GRATIS LESEUTDRAG FRA SOMMERLAND!

KAPITTEL 1

Tjøme, slutten av mai 1963

Come on let’s twist again like we did last summer

Yeah, let’s twist again, like we did last year …

Bjørn Larsen skrudde bilradioen på full guffe. Prøvesendingene på den nye svenske kanalen P3 var virkelig andre boller enn den traurige norske rikskringkastingen, tenkte han begeistret. For hva sendte NRK om morgenen? Jo, det var nyheter og andakt. Svenskene, derimot, svingte opp med selveste Chubby Checker for morgentrøtte lyttere. Han nikket i takt med musikken, nøt å sitte alene i bilen og høre på det han ville. For selv om han var dypt takknemlig for at tante Ruth og onkel Alfred hadde åpnet hjemmet for ham, var det ikke fritt for at de to innimellom kunne gå en stakkar grundig på nervene. Særlig om kveldene, da han foreløpig var mer eller mindre prisgitt deres selskap.

            Noe fjernsynsapparat var ennå ikke kommet på plass i den rene og ryddige stua, og radiokabinettet var det tanten og onkelen som styrte. Det gikk først og fremst i nyheter og værmelding, og ville de ha underholdning, skrudde de over på kortbølgesendingene til Fiskeriradioen. Der lyttet de ivrig til de hakkete samtalene mellom sjøfolk og familien deres, og råket de til å gjenkjenne noen av stemmene, ja, da sto stemningen i taket.

            Bjørn fattet ikke denne interessen for å snoke i folks privatliv. Var det noe han hadde fått nok av i livet, så var det sladder og bakvaskelser. Så når tanten og onkelen benket seg ved Sølvsuperen om kvelden og vred på de gule knottene for å stille nysgjerrigheten, søkte han seg opp på rommet sitt i andre etasje. Der slengte han seg på senga og lyttet til transistorradioen han heldigvis hadde hatt vett til å ta med seg da han flyttet hit. Og med de gode lytterforholdene her ute, var det bare å dreie på bølgevenderen og finne en utenlandsk stasjon som spilte musikk. Favoritten var selvfølgelig Radio Lux, som sendte på mellombølgen, men FM-sendingene til Sveriges Radio begynte å bli en god nummer to.

Do you remember when things were really hummin’?

Yeah, let’s twist again, twistin’ time is here.

De raske rytmene fikk det til å krible i føttene, og han kjente en brå lengsel etter et annet liv. Tenk å kunne slentre inn i et fullt danselokale med ei halv ei på lomma, kikke på de lørdagsfine jentene og tenne seg en røyk. Ta noen lange drag og la blikket vandre mens han bestemte seg for hvem han skulle by opp først, trygg på at ingen ville avvise ham. For var han kanskje ikke den beste danseren av dem alle? Ham jentene flokket seg rundt?

            Dansen var det aller beste ved festen. Når han danset, glemte han alt annet. Han trengte ikke tenke, kroppen visste alltid hva neste steg måtte bli, uansett hvor heftige rytmene var. På dansegulvet trådte han aldri feil. Og når festen gikk mot slutten, var det nok av jenter som gjerne ville la de smektende rytmene fortsette lenge etter at musikken var slutt, men han hadde alltid passet seg for den langsomme valsen. Forlokkende som den var, innebar den også fare, og det gjaldt å velge dansepartner med omhu.

            Mange jenter var bare ute etter en forsørger, mens andre jenter ikke var til å stole på, og flørtet med hvert mannebein de møtte. Slikt ble det bare ulykke av. Og han visste altfor godt at mennesker i ulykkelige forhold sakte, men sikkert, brøt hverandre ned.

            Det var derfor han hadde ventet så lenge før han bød opp til den dansen.

            Hun og han, sammen for alltid. Ingenting kunne ødelegge det. Trodde han.

            En skygge gled over ansiktet. Dansen hadde tatt en brå slutt, og han hadde holdt seg unna alt som minnet om et dansegulv siden.

            Det som er gjort, kan ikke gjøres ugjort. Bjørn hadde gjentatt det gang på gang når han anklaget seg selv for de dumme valgene han hadde tatt. Det var fånyttes å begrave seg i det som hadde vært. Nå måtte han se framover og ta vare på den nye sjansen han hadde fått. Glede seg over at noen fortsatt hadde tro på ham.

            Han rullet ned bilvinduet og trakk inn den rene, friske sjølufta. Våren hadde vært usedvanlig våt, og det hadde stort sett silregnet siden han kom flyttende, men i går kveld hadde en frisk sønnavind feid inn fra havet og blåst de mørke skyene innover mot fastlandet.

            Vinden var løyet i løpet av natta, og da han kom ut til Akvariet på Verdens Ende for en halvtime siden, hadde det vært så vakkert at han parkerte bilen og tok seg en røyk på brygga. Det var havblikk, og han var blitt stående og stirre ut mot fyret med de røde og hvite stripene, som glødet i morgensolas varme, oppløftende stråler. Det var fortsatt tidlig på dagen, og de eneste lydene var mekringen til geitene oppe i dyreparken og dunkingen fra motoren til en fiskeskøyte utenfor de store holmene.

            Verdens Ende.

            Det var noe vakkert, men også skremmende, ved landskapet. Når han sto slik, ble det så tydelig hvor han selv befant seg i livet. Det gamle og kjente lå bak ham. Foran ventet et åpent hav av muligheter. Det gjaldt bare å sette riktig kurs denne gangen.

            Bjørn lente seg tilbake i skaisetet og tenkte at tross alt var han heldig. Hva ville ikke kameratene hjemme ha gitt for å befinne seg i hans velbrukte tennissko, der han satt godt plassert bak rattet i en sjøgrønn Ford Anglia 105 E, 1961-modell? En bil han tidligere bare kunne ha drømt om få kjøre på lovlig vis.

            Den smale, asfalterte veien lå stille og folketom. De fastboende som skulle på arbeid, hadde for lengst tatt morgenbussen i retning av byen, barna var på skolen, og det var for tidlig for husmødrene å dra ut og handle. Han kjente det rykke i høyrefoten, trykket gassen lenger inn. Skulle han noen gang teste hva kjerra var god for, var dette det perfekte tidspunkt.

            Let’s Twist Again var ferdigspilt, og programlederen sa noe om at nå la svenske artister snart ut på sommerturné i folkeparkene igjen. Jaha, da var det vel Anita Lindblom med Sånt är livet som sto for tur? Han fattet ikke hvorfor radioen alltid valgte å spille den dårlige, svenske versjonen, i stedet for You Can Have Her, som originalen het. Den var fortsatt en sviske, men Roy Hamilton hadde i det minste soul i stemmen.

            Blikket gled mot en ung kvinne som kom syklende ut fra en sidevei lenger framme. Hun hadde kort, askeblondt hår, blå jakke og lyst skjørt som blafret rundt de slanke leggene, og hun tråkket av gårde i stor fart. Han lettet på gassen, forventet at hun skulle sakke av og slippe ham forbi, men hun vred ikke engang på nakken i hans retning. Bare la seg rett ut i veien uten tanke på annen trafikk.

            «Helvete!» Han tråkket bremsen i bånn og fortsatte å lire av seg de styggeste forbannelser mens han desperat prøvde å styre unna den vimsete syklisten.

Et halvt minutt tidligere

Liv Lunde kastet et blikk på det forniklede armbåndsuret med smal, hvit lærreim. Halv ni. Fremdeles en halvtime igjen til legekontorets åpningstid. Hvis hun skyndte seg, kunne hun fortsatt rekke å sitte pent og prydelig bak skranken i god tid før den første pasienten dukket opp.

            Huff, at hun skulle forsove seg! Intensjonene hadde vært de beste, men det hjalp lite å stille vekkerklokka på riktig tid når hun glemte å trekke den opp. Nå var det ikke bare hennes skyld at hun glemte det da, tenkte hun mens et lykkelig smil kruset rundt munnvikene.

            Det var blitt sent i går, veldig sent …

            Tuuut! Tuuut! Tuuuuut!

            Det skingrende bilhornet rykket henne tilbake til virkeligheten.

            Hun gispet vettskremt og vred på styret i et forsøk på å komme seg unna den sjøgrønne bilen som skrenset mot henne. I redselen oppfattet hun et glimt av en fører som vred panikkslagent på rattet, så mistet hun balansen, sykkelen vinglet, forhjulet gled på noe løsgrus på asfalten, og i neste sekund lå hun i gresset på den andre siden av veien. Bak henne hvinte det i bremser, rett etter smalt det i metall mot stein og singlet i glass.

            Liv ble liggende i noen sekunder, kjente etter hvordan luftseilasen hadde gått. Hun konstaterte raskt at hun hadde vært heldig. Ingenting var brukket, og hun hadde ikke slått hodet. Men det sved i et skrubbsår på det ene kneet, og da hun løftet hånda, så hun at den var full av jord.

            Fortumlet prøvde hun å summe seg og forstå hva som egentlig var skjedd. Alt hadde gått så fort! Det ene øyeblikket syklet hun ut i veien, i det neste lå hun her. Hvordan kunne hun ha unngått å se eller høre bilen? Hun kom seg på beina og glodde mot kjøretøyet, som sto med den ene forskjermen trykt mot en stor stein på motsatt side av veien. Hvordan var det egentlig gått med føreren? Og hadde han noen passasjerer? En iskald frykt bredte seg langs ryggraden mens hun tenkte på historier hun hadde hørt om mennesker som var blitt slengt i frontruta og stygt skadet. Hun trakk pusten, visste hun burde gå bort, men føttene var som limt fast i bakken. Og så, etter noe som virket som en evighet, slo døra på førersiden opp. Hun hørte musikk fra en bilradio, gjenkjente vagt melodien til Sånt är livet. Så ble musikken slått av, og en ung mann kom til syne.

            Det virket som han hadde vært alene i bilen, og heldigvis virket han fullstendig uskadd, konstaterte Liv lettet. Hun betraktet ham nysgjerrig og glemte helt at kroppen verket både her og der etter det stygge fallet. Han så ut til å være på hennes egen alder, i begynnelsen av tjueåra, høy og bredskuldret. Det mørke håret var kjemmet i en forseggjort sleik, og under den svarte skinnjakka skimtet hun en hvit trøye som satt stramt over brystmusklene. Olabuksa hadde oppbrett over et par velbrukte tennissko.

            Hun hadde aldri sett ham før. Det var hun sikker på. For en fyr med hans utseende glemte man ikke. Den fine bilen til tross framsto han ganske annerledes enn de vanlige, brautende pappaguttene som inntok øyene når sommeren nærmet seg. Skulle hun beskrevet ham, ville hun sagt at han så nøyaktig ut som et av gjengmedlemmene i West Side Story, filmen hun hadde rukket å se hele tre ganger siden den kom til Norge sist høst.

            Han var med andre ord utrolig flott å se på, men han var også temmelig forbannet. Det så hun av det iltre kroppsspråket da han kom mot henne.

            «Herregud, menneske! Kan du ikke de mest elementære trafikkreglene?» Han stanset et par meter unna. De mørke øynene lynte mot henne.

            Lettelsen over at han ikke var skadet, flommet gjennom kroppen, men samtidig våknet raseriet. Hvem trodde han at han var som snakket slik til henne? Hun rettet skuldrene og stirret trassig på ham. «Sier du at dette er min skyld?!»

            «Det er i hvert fall ikke min.» Han rykket til og stakk hendene i lommene på olabuksa, som om han måtte tvinge seg til å stå rolig. «Du må da for svarte klare å se deg for!»

            «Selvfølgelig så jeg meg for!» Liv visste innerst inne at det ikke var sant, men oppførselen hans fikk henne til å reise bust. I stedet for å kjefte burde han ha spurt hvordan det var gått med henne. «Tror du jeg er helt idiot?»

            «Du oppførte deg i hvert fall idiotisk.» Han så foraktelig på henne. «Du bremset ikke engang før du vinglet hodeløst ut i veien, di skrullete kjerring!»

            «Hva kalte du meg?» Liv måpte. En ting var å bli kalt skrullete, men kjerring? Hvordan kunne han si det, så han ikke at hun bare var tjueen år? Hun rensket halsen. «Våger du å gjenta det der?»

            Han stirret sint tilbake på henne, men så var det som om han med ett våknet til.

            Hele kroppen stivnet, og ansiktet falt liksom sammen for øynene på henne.

Di skrullete kjerring. Hadde han virkelig kalt henne det? Bjørn kjente skamrødmen brenne i kinnene. Hun var så langt fra en skrullete kjerring som det gikk an å komme. Det var bare det at han var blitt så eitrende forbannet, og ikke minst redd! Og da hun prøvde å skyve skylden over på ham, ja, da gikk det i svart for ham. Men det var urettferdig av ham, for han hadde vært uvøren.

            Han trakk pusten dypt, forsøkte å roe ned sitt opprørte indre. «Unnskyld, jeg var … ute av meg.»

            «Tydeligvis.» Hun så oppfordrende på ham.

            Han skjønte at hun forventet ytterligere unnskyldninger, men han orket ikke å rote seg inn i omstendelige forklaringer. At han hadde vært ute av seg, fikk være mer enn nok. I stedet tok han et skritt fram, men stanset da hun rygget unna. Herregud, hun var vel ikke redd ham? Han svelget, prøvde å roe stemmen. «Hvordan gikk det? Slo du deg?»

            «Det kunne ha gått verre. Noen blåmerker får jeg nok.» Hun skar en grimase, mens hun gned seg på albuen. «Og så har jeg visst et skrubbsår på kneet.»

            «Uff, det høres ikke godt ut.» Han kikket ned mot de lange, velformede leggene i flate sommersko. Kneet var dekket av skjørtekanten, men han så at den ene strømpen hadde en bred, blodig raknestripe. «Trenger du plaster? Jeg har førstehjelpsskrin i bilen.»

            «Nei, det er bare overfladisk. Jeg … jeg setter på et plaster senere.» Med ett lyste hun av dårlig samvittighet, visste nok innerst inne at hun hadde vært uoppmerksom. «Synd med bilen din. Er den veldig ødelagt?»

            «Det er bare den ene forskjermen. Det ser jeg på etterpå. La meg ordne med sykkelen din først.» Han løftet opp den svartlakkerte damesykkelen som lå i veibanen, merket seg at den var velbrukt og hadde solide ballongdekk, før han ristet på den for å sjekke om noe skranglet. «Den virker helt i orden.»

            «Ja, den gamle skrabben tåler en støyt.» Hun grep tak i styret og nappet det ut av hendene på ham. «Gå og undersøk skadene på forskjermen, du.»

            Hun virket så bestemt at Bjørn ikke våget å protestere, men snudde og gikk tilbake til bilen. Han hadde fått bremset ned kraftig før han traff steinen, så skaden var begrenset til en ødelagt frontlykt og en bulk på utsiden av skjermen. Det var slett ikke ille, men han grudde seg til å komme hjem. Tante Ruth og onkel Alfred hadde vist ham stor tillit. Hva ville de si til dette?

            Han smugtittet på jenta, som akkurat bøyde seg mot kjedekassa for å kontrollere at kjedet ikke hadde løsnet. Hun hadde gressrusk i håret, og skjørtet hadde noen striper av jord, men til tross for at hun sikkert hadde vondt i kneet, var bevegelsene raske og smidige.

            Hun var sikkert flink i alt som het gym, og antakelig var hun god til å danse også. Han lot blikket dvele ved de smekre beina, så dem for seg under susende skjørter på dansegulvet i heftig twist.

            Hun var definitivt pen. Store blå øyne, hjerteformet ansikt og svanehals. Hadde han kunnet tillate seg å tenke på jenter, ville han ha sagt at hun var hans type. Halsen føltes med ett knusktørr. Han kremtet og så på henne. «Trenger du fortsatt ikke hjelp?»

            «Nei takk.» Hun la den lyse håndveska på plass i kurven på styret. Den måtte ha falt ut da hun veltet. Så nølte hun, som om noe plaget henne. «Jeg … jeg er lei for det med bilen din.»

            «Den er ikke min.» Han rev blikket vekk fra den smale midjen, rettet skuldrene og tok på seg et karslig, likegyldig uttrykk. «Den tilhører onkelen min.»

            «Å.» Øynene videt seg forferdet ut. «Blir han veldig sint, tror du?»

            «Det vet jeg ikke,» svarte Bjørn oppriktig. «Det er første gang jeg bulker bilen hans. Men jeg regner med at han ikke jubler, for å si det sånn.»

            «Blir det dyrt?» Hun hørtes engstelig ut, som om hun var redd for at han skulle kreve henne for noe. «Har han forsikring?»

            «Det har han nok, men jeg tenker vi ordner det uten. Egenandelen er så høy likevel.» Han kunne ikke si sannheten, at det siste han ønsket var å melde fra om dette uhellet til noen. «Lykta må byttes, og bulken rettes ut og lakkes. Jeg har med andre ord ingen fritidsproblemer framover.»

            «Du?» Hun kikket uforstående på ham. «Bilen må vel på verksted?»

            «Onkel Alfred driver bilverksted. Inne ved Kjøpmannskjær.» Han holdt fram nevene, viste henne oljeflekkene som ikke gikk vekk samme hvor mye han skrubbet. «Og som du ser av sørgerendene under neglene, jobber jeg også der.»

            «Å?» Hun sperret opp øynene. «Er du nevøen til Alfred Berg?»

            «Ja. Han er min inngiftede onkel. Tante Ruth er søsteren til moren min. Kjenner du dem?» Han smilte skjevt da han innså hvor tåpelig spørsmålet var. «Det gjør du selvfølgelig. På små steder kjenner alle hverandre. Jeg heter Bjørn Larsen, forresten. Hva heter du?»

            «Liv Lunde.» Hun smilte, men kastet i det samme et urolig blikk på armbåndsuret. «Beklager, men jeg må nesten komme meg videre. Jeg skulle ha vært på jobb. Jeg … jeg forsov meg i morges.»

            «Jeg kan kjøre deg,» tilbød han. «Kan du ikke bare stikke hjemom med sykkelen først?»

            «Hjemom?» Hun så ut som et spørsmålstegn.

            «Ja, det er ikke plass til noen sykkel i bilen.» Han pekte mot veien hun var kommet ut fra. «Bor du ikke rett borti der?»

            Hun fikk noe vaktsomt i blikket, svarte ikke på det han spurte om. «Det … det går bra. Jeg jobber på legekontoret i sentrum. Det tar bare ti minutter å sykle dit.»

            «Er du sikker? Jeg er ikke farlig, hvis du tror det.»

            «Nei, nei, jeg tror da ikke det.» Hun hadde foten på pedalen allerede, ville ikke møte blikket hans. «Men nå må jeg dra. Jeg er sent ute.»

            Hun svingte seg opp på sykkelen og tråkket i vei uten å si adjø.

            Det var da voldsomt til hastverk! Hadde han sagt noe galt? Var det derfor hun dro så brått? Bjørn så forvirret etter henne til hun forsvant rundt svingen. Da han gikk for å ta en ekstra titt på bilen, ristet han på hodet for seg selv. Jenter var virkelig umulige å forstå seg på innimellom.

Det virket nok merkelig å dra så brått, tenkte Liv mens hun syklet så fort hun kunne innover mot sentrum. Men hun hadde ikke lyst til å svare på flere spørsmål. Denne ukjente fyren, Bjørn Larsen, trengte ikke å vite at hun egentlig bodde på Hvasser. Hadde hun fortalt det, ville han garantert ha spurt hva hun gjorde langt ut mot Verdens Ende så tidlig på morgenen. Og var det én ting han ikke hadde noe med, så var det virkelig det.

            Ingen hadde noe med det. Ikke ennå.

            Hun tråkket fortere, la seg godt inn til siden idet en øybuss kom kjørende i motsatt kjørefelt, merket at hun var blitt mer skremt enn hun først trodde. Kneet sved, og hun håpet strømpen ikke grodde helt fast før hun kom på jobb og fikk renset såret.

           Tankene sirklet tilbake til uhellet, som kunne ha endt så mye verre.

            Han hadde vært veldig forbannet til å begynne med, skjelte henne ut.

Og hun hadde ikke vært stort bedre. Hun hadde gitt ham skylden, selv om hun visste at det var mye sant i det han sa. Hun hadde vært åndsfraværende, hadde hatt tankene alle andre steder enn på veien. Hadde hun bremset ned og sett seg for, ville hun oppdaget bilen som kom i stor fart. Da ville hun ha ventet og latt ham kjøre forbi, og sammenstøtet ville ha vært unngått.

            Det var sjokket som fikk dem begge til å reagere så urimelig, men i motsetning til henne, hadde denne Bjørn i det minste beklaget oppførselen sin. Liv kjente at hun ble flau over seg selv. Hun hadde vært så opptatt av å rekke jobben, at hun glemte alt som het høflighet. Hvis hun traff på ham igjen, fikk hun be om unnskyldning.

            Nevøen til Alfred Berg? funderte hun mens hun svingte unna et hull i veien. Hvordan kunne det ha seg at hun ikke hadde hørt om ham allerede? Det skjedde ikke så mye her på øyene før feriegjestene kom, og når pasientene satt på venterommet hos legen, var det ikke fritt for at det ble sladret dem imellom. Han kunne ikke ha vært her lenge, fastslo hun. For at det barnløse ekteparet Ruth og Alfred Berg – ildsjeler i den lokale IOGT-losjen – hadde en nevø som liknet en amerikansk filmstjerne, var noe som absolutt ikke ville ha gått ubemerket hen.

            Kanskje Unni visste noe om ham? funderte hun, mens hun kikket seg over skulderen og svingte inn til venstre før bensinstasjonen. Venninnen arbeidet i frisersalongen rett ved kirken og var en av dem som hørte nytt først. Når kundene slappet av i stolen med røyk og kaffekopp mens Unni rullet opp håret deres, satt tungebåndet som regel ganske løst. Det var utrolig hvilke historier folk delte mens de fikk stelt håret, og selv om Unni prøvde å være diskré, var det som regel ikke vanskelig å pumpe henne.

            Jo, hun skulle absolutt stikke innom Unni i spisepausen, tenkte hun mens hun lente sykkelen mot bakveggen til legekontoret og skyndte seg inn.

            «Så der er du endelig, frøken Lunde.» Fru Gran kom farende i samme øyeblikk hun hørte kneppet i bakdøra. «Jeg begynte å lure på om du var syk.»

            «God dag, fru Gran. Beklager at jeg kommer for sent. Jeg … jeg veltet med sykkelen.» Liv pekte på skrubbsåret og det gapende hullet i nylonstrømpen. «Jeg skal bare rense det og ta på ny strømpe før jeg får på meg ermeforkleet.»

            «Veltet?» Fru Gran så bestyrtet på henne. «Hvordan klarte du det?»

            «Det … det var noe grus på asfalten.» Det var ikke direkte usant og fikk holde. Liv orket ikke å forklare hele forløpet, for da ville fru Gran bare spørre hvor det skjedde, og hva i all verden hun gjorde der tidlig på morgenen. «Jeg skal være rask.»

            «Det går bra. Jeg tar skranken så lenge.» Fru Gran sendte kneet hennes et medfølende blikk. «Ta på litt jod også, du vet aldri hva slags bakterier som fins i jorden.»

            «Ja, det har jeg tenkt.» Liv skyndte seg inn på toalettet, der hun kunne stelle seg i fred før hun gikk ut til pasientene. Hun hadde vært heldig som slapp unna med et skrubbsår på kneet og en ødelagt nylonstrømpe, tenkte hun, og åpnet medisinskapet på veggen for å hente desinfiseringsmiddel og forbindingssaker.

            Mens hun løsnet den ødelagte strømpen fra hofteholderen og vasket såret, skjente hun på seg selv. At hun kunne være så uforsiktig! Hun dryppet jod i såret og krympet seg da det begynte å svi, men innerst inne følte hun at hun fortjente at det sved. Hun måtte slutte å være så slumsete, bare fordi hodet var fylt av søte drømmer.

            Raskt strakte hun hånda ned i veska for å ta opp strømpepakka som lå der. Fingrene kom borti det lille etuiet til pessaret hun alltid hadde med seg, og den dårlige samvittigheten vellet opp. Hun skulle ha sagt noe til ham. Latt ham vite at hun i stundens hete hadde glemt å sette det inn. Men da hun kom på det, var det allerede for sent.

Første bok i Sommerland kommer 16. april.

Tegn abonnement på serien her og få første bok gratis!

Dorthe Erichsen er oppvokst ved Hellefoss i Hokksund, men har bodd i Drammen siden 1987. Hun har en cand.mag. med historie, engelsk og media som hovedfag, og arbeider både som oversetter og forfatter. Sommerland er Dorthes tredje historiske romanserie. Historien om Losbarna, som også foregår på Tjøme, kom ut i 2011, og Seterliv, med handling fra Hallingdal, ble lansert i 2015.