GRATIS LESEUTDRAG FRA LOSBARNA

Natt til 1. januar 1900 blir Julie og Jon født i Losvika på Tjøme. Samme natt går lossjekta med fedrene deres ned på havet, og begge omkommer. Sytten år senere er de på vei ut i voksenlivet. Jon drar til sjøs, mens Julie tar seg arbeid som stuepike på det nye hotellet - Hotell Havblikk - i skjærgården.

Omslagsillustrasjon: Asbjørn Tønnesen. Omslagsdesign: Tina Blomqvist

Prolog

NYTTÅRSAFTEN 1899

Lysblaffet fra fyret lyste opp ansiktene på de to karene som kjempet mot naturkreftene. Bølgene slo så kraftig og vinden var så sterk at Thorvald hadde lagt begge hender på rorpinnen. Sverre styrte skjøtene. Vanligvis seilte de alene i hver sin båt, men i slikt vær måtte de søke sammen. Nede i en bølgedal mistet de det spanske skipet av syne, men da de seilte opp igjen, så de at det fortsatt lå etter dem, på vei inn mot tryggere farvann og en rolig havn.

Thorvald sendte et fort blikk mot kameraten, som han hadde kjent hele livet. Hans beste venn. De to hadde vært ute en vinternatt før. Det var dette de var vokst opp med. Havet skremte dem ikke. Lønna som los hadde de brukt til å sette opp hvert sitt lille hus inne i vika. En låve på deling med noen dyr i hadde de også, og en liten jordlapp rundt husene. Det var mer enn de fleste andre her ute. Dessuten hadde begge vært heldige med konene sine – arbeidsomme og flinke var de, og fremdeles både varme og vakre. Livet var godt.

Sjøen gikk drivende hvit i det smale sundet, pisket mot svabergene og sendte en iskald dusj opp mot den speidende skikkelsen som sto på den speilglatte odden. Vinden og fuktigheten fikk klærne til å klebe seg til kroppen og avslørte kurvene til en ennå ung kvinne – litt tung i kroppen på grunn av barnet hun bar under hjertet – men likevel sterk og rank.

Matthea skuttet seg mot den kalde vinden og angret på at hun ikke hadde tatt på seg den tykke jakka før hun sprang ut. Vinden blåste rett igjennom den svarte ullkjolen og gjorde lemmene stive og umedgjørlige. Men det hadde aldri vært meningen at hun skulle bli stående her ute. Hun ville bare berolige Alette, fortelle at lossjekta var på vei inn. At mennene ville være tilbake i god behold før det ble mørkt.

Alette hadde fått veer på morgenen, og de kom stadig tettere. Noen jordmor kunne de bare glemme å få hentet en slik kveld. Ingen av dem var i stand til å gå i båt i dette været, og hvem skulle i så fall ha passet de små imens? Men Alette hadde gjort dette noen ganger allerede – fem små var det blitt i årenes løp – så det ville nok gå greit.

Matthea strøk seg over magen idet barnet rørte på seg. Selv hadde hun ennå en måneds tid igjen før tredjemann var ventet, og godt var det. Hun slet nok med å holde de to eldste unna de islagte svabergene, livredd for at noe skulle skje. Det ville bli enda tyngre med et spedbarn å passe. Så varte det vel ikke lenge før ektemannen ville ha sitt igjen, ung og sterk som Thorvald var. Matthea måtte smile. Tre barn i løpet av fire år, det første født bare noen måneder etter at de ble erklært for rette ektefolk. Et resultat av en sankthansfeiring der det ikke bare var bålet som flammet hele natten. Hvis denne ilden ikke snart ble temmet, ville barneflokken bli for stor til at de klarte å mette alle sammen. Hun fikk håpe at hun hadde mye melk til dette barnet. Det ble sagt at det hjalp mot å bli barntung igjen med en gang.

Hun prøvde å glemme uroen. Karene kjente havet som sin egen bukselomme, de var drevne loser begge to og vant med å være på sjøen i all slags vær. Hun måtte slutte å være en sånn reddhare. Bare de kom snart …

Et skarpt vindkast rev rorpinnen ut av nevene på Thorvald og fikk båten til å vrenge seg etter vinden. Bommen slo over og tilbake igjen. Han kastet seg over rorpinnen, glad for at Sverre hadde hatt vett nok til å slippe skjøtene. Heldigvis fikk de sjekta på stø kurs igjen. Men det hadde vært nære på. Thorvald bannet for seg selv. I dette farvannet og i slikt vær måtte en aldri la tankene vandre, da var det fort gjort å komme for nær de skumle undervannsskjærene. De to karene så lettet på hverandre. Snart kunne de seile inn sundet og feire nyttår.

Ingen av dem så brottsjøen som reiste seg foran baugen med en veldig kraft, slo over sjekta og trakk dem ubønnhørlig ned i det mørke dypet.

Inne på odden kjente den stivfrosne Matthea et stikk i underlivet. Noe varmt rant nedover lårene. Det var for tidlig, men vannet var gått. Den lille hadde det visst travelt.

Det var den siste dagen i dette århundret. Havet hadde slukt to menn i sin beste alder, og innen det nye århundret rant, var to farløse barn kommet til verden i Losvika …

1

Losvika, 1917

– Skal frøkna ha noe mer i dag? Handelsbetjenten lot blikket gli lystent nedover kroppen hennes, mens han strøk seg over håret som glinset av pomade. – Du vet, jeg har jo et og annet bak på lageret som du nok kunne ha interesse av … Han plystret megetsigende.

– Mange takk, Hans! Julie rev til seg varene: mel, sukker og stoppegarn, og stappet dem ned i kurven. Kinnene brant av sinne og skam. Hans var blitt så frekk det siste året. Det var akkurat som om han prøvde å sluke henne med blikket hver gang hun var innom landhandleriet.

Hun hektet kurven på armen og styrtet ut og ned trappa mens de lange, gylne flettene danset etter henne. Hun løp ut på brygga og hoppet ned i prammen. Det var så godt å komme seg vekk fra Hans! Bare fordi kroppen hennes hadde forandret seg litt fra i fjor sommer, trengte han vel ikke å være så innpåsliten.

Julie løste fortøyningen og rodde hjemover med seige tak. Det var sønnavind, så hun fikk fart på farkosten. På sjøen var hun aldri redd. Hun var vokst opp på og med vannet, hadde rodd ut og fisket i all slags vær og sørget for at de hadde mat, selv når pungen var tom. Moren og de to eldre brødrene hadde lært henne alt om havet, og hun kunne tyde vindretninger og strøm og dønninger som den reneste sjøulk. Faren hadde vært los, men hun hadde aldri møtt ham. Han gikk ned med lossjekta samme natt som hun kom til verden for over sytten år siden. Den natten både hun og Jon kom til verden

Hun måtte smile for seg selv. Jon var blitt født bare fire timer før henne. Men de fire timene dro han alltid fordel av. De hadde mer eller mindre vokst opp sammen, og han var hennes aller beste venn. Men i det siste var det kommet noe nytt over ham. Han var begynt å sjefe, og brukte sin posisjon som eldstemann til å bestemme. Han kjeftet over ting han ikke syntes passet seg for henne. Som å stupe fra skjærene, for eksempel. Eller seile om kapp med de andre guttene i sundet … Men hun fikk bare la ham bråke, hun bestemte nå uansett selv hva hun gjorde, og hvem hun pratet med.

Matthea sendte den yngste datteren et granskende blikk da hun var tilbake fra landhandleriet. Julie var blitt så pen i det siste. Den smidige og sterke kroppen hadde blitt ferm og kvinnelig, og det hjerteformede ansiktet bar farens rene trekk. Datteren var litt lavere enn moren, men de klare, blå øynene hadde hun arvet fra henne. Dessverre husket Matthea litt for godt hvordan det blikket kunne virke på menn. Hun kjente et stikk i hjertet. Som hun skulle ønske at hun hadde hatt Thorvald her nå. De to sønnene hadde begge reist til sjøs. Det gjorde nær sagt alle guttene her når de vokste til. Kjekke gutter var de blitt, men det var sjelden hun hørte noe fra dem. Det var krig i Europa, og postgangen var ganske tilfeldig. Lettelsen var derfor stor når det en sjelden gang dukket opp et livstegn fra en av dem. Hun hadde hørt historier om forholdene til sjøs, om torpedoer og skuddveksling, men hun prøvde å ikke tenke for mye på det. Hun hadde bekymringer nok i livet som det var. Det var heller ikke så lett å passe på en ung og viljesterk jente som Julie.

Hun hadde sett de lange blikkene Hans på butikken sendte datteren, og Matthea likte det ikke. Han hadde rykte på seg for litt av hvert når det gjaldt de unge jentene her ute på øyene. Hun visste om minst to farløse unger som gikk rundt med hans mørke farger. Taterblodet folk påsto at han hadde i årene, gjorde ham temperamentsfull, men han kunne også være svært sjarmerende. Bare han ikke la seg etter Julie også. Men hun visste jo at Julie var en fornuftig jente, dessuten passet nok Jon på henne. Enn så lenge …

– Kurven står på kjøkkenbenken, mor. Jeg løper bort og ser til sauene, sa Julie og føk ut. Vekk fra moren, som hadde fått et skeptisk uttrykk i ansiktet da Julie kom tilbake fra butikken. Hun mistenkte at det var Hans moren var bekymret for. Som om hun ville la seg smigre av en så ubehagelig fyr. Som om hun ville la seg smigre av noen i det hele tatt. Hun var ung og hadde livet foran seg. Aldri i verden om hun skulle gjøre noe hun ville angre på resten av livet.

Julie passerte det hvitmalte huset til Alette. De to enkene i Losvika – den høye og ranke Matthea og den lille, livlige Alette – var forblitt enker etter at mennene deres gikk ned den natten for sytten år siden. En og annen frier hadde det nok vært, men de var blitt grundig avvist. Aldri mer skulle de to sette sin lit til en mann. Mennene her ute var stort sett sjømenn eller døgenikter. Sjømenn gikk ned med båtene, noe de så smertelig hadde erfart, og hvem ville vel ha en døgenikt som drakk opp pengene og drev dank?

Det var bare begynnelsen av juni, og sauene beitet fortsatt på jordet her i vika. Når det nærmet seg sankthans, pleide de å binde sammen beina på søyer og lam og ro dem ut til en av de store øyene ved fyret. Der ute var det bra beite. Gresset på jordet holdt til de to kuene.

Julie sprang lettbeint på bare føtter. Selv om moren maste om at hun måtte huske at hun var blitt voksen, nektet hun å bruke strømper om sommeren. Ingenting var vel deiligere enn å kjenne varme svaberg under nakne fotsåler?

I dag hadde hun ikke tid til å beundre de små lammene som bykset rundt mødrene. Hun måtte helt ut på odden, der hun kunne være i fred. Hun hadde mye å tenke på.

Landhandleren selv, gamle Juelsen, hadde vært i butikken da hun kom dit i dag. Han hadde gitt henne et fristende tilbud, men hun måtte tenke litt på det før hun la det fram for moren.

Juelsen var enkemann, og hans eneste datter var gift og bodde nærmere byen. Han trengte noen som kunne ta husarbeidet og kanskje hjelpe til i butikken når det ble for mye for Hans. Juelsens hushjelper hadde en lei tendens til å slutte litt vel fort, men Julie håpet at det ville gå bedre med henne.

Hun burde egentlig ha reist inn til byen for å tjene alt i fjor sommer, siden hun var ferdig på skolen for lengst. Men hun var og ble yngstejenta, og moren ville gjerne ha henne hjemme litt til. Matthea trengte hjelp med dyrene, og selskap gjennom vinteren. Jon kom sannsynligvis til å reise til sjøs snart, og da ville også Alette trenge et par unge never som kunne ta i et tak. Men det hindret ikke Julie i å lengte etter noe annet: egne penger, et selvstendig liv, nye opplevelser …

Hvis hun takket ja til jobben, fikk hun i hvert fall noen kroner hun kunne bruke de få gangene de tok rutebåten inn til byen. Å vaske og koke for en gammel enkemann var kanskje ikke det mest spennende, men det var ikke så mange andre muligheter her ute. Neste sommer ville det derimot være annerledes, og det ønsket ikke Julie å gå glipp av!

På den andre siden av sundet holdt de nemlig på å bygge et stort, nytt hotell. Hvis alt gikk som det skulle, ville det stå ferdig neste vår. Og på et slikt hotell ville de trenge mye hjelp i sommermånedene når byfolkene strømmet til og det ble arrangert dans om kveldene. Kanskje det også ville bli holdt store selskaper om vinteren?

Julie så plutselig seg selv i nystrøket stuepikeuniform sammen med mange ukjente, spennende gjester. Det ville sikkert bli slitsomt, men hun var arbeidsom og ikke av de som klaget. Juelsen hadde visst investert noen kroner i hotellet og hadde lovet at han skulle legge inn et godt ord for henne. Men da gjaldt det å være her når sjansen bød seg.

Problemet med jobben hos Juelsen var Hans. Hun følte seg ikke trygg på ham. Men hun skulle nok takle ham, selv om hun hadde en mistanke om at han var en av grunnene til at hushjelpene sluttet så brått. Hun var sterk og rask og skulle nok smette unna fingrene hans hvis han kom for nær.

Julie satte seg på en stein med føttene i vannet og kikket ned på krabbene i tangen og en liten brennmanet som svømte forbi. Hun skulle legge det fram for moren på en ordentlig og fornuftig måte, slik at hun ikke godt kunne protestere.

Vannet var forbausende varmt så tidlig på sommeren. Julie så seg rundt. Ikke en båt å se noe sted … Raskt trakk hun kjolen og underkjolen over hodet og sto der i bare trøye og underbukse. Skulle hun ta av seg dem også? Moren ville bli rasende om hun kunne se henne, men det var jo ingen her som kunne sladre.

De tynne bomullsklærne havnet oppå kjolen, og hun akte seg ut i vannet og la på svøm med sikre tak uten å merke blikket til unggutten som sto på land og fulgte med.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

LOSBARNA finnes som papirbok og e-bok. Serien, som kom ut i 2011, er på 20 bøker.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

ANDRE BØKER AV DORTHE ERICHSEN:

SOMMERLAND

TJØME, SOMMEREN 1963

Popmusikken drønner ut av bilradioen, og lokale band spiller til dans på pensjonatene. Skjørtene stanser under knærne, og brylkrem er fortsatt på moten.

Venninnene Liv, Bibbi og Unni har planer og drømmer for fremtiden, men noen ganger skal det bare et tilfeldig møte til før alt blir snudd på hodet ...

Omslagsillustrasjon og design: Kjetil Nystuen og Ida Skjelbakken

Bli abonnent på SOMMERLAND og få den første boken gratis!

SOMMERLAND finnes som papirbok, e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

SETERLIV

Året er 1905. Mye skjer i Norge, men for Ingebjørg fra Svartlia går livet sin vante gang.

Så skjer det en tragedie som forandrer alt, og tilværelsen blir ikke lettere da hun oppdager at moren har holdt ting skjult for familien.

Samtidig håper den staute odelsgutten Tolleiv at Ingebjørg skal se hans vei. Hun, derimot, har bare øyne for den mystiske rallaren Elias, selv om mange advarer henne mot ham ...

Omslagsdesign: Aina Klingenberg. Omslagsillustrasjon: Eline Myklebust Madsen

SETERLIV finnes som papirbok, e-bok og lydbok. Serien, som kom ut i 2015, er på 28 bøker.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

(Foto: Guri Istad)

Dorthe Erichsen er oppvokst ved Hellefoss i Hokksund, men har bodd i Drammen siden 1987. Hun har en cand.mag. med historie, engelsk og media som hovedfag, og arbeider både som oversetter og forfatter. Sommerland er Dorthes tredje historiske romanserie. Historien om Losbarna, som også foregår på Tjøme, kom ut i 2011, og Seterliv, med handling fra Hallingdal, ble lansert i 2015.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.