GRATIS LESEUTDRAG FRA DOKTORENS DØTRE
Omslagsdesign og -illustrasjon:
Eline Myklebust Madsen
Christiania, 1853:
Det er en het, varm sommer i hovedstaden. Amalie Hartmann er nitten år gammel og forelsket. Hun håper at den velstående og kjekke rikmannssønnen Tobias Eide skal fri.
Men Amalie har også en hemmelig drøm: Hun vil bli lege. Men det er en umulig drøm, og i stedet hjelper hun faren, doktor Hartmann, så mye hun kan. Så bryter det ut kolera i byen - og til forskjell fra tidligere år rammer den også borgerskapet.
Verden slik Amalie kjenner den, står for fall ...
1
Christiania, juni 1853
Hestens hover klapret høylytt mot brostenene på Carl Johan. Hovedstadens prydgate lå øde i den tidlige morgenen, og innenfor de fasjonable fasadene sov byens borgere urolig. Selv på denne tiden av døgnet, når solen knapt hadde kommet over horisonten, var det varmt. Altfor varmt.
Vognen token krapp sving inn på byens torv, og kusk og passasjerer holdt seg fast idet de raste videre.
Doktor Hartmann kastet et blikk på den unge jenta som bare minutter tidligere hadde banket på kjøkkendøren til doktorboligen i Rosenkrantz’ gade. Hun var neppe mer enn tolv år, men fattigdommen hadde allerede satt sine tydelige spor. Kinnene var innhule, og hun hadde mørke ringer under øynene. Kokka hadde gitt henne noen kjeks, og de magre fingrene tviholdt om dem. Ansiktet var grimet av gråt.
«Er det bare moren din som er syk?» spurte han.
Jenta hadde vært så fortvilet at han knapt hadde fått et ord ut av henne tidligere.
Hun nikket.
«Kan du fortelle meg hva som feiler henne?»
«J-jeg vet ikke!» stammet hun, og øynene ble fylt av tårer igjen. «Hun begynte å kaste opp i går, og i dag begynte hun å skjelve. Så falt hun om og svarte ikke da far snakket til henne!»
Hartmann rynket pannen mens de kjørte over byens torg og fortsatte bortover Storgaden. Han hadde en forferdelig mistanke om hva det kunne være, men det kunne jo tenkes at han tok feil. I all hast hadde han plukket med seg morfin, opium og acqua antisterica fra medisinskapet. Flaskene lå trygt i vesken sammen med bandasjer, skalpeller og snepperten – om det skulle bli nødvendig å årelate pasienten.
Karjolen svingte inn i Hausmannsgade, og kusken saktnet farten. «Hvor presis bor dere?» spurte han over skulderen.
«I Nedre Vaskegang.»
«Det er ved Slåmotgangen i Fjerdingen, ikke sant?» skjøt doktor Hartmann inn.
Jenta nikket, forundret over at en fin herre var så godt kjent i de aller fattigste strøkene i Christiania.
«Ta til venstre her nede,» beordret doktoren, og kusken gjorde som han ble fortalt, og satte opp farten igjen. Men snart ble gatene for smale for vognen, og de skyndte seg til fots det siste stykket. Her var ikke gaten dekket av brosten, men var kun en gjørmete sti. Stanken av kloakk og råtnende søppel ble stadig sterkere til den nesten var uutholdelig. De skjeve, små trehusene var fuktige av dampen fra elven like ved, og flere av boligene de passerte, var knapt mer enn skur, bygd av planker som allerede var halvråtne.
Da jenta endelig viste doktoren inn i en elendig rønne, så han med en gang at det han hadde fryktet, stemte. Den syke kvinnen lå bevisstløs på en smal seng og viste tydelige tegn til uttørring.
«Har hun kastet opp igjen?»
Mannen hennes, en svær brande på noen og førti, nikket taust. Ansiktet hans var blekt og dradd. Datteren sluttet seg til resten av søskenflokken, som kikket skremt på doktoren fra det borteste hjørnet av stua.
«Nøyaktig når og hvor ble hun syk?»
«I går, da hun var på vei hjem fra arbeid. Hun vasker på Rikshospitalet. Jeg hjelper henne,» svarte ett av de mange barna da faren fortsatt ikke sa noe.
Hartmann nikket og satte seg ved siden av kvinnen for å undersøke henne nærmere. Pulsen var svak og pannen våt av svette. «Hun kommer ikke til å orke å spise noe den nærmeste tiden, men sørg for at hun får mye å drikke, selv om hun kaster det opp igjen. Og har hun smerter, gi henne dette.» Han fant frem en flaske med opium. «Ikke mer enn én skje om gangen.»
Han så seg rundt. Flere skremte barneblikk møtte hans, men ingen spurte om det de lurte mest på – om moren deres kom til å dø. Doktor Hartmann visste uansett ikke svaret.
«Var det mangemennesker rundt henne da hun kastet opp første gang?»
Det var tydelig at de undret seg over spørsmålet, men den samme jenta svarte: «Ja, herr doktor, vi var på torget.»
Hartmann sa ikke noe til det, men vendte blikket tilbake mot den syke. Hun hadde altså vært midt i en folkemengde da sykdommen brøt ut. Han gned hånden over pannen, reiste seg og vinket mannen utenfor.
«Hvis det verste skulle skje …» begynte han, men nølte.
Det var så vanskelig å finne en skånsom måte å si det på. «Ja, da må dere sørge for å få henne begravet så fort som mulig – og kisten skal være helt tett.»
Mannens øyne videt seg ut, og han ble likblek. Han måtte kremte flere ganger før stemmen bar. «Er det pesten?»
Idet doktoren skulle til å svare, kom eldstejenta ut, og Hartmann tok raskt avskjed, lettet over at han hadde sluppet å svare. Tilbake i karjolen lente han seg fremover og presset fingrene mot øynene, for hodet verket.
«Jeg håper ved Gud at de nyeste teoriene om hvordan smitte sprer seg, ikke er riktige,» mumlet han for seg selv. «For om de er det, så er helvete løs.»
2
Christiania, et par uker senere
«Er vi ikke der snart?»
Emmeline lente seg utålmodig frem og stirret så ivrig ut av vinduet på den lukkede vognen at Amalie måtte le av den yngre søsteren. De hadde kjørt denne veien utallige ganger før.
«Vi dro hjemmefra for mindre enn et kvarter siden, Emmeline!» svarte hun og ristet litt oppgitt på hodet.
«Det er jo ikke lenge siden vi passerte Slottet! Du vet like godt som meg at det tar en stund før vi er fremme.»
Søsteren slo frustrert ut med hendene. «Kan ikke kusken i det minste kjøre litt fortere? Det er ikke som om vi er på søndagstur. Vi kommer for sent!»
Amalie kunne godt forstå at søsteren var utålmodig.
De var på vei til sommerens kanskje største begivenhet – det store juniballet på Eide gård. Hele hovedstaden drømte om å få en invitasjon, men bare de som tronet øverst på den sosiale rangstigen, kunne håpe på å få en. Familiene Eide og Hartmann var gamle venner, så de ble invitert til de fire ballene som hvert år ble holdt på rittmesterens storslagne gård. Sommerballet var likevel det gjeveste: Champagnen fløt, de nyeste motene fra Paris ble vist frem, og en og annen forlovelse ble også inngått. Kanskje det ville bli hennes tur i kveld?
Amalie ble varm i kinnene ved tanken, og det kriblet langs ryggraden. Hun kom i alle fall til å få danse med ham …
«Hvordan ser jeg ut?» Emmelines stemme brøt inn i tankene hennes.
Amalie så på søsteren. Kveldsolen falt inn gjennom vinduet og fikk de lyse krøllene til å skinne. De blå øynene gnistret om kapp med øredobbene av sølv og krystall, og rundt den slanke halsen glitret et halssmykke i samme stil. Emmeline hadde dype smilehull, og den nye, lyserøde silkekjolen med broderier av fugler og blomster satt somstøpt på henne. Med sine snart sytten år glødet hun av livsglede og forventning. «Du ser nydelig ut, kjære deg,» svarte Amalie oppriktig.
Emmeline smilte fornøyd, mens Amalie skjulte sitt eget smil. Søsteren var nokså forfengelig, men det var ikke til å komme forbi at hun var vakker. Folk snudde seg etter henne på gaten, for hun hadde et utadvendt, strålende vesen som det var umulig å overse eller ikke å bli sjarmert av.
Amalie, derimot, var ikke spesielt opptatt av sitt eget utseende. I motsetning til Emmeline hadde hun glatt, mørkebrunt hår, grønne øyne og en spedbygd kropp.
Selv syntes hun at hun så ganske kjedelig og ordinær ut, men hun hadde aldri problemer med å få fylt ballkortet sitt, så hovedstadens unge menn var tydeligvis ikke enige.
«Så dumt at mor ikke kunne være med! Hun hadde gledet seg sånn.» Emmeline sukket. Moren deres, Dorothea Hartmann, blant venner kalt Dorthe, hadde en lei tendens til å få hodepine på kort varsel når livet gikk henne imot, og denne dagen var intet unntak, selv om
Amalie visste at ballet på Eide gård var noe som hadde opptatt moren i lang tid. Alle forberedelsene, somvalg av stoffer og mønstre til nye kjoler, og hvilke smykker som passet best, hadde sysselsatt både henne og Emmeline i ukevis.
Men det hadde vært en kvelende varm dag, og om ettermiddagen hadde moren begynt å klage over en murrende hodepine. Da klokken slo seks slag, og det var på tide å dra, hadde hun motvillig innsett at hun måtte bli hjemme. Det hadde blitt stor oppstandelse, for hvem ville vel sende to ugifte døtre på ball uten anstand?
Emmeline hadde vært på gråten ved tanken på at hun ikke skulle få dra.
Moren hadde også vært opprørt, og ikke bare for sin egen del. Ballet på Eide gård var en av de beste mulighetene unge piker fra borgerskapet hadde til å vise seg frem for mulige beilere. Nå som Amalie hadde fylt atten år, var det på høy tid at passende menn fikk anledning til å forelske seg i henne, påstod moren. Amalie hadde ikke sagt noe til det, men hadde foreslått en løsning.
Kunne de ikke sende bud på faren? Moren hadde vært enig, og i hui og hast hadde hun sendt stuepiken Gerda til ektemannens kontor på universitetet. Svaret kom med det samme: Han ville møte dem på Eide gård.
I sitt stille sinn tenkte Amalie at hun virkelig håpet at han ikke ville glemme å komme som avtalt. Faren hennes, doktor Severin Hartmann, var en velmenende mann, somvar svært glad i sine døtre, men han hadde en lei tendens til å la seg distrahere av en spesielt interessant medisinsk problemstilling eller til å glemme avtaler. Og moren hadde gitt streng beskjed om at hvis faren ikke var på Eide gård når de ankom, så måtte de snu …
«Uff, det er så varmt,» klaget Emmeline i det samme og slo opp den nye viften. Hun begynte å vifte seg så iherdig at krøllene danset på hodet.
«Ja, det blir varmt å danse i dag,» innrømmet Amalie.
Hun fulgte søsterens eksempel og trakk frem sin egen vifte. Sommeren 1853 hadde vært svært varm hittil, og det var ingen tegn til at den ville bli svalere. Solen hadde strålt fra en skyfri himmel i ukevis, og temperaturen var langt høyere enn normalt.
Hesten saktnet farten, og vognen svingte inn i en bred allé. Både Amalie og Emmeline tittet spent ut gjennom vinduet. Selv om Amalie hadde vært her mange ganger før, ble hun alltid like imponert når hun fikk øye på Eide gård. Hovedbygningen var stor og hvit og i to etasjer. Øverst oppe tronet et lite spir med gårdsklokken, som ringte arbeidsfolkene inn fra markene når det var tid for mat. Nedenfor gården og prydhagene lå fjorden blikkstille i det myke kveldslyset.
«Nå er vi der hvert øyeblikk!» utbrøt Emmeline.
«Tror du vi møter våre kommende ektemenn i løpet av kvelden?»
«Kanskje det.» Amalie trakk på skuldrene, men inni henne kriblet det. Jo, hun kom til å møte sin kommende ektemann på ballet, det var hun helt sikker på, men det var foreløpig hennes og hans hemmelighet.
Bare faren husket å komme …
Det knaste i grusen under vognhjulene da de stanset foran hovedinngangen. Kusken hoppet ned, åpnet døren for dem og holdt frem en støttende hånd idet de steg ut. Amalie takket ham med et smil, mens hun kikket seg raskt rundt. Var faren der?
En kjent og kjær skikkelse stod øverst på den store trappen og løftet hånden til hilsen. Lettelsen bølget gjennom henne. Han var der! De skulle få være med på ballet i kveld. Så vidunderlig livet var!
Da de steg inn i den store ballsalen, trakk Amalie pusten.
Rommet bølget av festpyntede mennesker, det glitret i krystallglass og overdådige smykker, og latter og glade stemmer fylte luften sammen med den tunge duften av parfyme.
Familien Eide hadde blitt rike på gruvedrift, og de var ikke redde for å vise hvor velstående de faktisk var.
Overalt var det synlige tegn på rikdom og overflod.
Langs ballsalens vegger, som var trukket med silketapet, hang det speil i gullrammer. Fra taket kikket skikkelser fra romersk mytologi ned på dem: Neptun med spydet sitt, Apollon med lyren og Diana med pil og bue.
Hun hadde alltid ønsket å studere maleriet ordentlig, men hun kunne ikke akkurat stå og glo i taket når det var ball.
Det fantes riktignok dem som ville ha mer enn nok tid til å studere takmaleriet. Langs veggene stod en rekke vakre, forseggjorte stoler. Om ikke lenge ville de unge pikene som ikke fikk danse, sitte der. Amalie krympet seg av medfølelse. Tenk å sitte slik på utstilling og vite at alle kunne se at ingen ville danse med deg!
Ikke kunne de be noen opp til dans heller. Det var ikke alltid lett å være kvinne.
«Emmeline!» Olava, den eneste datteren i familien Eide, komhastende mot dem med utstrakte armer. Bak henne fulgte en flokk piker i fargesprakende kjoler. Det var de mest populære og aller vakreste av hovedstadens unge damer. For dem var det ingen fare, de ville få danse så mye de orket.
«Velkommen!» Olava kysset Emmeline på begge kinn og klemte henne inntil seg. De to hadde et nært vennskap fra skoletiden, og de fleste av venninnene somflokket seg rundt dem, hadde gått i samme klasse.
«Olava, da. Du må hilse på de andre gjestene også!»
Rittmester Eide stod plutselig ved siden av dem, mens han ristet oppgitt på hodet over sin datter. Han var en spedbygd mann med et magert og rynkete ansikt. Siden han tilbrakte de fleste av dagens timer utendørs, var huden brun og værbitt. På tross av – eller kanskje på grunn av – at han var så liten, hadde han en stolt holdning og var rakrygget som få. Han bukket dypt for Emmeline og Amalie og håndhilste hjertelig på doktor Hartmann.
«Onkel Jonas!» utbrøt Emmeline og kastet seg om halsen hans. Det hadde hun gjort helt siden hun var liten, men Amalie innså at det var på tide å få en slutt på det. Én ting var når en søt jentunge på fem–seks år omfavnet en voksen mann som hun ikke var i familie med, noe ganske annet var det når en ung dame i gifteferdig alder gjorde det. Rittmesteren tenkte nok det samme, for han lo litt tvungent og frigjorde seg forsiktig.
«Jeg håper dere vil få en hyggelig kveld,» sa han.
Doktor Hartmann smilte. «Kvelden er allerede en suksess, Jonas. Det er ikke uten grunn at ballene dine er de mest ettertraktede i byen!»
«Hva gjør man ikke for sine barn? De skal jo helst kunne pleie omgang med sine venner, selv om vi bor fryktelig langt ute på landet, ikke sant, Olava?» Jonas
Eide blunket til datteren. Han hadde tre barn – Victor, Tobias og Olava. Victor på femogtyve studerte i København, mens Tobias på toogtyve fremdeles bodde hjemme og studerte ved Universitetet i Christiania.
Hvor var han, forresten? Amalie kikket seg diskré rundt og fikk øye på ham i det borteste hjørnet, der han stod sammen med noen ranke soldater i gallauniform og utbrakte en skål. Den slanke, gutteaktige skikkelsen var kledd i en elegant livkjole, og kontrasten mellom svart og hvitt gjorde seg godt mot soldatenes røde og blå uniformer. Mens Amalie så på, hevet han glasset og tømte det i én slurk. Det var latter og god stemning i gruppen, og glassene ble fort fylt igjen.
Så snudde han seg, og blikkene deres møttes. Amalie snappet etter luft. Det var som om tiden stoppet i noen andpustne sekunder, så hevet han glasset til hilsen.
Han drakk dypt fra det, uten å ta øynene vekk fra henne. Deretter blunket han ertende til henne, og hun så fort vekk mens rødmen skjøt opp i kinnene. Hadde noen sett dem?
I det samme smilte doktor Hartmann til sin eldste datter og bydde henne armen. Orkesteret var i ferd med å spille opp til en vals. «Kan jeg få første dans?»
Amalie nikket og gikk sammen med faren ut på dansegulvet.
Hun likte å danse med ham, selv om han ikke varden beste partneren. Han falt fort i tanker og glemte hvor han var. Som nå. Blikket hans var blitt fjernt, og en bekymret rynke dukket opp i pannen. Da han kom i utakt et øyeblikk, var det like før han tråkket henne over tærne.
«Unnskyld, Amalie!» utbrøt han litt forvirret. «Det var ikke meningen.»
«Er alt i orden, far?»
«Ja visst, jeg har bare en del å tenke på.» Han virket så tankefull at hun ble nysgjerrig.
«Er det noe galt?»
Han svarte ikke med det samme, men konsentrerte seg om å manøvrere henne rundt i rommet. Det var dansende par overalt, og de virvlet forbi dem. Det knitret i silkestoffer og brokade. Dusinvis av nye ballkjoler ble luftet for første gang. Amalie innså at hennes egen kjole var veldig enkel – ja, egentlig altfor enkel – til et så flott ball. Den var hvit med små bølger i blått langs kanten av skjørtet og på ermene. Det var det hele. Kontrasten til alle de flotte, påkostede antrekkene – inkludert søsterens – var påfallende, men Amalie likte det enkle og rene, og dessuten oppveide det kostbare stoffet mangelen på broderier og annen pynt.
«Vi får ta det senere,» svarte faren, og Amalie fikk annet å tenke på. «Man skal ikke snakke om sykdom på et ball.»
«Sykdom?» spurte hun forsiktig. «Hva slags sykdom?»
Hun fikk ikke noe svar, for en slank skikkelse i kjole og hvitt gled opp bak dem og klappet faren vennlig på skulderen.
«Unnskyld, doktor Hartmann, kunne jeg få lov til å overta denne dansen?»
Hjertet hennes banket fortere, og blodet strømmet til kinnene. Et øyeblikk etter hadde faren bukket og tatt et steg tilbake, og Tobias la armen rundt livet hennes.
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Doktorens døtre finnes både som papirbok og som e-bok.
Serien er på totalt 28 bøker.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
(Foto: Guri Istad)
Marianne MacDonald (f. 1974) er halvt irsk, men født og oppvokst i Oslo. Hun er gift og jobber som oversetter og frilansjournalist. Marianne vant i 2011 Schibsted Forlags store romankonkurranse, og hun debuterte som forfatter med serien Doktorens døtre.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.