GRATIS LESEUTDRAG FRA LYKKELODDET!
Omslagsillustrasjon og design: Kjetil Nystuen og Ida Skjelbakken
ALLE DRØMMER OM Å VINNE I LOTTO. HVA SKJER NÅR DRØMMEN BLIR VIRKELIGHET?
ET LITE TETTSTED PÅ VESTLANDET, 2007:
Maja lever tilsynelatende det perfekte familieliv med direktørektemannen Trygve og tvillingene på seksten, men det er noe som skurrer. Kjenner hun i det hele tatt sin egen mann? Hvorfor er moren hennes så hemmelighetsfull? Og hva med henne selv?
Overfor sine frodige isbader-venninner gir Maja uttrykk for at ting ikke ble slik hun en gang drømte om. Hun ønsker mer ut av livet, men hvordan er det mulig å få det til å skje?
Kapittel 1
Tirsdag, 27. mars 2007
Det skrek i bremser da Ada hugg inn pedalen. Maja føk framover, men ble heldigvis stanset av bilbeltet, som gravde seg plass mellom brystene hennes. Nå stirret de begge på tjelden som trippet over veien foran dem. De kom ut av grøftekantene som troll i eske på denne tiden av året, ført an av det karakteristiske røde nebbet.
Maja la merke til at Ada gransket fuglen nærmere for å se om den var skadet, og et øyeblikk ble hun redd for at datteren skulle slippe alt hun hadde i hendene og ta den med seg hjem. Hun hadde dratt med seg nok av dyr hjem opp gjennom årene, og gjemt dem i trehytta bak huset så ikke faren skulle oppdage det.
«Har du tenkt å ta livet av oss på grunn av en dum fugl?»
Aleksander stakk hodet fram fra baksetet og stirret bebreidende på søsteren. Det var fortsatt uvant for Maja å høre den mørke stemmen hans, selv om han hadde snakket med basstemme i snart to år. At han hadde fått kraftigere hake og antydning til bart var nesten komisk. Han var jo fortsatt den lille gutten hennes. At han snart ble – eller kanskje teknisk sett var – mann allerede, føltes surrealistisk.
Ada snudde seg og så irritert på ham. De gylne krøllene danset rundt det hjerteformete ansiktet. «Fugler har også et liv.»
Maja smilte. Datteren var en forkjemper for liv. I alle fall dyreliv. Selv hadde hun ikke hatt noe imot at en og annen fugl ble borte, særlig måkene holdt et forferdelig spetakkel i morgengryet nå i mars. Ofte fikk hun ikke sove på grunn av dem. Skjønt, hun hadde en tendens til å våkne i vargtimen hver eneste natt. Av den samme, dumme drømmen.
Aleksander svarte ikke, men lente seg tilbake i setet og dro Koss-headsettet på plass. Den sinte stemmen til Eminem trengte gjennom som en tynn lyd og lød som en hissig veps.
Maja så på datteren fra siden. «Han har litt rett, vet du.»
Ada satte bilen i første gir og ruset motoren før bilen kjørte framover med et rykk. «Det var jo ikke farlig i det hele tatt! Han skal alltid overdramatisere. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor vi mennesker alltid skal sette oss selv høyere enn alle andre?»
Moren smilte og slo ut med armene som om hun også var oppgitt over dette. Hun pekte på veien framfor seg. «Konsentrer deg om veien nå. Det er smalt her.» Datteren hadde nettopp begynt å øvelseskjøre, og Maja kjente seg ikke helt trygg.
Ada hadde alltid vært de svakestes forkjemper. Selv for insekter kunne hun påta seg rollen som forsvarsadvokat. Hun var spesiell og hadde alltid vært det. Det lange, nesten rødlige håret var tjukt og krøllet, akkurat som Majas søster Luises. Hun nektet å temme det, også akkurat som Lu (som for så vidt var helt utemmelig på alle andre måter også), og da hun fikk en rettetang i julegave for noen år siden, hadde Ada kastet den rett i søpla.
Maja betraktet henne fra siden. Datteren hadde alltid hatt mange meninger og få venner. Kanskje hun rett og slett ble for mye for folk. Men det siste året hadde hun dempet seg litt. Hun snudde på hodet og skottet på tvillingbroren hennes i bakspeilet. De to hadde alltid stått hverandre så nær. Nå virket det som om de skled lenger og lenger fra hverandre.
Hun slapp sønnen med blikket og myste mot de store tuene ute på Hovholmen der havørna brukte å sitte. De var aktive på denne tiden av året og skremte livet av de hekkende fuglene i fjellsiden.
Hun svelget. Snart ville barna hennes også være ute av redet. I alle fall om de skulle ta videre utdanning. Og noe annet var ikke aktuelt i familien Lunvik.
De bodde på en liten plass med samme navn som dem (og for øvrig tjueén andre sambygdinger). Ikke det at stedet lå så lunt til, akkurat. Vindstille ble det bare om været kom fra øst. Men stort sett var det sørvesten og nordavinden som stod på. De aller fleste som bodde her, arbeidet direkte eller indirekte i shippingindustrien. Her fantes også den eneste videregående skolen i mils omkrets. Høyskole og universitet lå nærmest en dagsreise unna. Det hjalp ikke med raske fly når man måtte bruke ferje og buss (som ikke alltid korresponderte) for å komme seg til flyplassen.
Maja fingret med smykket i halsen. Barna hennes kom til å måtte flytte. Hun og Trygve ville bli alene i huset. Det vil si, det ville vel mest bli henne. Han var jo på reise hele tiden. Hun tenkte på Karen som hadde fått en attpåklatt for fire år siden. Skjønneste, lille Aurora. Den gang hadde Karen vært på samme alder som Maja var nå. Hun så drømmende ut i lufta.
«Hørte du det, mamma?»
Ada lente seg fram og skrudde opp lyden på radioen.
«I dag har fengselsmyndighetene avgjort at den voldtekstdømte mannen som ble satt fri i går, skal tilbake i fengsel. Justisministeren reagerer sterkt på at mannen, som er dømt for å ha voldtatt barn, ble satt fri etter bare å ha sonet litt over halv straff …»
Ada slo av radioen og senket farten idet hun tok av fra hovedveien og kjørte ned mot skoleområdet. «Hva i all verden er galt med dette rettssystemet? Han skulle ha litt bura inne på livsstid! Hadde jeg fått bestemme, skulle han blitt grilla på verst tenkelige måte,» sa Ada, og glemte å stanse for en fotgjenger som hadde trått første foten ut på det hvite feltet. Maja skrek.
«Åååå! Unnskyld!» Ada vinket til den forskremte gutten og la ansiktet i angrende folder. Så fortsatte hun ned til Lunvik ungdomsskule, der tvillingene gikk i tiende klasse, mens hun på innpust fortsatte å lekse opp passende torturmetoder for slike svin («Forresten så er svin et helt feil ord. Det er en fornærmelse mot grisen»), og på utpust fortalte hva som var galt med det norske rettsstaten. Det faktum at hun selv nettopp hadde forbrutt seg mot den, overså hun helt. Ja, hun ville nok bli en god advokat, tenkte Maja.
Men hun var glad for at datteren ennå hadde igjen noen år på skolen før hun skulle ta fatt på sin misjon i livet, å studere juss og endre verden.
Ada parkerte bilen noen minutter senere, fisket fram sekken og forsvant uten å vente på broren. Maja så henne gå mot gutten hun nesten hadde kvestet for et øyeblikk siden. En lyslygget gutt med runde, blå øyne. Kanskje hun ville be om unnskyldning. Hun var real slik.
Maja gikk ut av bilen for å sette seg i førersetet da hun oppdaget at sønnen fortsatt satt igjen bak. Øynene hans var åpne, men fraværende. Hun banket på bilruten og gjorde et lite kast med hodet for å signalisere at det var på tide å gå.
Han så på henne, men stirret så demonstrativt ut i luften igjen.
Maja åpnet forsiktig døren og satte seg inn. Så trakk hun pusten og snudde seg mot sønnen.
«Er det noe, Aleksander?»
Han svarte ikke med en gang, men da hun skulle gjenta navnet hans, kom han henne i forkjøpet. Stemmen sprakk opp og lød forpint. «Bare kjør herifra, ok?»
Hun snudde seg langsomt, den ene hånden lå klar på girspaken. Øynene hvilte på den uryddige hekken som veltet over forstøtningsmuren foran dem. Gul potentilla. Så flyttet hun blikket til bakspeilet.
Han hadde gjemt hodet i hetta på genseren, men hun kunne se at nesen var rød og øynene hovne. Gråt han?
Hun kjente hjertet pulsere som en bass i årene. Det var så lenge siden hun hadde sett ham gråte. De siste årene hadde han hatt et sånt tøft ytre. Uten å nøle satte hun satte bilen i revers og rygget bestemt ut av skoleområdet. Klokken på dashbordet var allerede over halv ni, og hun innså at hun ikke kom til å rekke jobben. Trygve kom til å bli sur. Han ville at de, som eiere (selv om det teknisk sett bare var han og søsteren som eide), alltid skulle gå foran med et godt eksempel. Unnskyldninger eller sykdom var ikke godkjent som fravær.
Og i alle fall ikke en nesten voksen sønn som sippet. Hun visste hva ektemannen ville ha sagt. At han måtte ta seg sammen. Slik som han, og hele familien hans, hadde gjort da Trygve Lunvik senior hadde gått bort, bare førtiseks år gammel. De hadde ikke hatt tid til å sørge, det var bare å brette opp ermene og fortsette å jobbe for å forsøke å redde familiebedriften. Dessuten var hardt arbeid medisin for det meste.
Maja var overbevist om at det var derfor de framsto så harde alle sammen.
Hun svingte ut på riksveien mens snufsene til sønnen rev som sultne rovdyr i hjertet. Hun ville så gjerne hjelpe ham, men han holdt henne på en armlengdes avstand nå om dagen. Det var ikke som før, da hun kunne løfte ham opp på fanget og blåse på såret. Nå var sårene usynlige, og han hungret etter farens aksept, ikke morens.
Hun skottet på ham i bakspeilet igjen. Han var så vakker! Akkurat som faren hans hadde vært da hun møtte ham for sytten år siden. Høy og mørk, med klare, blå øyne og markert hake. Bortsett fra utseendet, og at Trygve hadde brune øyne, var far og sønn veldig ulike. Aleksander likte praktiske ting. Han likte å være med faren på jobb, men bare for å se håndverkerne jobbe med båtene på skipsverftet, se hvordan stålet ble sveiset på plass og høre historier om ham som sveiset seg selv inne og måtte vente hele natten før noen hørte ham.
Selv om faren egentlig hadde ham med for å lære administrasjon, innsalg, budsjettering og inntjening.
Maja ville ikke at Aleksander skulle vokse opp til å framstå like kynisk som Trygve og mormoren. Det var som om de bar alt ansvar i verden på sine skuldre, selv om det bare var en liten bedrift. Søstrene var mildere, skjønt den eldste hadde vel knapt noen i familien kontakt med lenger.
De kjørte over den store brua som ble bygget for å forbinde øyene her ute for over femti år siden, og som var så høy at Hurtigruta kunne passere under. Så svingte den og munnet ut i en smal vei som gikk i høyde med sjøen, over små holmer og skjær før den karret seg inn på trygg grunn på neste øy.
Hun hadde kjørt her så mange ganger nå at hun ikke tenkte over landskapet lenger, men den første gangen hadde hun blitt helt svimeslått av naturen. Det var som om en gammel kjærlighet hadde blusset opp. I oppveksten hadde hun vært hos morens familie i Lofoten hver sommer, kanskje det minnet henne om dem.
Hun kjørte så langt ut hun kunne komme, og stanset bilen. Så ble de sittende og betrakte de snødekte toppene. Nunatakkene var som svarte hoggtenner mot den lyse himmelen. I bunnen av fjellene lå fjorden dorsk og mørk, mens en gammel redningsskøyte duvet framover.
Hun la merke til at sønnen også fulgte båten med øynene. Øynene hans hadde den samme, intense blå fargen som hennes. Samme farge som havet når sola står midt på himmelen.
«Aleksander,» sa hun mildt. «Kan du snakke med meg? Fortell meg hva det er.»
Han snudde seg bort og så ut av vinduet. Stemmen var fastere nå. «Det er ingenting.»
Hun ga seg ikke. «Noe er det. Det hjelper ofte å snakke om det som er vanskelig.» Hun strekte ut hånden for å røre ved skulderen hans, men han dro seg vekk som om han hadde fått elektrisk støt.
«Å, herregud, ikke gi meg den bullshiten der. Du og pappa forstår ikke likevel!» Han så rasende på henne, fortvilelsen sto skrevet i ansiktet hans.
Det kjentes som hun var blitt truffet av en lydbølge som slo pusten ut av henne. Hun visste at hun ofte tok Trygves parti. Det var best for familiefreden, og hun skydde konflikter som pesten. Særlig familiekonflikter.
Hun svelget klumpen i halsen og tvang seg til å gjøre stemmen fast. «Prøv,» sa hun.
Han så oppgitt på henne, som om alt håp var ute, og ristet fortvilet på hodet.
Maja ga seg ikke. Han var fortsatt den lille gutten hennes, uansett hvor mange skjeggstubber han hadde fått.
«Aleksander,» sa hun inntrengende. «Hva er det som plager deg?»
Hun kunne se at han strevde med å finne ord. Han ristet svakt på hodet.
«Kom og sett deg her foran,» sa hun oppmuntrende. «Du kan få kjøre etterpå.»
Han gjorde som hun sa, og gikk ut av bilen. Hun akte seg over på passasjersiden, og betraktet den hengslete skikkelsen som satte seg inn ved siden av henne og justerte setet så han fikk plass til de lange beina. Han som hadde vært så lubben og blid da han var liten. Nå var han blitt til en lang, mørk skygge.
Når hadde det egentlig skjedd?
Kanskje det var som å se vinter bli til vår. Det var umulig å si akkurat når snøen smeltet eller gresset ble grønt. Det fantes ikke noe eksakt øyeblikk, det bare foldet seg ut foran øynene dine uten at du egentlig fikk det med deg før det hele var over. Og så, en vakker dag, eller en ustadig dag som denne, var barnet ditt voksent. Med skjeggstubber over barnlige drag og en tung bør om brystet.
Hun motsto trangen til å røre ved ham igjen.
«Aleksander, kjære deg. Kan du snakke med meg?» Hun prøvde å si det så mildt og oppmuntrende hun kunne. Om det var mulig, kunne han gjerne spa over trillebårlass av bekymringer på henne, så lenge han slapp å bli tynget av dem.
Aleksander flyttet hendene til rattet og knuget det som om han måtte holde seg fast i noe. Så åpnet han munnen. «Har du alltid visst hva du ville med livet ditt?»
Spørsmålet kom nesten som et sjokk, som om han hadde helt en bøtte isvann over hodet hennes.
«Jeg …» sa hun og så korte, hurtige fragmenter fra ungdommen. Tiden i Oslo da hun hadde begynt på Westerdals, ville bli utenrikskorrespondent og reise til fjerne land sammen med … Nei, hun ville ikke tenke på det nå.
Hun hadde vært så sikker på alt. Særlig på ham. Og så … på bare noen dager, hadde alt forandret seg, og livet hadde blitt noe helt annet. Hun trakk pusten og forseglet minnet. Låste det ned og gjemte det i et av de innerste hjertekamrene.
«Nei, eller …» Hun holdt inne og så på den snart voksne sønnen sin. «Livet har blitt slik det har blitt etter hvert.»
«Så du hadde ingen plan?»
Hun klarte ikke å svare, prøvde å lete etter noen kloke ord. Jo, jeg hadde en plan, men ting skjedde, livet skjedde, og så kom du. Og Ada. Og så har livet blitt som det er nå. Hun ristet på hodet. «Nei.»
Han fnøs. «Men det har pappa. Og han har laget en for meg også.»
«Nei, det har han vel ikke.»
«Å, slutt å gå i forsvar for ham alltid!»
«Jeg gjør jo ikke det, jeg …»
Han startet resolutt bilen og begynte å manøvrere seg tilbake på anleggsveien. Hun stolte på ham som sjåfør. Hun hadde tatt ham med seg siden han var tolv år gammel og latt ham prøvekjøre på fjellet hjemme. Nå suste han så fort over dumpene at forskjermen tok i bakken.
«Det er jo ikke fjæring igjen i denne! Hvorfor får vi ikke kjøre den nye bilen til pappa?»
«Jeg liker denne bedre.»
«Det sier du bare fordi du, eller i alle fall pappa, er redd for at Ada skal kræsje med den andre.»
Maja blunket og pekte på ham. «Godt poeng.»
Hun nølte. «Hva slags plan mener du at pappa har for deg?» spurte hun da han svingte ut på riksveien igjen.
Hun så seg automatisk til høyre og venstre og deretter på ham. Noen påskeliljer nikket farvel til dem da de svingte ut på veien. Om noen få dager var det påskeferie. Han lente den venstre armen mot bildøren og hang over på siden med høyrearmen over rattet.
«Det er ikke det at han har sagt at han har en plan. Det er bare … noe jeg føler på. Ting han har vært klar på, helt fra jeg var liten. Alle vet jo at han vil at jeg skal ta over bedriften en dag. Og det er ikke bare han, det er Besta også.»
Hun visste at han hadde rett. Trygve ville at sønnen med tid og stunder skulle ta over Lunvik Rør, få seg en solid utdannelse, kanskje fra BI som faren, og aller helst hjelpe firmaet med å vokse inn i den usikre framtiden som næringen nå gikk inn i. Akkurat slik Trygve selv hadde gjort.
«Du gjør jo som du vil,» sa hun tamt. «Det er ingen som tvinger deg til noe som helst.»
«Du forstår ikke,» sa han og skiftet til femte gir. «Og pappa forstår i alle fall ingenting.»
Hun så på ham fra siden. Den høye pannen, det mørke håret som krøllet seg svakt, men som ble holdt på plass med sikkert et halvt kilo hårvoks. Det usikre draget om munnen.
«Hjelp meg å forstå, da.»
«Jeg tror ikke du vil forstå. Du vil bare at alle skal gå rundt og være glade, selv om ingen av oss er det.»
Hun sank tilbake i setet som om noen hadde kastet en stein rett gjennom frontruten og truffet henne i brystet. Ordene hans lammet henne.
For de var sanne.
Hun var ikke det grann bedre enn resten av familien Lunvik. Det beste var å gå rundt og late som om alt var bra.
Hun ble plutselig var noe som beveget seg i veibanen, og Aleksander bremset kraftig opp. De ble sittende og stirre på fuglen foran dem. De røde øynene så spørrende tilbake.
Aleksander snudde seg mot moren og smilte brått. Hun smilte lettet tilbake.
«Jeg vil bli båtbygger, mamma.»
Han sa det som om han innrømte en forbrytelse.
Hun så på ham uten å si noe, blikket var ømt. Hun husket plutselig hvordan han som barn hadde bygd alt fra småbåter til store hytter i trærne. Det var alltid et gnål etter flere spiker, mer plank. Han fikk aldri nok. Sin første hammer hadde han fått som fireåring av mormoren.
Men etter at han begynte på ungdomsskolen hadde maset stilnet. Kanskje han ubevisst hadde prøvd å gjøre faren til lags allerede da. Hun så på ham. «Båtbygger?»
«Så du den sjarken der ute i stad?»
Hun nikket og så oppmerksomt på ham.
«Jeg vil bygge sånne. I tre. Små båter, ikke store i stål. Jeg vil kjenne lukta av nyhøvla gran, eller furu, kjenne hvordan jeg kan temme treverket med bare hendene og forme det til noe … vakkert.»
Maja kjente at hjertet smeltet. «Det høres fint ut.»
Han smilte skjevt, nesten lettet. «Så da er det ok for deg at jeg søker meg på en annen linje enn studieretningsfag til høsten?»
«Hvis du føler at det er det riktige,» sa hun og smilte.
Aleksander slapp pusten lettet ut og satte fart på bilen. Tjelden hadde forsvunnet.
Maja stirret etter den likevel og kjente på en murrende følelse i magen. Noe kom til å skje.
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
BLI ABONNENT OG FÅ DEN FØRSTE BOKEN GRATIS!
Boken finnes som e-bok og papirbok.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
BOK 2 KOMMER 24. SEPTEMBER!
Livet er snudd opp ned for Maja: Ikke bare har hun fått en spennende jobb i lokalavisen, hun har også vunnet vanvittige tjueseks millioner i Lotto. Pengene og jobben gir henne frihet og muligheter, men hvilken frihet og hvilke muligheter er det egentlig hun vil ha? Og hvorfor får hun seg ikke til å fortelle om premien til Trygve? Som ektemann burde han være hennes mest fortrolige, men det er ikke slik det føles. Ikke i det hele tatt.
Omslagsillustrasjon og design: Kjetil Nystuen og Ida Skjelbakken
ANDRE BØKER AV HEGE NORMAN-STORMBRINGER:
EKTE FOTBALLFRUER
Vivian har fire barn, hund og advokatmann. Selv jobber hun på den lokale iskremfabrikken, men drømmer om noe mer. Som en viktig jobb, lykkelige barn og et lidenskapelig ekteskap. Og å redde damefotballen i distriktet.
Det er en broket gjeng hun til slutt får samlet til et fotballag. Hver og en med sin spesielle historie.
Ekte fotballfruer er ikke en bok om fotball, men om sjefer som klår, snørrete unger, utroskap og nye vennskap. Livet går sin halte gang, noen ganger er det helt på trynet, andre ganger er alt på stell - og vel så det.
Omslagsdesign og -illustrasjon: Darling Clementine/ByHands
EKTE FOTBALLFRUER finnes som papirbok, e-bok og lydbok. Serien er på 11 bøker.
NB! På lydboken har vi endret tittelen til DAMELAGET, men innholdet er det samme.
DET NORSKE KAKEBORDET
Gode tradisjonelle oppskrifter og fantastiske bilder. Dette er kakebordets Norge rundt!Kakebaking har høy status. I alle fall på Sunnmøre. Her trylles det fram de lekreste kreasjoner med sirlige kremkruseduller og intrikate mønstre. De fleste etter oppskrifter og teknikker som har gått i arv i tradisjoner.I denne boken finnes ikke ord som sukkerfritt, lavkarbo eller hveteshots. Her lages kakene som din bestemor gjorde det. Med ekte råvarer og ekte kjærlighet. Kake er kultur, tradisjon, omsorg og høytid. Kaker er spesielle anledninger og kvalitetstid med kjente og kjære. I denne boken finner du et utvalg av noen av de aller mest populære kakene på det norske kakebordet. Alle servert med lettfattelige oppskrifter, delikate bilder og en klype humor.
DET NORSKE DESSERTBORDET
Det norske dessertbordet byr på gode tradisjonelle oppskrifter og fantastiske bilder. Dette er dessertenes Norge rundt.Mens runde kaker ofte hører festen til, hadde desserten en fast plass på norske middagsbord før i tiden. Den drøyde maten og avrundet måltidet med en søt smak.I dag serverer vi som oftest desserten til høytider og på søndager - og da gjerne desserter fra det store utland. Men visste du at rosenpudding fra Tromsø lages etter nesten samme oppskrift som italiensk panna cotta? Og at det bare er hårfine forskjeller mellom karamellpudding og crème brûlée? Eller at Dronning Mauds dessert kan minne veldig om Tiramisu?Mange av dessertene kan også fint brukes til hverdags.I denne boken har vi samlet de gode gamle, men også noen nye herligheter fra det norske dessertbordet.Vel bekomme!
(Foto: privat)
Hege Norman-Stormbringer (f. 1973) er frilansjournalist, forfatter og yogalærer. Hun bor på Lillehammer, men sammen med ektemann og fem barn bodde hun mange år på Sunnmøre, der mye av inspirasjonen til Lykkeloddet er hentet fra. Hege har tidligere utgitt serien Ekte fotballfruer, samt kokebøkene Det norske kakebordet og Det norske dessertbordet.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.