KATE HELEN SIMONSEN OM KLØVERTUN

Foto: Thomas Brun/ NTB

Kate Helen Simonsen, forfatteren av de populære seriene Villblomster, Camilla fra Rosendal og Solgull, er nå aktuell med sin fjerde romanserie for Bladkompaniet. Kløvertun er en medrivende historie på 15 bøker der leserne inviteres til å følge livet langs den naturskjønne Telemarkskanalen anno 1890-tallet, sett gjennom odelsjenta Helenes øyne.

Gratulerer med nok en ny serie, Kate Helen! Du har jo vært «svanger» med dette bokprosjektet i lang tid, men nå er endelig bok 1, Skjebnevåren, her. Så for å spørre som sportsreporterne: Hvordan føles det?

– Det føles veldig fint. Endelig kan jeg få dele historien om Helene med alle leserne, noe jeg virkelig har sett frem til.

Mange vil nok kjenne deg fra dine tidligere serier, men kan du fortelle litt mer om deg selv?                                                                                                

– Jeg kommer opprinnelig fra Haugesund, men bor nå i Sveio. Jeg er gift og mor til fire voksne barn, og så har jeg tre herlige barnebarn som jeg elsker å være sammen med. Hjemme i Sveio trives jeg godt i den koselige skrivestua mi, der jeg arbeider til daglig. Vi er ellers ofte på det deilige landstedet vårt på Fitjar, der det er god plass til hele storfamilien. Her har jeg også mitt eget kontor, der jeg finner roen og skrivegleden. Når jeg ikke skriver, liker jeg å være sammen med familien min, lese bøker, gå på kino og dra på bilturer.

Bedre omgivelser enn dette kan man ikke få, sa Helene. Herfra så hun hjemgården, kjerreveien som snodde seg gjennom bygda, kirkespiret som raget mot himmelen, og nedenfor lå Flåvatn. Det var et praktfullt skue. – Det er så vakker utsikt, og så flott med skogene bak og fjellene, fortsatte hun. – Vi er heldige, som bor på et slikt sted. For henne var det lykken på jord å kunne sitte her. Dette var hennes favorittplass, om hun først måtte velge kun ett sted i bygda.

                Petter kom opp ved siden av henne. – Ja, det er vakkert her.

                Helene la merke til at han så på henne da han sa «vakkert», og det gjorde henne usikker. Mente han henne eller utsikten?  

(utdrag fra bok 1, Skjebnevåren)

Handlingen i Kløvertun er fra Telemark på slutten av 1800-tallet. Hvorfor har det vært så viktig for deg å skildre menneskene og landskapet fra nettopp denne landsdelen? Og hvorfor valgte du å la hovedpersonen Helene få bo i den lille bygda Fjågesund, som i utgangspunktet var ukjent for deg?

 – Jeg har alltid hatt lyst til å skrive en romanserie fra de vakre omgivelsene langs Telemarkskanalen, og har latt meg inspirere av flere opphold på fantastiske Dalen Hotel og turer med kanalbåten MS Victoria – begge viktige historiske knutepunkter for livet langs kanalen, og som fortsatt er i drift. Jeg ser levende for meg hvordan livet kan ha vært for menneskene som levde her på 1890-tallet, og dette prøver jeg å beskrive i serien.

Jeg visste altså at serien skulle foregå i Telemark, problemet var bare at jeg ikke ante nøyaktig hvor jeg skulle skrive fra. Jeg er nemlig helt avhengig av å ha et sterkt forhold til stedene jeg skriver om, for virkelig å få følelsen av at det er «det rette». På en biltur med ektemannen min en sommer, kjørte vi gjennom en rekke bygder i Telemark for å finne det jeg søkte etter. Vi besøkte mange idylliske steder, men uten at den helt bestemte følelsen var der, og jeg var i ferd med å gi opp. Så dukket det opp en vakker, liten bygd helt ut av det blå, som viste seg å være Fjågesund. Jeg ropte «stopp bilen!» til mannen min. «Dette er bygda mi!» Jeg så plutselig for meg ungjenta Helene som danset i ei kløvereng med gården Kløvertun i bakgrunnen, og kjente at dette måtte jeg bare skrive om! Og jeg kjente med hele meg at jeg hadde funnet stedet for handlingen i Kløvertun.

Med det samme hun lukket øynene, så hun for seg mannen hun hadde gått rett på i kolonialen. Det blå blikket som møtte hennes, og det pene smilet. Følelsene han hadde vekket i henne, gav henne like fullt ikke fred.

(utdrag fra bok 1, Skjebnevåren)

I forlaget er vi flere som har falt pladask for Gabriel, en barsk romanhelt det er lett å forelske seg i, men som også har sine feil som bare gjør ham enda mer interessant. Er det en eller flere av karakterene i Kløvertun du selv er ekstra glad i?

– Jeg liker jo veldig godt hovedpersonen Helene, som jeg bare har blitt mer og mer glad i underveis i skrivingen. Hun er sterk og sårbar på samme tid, har bein i nesa, men samtidig mye kjærlighet å gi.  Det er også gøy å skrive om Gabriel, en kjekk kar jeg er svært begeistret for, og om spenningsforholdet mellom ham og Helene, som skal komme til å by på mange utfordringer.

I serien slites Helene mellom lidenskapen hun føler for gårdsdrengen Gabriel, og familiens forventninger om at hun bør gifte seg med en annen. Hvorfor tror du leserne stadig er like opptatt av å lese sterke kjærlighetshistorier?

– Selv om de menneskene jeg skriver om, levde i en helt annen tid, er det jo akkurat de samme allmenngyldige følelsene vi opplever i dag også når det kommer til kjærligheten, og som jeg tror mange lett kan kjenne seg igjen i. Sigrid Undset sa det så fint, at selv om tidene skifter og forandrer seg, er våre hjerter fortsatt de samme.

Kløvertun er en historisk romanserie, i likhet med dine andre serier. Hvorfor er du så glad i å skrive fortellinger fra en svunnen tid?

– Det er vel av den enkle grunn at historiske romaner ligger mitt hjerte nærmest. Fra barnsben av har jeg elsket å høre fortellinger om gamle dager, og det avspeiler seg også i mitt forfatterskap. Selvfølgelig var det helt andre kår og muligheter for kvinnene på 1890-tallet enn det er nå, og dette tror jeg det er viktig å bli påminnet om i dag, da vi kan ta mye for gitt. Derfor er det viktig for meg å skildre ulike historiske kvinneskjebner, riktignok med visse dikteriske friheter. Min aller første romanserie, Villblomster, var faktisk inspirert av min bestemor Kristine, som ble født i samme år som kong Olav, og som døde på samme dag som ham i 1991.

Det er ingen tvil om at du har mange gode historier i deg. Har du alltid vært glad i å skrive? Og når begynte skrivekarrieren din?

– For så lenge jeg kan huske, har jeg likt å skrive. Det begynte med minnebøker som barn, og fortsatte videre med dagbøker og etter hvert små fortellinger og historier. Jeg utga min første bok da jeg var 40 år, i 2009, så selv om jeg hadde rukket å bli godt voksen, hadde jeg også fått en god porsjon livserfaring, og det er ingen ulempe som forfatter.

Du har jo etter hvert skrevet veldig mange bøker. Får du aldri skrivesperre?

– Jeg har aldri hatt fullstendig skrivesperre, og ideer har jeg heldigvis alltid nok av. De kan komme til meg når som helst på døgnet, men gjerne når jeg kjører bil, eller går tur.

Mange drømmer nok om forfatteryrket. Hva synes du er det beste med å skrive serieromaner – og det vanskeligste?

– Jeg er veldig glad i å skrive serier fordi det gir meg muligheten til å følge karakterene gjennom flere bøker. Jeg kan dikte opp historier og få jobbe hjemmefra, da jeg trives utmerket i mitt eget selskap. Og ikke minst kan jeg selv bestemme når på døgnet jeg vil arbeide. Jeg skriver aller best om morgenen og på dagtid. Om kvelden vil jeg heller lese eller se på tv.  

Det vanskeligste med å være forfatter er definitivt all researchen man må gjøre. For den kan til tider være både tidkrevende og utfordrende. Samtidig er det viktig at de historiske detaljene er gjengitt så korrekt som mulig.

Hvis du i det hele tatt har tid til å lese andres bøker, hva leser du da? Har du kanskje en yndlingsforfatter?

– Jeg er veldig glad i B. A. Paris, Camilla Grebe, Sara Strømberg, Karin Brunk Holmqvist og Katarina Widholm, for å nevne noen. Som barn leste jeg blant annet Bobsey-barna og alle bøkene til Anne-Cath. Vestly. Senere ble en av favorittene Anne fra Bjørkely av Lucy Maud Montgomery. Jeg har alltid likt å lese, og når jeg drar et sted, må jeg bestandig ha en bok i veska.

Gjennom dine populære romanserier har du fått mange trofaste lesere. Hva betyr de for deg, og får du mange tilbakemeldinger?

– Leserne mine er veldig viktige for meg, og jeg er så glad for alle henvendelser jeg får. En gang fikk jeg en rørende hilsen fra en dame i 90-årene. Hun skrev at livet hennes gikk mot slutten, og at jeg måtte skynde meg å skrive ferdig Villblomster, slik at hun rakk å få med seg den siste boka i romanserien før hun døde. Og det fikk hun!

Leserne kan nå glede seg over din nye serie Kløvertun. Hva har de å se frem til?

– Kløvertun byr på herlig spenning, vakre omgivelser, mye dramatikk og intriger, og ikke minst kjærlighet. Håper du vil følge serien min – god lesning!