GRATIS LESEUTDRAG FRA MØRKETID!

Familien Henriksen fra Bekkelaget i Oslo er en vanlig familie som lever i en uvanlig tid. Journalistfaren Frode, den hjemmeværende Marianne og de tre halvvoksne barna tar ulike valg som får store konsekvenser både under og etter krigen. Derfor blir ikke 9. april bare en skjebnedag for Norge, men også en skjebnedag for familien Henriksen. Etter denne dagen blir ingenting som før.

Illustrasjon og omslagsdesign: Kjetil Nystuen

PROLOG

Berlin, mai 1939

Frode Henriksen merket hvordan stemningen smittet over på ham selv allerede en god stund før det var noe mer å se, annet enn den enorme menneskemengden som var presset sammen til en tett mur på begge sider av den store paradegaten Unter den Linden i Berlin. Han så jublende og spente ansikter på alle kanter. Det sydet og kokte rundt ham, og underlig nok hersket det en slags pinlig orden i kaoset. Kanskje var det på grunn av den tette lenken med uniformerte skikkelser som skilte massene fra den tomme gaten.

Brune uniformer. Sterke, bestemte ansikter. Symbolet på det nye Tyskland som Aftenposten hadde sendt ham hit ned for å skrive om.

Og midt i menneskehavet åpnet det seg altså en bred og folketom gate der det foreløpig ikke skjedde noen verdens ting.

Så hvorfor fikk han da denne merkelige følelsen av at noe stort var på gang? Den startet som en slags uforklarlig, nesten kilende klump nederst i magen. En slags murrende, udefinerbar uro, som mot hans vilje spredde seg i hele kroppen og fikk huden til å nuppe seg.

 – Temmelig spesiell stemning her, bemerket han til fotografen, Henrik Larsen, som også var med på reportasjereisen. Han prøvde å gjøre stemmen så rolig og tørr som mulig, likevel klarte han ikke å holde den helt stødig. Da han straks etter måtte gjenta ordene med større kraft for at Larsen skulle høre dem i alt ståket, ble den skjelvende undertonen enda tydeligere, selv om dette ikke var annet enn et tilfeldig avbrekk etter en kort og temmelig hektisk rundtur i det nye Tyskland. Orden og intens travelhet hersket overalt, og det var et uvant innslag av uniformer i gatebildene. Sannelig hadde landet endret seg siden han var her nede for en del år tilbake for å skrive om depresjonens Tyskland.

Larsen bare nikket, uten å si noe. Han var intenst opptatt av kameraet sitt, prøvde å fange inn stemningen, menneskene, og å finne en god vinkling for det som snart skulle skje der ute på paradegaten.

Var det halvliteren med godt tysk øl som Frode nettopp hadde nytt mens de slo i hjel de siste timene før avreisen ut til flyplassen, som ga ham denne ruslignende følelsen? Nei, dette var noe langt mer, og helt annerledes, enn en vanlig beruselse. Det var følelsen av et underlig, altoppslukende fellesskap, en slags enhet som han uforvarende ble lukket inn i, til tross for at han var her som en utenforstående observatør. Han var en objektiv journalist som skulle se og lytte, for senere å formidle noe av dette nye som skjedde her i Tyskland, til norske lesere.

Det var allerede for sent, han klarte ikke å være bare objektiv lenger. Stemningen fra folkemengden smittet over på ham, så det sitret i hele kroppen. Han var … Ja, begeistret var ordet. Nesten motvillig måtte han innrømme det for seg selv, enda så meningsløst det lød. For alle andre rundt dem var det annerledes. Tyskerne var en levende del av dette.

Endelig skjedde det visst noe der fremme. En rekke med uniformerte ryttere nærmet seg i skrittgang. De dekket hele gatebredden, et tegn på at folk fremdeles måtte holde seg bak de brune uniformene.

Tyskland var blitt brunt. Brunt og begeistret. Dette var noe av det spesielle Frode måtte få leserne til å forstå. Alt var så annerledes enn hjemme i det grå og trauste Norge.

Nå skyllet det en slags bølge over de oppmøtte, og med ett ble det dørgende stille rundt de to nordmennene.

Og så, en bil uten tak, en ny og skinnende blank, svart Mercedes som gled av sted knappe tyve meter bak rytterne. En tynn og ikke så veldig stor skikkelse som sto oppreist bak i bilen og strakte ut armen i en stram hilsen til alle de fremmøtte. En mørk bart i det bleke ansiktet.

Lysebrun skjorte, brune bukser, deler av en slags uniform kanskje. Men på langt nær så prangende som de medaljebehengte uniformsjakkene til enkelte av offiserene som kunne skimtes både i bilkortesjen bak den åpne bilen og innimellom i folkemengden rundt dem.

En av offiserene sto forresten ganske nær de to norske journalistene, og Frode merket at blikket hans streifet dem noen ganger og ble hengende en stund, som om han var nysgjerrig på hva de holdt på med.

Nå kokte det i folkemengden. Ropene ble mer samstemte og taktfaste, et ord ble tydeligere etter hvert, et enkelt navn som ble gjentatt og gjentatt. Det var suggererende, og Frode ble så revet med at det bare var så vidt han klarte å holde seg fra å stemme i.

Hadde Larsen det på samme måte? Frode følte seg brydd og unnlot å spørre.

Etterpå var det som om noe av luften gikk ut av ballongen. Kortesjen var borte, gaten ble åpnet, trafikken fortsatte som før. Frode kjente seg tom og litt forvirret mens han prøvde å analysere for seg selv: Hva var det egentlig som nettopp hadde skjedd? Hvorfor denne altoppslukende begeistringen for én enkelt mann?

Og så forvandlet bildet seg tilbake til en vanlig og travel storby, men likevel annerledes enn alle de andre, for noe av den særegne begeistringen hang fremdeles igjen i de fremmede ansiktene rundt ham.

– Så dere er nordmenn? Journalister kanskje?

Frode snudde seg mot den ukjente stemmen og ble forundret da han oppdaget at det var den tyske offiseren som hadde henvendt seg til dem på deres eget språk.

– De snakker norsk? glapp det ut av ham før han rakk å tenke seg om. Offiseren kunne være i begynnelsen av førtiårene kanskje, og han var mørkhåret under den plettfrie uniformsluen. De gråblå øynene målte Frode opp og ned. Så smilte han, et ulvesmil som virket både sjarmerende og farlig på en gang.

– Major Ernst Hildicht til tjeneste, svarte han med et lett bukk mens han slo hælene sammen. Majoren var omtrent jevnhøy med Frode. Skikkelsen var kraftig, og en begynnende mage røpet at han gjerne tok for seg av bordets gleder.

Larsen var i ferd med å pakke ned kameraet. Det var på tide å begi seg av sted til flyplassen, så det å innlede en samtale med en tilfeldig tysk offiser akkurat nå var ikke noe Frode følte særlig behov for. Stemningen fra det underlige opptrinnet de nettopp hadde vært vitne til, satt fremdeles i ham, og   han ville helst prøve å skrible ned noen linjer før den gikk helt ut av kroppen.

En inngrodd høflighet tvang ham til å besvare presentasjonen. Jo, det stemte at de var norske pressefolk. Avisen deres het forresten Aftenposten og ble gitt ut i Oslo, hovedstaden.

– Jeg har vært på ferie i Norwegen flere ganger, svarte majoren. Aksenten hans var tydeligere nå. – Jeg skal dit i sommer også. Vakkert land. Sehr freundliche folk, særlig når man kan litt av språket. Kanskje møtes vi der en gang. Hvem vet?

Tyskeren bukket lett igjen, snudde på hælen og gikk. Frode pustet lettere og kastet et kjapt blikk på klokken.

Den tyske offiseren var allerede forsvunnet.

Møtes igjen? Noe slikt kom aldri til å skje. Og straks etter hadde Frode glemt hele mannen.

I bydelen Bergedorf, i utkanten av Hamburg

– Hva er det dere gjør? David! Rakel Rubinstein ropte ut i fortvilelse.

De fire uniformerte mennene som hadde kommet for å hente ektemannen, verdiget henne knapt et blikk idet de dyttet David inn i politibilen. – Jeg kommer snart tilbake, Rakel! rakk han å rope tilbake til henne før den ene politimannen slo ham over munnen og smelte igjen bildøren. – Ti stille, jøde!

Resolutt løp hun ut i veien og stilte seg foran bilen. – Dere kan ikke ta ham med dere, han har ikke gjort noe galt, protesterte hun.

En av politimennene grep tak i henne og dyttet henne hardt inn i hagtornhekken utenfor hagegjerdet. De spisse tornene skar gjennom kjolestoffet og rispet henne til blods, men hun vørte det ikke.

– Vi har ordre om å hente ham, opplyste han kort. Kanskje var det et snev av anger over den hardhendte behandlingen av den desperate kvinnen som gjorde at tonen var mildere nå. – Det behøver ikke å være så alvorlig. Han kommer sikkert snart tilbake.

1

– Dette ser som vanlig utmerket ut, Frode!

Redaktør Johannes Nesse la papirbunken på det brede skrivebordet og myste mot ham over de gullinnfattede brillene som alltid hang nederst på nesen når han ikke leste   noe. – Men du må selvsagt dele opp stoffet i flere artikler. Du skal få en halv side i morgendagens avis, men de øvrige artiklene må nok bli en del kortere. Og …

Nesse gjorde en liten kunstpause som fikk Frode Henriksen til å sitre av utålmodighet. Selvfølgelig visste han at avisen ikke kunne fylles med så mye stoff rundt Tysklands-besøket i en enkelt utgave, men samtidig ville han gjerne få formidlet noe av den altoppslukende, nærmest vibrerende stemningen av hemningsløs begeistring som han hadde møtt der nede.

Han kunne se på redaktøren at han hadde forstått noe av poenget. Likevel måtte det altså være et men … Både tenkepausen og den dype rynken som hadde dannet seg i pannen til sjefen, ga tydelig beskjed om det.

– Jeg tror imidlertid du bør tone ned dette med de store militærparadene, fortsatte redaktøren. – Legg heller mer vekt på at hjulene omsider har kommet i gang, arbeidsløsheten har blitt mindre, og folk har fått tilbake optimismen. Tyskland har reist seg etter krigen og er igjen blitt en del av verden. Både tyskerne og vi her hjemme er i ferd med å legge depresjonen bak oss, og verden har begynt å danse igjen. Kan du få frem det? Og …

En ny kunstpause. Et nytt men, på tross av at selve ordet ikke ble brukt denne gangen.

– Denne voldsomme begeistringen rundt en enkelt politisk leder. Prøv om du kan tone det noe ned. Den slags passer ikke så godt hjemme hos oss. Politikken her er så annerledes. Jeg er redd det blir altfor fremmed for leserne våre. Poengter heller at innbyggerne har gått sammen om å løfte landet, og at det er det som fyller dem med slik overveldende begeistring.

Redaktør Nesse sukket før han la til: – Etter at tyskerne okkuperte resten av Tsjekkoslovakia, bør vi være litt varsomme med hvordan vi formulerer oss om det som foregår der nede. Flere av leserne har reagert på at Chamberlain kunne underskrive en slik avtale med Hitler, særlig med tanke på de bedrøvelige følger den fikk. Du har en og en halv time på deg til å skrive ferdig den første artikkelen.

– Den skal bli klar, herr redaktør!

Frode Henriksen reiste seg og tok imot papirbunken. Med et nikk mot redaktøren forsvant han ut gjennom døren og mot sin egen arbeidspult og skrivemaskinen.

Samtidig på Bekkelagshøgda, et villastrøk

 i utkanten av Oslo

– Hva er det, Hilde? Fortell, da, prøvde Bente seg igjen. Dette var tredje gang i løpet av sykkelturen fra Nordstrand og over til Holtet at hun gjorde et fremstøt. På hver sin svartlakkerte sykkel tråkket de av sted, begge med skoleveskene festet til bagasjebrettet. – Er det en gutt? Det må være en gutt. Si hvem det er!

Hilde Henriksen ristet på hodet, men hun holdt blikket stivt rettet fremover og ikke mot bestevenninnen. Et lite smil lekte rundt leppene, og hun var fristet til å åpne seg i hvert fall litt …

– Nei, det er ingenting, svarte hun fort. Akkurat det samme som hun hadde svart for bare et øyeblikk siden.

– Jeg er bare i ekstra godt humør. Det er sikkert fordi det snart er sommer og ferie.

Litt av det halvlange, lyse håret hadde havnet foran øynene mens hun syklet. Hun ristet lett på hodet så hårstråene falt tilbake på plass. Så vendte hun to blå øyne mot Bente: – Førstemann opp bakken!

Før venninnen rakk å svare, hadde Hilde reist seg på pedalene og tatt fart for å få et forsprang oppover den bratte kneika. Den var ikke så lang, men likevel såpass bratt at de som regel måtte gå av sykkelen før de nådde krysset mellom Ekebergveien og Raschs vei.

Denne gangen klarte Hilde seg hele veien opp før hun satte foten i bakken.

– Jeg vant! ropte hun overgivent, som om hun nettopp hadde vunnet en stor konkurranse. Akkurat nå føltes det litt slik også. For hadde hun ikke merket at han hadde smugkikket på henne flere ganger i dag kanskje? Og den ene gangen, da de hadde sett rett på hverandre, hadde han smilt! Hjertet hoppet over flere slag bare ved tanken.

Førstkommende søndag skulle hun virkelig imponere ham. Hun kjente i hele seg at hun kunne klare det! Etterpå kom han til å gratulere henne. De ville komme i prat, og så …

– Du jukset, jeg var ikke klar, klaget Bente. Hun hadde gått av og måtte trille sykkelen det siste stykket. – Du kan heller fortelle meg hvem du er forelsket i. Du vet at jeg ikke sladrer til noen.

Hilde svarte ikke, bare syklet videre ved siden av venninnen. Hun kunne ikke si noe til Bente. Kanskje senere, når han hadde begynt å snakke til henne, eller hvis …

Noe av det overstadige humøret gled av henne. De nærmet seg den nye bygningen til Bekkelaget høyere skole. Til høsten skulle de begynne her i andre gym. Hva de skulle gjøre om to år, etter artium, visste ingen av dem. Hilde hadde mest lyst til å finne seg et arbeid, men faren ville sikkert forlange at hun skulle begynne på husmorskole eller noe sånt.

– Jeg gleder meg til å få kortere vei til skolen, nikket Bente mot det tomme bygningsskallet.

– Først skal vi ha ferie, svarte Hilde tørt. – Hvem orker vel å tenke på neste skoleår?

Veiene deres skiltes. Hilde syklet de få meterne nedover og forbi noen hvitmalte trehus. Det eneste røde var deres.

– Hei, mor, jeg har masse lekser i dag! ropte hun og smatt inn på det vesle rommet som hun delte med søsteren. Ellen var heldigvis ikke hjemme.

De måtte spise middag uten faren. Han hadde ringt fra redaksjonen og sagt at han ble sen.

På hverdagene ble som regel måltidene inntatt ved kjøkkenbordet, som var akkurat stort nok til at hele familien på fem fikk plass. Ellen satt som vanlig og småpirket i maten, mens Marianne Henriksen gjorde sitt beste for å få lurt ut av Kristian hva han hadde av lekser.

– Jeg har gjort dem for lenge siden, har jeg jo sagt!

Han dyttet en hel kjøttkake inn i munnen så det skulle være klart for alle at det ikke var mulig å komme med flere detaljer med munnen så full av mat. De kvisete kjevene arbeidet intenst, og han passet nøye på å fortsette å spise etter hvert som han fikk svelget unna. Han så vekselvis på tallerkenen og på den hvitmalte panelveggen bortenfor de blåmalte dørene på kjøkkenskapene. Alt for å unngå å møte morens blikk.

Marianne sukket og henvendte seg til Hilde. – Og du, da, fikk du gjort leksene dine?

– Litt, men jeg har fremdeles all tysken igjen, opplyste hun mens hun knuste en potet i sausen. Hun så oppfordrende på Ellen med det samme. – Og når jeg skal gjøre tyskleksene, må jeg være alene på rommet.

Storesøsteren smilte syrlig tilbake. – Du kan gjøre hva du vil for min del, jeg har en avtale. 

Dermed reiste hun seg og forsvant fra bordet før moren rakk å protestere. I stedet ble hun sittende og riste oppgitt på hodet mens hun sukket: – Jeg vet ikke hva det går av denne familien om dagen. At det skal være så vanskelig å få samlet alle til et måltid!

Straks etter forsvant Kristian også, mens Hilde ble igjen for å hjelpe moren med å rydde av bordet.

Etterpå kunne hun endelig lukke seg inne på jenterommet. For syns skyld strødde hun tyskbøkene utover skrivebordet, men hun så ikke på dem. Ute trakk grå skyer seg sammen på himmelen. Et plutselig tordenbrak fikk henne til å hoppe i stolen. Heldigvis var det det eneste på en lang stund.

Snart kunne hun igjen konsentrere seg om sin egen drømmeverden, der et par smilende, dypblå øyne under en uregjerlig pannelugg dominerte.

Enda en time gikk før Hilde så faren komme gående ute på veien. Straks etter tordnet røsten hans gjennom hele huset.

– Hilde, hva er det jeg hører om deg?

Frode Henriksen var like mørk i ansiktet som de regntunge skyene utenfor stuevinduet. Han tårnet opp foran datteren, enda han ikke var høyere enn henne lenger. Han var førti år og litt kraftig. Opphisselsen gjorde ham varm. Jakken ble slengt over ryggen på en lenestol før han fikk sagt noe mer. Han slet irritert i slipset for å skaffe seg litt større åpning i halsen.

Blikket hennes vek unna. Ryggen ble klam og varm. Noe var galt, hun ante bare ikke hva.

Denne dagen hadde Frode Henriksen blitt sittende ekstra lenge i redaksjonen. Det hastet med å renskrive den siste artikkelen.

Nå var han sliten. Han burde helst ikke møte for mye motstand da.

Men så hadde han altså tatt følge med Martin Sandberg på Ekebergbanen hjem. Heldigvis hadde ikke de to så mye med hverandre å gjøre på jobben til vanlig. Sandberg var en ubehagelig fyr som Frode prøvde å holde seg på god avstand fra. Ingen orket den mannen lenge om gangen. Men siden de begge bodde på samme kant av byen, var det ikke til å unngå at de av og til tok følge på trikken.

Mens trikken skranglet seg oppover forbi Sjømannsskolen og utsikten over byen og øyene like utenfor brettet seg ut i all sin glitrende forsommerprakt, hadde Sandberg, tilsynelatende uskyldig, plumpet ut med den foruroligende nyheten.

På sin infame måte hadde han latt som om han var sikker på at Henriksen allerede kjente til saken. Egentlig var det flott av kollegaen å gå med på noe slikt, hadde han sagt. Frode var absolutt en mann forut for sin tid. Riktignok var mange imot at jenter skulle få lov til slikt, og personlig var Sandberg også i tvil hvis han skulle være helt ærlig, men han respekterte selvfølgelig Frode for beslutningen hans.

Og siden Sandberg dessuten var medlem av styret i Nordstrand Idrettsforening, burde han vite hva han snakket om.

Frode kunne ikke unngå å registrere det lille glimtet av skadefryd   da kollegaen med troskyldig mine orienterte den intetanende faren om hans yngste datters gjøren og laden. Sandberg anså selvfølgelig saken som skandaløs, selv om han passet på ikke å ordlegge seg så det skulle skinne altfor tydelig gjennom.

Sannsynligvis hadde han for lengst utbasunert nyheten for flere i redaksjonen. Han var slik, Sandberg. Frode Henriksen kunne ikke fordra mannen. Han hadde mest lyst til å plante knyttneven midt i det skadefro fjeset hans.

Egentlig visste han ikke hvem han var mest forarget på, Sandberg eller sin egen datter. Heldigvis klarte han å holde masken til trikken endelig stanset på Sportsplassen holdeplass og han kunne gå av. Sandberg skulle noen stasjoner videre.

Med det samme Frode Henriksen kom innenfor døren hjemme, tok han yngstedatteren for seg.

– Har du tenkt å bringe skam og skjensel over familien, jente? Hva tror du folk kommer til å si om oss?

Det var akkurat som om stueveggene trakk seg nærmere. Ingen mulighet til å komme seg unna noe sted. Men unna hva? Som vanlig hadde faren startet med å hisse seg voldsomt opp, slik at det ikke kom frem med det samme hva det var han var blitt så rasende for.

– Jeg hadde følge med Sandberg på trikken hjemover i dag, fortsatte faren illevarslende.

Sandberg!

Hjertet sank i henne. Nå ante hun sammenhengen. Martin Sandberg stakk nesen sin borti alt mulig. Hilde hadde aldri kunnet utstå ham. Stikkende, nesten svarte øyne som slukte folk med hud og hår. Særlig ungjentene.

Han var en slags frivillig altmuligmann i Nordstrand Idrettsforening, og påfallende ofte traff de på ham utenfor damegarderoben. Noen påsto at han lusket rundt der for å kikke på jentene. Hilde visste ikke, men det ville ikke ha forundret henne det minste. En ubehagelig mann. Hun grøsset.

Og en sladrehank.

Hilde kjente hvordan varmen steg opp i ansiktet. Tårene sto i øynene. Nå var alt ødelagt. Faren kom selvfølgelig til å nedlegge forbud med det samme. Denne ene, store muligheten hun hadde sett frem til. Da hun skulle klare å imponere Tor …

Faren fortsatte tordentalen: – Jeg tør ikke engang tenke på hva din mor kommer til å si når hun får høre om dette!

– Når jeg får høre om hva da?

Marianne var kommet inn i stuen for å fortelle mannen at middagen var klar. Ansiktet var lett rødlig etter at hun hadde stått over de varme grytene.

– Datteren din har meldt seg på som deltaker i en stor friidrettskonkurranse ute på Nordstrand. Av alle ting har hun tenkt å løpe tohundremeteren, forkynte Frode Henriksen med trykk på de siste ordene. – Til tross for at både legekontrollkomiteen og idrettsstyret advarer mot at jenter skal utsette kroppen sin for så lange distanser – det er ikke bra for dem.

Ansiktet ble hissig rødt mens han snakket, og stemmen økte faretruende i styrke da han la til: – Hun har ikke nevnt så mye som et ord om det her hjemme. Hun visste nok at jeg ville si nei. Av alle mennesker var det Martin Sandberg som fortalte det til meg.

Marianne strøk seg lett over de brune krøllene som hadde begynte å få et svakt gråskjær. De blågrønne øynene hadde et spesielt glimt, slik de gjerne fikk når hun begynte å bli irritert.

– Jeg forstår ikke hvorfor du ter deg som om verden går under, innvendte hun forsiktig. – Det er tross alt ikke annet enn en form for lek …

Han så forvirret på henne. Dette var ikke den reaksjonen han hadde ventet. Og så fra hans egen hustru! Det opplevdes som et slag under beltestedet.

– Men hørte du ikke hva jeg sa, Marianne? gjentok han med trykk på hvert enkelt ord. – Husker du ikke at jeg her om dagen leste høyt for deg hvordan Helge Løvland advarte mot all denne konkurranseidretten for kvinner? Det er som en farlig epidemi. Og jeg tør ikke tenke på hva naboene kommer til å si …

Marianne så rolig på sin ektemann. Han likte ikke uttrykket hun satte opp. Et tydelig glimt av opprør der også, akkurat som i de få ordene som hun nettopp hadde uttalt.

– Jeg husker godt hva du leste opp for meg, sa hun langsomt og tydelig. – Men jeg sa vel ikke at jeg var enig? Denne Helge Løvland får ellers lov til å mene presis hva han vil for meg. Hva naboene angår, kan jeg ikke tenke meg at de kommer til å bry seg, og uansett så har ikke dette noe med dem å gjøre.

Slik var det altså blitt. Åpent opprør i hans eget hjem. Hvor ruskende gal var verden i ferd med å bli?

– Helge Løvland er ikke noen hvem som helst, han er sekretær i Norges Landsforbund for Idrett! slo Frode Henriksen fast med bestemt røst. – Olympisk mester har han også vært, glem ikke det. Er det noen i dette landet som burde ha greie på det, må det være han. Hilde, du skal ikke delta i det idrettsstevnet! Det er avgjort. Ingen diskusjon om saken. Kan du ikke heller begynne med turn? Det passer mye bedre for en ung dame.

Med en mine som skulle kunngjøre for all verden at siste ord var sagt i saken, satte han seg ned ved enden av kjøkkenbordet, der Marianne hadde dekket på med det blåblomstrete hverdagsserviset. Han forsynte seg med kjøttkaker og poteter, og begynte å innta måltidet i dyster taushet.

– Jeg setter over kaffe med det samme, så er den klar til du har spist, prøvde hustruen å blidgjøre ham. Det hadde ingen hensikt å provosere ham ytterligere nå.

Hilde så bort på moren, som blunket til henne. Ikke si et ord til nå, men jeg er på din side, signaliserte det tause blikket.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

MØRKETID finnes som papirbok og e-bok. Serien er på 18 bøker.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no

Også av Salmund Kyvik:

NATTLYS

Lillian har hatt en vond oppvekst, og da hun som 18-åring får huspost hos en rik familie i Kristiania, er hun overlykkelig. Hun skal tjene penger, hun skal oppleve spennende ting i hovedstaden fremtiden er hennes! Men én ting skal hun ikke gjøre: tenke på gutten hun møtte en gang.

Mads er 18 år og kan endelig reise fra det beryktede guttehjemmet på Bastøy. Full av optimisme og tro på fremtiden reiser han til Kristiania. Ingenting blir som han har tenkt. Det er umulig å få jobb, moren jager ham på dør og piken han drømmer om, vil han nok aldri møte. 

Omslagsdesign og -illustrasjon Kjetil Nystuen

NATTLYS finnes som papirbok og e-bok. Serien er på 15 bøker.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no

(Foto: Guri Istad)

Salmund Kyvik (f. 1949) har studert historie, kunsthistorie og norsk, og arbeidet i mange år som ungdomsskolelærer. Salmund er oppvokst på Bekkelaget i Oslo, der han fortsatt bor sammen med sin kone Nina. Han har skrevet seriene Inga Torfinnsdatter (2017), Kapteinens datter (2011), Mørketid (2014) og Nattlys (2018).

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.