ved bøkene?
Jeg lærer veldig mye. Rammen om fortellingene er historisk korrekt (med enkelte kunstneriske friheter, som da gjerne blir nevnt i et etterord). Nå er jeg typen som ofte ender i et «kaninhull» (skal bare slå opp et ord, begynner å lese om det, og gir meg ikke før jeg har kommet til bunns). Jeg husker godt da jeg ville finne ut hva et spesielt lim brukt til brettspill, het på norsk. Limets historie er virkelig helt fascinerende! Jeg kan etter hvert veldig mye om Napoleonskrigene også, og en god del om forskjellene på engelsk og skotsk adelskap.
Noen forfattere du spesielt vil fremheve?
Jeg ble veldig glad i Westcott-familien, i bøkene av Mary Balogh. Serien begynner med at Anna Snow, som vokste opp på barnehjem, i voksen alder får vite at hun var datter av jarlen av Riverdale – og faktisk eneste arving. Jarlen hadde i hemmelighet giftet seg med Annas mor i ungdommen, men inngikk senere ekteskap med en sosietetsdame. Problemet var bare at Annas mor ennå ikke var død da de to giftet seg, så ekteskapet var ugyldig og de ganske bortskjemte yngre barna hans var «uekte». Det som gjør bøkene så spesielle, er at de «uekte» barna – etter at det første sjokket har lagt seg – takler sin nye tilværelse fint. Sønnen blir offiser, og den ene datteren bli lærerinne og adopterer to barn fra barnehjemmet halvsøsteren vokste opp i. I en senere bok får vi oppleve den «falske» konens kjærlighetshistorie, da hun som middelaldrende møter igjen en flamme fra ungdommen.
Og så har vi jo Avery, hertugen av Netherby, som Anna gifter seg med. Han er middels høy, spinkel og nesten for vakker til mann å være, mener mange. Avery er tilsynelatende en jålebukk, men under overflaten skjuler det seg en følsom og intelligent mann som bærer på en stor sorg – og som behersker kinesisk kampsport! Ekteparet Netherby kan ikke akkurat sies å leve et konvensjonelt liv.
Litt annerledes enn norsk hverdag anno 2021, altså …
Jeg tror vi alle trenger bøker som ikke vil så mye mer enn å gi oss et pusterom i hverdagen, og kan man ta med seg litt historiekunnskap på veien, er det enda bedre. All ære til dere som plukker ut nye bøker til serien og finner stadig nye pussige, sterke, sympatiske og interessante heltinner og helter. Jeg er sikker på at det kan komme minst 800 bøker til før det blir kjedelig.