Å BERØRE MED ORD …
Som forfatter av tre historiske romanserier, er jeg så heldig å ha mange og trofaste lesere. Da jeg i slutten av tenårene for alvor skjønte hvilken vei jeg ønsket å gå, var det ikke noe som kunne stoppe meg. Tenk om mine historier en dag kunne glede andre på samme måte som jeg gledet meg over alle bøkene jeg leste?
I begynnelsen, mens debutserien min tok form, tenkte jeg nok mest på det skrivetekniske, på hva jeg ville formidle – min ektefølte historie, men jeg håpet selvfølgelig at jeg ville møte noen på den andre siden, at noen ville lese om Rebekka.
Møtet med leserne ble overveldende. Plutselig skulle mange ha meninger om min historie. Den var heller ikke bare min lenger, og det var utrolig motiverende å høre alle synspunktene, både ris og ros. Jeg gledet meg veldig over begeistringen serien ble møtt med, og jeg tenkte at konstruktiv kritikk kunne jeg lære fra, og alt som kunne bidra til at jeg ble en bedre forfatter var velkomment. Når noen sa: «Den slags leser jeg ikke» ble jeg nødt til å lære å riste det av meg og ikke ta det personlig. Bøker, sjangre og historier er en smakssak, og alle kan ikke like alt. Det må en forfatter respektere.
Mange har siden fulgt forfatterskapet mitt etter debuten med Rebekka. Andre har kommet til underveis. Og alle tilbakemeldingene fra leserne har vært med på å inspirere og motivere meg til videre skriving.
Det er ikke til å stikke under en stol at man må brenne for historiene man skriver for å kunne skrive 6-7 bøker i året. Da jeg debuterte i 2013, var det med en drøm om å skape engasjerende historier – å kunne kombinere interessen for historie og lidenskapen for å skrive og formidle.
Som fersk forfatter var jeg imidlertid ikke forberedt på hvor ivrige mange lesere var, på hvor stort engasjementet var. Og det å skrive en historisk serieroman er så mye mer enn å skrive en underholdende fortelling. Det er meningen å underholde, engasjere og formilde en historiefortelling, men selvfølgelig også berøre.
Jeg ble grepet av tilbakemeldingene jeg fikk, reaksjonene på tema som jeg bevisst la inn i fortellingen min. Selv om man skriver fra en annen tid, finner mange historiene engasjerende nettopp fordi de på så mange måter er gjenkjennelig. Vi som mennesker vil alltid være de samme, hjertene våre vil romme de samme følelsene. Det er rammene rundt som forandrer seg. Miljøet og tiden.
I Rebekka la jeg inn flere forskjellige tema over et visst antall bøker. Noen gjennom hele serien, andre i kortere format. Men det var tema som jeg ønsket å belyse. Mange vil huske bygdedyret Rebekka møter, baksnakkingen og misunnelsen hun kjempet mot. Det er gjenkjennelig og trenger ikke å kun være plassert i en historisk setting. Det å finne seg selv for eksempel også, det ligger i oss alle, det er tema og linjer som aldri går ut på dato.
Perlemor handler om livet, døden og den store kjærligheten. Men det handler også om et inderlig ønske. Et helt bestemt tema jeg ønsket å skrive om, og jeg var heller ikke nå forberedt på engasjementet serien skapte. På alle meldingene jeg skulle få. Det kom selvfølgelig tilbakemeldinger på det som skjedde bok for bok. Om Jona og Adams liv. Men det var flere også, og de traff meg på mange måter. Det var sterkt å lese om alle de som kjente seg igjen i Jona. Det fikk meg til å forstå at bak hver leser og historie du skriver og deler, ligger det andre historier. Hver leser er unik og har sin egen historie, som på ulikt vis vil kjenne seg igjen, la seg berøre og engasjere på godt og vondt. Det var de som skrev til meg at de bar Jona med seg gjennom dagene. Det var de som skrev at de hadde gått med det samme fortvilte savnet som Jona.
Jeg blir derfor svært ydmyk over den responsen historiene møter, og jeg vil alltid skrive med hjertet og føle det samme som menneskene jeg skriver om føler. Det er skrivegleden og lidenskapen for universene som kommer til meg, som driver meg fremover, og som alltid vil få meg til å skape nye historier. Det er en livslang oppgave som det er umulig å gå lei. Å skrive er mitt kall.
I Nordavind tas leseren tilbake til 1820, til et samfunn som så veldig annerledes ut. Men det finnes de som kan huske klasseskillene, at det var forskjell på folk. Det er de som har foreldre eller besteforeldre som fortalte om husmenn og nessekonger. Det er de som har opplevd at det å finne seg en livspartner handlet om foreldrenes ønske, og ikke ens eget. Og at det samme gjaldt yrkesvalg.
Det er alt dette serieromaner handler om. Det er folkelitteratur. Det mellommenneskelige – selve livet. Det gjenkjennelige i alt hva vi bærer med oss blant de større trådene og hendelsene. Det er underholdning, dramatikk, spenning, mystikk og romantikk. Lengsler, savn, humor, følelser og ønsker. Det er livet da og nå på godt og vondt.
Kaja Nylund er oppvokst på Ørsnes i Lofoten. Hun bor i Paris, er gift med motefotograf Baard Lunde og er forfatter på heltid. Kaja har oppnådd stor suksess med seriene Rebekka og Perlemor. Nordavind er hennes tredje romanserie.