GRATIS LESEUTDRAG FRA SETERLIV
Året er 1905. Mye skjer i Norge, men for Ingebjørg fra Svartlia går livet sin vante gang. Så skjer det en tragedie som forandrer alt, og tilværelsen blir ikke lettere da hun oppdager at moren har holdt ting skjult for familien. Samtidig håper den staute odelsgutten Tolleiv at Ingebjørg skal se hans vei. Hun, derimot, har bare øyne for den mystiske rallaren Elias, selv om mange advarer henne mot ham ...
Omslagsdesign: Aina Klingenberg Omslagsillustrasjon: Eline Myklebust Madsen
PROLOG
Hjertet hamret i brystet. Hun presset kinnet mot veggen i den trange kløften og trykket bylten mot kroppen, livredd for at den lille skulle lage lyd og røpe hvor de gjemte seg. Den ru steinflaten skrubbet mot huden, men hun brydde seg ikke om det, lot bare blikket stivt følge de to der ute på den andre siden av krattet.
Kvinnen rettet på det røde skautet og la hånda på armen til den storvokste karen. «Du vet hvilket sted jeg mener, Johan?»
«Ja, stupet ved den bratte fossen.» Mannen trakk seg i skjegget og så bekymret ut. «Er du nå sikker på dette, Karoline?»
«Helt sikker. Hun må bort. For godt.» Den lave kveldsola glimtet i de store øreringene.
«Hva hvis Karl får vite det?»
«Det gjør han ikke.» Kvinnens stemme fikk en ondskapsfull undertone. «Jeg holder munn om ditt, så holder du munn om mitt.»
«Og den lille?»
«Den lille er Karls.» Hun smilte og la til: «Karls og min.»
Mannen sa ikke mer, bare nikket alvorlig. De to trykket hverandre i hånda og forlot stedet i hver sin retning.
Hun ble stående som lammet, mens kvalmen skyllet gjennom kroppen. Karoline ville kvitte seg med henne. Mistanken hadde vært der en stund: kampesteinen som løsnet og rullet mot henne da hun kom med vannbøttene. Suppekjelen som nesten veltet over henne. Teltet som tok fyr. Det var åpenbart at Karoline ikke fant seg i ydmykelsene lenger. Hun ville ha Karl for seg selv. Og hun ville ha barnet – hennes barn.
1
Olavsgrenda, 15. februar 1905
Drengen løp så raskt han kunne over det snødekte tunet og hamret på den rødmalte døra. Han ventet ikke på svar, men rev døra opp og styrtet inn. «Dere må komme bort på Sørhaug! Nå!»
«Anton?» Ingebjørg Svartlia slapp suppesleiva og snudde seg så brått at den tykke, røde fletta dasket mot ryggen. De grønne øynene stirret forskrekket på ham. «Hva er det?»
«Det er Margit. Hun … hun …» Han hev etter pusten.
«Hva er det med mor?» spurte Ragnhild, som holdt på å dekke bordet. Hun var lavere og spinklere enn storesøsteren, og hadde blonde fletter og blå øyne. «Hva er det med mor?» gjentok hun engstelig.
«Margit er tatt av et snøras. På det bratte jordet.»
«Herregud! Lever hun?» Ingebjørgs hals snørte seg sammen.
«Jaaaa … Vi fikk gravd henne ut.» Anton nølte og la til: «Men Blakken er dau.»
«Hvordan kunne hun ta snarveien over jordet i dette mildværet!» Nils Svartlia vippet det vonde beinet over sengekanten og strøk seg panisk over de tynne, lyse fjonene.
«Hun står det vel over?» spurte Ingebjørg hest.
Anton så beklemt ut. «Ikke godt å si. Jeg …»
«Har dere sendt bud på doktoren?» Ragnhild var gråtkvalt.
«Nei, vi syntes ikke vi kunne det uten å spørre. Å få ham hit koster mange penger.»
«Klart du skal hente doktoren!» Nils Svartlia grep ytterjakka. «Ta Brunen. Seletøyet henger i stallen. Ingebjørg kan vise deg.»
«Det er ikke nødvendig.» Anton var allerede på vei ut. «Jeg klarer meg. Skynd dere bort!»
Det ble ikke sagt stort på den kilometerlange veien gjennom fjellgrenda. Lærsålene gled stadig på det isete underlaget, og det var umulig å gå særlig fort. Faren var blek og dradd i ansiktet. Beinet, som var blitt klemt under en tung tømmerstokk for to uker siden, var vondt å trå på. Og kjeppen han brukte rundt på gården, var ikke til stor hjelp på den glatte veien.
Halvor Sørhaug møtte dem på tunet og pekte mot den lave, brune kårstua. «Hun ligger inne hos mor. Kristi mente det var best slik,» sa han litt unnskyldende over skulderen. «Det er altfor mye ungeståk hos oss.»
Moren lå i senga i hjørnet. Gamlekona på Sørhaug, Oline, hadde løst opp fletta hennes, og det gråstripete håret, som en gang hadde vært like flammende rødt som Ingebjørgs, lå i en vifte rundt det oppskrubbede ansiktet.
Ragnhild styrtet fram og grep henne i hånda. «Mor, hvordan er det med deg?»
«Du kan ikke vente deg noe svar.» Olines ansikt var alvorstungt.
Faren haltet bort og satte seg på sengekanten ved siden av den hikstende Ragnhild. «Har hun ikke sagt noe?»
Kårkona ristet på hodet. «Ikke noe vettugt, nei. Fæle greier.»
«Margit min.» Nils strøk henne over pannen.
Ingebjørg kjente på vadmelsklærne. «Hun er jo klissvåt!»
«Klærne var fulle av snø da de bar henne inn,» sa Oline. «Jeg har ikke rukket å få dem av henne ennå.»
Ragnhild og Ingebjørg lirket jakka av moren, og sammen med faren fikk de trukket stakken forsiktig over hodet på henne. Kroppen var slapp og skalv av frost, så de lot ullundertøyet være på.
«Ta denne.» Oline rakte Ingebjørg en saueskinnsfell.
«Takk.» Hun pakket fellen godt rundt moren, mens Oline hengte de våte klærne på en knagg i taket i nærheten av varmen.
Det flammet opp i grua, og Ingebjørg og Ragnhild merket plutselig hvor hett det var i rommet. De rev av seg skaut og jakker, før de begge satte seg på sengekanten.
Ingebjørg betraktet det bleke ansiktet. «Jeg fatter det ikke,» sa hun mens hun strøk moren varlig på pannen. «Hvorfor tok hun ikke veien langs skogbrynet? Det er ikke første gang det går ras på det jordet.»
«Kanskje hun var så sliten at hun ikke orket tanken på å gå en meter ekstra?» Ragnhild klemte den slappe hånda. «Det er en lang omvei.»
Faren så fortvilet på døtrene. «Det er min skyld!»
«Din?» Ingebjørg så uforstående på ham. «Det kan du da ikke mene!»
«Hva slags kar er det som lar kjerringa dra på setra midtvinters for å hente fôr?»
«Hva skulle du gjort, da?» protesterte Ingebjørg. «Latt kyra sulte?»
«Det må de vel likevel nå. Fôret ligger i snøen sammen med Blakken og restene av sleden. Og her ligger Margit. Min kjære, kjære Margit.» Nils ble blank i øynene. «Hvorfor lot jeg henne dra? Det er jo arbeid for karfolk. Det er ikke …»
«Det der er dumsnakk,» avbrøt Ingebjørg. «Mor har hentet fôr fra høyløa på setra mange ganger før. Du kunne ikke vite at dette ville skje.»
«Og mor liker seg på fjellet,» istemte Ragnhild. «Hun ville opp dit. Ikke sant, mor?» Hun vendte seg mot moren, men det kom fremdeles ingen lyd over de bleke leppene.
«Jeg burde ha vært kar nok til å stanse henne.» Nils ga seg ikke.
«Jeg sa at jeg kunne hente fôret, men dere ville ikke høre på det øret,» skjøt Ingebjørg inn.
«Du er for ung til å dra opp i fjellet alene midt på vinteren. Mor og jeg var enige om det.» Faren så bestemt på datteren.
Ingebjørg svarte ikke. Hun var da voksen nok med sine tjue år. Selv Ragnhild, som var tre år yngre, var gammel nok til å håndtere hesten på egen hånd, også på vinterstid. Samtidig hadde det ingen hensikt å diskutere hva de burde ha gjort. Det eneste som telte, var at moren ble frisk igjen, tenkte Ingebjørg desperat.
Halvor Sørhaug kremtet bak dem. «Beklager at jeg tar opp dette nå, men hva skal vi gjøre med hestekadaveret?»
Nils så knapt på den andre mannen. «Jeg kan ordne med det senere.»
«Er det ikke bedre at jeg gjør det, Nils? Så slipper du å tenke på det?» Halvor så grunnende på ham. «De tar imot hestekjøtt på fengselet på Nes. Jeg tror de betaler greit også.»
«Mener du at de skal spise Blakken?» Tårene spratt fram i øynene på Ragnhild.
Faren klappet henne på armen. «Ikke ta sånn på vei, jenta mi. Halvor bare spurte.»
«Ja, det er ikke lett å bli kvitt en dau hest på denne tida av året.» Halvor Sørhaug var alvorlig. «Men hvis du vil, kan vi heller få fraktet den ut i skogen så villdyra og fuglene kan spise den.»
Faren så fra Halvor til Ragnhild og tilbake igjen. «Ta hesten og gjør det du mener er best.»
«Men skinnet vil du vel ha i det minste?»
Ragnhild hikstet høyt, og faren la armen beroligende på skulderen hennes, mens han så alvorlig på Halvor. «Nei, vi kan ikke bruke det. Ta alt sammen. Jeg er bare takknemlig for at du ordner opp.»
Halvor Sørhaug takket overstrømmende og forsvant ut, mens Oline korset seg og mumlet noe uhørlig. Ingebjørg syntes det hørtes ut som en bønn. Kårkona var nok blant dem som mente at det å spise hestekjøtt var en synd. Ingebjørg var ikke så opptatt av hva presten måtte mene, men Blakken hadde vært farens trofaste venn i mange år, både på tømmerkjøring og når han arbeidet som skysskar. På Svartlia var hestene nærmest for familiemedlemmer å regne, og man spiste bare ikke sine nærmeste. Når moren ble frisk igjen, ville hun være enig i farens avgjørelse, det var Ingebjørg overbevist om.
Doktor Åsen kneppet igjen veska med et alvorstungt uttrykk. «Hun har knekt flere ribbein. Nakken er ikke brukket, men hun har slått hodet kraftig, og at hun har blødd neseblod, er ikke noe godt tegn.»
«Tror du hun våkner snart?» Ragnhilds fletter hadde løsnet, og det lyse håret hang i tjafser, der hun satt på sengekanten og knuget morens hånd. Faren satt gråblek på en kubbestol ved siden av senga.
«Vanskelig å si. Hun bør ikke flyttes med det første.» Doktor Åsen skottet spørrende mot Oline.
Kårkona nikket alvorlig. «Selvfølgelig kan Margit bli her så lenge det er nødvendig.»
«Det må da være en medisin du kan gi henne?» spurte Ragnhild.
Doktoren ristet beklagende på hodet. «Nei, mot dette finnes det ingen medisin. Hvis Gud vil, står hun det over.»
«Og hvis Gud ikke vil?» spurte Ingebjørg med knekk i stemmen.
Doktoren svarte ikke noe på det, bare trakk på seg den tykke frakken. Så snudde han seg mot Ingebjørg og rakte henne en flaske. «Gi henne litt konjakk hvis hun har vondt. Og la gjerne faren din få en klunk også. Det tror jeg han vil ha godt av.»
Han tok farvel og forsvant ut til den grønnmalte spissleden. Det var flere pasienter som ventet.
«Har du et glass?» Ingebjørg så på Oline.
«I framskapet. Men jeg kan hente det.» Oline skyndte seg bort til det store møbelet og hentet et glass, som hun ga til Ingebjørg. Hun skjenket i et par fingerbredder og holdt det fram mot faren. «Her. Du hørte hva doktoren sa?»
Faren skulle til å protestere, men så tok han seg i det og helte i seg konjakken i én stor slurk.
Oline satte kaffekjelen på grua. «Jeg varmer litt på kaffen. Vi trenger en tår alle sammen, og litt å bite i.»
«Det er snilt av deg,» mumlet Ingebjørg. «Men jeg vet ikke om vi orker å spise …»
«Dere må ha i dere noe mat,» sa Oline bestemt og fant fram smør og lefsekling.
Lefseklingen var tynn og delikat, likevel kjentes det som å tygge papir. Ingebjørg kastet et stjålent blikk på faren og søsteren, og så at de også brukte kaffen til å skylle ned maten. Ingen av dem ønsket å fornærme Oline, men mat var det siste de tenkte på akkurat nå.
Plutselig kjente Ingebjørg det som om hun ikke fikk puste. Hun visste ikke om det skyldtes fortvilelsen eller rett og slett varmen fra bålet, blandet med dampen fra de våte vadmelsklærne som hang til tørk. Hun takket høflig for maten og skyndte seg ut på trammen og trakk inn den friske vinterlufta. Lyset fra kjøkkenvinduene i det flotte, nye våningshuset falt ut på tunet, og hun skimtet Kristi innenfor. Bondekona hadde minsten på armen mens hun rørte i en gryte på komfyren. Kristi var blitt tykkere rundt livet, tenkte hun. Hun ventet seg kanskje igjen? Fire unger var det blitt hittil. Eldstemann var bare sju.
Hun hørte Halvor Sørhaug og Anton snakke sammen bak låven. I det samme hørte hun sagelyder, og hun skjønte straks hva det betydde: De holdt på dele opp Blakken.
Kvalmen sto i halsen, og hun måtte svelge for ikke å kaste opp det lille hun hadde spist. Hun lente seg matt mot den ene stolpen og kikket opp mot den mørke himmelen. Burde hun be til Gud? Hun ba sjelden, for hun var ikke vant til det hjemmefra, selv om de hadde en bibel på Svartlia. Den sto i hylla ved siden av salmeboka og katekismen, men det var ikke ofte noen tok den fram. Foreldrene var ikke spesielt religiøse. De trodde på å leve et rettskaffent og arbeidsomt liv. Faren kjørte ofte skyss på søndagene, og moren var ikke så glad i store forsamlinger, så det var heller sjelden de gikk til gudstjeneste. Men en liten bønn kunne uansett ikke skade. Ingebjørg lukket øynene og prøvde å finne de rette ordene …
Hun slo øynene brått opp idet hun hørte stemmer inne fra kårstua. Farens beroligende, trøstende. Ragnhilds litt skingrende. Og morens. Stemmen var sprukken og tynn, men den var umiskjennelig hennes. Ingebjørg kjente at hun smilte, og stormet ivrig inn. «Er du våken, mor?»
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
SETERLIV finnes som papirbok, e-bok og lydbok.
Serien, som ble lansert i 2015, er på 28 bøker.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no
ANDRE BØKER AV DORTHE ERICHSEN:
SOMMERLAND
TJØME, SOMMEREN 1963
Popmusikken drønner ut av bilradioen, og lokale band spiller til dans på pensjonatene. Skjørtene stanser under knærne, og brylkrem er fortsatt på moten. Venninnene Liv, Bibbi og Unni har planer og drømmer for fremtiden, men noen ganger skal det bare et tilfeldig møte til før alt blir snudd på hodet ...
Omslagsillustrasjon og design: Kjetil Nystuen og Ida Skjelbakken
BLI ABONNENT OG FÅ DEN FØRSTE BOKEN GRATIS!