GRATIS LESEUTDRAG FRA NATTLYS

Forbudstiden Fra 1916 til 1927 er omsetning av sprit forbudt i Norge. Avholdsfolket jubler, samtidig skapes et enormt svart marked. Myndighetene mobiliserer mot små og store smuglere. Brennevinskrigen er i gang.

KRISTIANIA I SMUGLERTIDEN
Lillian har hatt en vond oppvekst, og da hun som 18-åring får huspost hos en rik familie i Kristiania, er hun overlykkelig. Hun skal tjene penger, hun skal oppleve spennende ting i hovedstaden fremtiden er hennes! Men én ting skal hun ikke gjøre: tenke på gutten hun møtte en gang.

Mads er 18 år og kan endelig reise fra det beryktede guttehjemmet på Bastøy. Full av optimisme og tro på fremtiden reiser han til Kristiania. Ingenting blir som han har tenkt. Det er umulig å få jobb, moren jager ham på dør og piken han drømmer om, vil han nok aldri møte. 

Omslagsdesign og -illustrasjon Kjetil Nystuen

Prolog

Et sted i Kristianiafjorden, tidlig i mai 1920

– Slipp! Den unge piken rykket til. En hånd hadde kommet opp fra sjøen og grepet tak i forenden av prammen. Et ukjent hode dukket opp som ingenstedsfra og stirret rett på henne. Han var vill i blikket.

Hun ble skremt. – Slipp båten! Hun prøvde å dytte ham unna med den ene åren.

– Hjelp meg, vær så snill. Den ukjente unggutten klamret seg til båtripen og gispet etter luft. – Jeg … jeg orker ikke mer …

Han hakket tenner og fikk nesten ikke ordene frem. Øyeblikket etter mistet han taket og veivet hjelpeløst med armene. Likblek i ansiktet sank han under, mens prammen drev unna.

Robåten var som et drømmesyn. Han hadde ikke lenger kontroll over ben eller armer, og smerten var borte.

Nå ville han bare hvile. Flyte av sted og bli ett med havet. Det måtte være en engel han nettopp hadde sett.

Et forvarsel om det som ventet ham. Alt var bedre enn det helvete han kom fra …

Noe hardt stakk ham i siden og vekket ham fra den transelignende tilstanden. En åre. Pikeansiktet var der igjen. Hun lente seg ut over båtripen og ropte noe til ham.

Med et rykk var han tilbake i virkeligheten. Han grep etter åren med kraftløse fingre.

Herregud – han holdt visst på å gå under for alvor!

– Her – hold i denne. Piken i båten manøvrerte mot ham og rakte ut åren, denne gangen for at han skulle få tak i den. Dermed trakk hun ham inntil båtripen. – Du må ikke finne på å svømme så langt ut fra land! Hun så formanende på ham. – Hvis du får krampe, risikerer du å drukne.

– Jeg vet …

Det så ut som om han skulle si mer, men han mistet taket enda en gang. Ukjente krefter i sjøen prøvde å trekke ham til seg.

Hun strakte seg ut så langt hun kunne og fikk fatt i den ene armen idet det så ut som om han skulle synke under for godt. Den vesle farkosten la seg faretruende over på siden da hun tok i av alle krefter og dro ham til seg.

Det var som å dra en tømmerstokk. Hun måtte ta spenntak og hale alt hun orket for å få ham om bord i prammen.

Der ble han liggende som en våt bylt i bunnen av den vesle båten. Han gulpet opp vann og hikstet etter luft om hverandre.

– Ta… takk …

Et blekt forsøk på et smil endte i en hjelpeløs grimase.

– Hvem er du? Hun var fremdeles på vakt. Han så ut til å være omtrent jevngammel med henne, og han var uten tvil sterkere bare han kom til hektene igjen. Å ha en vilt fremmed i den vesle robåten kjentes alt annet enn trygt.

– M… Mads …

– Hvor kommer du fra? Har du vært ute i båt? Har du kullseilt kanskje?

Fjorden lå stille, med lette småkrusninger på overflaten. At noen skulle kullseile under slike forhold, virket lite sannsynlig.

Plutselig kom hun på noe: – Eller kommer du derfra? Hun pekte.

Det virket ikke som om han oppfattet spørsmålene hennes. Han halvt satt, halvt lå sammenkrøket mellom toftene i båten.

Et sjenert smil lyste plutselig opp det bleke ansiktet under den mørke luggen. Øynene var brune og klare. Ansiktet hadde rene trekk. Han så faktisk snill ut – og ganske kjekk, slo det henne. En forkastelig tanke som straks ble skjøvet unna.

– D… du reddet meg … Han klarte så vidt å kjempe ordene frem. Halsen kjentes som et åpent sår etter å ha gulpet opp det ramsalte sjøvannet han hadde fått i seg.

I kroppen var smertene tilbake for fullt. Kulden hadde bitt seg fast i ryggmargen, og han klarte ikke å kontrollere skjelvingen.

Det kjentes som en evighet før han kom noenlunde til seg selv. Med et stønn fant han en bedre stilling mens han gransket piken som hadde dratt ham tilbake til livet.

Det uvante synet fikk hjertet til å banke fortere. Hun var så nær at han hadde vondt for å fatte at dette var virkelig. Jevnaldrende jenter hørte ikke til der han kom fra. Det var noe underlig sårbart over henne, som om det var henne og ikke ham som trengte beskyttelse.

– Hvem er du? Han innså at han måtte se temmelig ynkelig ut der han lå, og gjorde et kraftig forsøk på å ta seg sammen. Han visste ikke om han lyktes, men han ville ikke vise seg svak.

– Lillian. Øynene som så bekymret ned på ham, var klare og blå. Det lange håret var blondt med en anelse rødskjær. Det krøllet seg nederst og var som en gullramme rundt det fint formede ansiktet. Den slanke kroppen var så vever og fin at han måtte svelge. Hun var som en hildring fra en annen verden.

Hun var fremdeles på vakt. Han var fremmed. Hun visste ingenting om ham, men mistanken om hvor han måtte komme fra, var blitt sterkere. Han så kanskje harmløs ut for øyeblikket, men hvis han var en av dem, en av de farlige som hun alltid var blitt advart mot: «Du må ikke finne på å nærme deg noen av dem.» «Hvis jeg noen gang ser deg i nærheten av den øya …»

Formaningene hadde fulgt henne bestandig. «Alle» var klar over at man skulle holde seg langt unna guttene fra Bastøy. Det var de verste av de verste som ble sendt dit. De som ingen klarte å holde styr på, verken foreldre eller ordensmakt. Men den ukjente unggutten så verken slem eller farlig ut.

De var et godt stykke unna den forbudte fangeøya. At noen derfra skulle ha klart å svømme så langt i det vårkalde fjordvannet, virket utenkelig. Hadde han likevel klart det?

Nesten som et direkte svar på spørsmålet hennes satte han seg halvveis opp et øyeblikk og kikket over båtripen. Speidet ditover.

Han så plutselig anspent ut.

– Faen!

Det uventede banneordet gjorde henne enda mer anspent. Ikke fordi det var et banneord, men på grunn av måten det ble sagt på. Halvkvalt og redd.

Automatisk trakk blikket hennes samme vei. En båt hadde nettopp lagt ut fra bryggen langt der borte. Den hadde kurs rett mot dem. Vannet fosset om baugen.

– Hjelp meg, vær så snill!

Det var den samme bønnen som han først hadde kommet med, men røsten var sterkere nå. – Ro inn mot land. De må ikke få tak i meg.

Hun burde ikke gjøre det. Om noen skulle få rede på at hun hadde hjulpet en rømling, kom hun i alvorlig trøbbel.

Hun kastet fornuften over bord og la seg på årene, mens den fremmede gutten strakte seg paddeflat ut i bunnen av prammen. Han frøs og hakket tenner. Hun kunne ikke unngå å synes synd på ham der han lå.

Dette var galskap. Det fantes ingen grunn til at hun skulle høre på det han bad henne om, annet enn at hun hadde inderlig vondt av ham. Han truet henne ikke på noe vis, bare bønnfalt henne, men han gjorde det på en måte som rørte henne.

Det var et godt stykke inn til fastlandet. Oppgaven var umulig. Hun hadde ikke annet enn årene å hjelpe seg med.

Det hadde den andre båten, som raskt tok innpå. En hurtiggående motorbåt. Hun hadde ingen sjanse til å holde unna for en slik. Det var tre menn om bord.

Den kom enda nærmere og sakket på farten.

– Ohoi der! En av mennene i motorbåten ropte over. – Har du sett noen svømme i sjøen rundt her?

Før hun rakk å svare, hadde tydeligvis en av de andre i motorbåten oppdaget at hun ikke var alene: – Hvem har du om bord i båten din?

– In… ingen …

Løgnen glapp ut før hun rakk å tenke.

– Det er jo ham! Stemmen ropte opp i triumf. Motorbåten gled nærmere. En båtshake hektet seg i båtripen til prammen og trakk den inntil. – Så du trodde du skulle slippe unna, gutt!

Hennes nye bekjentskap strakte begge armene i været. Overmakten var knusende.

I samme øyeblikk som to av mennene i motorbåten strakte seg over båtripen for å gripe ham, bøyde han seg mot henne og gav henne en hastig klem.

– Takk for at du prøvde å hjelpe. Jeg skal aldri glemme deg. Han hvisket inn i øret hennes.

Straks etter fikk mennene fatt i ham og halte ham om bord.

Varmen etter den uventede gesten ble sittende igjen i henne. Den flyktige følelsen av kinnet hans mot sitt. En fornemmelse av noe fjernt og fint som måtte ha skjedd en gang – fra lenger tilbake enn hun klarte å huske.

Man delte ikke ut klemmer til hverandre på Bråtvoll. Ingen hadde gjort det på barnehjemmet heller.

Kanskje det var derfor hun følte seg så inderlig tom og forlatt akkurat nå – som om mennene i den andre båten var i ferd med å ta fra henne noe viktig.

– Hva gjorde han mot deg? Han truet deg til å hjelpe ham, ikke sant?

Det hørtes som om mennene i motorbåten ville at hun skulle komme med en anklage. Noe ekstra de kunne ta ham for. Som om det ikke var mer enn nok at han hadde stukket av fra anstalten på Bastøy.

– Nei, han har ikke gjort meg noe. Han holdt på å drukne, stakkar. Jeg var nødt til å berge ham.

Hun svarte dem tvert. Så bekymret på den forkomne unggutten, som to av karene nå dyttet ned på dørken i sin egen båt.

Hun fantes ikke redd for ham lenger. De tre mennene var de farlige.

– Hva gjør dere med ham? Hun hørte angsten i sin egen stemme.

– Tar ham med tilbake dit han hører hjemme. Det behøver ikke du å bry deg om, unge frøken.

– Han har ikke gjort meg noe. Jeg sa jo det.

– Vi hørte det, men han er en rømling. Derfor skal han straffes. Vi må statuere et eksempel slik at den slags ikke gjentar seg. Verken av ham eller andre.

Hun burde ikke bry seg. Hvilke straffemetoder de brukte overfor de uregjerlige guttene på Bastøy, hadde ikke hun noe med. Hun hadde reddet ham opp fra sjøen, det fikk være nok.

Unggutten så langt på henne. Det var smerte og sårhet i blikket, men også noe annet. Han prøvde å fortelle henne noe uten å bruke ord.

Han prøvde atter en gang å si takk.

Mads var det han het. Hun kom aldri til å glemme det navnet.

Lillian rodde sakte hjemover mens hun så motorbåten forsvinne utover mot Bastøy. Fremdeles kjente hun avtrykket av kinnet hans mot sitt. Det var merkelig godt.

Det stakk vondt i henne når hun tenkte på hva slags mottagelse og straff han ville få når han kom i land der borte.

Hvordan var det egentlig der? Det hadde hun aldri fundert over tidligere, bare antatt at det var fælt, og at de som måtte være der, fortjente det.

Hvorfor fortjente han det …?

Først da hun trakk prammen opp på fjæresteinene, kom hun på at hun aldri hadde kommet seg til fiskegrunnen hun hadde sett seg ut denne morgenen. En som lå slik til at de ikke kunne se dit fra vinduene på gården.

Hun var satt til å rydde åkeren for stein. Robåten var forbudt område. Hadde de oppdaget at hun hadde tyvlånt den, kom hun til å få en straff som sved. Akkurat som den ukjente Mads.

1

På småbruket Bråtvoll mellom Horten og Holmestrand, mandag 5. juni 1922

– Så, så, nå er vi straks ferdige. Lillian slapp taket i den ene spenen og klappet Rødlin på siden. Kua hadde gjort et plutselig rykk, slik at den halvfulle melkebøtten nær hadde veltet over ende.

Lillian bøyde seg over arbeidet igjen, og noen minutter senere var juret tomt. – Flink jente!

Hun berget melkebøtten unna og skulle til å reise seg, men skvatt til i det samme slik at noe av melken ble sølt ut likevel.

Det var noen her inne. Derfor hadde Rødlin reagert.

– Sannelig håndterer du henne godt! Bernt Bråtvoll stod like bak henne. Han hadde kommet så stille at hun ikke hadde merket at han var der. – Du er flink med alle dyrene våre. Det er synd du snart må slutte hos oss.

– Som du skremte meg. Lillian trakk seg et par skritt unna. Hun både luktet og så på ham at han hadde drukket. Bernt Bråtvoll var en kjent skikkelse i den lokale avholdsbevegelsen. Ingen kunne holde så flammende taler om drukkenskapens forbannelser som ham. Han hadde anmeldt flere av bøndene på nabogårdene for å drive med hjemmebrenning.

Lensmannen rykket pliktskyldigst ut hver gang, men Lillian hadde hørt rykter om at han varslet inspeksjonene sine god tid i forveien. I hvert fall var ingen blitt tatt, så vidt hun visste.

Lillian trodde ikke at mange i bygda var klar over at den beryktede avholdsfanatikeren Bernt Bråtvoll også hadde sine perioder da han drakk tett. Da unngikk han folk og isolerte seg hjemme på gården. Periodene varte aldri lenge, og de endte hver gang i dyp anger og intens bibellesning. Gjerne også i nye og enda mer flammende appeller i den lokale avholdsforeningen.

– Du har fanden meg blitt en fin jente, du! Han var tykk i stemmen, og blikket var slørete.

Plutselig kom han mot henne og trakk henne inntil seg. Holdt henne i et hardt grep med den ene hånden, mens den andre famlet mot åpningen i blusen. Han prøvde å rive den opp. – La meg få …

– Nei! Hun klarte å rive seg løs. – La meg være! Jeg sier det til Åse!

– Åse …? Han vaklet, og det så ut som om han skulle ramle over ende. – Nei, nei, ikke Åse. Ikke si noe. La meg bare få kjenne litt på deg. Ikke si noe … Han sank ned på kne mens han snøvlet videre: – Fanden så synd at du schkal bort herfra. Du er så fin. Ikke Åse …

Hun trev melkebøtten og flyktet ut for å slippe mer av det meningsløse fyllepratet. At han ble sentimental i fylla, var ikke nytt, men han hadde aldri antastet henne før.

I det siste hadde hun likevel merket at han hadde sett på henne på en annen måte enn før, og hun hadde følt seg uvel under blikket hans. Det var kommet noe nytt over mannen. Det var som om det for alvor hadde gått opp for ham at hun ikke var et barn lenger, slik hun hadde vært da vergerådet i sin tid fikk henne plassert på gården. Nå var hun blitt en voksen kvinne. En kvinne han kunne begjære.

Hun syntes det var ekkelt.

– Hva er det med deg? Du ser helt forstyrret ut! Åse Bråtvoll var på kjøkkenet da Lillian kom hastende inn med det halvfulle melkespannet.

– Ing… ingenting. Lillian satte fra seg melkespannet. Hun kjente fostermoren og visste hvordan hun kom til å reagere dersom hun fortalte hva som nettopp hadde skjedd: Hun ville legge skylden på Lillian og påstå at det var hun som hadde gjort seg til for husbonden.

Slik var det bestandig. Lillian fikk skylden for det meste, bortsett fra drikkeperiodene til Bernt Bråtvoll. For hvordan skulle hun kunne skaffe ham det forbudte brennevinet?

En gang hun hadde overhørt et hissig ordskifte mellom de to, var ordet «spritsmugler» blitt nevnt. «Du må ikke ha kontakt med slike folk! Hvorfor anmelder du ham ikke? Du anmelder jo Gud og hvermann ellers for å brenne hjemme.»

Hva Bernt Bråtvoll hadde svart, hadde ikke Lillian fått med seg. Heller ikke hvem denne spritsmugleren skulle være.

– Jo, jeg kan se at det er noe! Åse Bråtvoll kom nærmere og saumfor henne med et skarpt blikk. – Du har dårlig samvittighet. Hva galt har du gjort?

– Jeg har ikke gjort annet enn å melke Rødlin. Lillian vek unna med blikket.

– Rødlin bruker å gi mer melk enn dette. Fostermoren kikket på melkebøtten, oppdaget restene av melk på utsiden. Ørefiken kom så fort at Lillian ikke rakk å bøye unna. – Du har sølt ut den dyrebare melken, har du, forbannede førkje!

Lillian bet sinnet i seg og svarte ikke. Hadde hun kommet med sannheten, ville det gjøre vondt verre. Hun måtte ikke engang nevne at husbonden hadde en av periodene sine igjen!

Lillian visste at fostermoren led når husbonden drakk, enda de aldri hadde snakket om det. Det beste var å late som ingenting, som om hun ikke la merke til at det skjedde.

Som fosterbarn var hun ikke en ordentlig del av familien, og med jevne mellomrompasset både Åse og Bernt Bråtvoll på at hun ble minnet på det. Det var av ren «godhet» de hadde tatt imot henne fra vergerådet og latt henne få lov til å bo på gården deres.

Selvsagt skyldte hun å vise sin takknemlighet ved å arbeide for dem både sent og tidlig. De lot henne aldri få sjansen til å glemme hvem hun var. Pliktene hadde vært der fra første dag, og de ble flere etter som hun ble eldre.

At Bråtvolls også hele tiden hadde fått penger av vergerådet for å ha henne, hadde hun først nylig fått rede på. Det hadde kommet frem i forbindelse med attenårsdagen som nærmet seg.

Det var Åse Bråtvoll som først hadde tatt henne for seg for å forklare den nye situasjonen: – Vi har ikke råd til å ha deg i kosten når vergerådet slutter å betale for deg, og det slutter de med straks du fyller atten. Jeg håper sannelig at den neste vi får, viser seg å være mindre slumsete enn deg, fortsatte Åse Bråtvoll å smelle mot henne.

– Den neste? Lillian klarte ikke å holde spørsmålet tilbake.

– Vi er da gode og kristne mennesker som gjerne vil hjelpe foreldreløse småpiker som har det vondt og vanskelig. Derfor skal vergerådet sende oss en ny pike til erstatning for deg. Hun kommer en av de nærmeste dagene, slik at du får tid til å vise henne rundt på gården og lære henne pliktene hun må utføre. Vi hadde jo også en før deg, husker du ikke?

Jo, Lillian husket. Den gangen hadde Bråtvollgården fortonet seg som rene himmelriket sammenlignet med de elendige forholdene på barnehjemmet hun kom fra. Den forrige piken hadde vært mørkhåret, husket hun, og mild i stemmen når hun viste henne til rette.

Samtidig hadde hun hatt noe sårt i blikket når hun så på Lillian, som om hun taust forsøkte å fortelle at dette nok ikke var noe himmelrike likevel …

– La meg se at du i det minste klarer å gjøre én ting ordentlig i dag. Løp av sted til landhandleren og hent varene jeg har bestilt. Jeg har allerede betalt for dem.

Det siste var unødvendig å si. Lillian ble aldri betrodd penger. «Man kan aldri stole på et fosterbarn,» som Åse Bråtvoll pleide å si.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

NATTLYS finnes både som papirbok og som e-bok. Serien er på 15 bøker.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

Også av Salmund Kyvik:

MØRKETID

Familien Henriksen fra Bekkelaget i Oslo er en vanlig familie som lever i en uvanlig tid. Journalistfaren Frode, den hjemmeværende Marianne og de tre halvvoksne barna tar ulike valg som får store konsekvenser både under og etter krigen. Derfor blir ikke 9. april bare en skjebnedag for Norge, men også en skjebnedag for familien Henriksen. Etter denne dagen blir ingenting som før.

MØRKETID finnes både som papirbok og e-bok. Serien er på 18 bøker.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

Salmund Kyvik (f. 1949) har studert historie, kunsthistorie og norsk, og arbeidet i mange år som ungdomsskolelærer. Salmund er oppvokst på Bekkelaget i Oslo, der han fortsatt bor sammen med sin kone Nina. Han har skrevet seriene Inga Torfinnsdatter (2017), Kapteinens datter (2011), Mørketid (2014) og Nattlys (2018).

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.