GRATIS LESEUTDRAG FRA NORDAVIND

Omslagsillustrasjon: Ida S. Skjelbakken. Design: Kjetil Nystuen.

Oleanna er datter av Edmund Angell, selveste nessekongen på Ure. Om nettene sniker hun seg ut for å møte Martin, en tilreisende fisker.

Over flere tiår har Oleannas familie hatt en bitter feide med Haveng-familien, som holder til et godt steinkast unna. Da faren hennes bestemmer seg for å slutte fred, får det store følger for både Oleanna og søsteren.

Prolog

Vestfjorden, femti år før handlingens begynnelse

Malthe og Flora rodde ut i den blanke formiddagen. De hadde møttes i en liten vik der båten hans lå gjemt.

Flora satt og smilte med solen i ansiktet. En hånd hvilte mot magen. Synet av henne fikk Malthes bekymringer til å blekne. Det var et smil som bar bud om drømmer, og han våget ikke å åpne munnen i frykt for å knuse dem.

Hun var uekte barn på Ure. Bastardungen, kalte flere henne. Familien hadde forsøkt å gjemme henne bort i alle år, fordi nærværet hennes gjorde nessekongen uvel. Selv var han arving til Haveng i Sennesvik, et godt steinkast fra Ure. Fra tofta han satt på kunne han se væreiergården på Ure. Den lå mellom Ureberget og tindene mot Sennesvik med det mørke tangbeltet foran seg som et vern mot Vestfjorden. Lenger innover ble skarpskårent fjell til grønne rygger og i søkket, under den myke dalsiden i Sennesvik, lå hans egen hjemgård.

Flora ventet barn, og det ga dem nye bekymringer, men dagen var så solrik og stille at han ikke sa noen ting. Han elsket alt ved henne – de lyse fregnene, øynene som var blå som himmelen og fødselsmerket han pleide å kysse i nakken hennes.

– Du e merka av englan, kunne han si når hun kom til ham med tårer i øynene etter å ha blitt hundset av familien. – Du ska ikkje lytt tel de som sei nåkka ainna.

Båten gled over blikkstille hav. Solen sto høyt, men hatten skjermet og beskyttet Floras lyse hud.

Han rodde med kraftige tak, hendene holdt godt om årene. Vestfjorden videt seg ut foran dem da holmer og skjær forsvant og de la innseilingen til værene bak seg.

– Eg har deg så kjær, Flora, sa han, for han kunne ikke sitte og ta inn synet av henne uten å si det.

– Å, Malthe! Hun lente seg litt frem. – Trur du at … Nei, det va bære en dum tanke. Smilet sluknet. – Det e så håpløst, og eg veit ikkje ka vi kan gjør.

– Eg ska klar å overbevis han far, sa Malthe med fast røst slik at hun kunne tro på løgnen hans. – Du e alt eg vil ha. Du og ungen. Og godtar han ikkje ønsket mett, kan vi reis. Da må du bli med meg, Flora! Vi kan reis tel en plass kor ingen kjenn oss, og skap et nytt liv.

– Jo … Hun nølte. – Det blir ikkje …

– Nei, det blir ikkje lett. Han tidde om det han brant inne med.

Han ville kysse det vesle sukkerdrysset av fregner over nesen hennes. Han hadde allerede forsøkt å kysse hver eneste en. Flora fant øynene hans, og han holdt inne årene litt.

– Tar vi inn vann? Flora vred på seg, og det kraslet i kjoletøy.

– Gjør vi? Han trakk til seg blikket og oppdaget med det sjøvannet som skvulpet over skoene deres.

– Øsekaret, kor e det?

– Det … sku vær her. Han så seg rundt, men kunne ikke finne det. Frykten fylte ham.

– Båten e solid, eg førstår det ikkje, det kommer inn masse vann nu! Stemmen hennes ble tykk av engstelse. –Malthe?

Ingen andre visste om at de var her ute, de hadde rodd ut for å være sammen i skjul, og nå fylte vannet sakte båten.

Flora forsøkte å tette hullet med kjolekanten, men snart gikk det ikke lenger. Vannet snek seg inn gjennom sprekkene. Malthe ville ikke en gang tenke på hvordan det så ut under kjølen. Hvordan hadde han kunnet unngå å høre at de støtte på noe?

– E det så ille? hvisket Flora. Han så at hun forsto. Vannet nådde dem til over anklene nå. Ingen av dem kunne svømme.

– Vi … Han begynte med dette ene ordet som forente dem.

– Vi kjæm ikkje levende fra det, sa Flora. Fregnene ble tydeligere over nesen hennes. Hun løsnet hatten. Nålene falt i vannet med små, dumpe plask.

– Flora.

Det var så mye han ville betro henne, han ville fortelle hva han hadde gjort. Han aktet å ta henne med seg bort herfra. Faren ville gjøre ham arveløs, men det var Flora han ville ha. Det var Flora som ventet barnet hans.

– Kordan kunne det bli et så stort hull?

– Det veit eg ikkje, svarte han med ru stemme.

– Vi får prøv å tett tel så godt vi kan.

– Kjolen min! Hun var nær ved å reise seg. Båten gynget, og hun satte seg plumpt ned og begynte å snøre opp kjolelivet med skjelvende fingre.

Flora rakk ikke å få snørt av seg kjolen før båten lå dypt i vannet. De utvekslet ikke mange ordene, for hun strevde fremdeles med å få av seg den tunge kjolen. Han forsøkte å hjelpe til.

Det var så stille rundt dem, brått så kaldt. Gårdene inne på land var så langt unna. Det var ingen i nærheten.

Flora snudde seg litt, vendte ansiktet mot det nærmeste fiskeværet. Husene og buene på Steine lå vaklevorne innunder fjellet. Det grønneste og vakreste, var de frodige åsene rundt Sennesvik. Malthe stirret også mot husene på land. Han ville ikke få varslet noen. Ingen kom til å få vite hva som hadde skjedd.

Blikket festet seg på den grå massen bortenfor husklyngen på Steine. Gammelkirken som var reist av stein. Tanken streifet det han hadde gjemt i klokketårnet der.

– Eg synker, sa Flora med tynn stemme. – Eg klar ikkje å kom meg laus fra alt eg har på meg. Om forlatelse, kjæreste Malthe, hvisket hun gråtkvalt.

– Du ska ikkje vær redd, sa han. – La meg få hold deg. Han rakte frem hendene sine, og hun grep dem.

– Eg sku bære ønsk at vi hadde fått bli kjent med ho. Ungen vårres.

– Ho?

Tårene hvilte i bunnen av Floras vakre øyne.

– Ja.

Så lå de i vannet. Flora strevde allerede med å holde seg flytende. Han hadde ikke like mye på seg, var ikke fullt så tung.

Han forbannet kvinnenes kjoler. Det var lag på lag med vevd tøy og korsetter av hvalbein, store paniers og skjørter med kø.

Han holdt rundt henne, fulgtemed ned i det kalde mørket. Malthe visste at de sto foran livets siste minutter. At den vesle tiden som var igjen, var for ingenting å regne mot evigheten. Derfor kysset han henne, for kunne han låse henne til seg med leppene, kunne kanskje disse minuttene sammen bli med dem inn i det ukjente.

De delte ikke mange ordene. De delte kjærtegn. Malthe var redd selv, men det kunne han ikke vise henne.

– Eg e så redd, gråt Flora. –Malthe, hold meg! Hold meg hardt!

Han dekket leppene hennes med nye kyss, og lot henne puste med ham idet mørket lukket seg omkring dem. Han omfavnet henne, holdt henne som lovet, men til slutt var det ikke lenger noe hjelp i ham, og ikke noe som kunne reddedem fra det kalde dypet de hadde sunket ned i. Over dem skinte solen som før, men havet sukket stille.

1

Hos væreieren på Ure i Hol sokn, Lofoten, en søndag i mars 1820

– Eg hør at seilan e så kvit at de skjær folk i øyan, sa Milly Angell og gren misfornøyd på nesen. Hun sto ved vinduet i døtrenes værelse og stirret ut. – Eg fikk et lite glimt av nåkka kvitt nu. Va ikkje seilan dæmmes bra nok som de va?

Galeasen til Haveng-folket i Sennesvik seilte til gudstjeneste i det skarpe morgenlyset, og morens ord fikk Oleanna til å rette blikket mot vinduet selv. Snøen pakket inn landskapet, mens en grå dis lå trolsk over havet og omfavnet holmer og fartøy. Morgenen var så gnistrende kald at isrosene dekket vindusglasset, men det la ikke moren merke til.

– Mor, blunket Oleanna. – Du får rynka i ansiktet av å stirr etter galeasen!

Den misbilligende minen glattet seg straks ut, men hun endte ikke klagesangen der likevel: – De ska vær så stor på det der borte på Haveng, de kan ikkje engang ro tel kjerka som ainna folk! De har tel og med kortar reisevei enn oss!

– Au! Oleanna gispet etter luft idet tausa strammet det vesle korsettet som skulle løfte bysten. Det stakk gjennom ribbeina med det samme, men så klarte hun å få kontroll over åndedrettet.

– Kvæl nu ikkje pia mi, skjente Milly vennlig, og tausa som dro i snøringene rødmet fra halslinning til hårfeste.

– Om forlatelse, fru Angell, kom det fort fra Johanne.

– Ho mor tøva med deg, kniste Oleanna, og da våget Johanne å besvare smilet.

– De har fått nye seil, ja, sa Louise. Søsteren snudde seg rundt slik at Anna, den andre av gårdens to fintauser, kunne hjelpe til med de små knappene i kjoleryggen. – Det hørt eg her forleden. Ikkje stirr, mor.

– Sånn, da e ho frøken Oleanna kledd, kunngjorde Johanne, og løftet sjalet ned fra skjermbrettet.

– Vi e seint ute, sukket moren og trippet fortsatt ved vinduet.

– Det e vi kvær søndag, mor, klukket Oleanna. Moren het egentlig Magdalene, men alle kalte henne bare Milly. Moren var alltid så nervøs for at de ikke skulle komme til kirken og gudstjenesten tidsnok. Milly var en liten og nett kvinne. Det lyse håret hadde døtrene fått arve. De hadde også arvet de lyseblå øynene. Det ble sagt at de var et yndig trekløver. Oleanna var den eneste av dem som hadde et lett dryss av fregner over nesen og et fødselsmerke i nakken.

– Vi kan fer aldeles straks. Louise kom bort til Oleanna og kløp henne i kinnet. – Eg syns du e bleik.

– Eg møsta bære pusten et øyeblikk i sted, spøkte hun.

– Vi må kom oss av gårde nu! Milly var i ferd med å få åndenød da tausene så over døtrenes håroppsats en siste gang. Oleannas lyse lokker var lange, så å sette opp håret var ikke gjort i en håndvending.

– Det går før seint, det her! Moren deres skulle helst sett at de kom til kirken før Haveng-folket. Men så hadde ikke fru Haveng borte i Sennesvik to døtre å holde styr på. Bare to år skilte Louise og Oleanna, og iblant sa folk at de var som to dråper vann, men ingen her i huset delte den samme tanken. Oleanna var langt mer nysgjerrig og frempå enn søsteren.

Det var sjelden noe som gjorde Oleanna mer lei seg enn å se moren fortvilet, men å gjøre henne så oppkavet som hun var nå, var bare morsomt.

– Ja da, mor, smilte Louise. Hun sto foran speilkommoden og lagde trutmunn. – Håret må bære sett som det ska først!

De visste alle at presten ikke begynte prekenen sin før de viktigste tilhørerne var på plass. Det gjaldt både folket her i gården og dem i Sennesvik.

– Haveng-frua har nok blåst seg skikkelig opp i dag, og eg blir nødt tel å se på det sjølgode smilet hennes! Morens misnøye var ikke uberettiget. Haveng-folket hadde ligget i strid med hennes egen familie i lange tider. Feiden gikk flere generasjoner tilbake etter hva Oleanna hadde forstått. Ennå hadde ikke noen klart å forsone familiene. Både Oleanna selv, Louise og broren, Torfinn, hadde forsøkt å nøste opp i bakgrunnen for uoverensstemmelsene, men aldri fått noe skikkelig svar. Strid og rivalisering ble det ingen ende på. Oleanna var lei av det. Lei av spørsmål hun aldri fikk svar på. Lei av kjeklingen og den stadige misnøyen. Lei av at de ikke kunne omgås Haveng-folket som andre i soknet.

Disen som lå over havet fordunstet med solen som sakte steg i øst, og om ikke lenge ville snøen smelte. Oleanna så frem til det yrende livet våren brakte med seg.

– Du hadde også vært fornøyd, mor, om galeasen vårres hadde nye seil, mente Louise. Hun holdt et skrin med hårnåler i hendene, men det glapp mellom fingrene og alt havnet på gulvet.

– Vimsekoppen, utbrøt moren oppgitt og viftet med en finger til tausa, en klar beskjed om at de fikk skynde seg med å rydde opp, for nå kunne hun ikke vente lenger.

Oleanna gikk bort til vinduet da hun var klar. Noen forblåste fonner med snø lå langs hjørnene på naust og rorbuer. I luften glitret små snøflak da morgensolen traff dem. Hun kunne kjenne smaken av vinter på tungen. Nordavind som trakk gjennom karmer og listverk og gjennom klærne. Salt sjø mot frosne kinn. Det var liv og røre der ute. Fiskerne var på plass. Hun holdt pusten litt.

– Ha deg nu unna vinduet, sukket Louise. – Du får styr den der nysgjerrigheta litt. Det e da ingenting å se på der ute, eller ska du bli som ho mor?

Oleanna stengte stemmene ute. Hun ville løfte armen og vinke til han der nede. Han hadde søndagsklærne på, og møtte med ett blikket hennes.

Brått fikk hun en pute i ryggen. Den falt i gulvet med en dump lyd, etterfulgt av søsterens fnising.

– At dåkk aldri blir voksne, sukket moren ved døren. – Kom så!

– Ka du ser på? Louise kom bort til henne da hun var ferdig og kikket nysgjerrig ut av vinduet. Oleanna sendte moren deres et hastig blikk, før hun la til: – Ingenting ainna enn at det e førferdelig kaldt i dag.

Først da Martin ikke lenger var å se, snudde Oleanna seg og fulgte med Louise og moren ned.

Tausene sto i hallen, klare til å hjelpe dem på med yttertøyet. Oleanna grep kåpen sin. Det mosegrønne damaskstoffet var vevd for hånd. Hun hadde selv fått velge farge. Den hadde hermelin rundt hetten, rundt ermene og langs åpningen foran. Allerede før hun kom seg ut i den kalde marsluften, trakk hun den vide hetten over hodet.

– Louise! Milly stønnet oppgitt da eldstedatteren glemte muffen. – Du kjæm tel å frys på fengran!

– Å, den glømt eg vesst, svarte Louise og tok imot muffen. Oleanna fulgte med ut i kulden og den tofløyede døren ble lukket bak dem. Faren, Edmund, storebroren, Torfinn, og tante Wilhelmine ventet allerede ved båtene som skulle ro dem over til kirken på Steine. Fiskeværet lå omtrent rett overfor Ure, skilt av fjorden med holmer, skjær og mindre øyer.

Oleanna kikket mot rorbuene som lå på venstre hånd. De sto på påler over det brunsvarte tangbeltet.

Søndagskledde fiskere var i ferd med å sette seg i båtene. Noen hadde allerede rodd ut og var kommet forbi de nærmeste holmene.

Rorbuene var fulle nå under fisket, men den ytterste sto avstengt. Det ble sagt at det hvilte en forbannelse over rorbu nummer tretten. Etter en rekke ulykksalige hendelser hadde faren besluttet å stenge den for godt.

– Ikkje gå så fort! Louise trakk Oleanna i kåpeermet, og hun senket farten litt. – Se, ho tante venta på oss. Ho går aldri ned tel båtan før vi kjæm.

Tante Wilhelmine trippet utålmodig på brygga slik at de to store fjærene i den slitte hatten svaiet som lange følehorn. Det var ingen fare for at nordavinden skulle stikke av med den, for hun hadde knyttet den godt fast under haken. Tanten var en ferm kvinne, rund over baken og glad i søtsaker.

– Nu må dåkk skynd dåkk! Tante Wilhelmine ville nødig stå og rope så alle kunne høre henne, derfor ble stemmen tynn og skjærende i forsøket på å lyde dempet.

– Det e ikkje bære ho mor som snart sprekk, fniste Oleanna.

Kulden lå som et hvitt røykteppe over havflaten da alle var vel om bord, fordelt i to båter. Oleanna lyttet til lyden av åretakene som fylte luften, og kjente på den svake nykkingen for hver gang båten skjøt fart gjennom bølgene. De hadde sterke drenger som rodde dem over, og de skulle alle samme vei.

Noen for et sårt tiltrengt gudsord, andre møtte aller pliktskyldigst opp.

Hun var selv blant de som reiste fordi hun var nødt, slik det skikket seg for en ung kvinne. Hadde hun forsøkt å nekte, ville moren sørget for husarrest.

De passerte nye holmer og Oleanna snudde seg slik at hun kunne ta inn synet av hjemmet sitt.

Huset deres lå øverst i været, og til venstre kneiste Ureberget og skjermet husene litt for vindene som kom inn fra Vestfjorden bak gården. Bygningen var hvitmalt, og på taket lå skiferstein. De omkringliggende bygningene hadde fremdeles torvtak, blant andre lensmannens hus som lå sør i været og nærmest Vestfjorden. Våningshuset, som opprinnelig var et nordlandshus på halvannen etasje, hadde for ti år siden blitt restaurert både innvendig og utvendig. Huset var nå på to og en halv etasje. Byttet til skifer på taket hadde vært kostbart, men ikke gjort foreldrene deres mindre kry. Faren hadde engstet seg for materialene og taksteinen på grunn av Napoleonskrigene, skip ble kapret, og det var ikke en gang slik at jektene som skulle på handelstevnet i Bergen, var trygge på den tiden. Det hadde imidlertid gått bra. Nå var det fred, og Norge hadde fått egen grunnlov. Faren hadde godt med midler etter oppgangstidene i forrige århundre, og nå håpet han på nye oppgangstider.

Bak våningshuset var det tørkeplass og eldhus, og nedenfor lå mindre bygninger, uthus og fjøs spredd, mens rorbuene og naustene lå helt nede i fjæra. Hovedbrygga, der faren hadde krambu og gjestgiveri, samt heimbrygge, lå også der. Det var to større gårder på Ure, der faren eide hovedgården som bare gikk under navnet Angell-gården, og lensmannsfamilien den andre. Resten var innerster, husmenn som leide jord av Oleannas far, Edmund Angell.

Oleanna vendte ansiktet fremover, og hun fikk øye på Martin som rodde med jevne tak. Båten skjøt fart over havflaten. Vinden på havet lekte med de mørke krøllene hans.

Hjertet slo urolig straks hun så ham. De mørke øynene hans kunne trollbinde henne, og da fikk hun ikke frem et eneste vettugt ord. Når de hadde møttes i all hemmelighet, og hun hadde stått i armene hans, var hun sikker på at alle kunne se det på henne etterpå. Som om avtrykket av leppene hans fremdeles var synlig i timer etter at kysset fant sted.

Hadde foreldrene visst at hun spant drømmer om Martin Haakonsen, ville de sannsynligvis ha tvangsgiftet henne så fort som råd var, med en mann de selv ønsket inn i familien. En fiskersønn var ingenting for den godeste Edmund Angell. Det hjalp lite at moren deres ville se døtrene gift av kjærlighet, når ektemannen var langt strengere.

Det var desto verre stelt med Louise, som drømte om Alexander Haveng. Det var godt det var en hemmelighet, for hadde foreldrene kjent til det, hadde de ikke latt henne vikle seg inn i søte drømmer om erkefienden og odelsgutten i Sennesvik. Alexander var høyreist og utemmet, som Louise så rødmende pleide å omtale ham, og ble omtalt som soknets kjekkeste mann.

– Han e så fin, så sterk og så … så … Louise stammet sjelden, men når hun skulle beskrive Alexander slo tungen alltid krøll på seg.

Nei, det var så visst ikke enklere for Louise. Den hun hadde lagt øynene sine på var en langt større utfordring enn Oleannas følelser for en tilreisende fisker. Å forelske seg i Alexander Haveng var håpløst. De hadde vokst opp med at fedrene deres hatet hverandre. En uløselig konflikt, nedarvet gjennom generasjoner.

– Hvis du vil gje han far hjertestans, Louise, så førtell han det, hadde hun sagt en gang.

– Det e ikkje engang lenger noen som veit koffør dæm knives, hadde søsteren sagt i en oppgitt tone.

Sjøen pisket oppover båtsiden. Vinden rev i hetten. Oleanna lyttet til suset over havet. Hun så kirken der fremme, like grå som de bratte fjellsidene der snøen ikke la seg.

– Eg kjæm tel å frys i hjel der inne, sa Louise og skuttet seg.

– Du ligna på en sau, så godt kledd e du, svarte Torfinn. Han satt på den forreste tofta.

Louise skar en grimase mot broren. – En sau?

– Ull fra topp tel tå, svarte han og vendte så ansiktet bort.

Oleanna himlet med øynene og Torfinn gliste for seg selv.

Litt senere kunne Oleanna gå i land i fjæra. Kirken lå ved foten av fjellet med fiskeværet Steine på venstre side. Gammelkirken lignet et reisverk av stein rast fra den knudrete fjellsiden over den. Frosten lå klar over landskapet og tyllet det inn i glitrende, kald skjønnhet.

Blikket hennes søkte over plassen, fant skikkelsene som sto lenket til gapestokken til spott og spe for sine synder. Hver søndag fikk det Oleannas hjerte til å krympe i avmakt, og hver søndag fylte hun portemoneen sin med så mange skillinger som mulig. Penger som slett ikke skulle gå til kollekten.

Hun vendte ansiktet mot kirken igjen. Oleanna så på det litt skakke spiret. En kirke for fall. Klokketårnet var stort og reist i stein, det også.

– Det e godt nykjerka på Hol snart står ferdig, sa en mørk røst like bortenfor Oleanna. – Om vi overlever prekenen i dag, får vi pris oss lykkelige.

– Gud e med oss, mente en annen. – Han vil løft taket på sett vis.

Oleanna fulgte tråkket langs fjæra med havblåsten i nakken. Den var sterk, som om den ville dytte henne frem mot kirken. Snøen knitret under skosålene. Frosten rev i nesen jo nærmere kirken hun kom. Bak seg hadde hun Torfinn og Louise. De snakket dempet sammen.

Idet hun tok fatt på skråningen opp til kirken, hevet hun blikket og lot det hvile på klokketårnet.

Det var reist like ved kirken og hadde fire nakne glugger. Oleanna rykket til, for i det samme strøk en mørk skikkelse forbi den ene gluggen.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

NORDAVIND finnes som papirbok og e-bok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

ANDRE SERIER FRA KAJA NYLUND:

PERLEMOR

Lofoten 1897:

Jona liker å gå sine egne veier. Hun elsker hjemstedet sitt, det vakre, ville Værøy. Her føler hun seg fri, her er hun født, her skal hun leve, og her skal hun dø. En dag ankrer et skip opp utenfor øya, og den britiske kapteinen Adam Wilkinson går i land. Han vinner Jonas hjerte og hun hans. Men er det slik at kjærligheten alltid seirer - eller må den vike for plikten, friheten og Jonas elskede Værøy?

Omslagsdesign og illustrasjon: Ken Jeremiassen/Aurora Borealis

PERLEMOR finnes som papirbok, e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

REBEKKA

Lofoten 1880:

Rebekka er datter av krambubebestyreren på Ørsnes. Faren vet ikke hva godt han kan gjøre for henne, men Rebekka savner moren, som døde da hun var liten. Livet forandrer seg da hun overraskende får tilbud om å bli fintaus på bygdas storgård, Solthun.

Rebekka har en god og trofast venn i nabogutten Tobias, men i det siste har det kommet noe mellom dem - en spenning som er i ferd med å endre forholdet ...

Omslagsdesign: Aina Klingenberg. Omslagsillustrasjon: Eline Myklebust Madsen.

REBEKKA finnes som papirbok, e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

(Foto: Anne Marte Hagen)

Kaja Nylund (f. 1982) er født og oppvokst på Ørsnes, en liten bygd i Lofoten.

I dag bor hun i Paris sammen med ektemannen og motefotografen Bård Lunde, og er forfatter på heltid. Hun debuterte i 2013 med den populære romanserien Rebekka, og i 2015 ble hennes andre serie, Perlemor, lansert. I 2020 kom hennes tredje serie, Nordavind, også denne med handling fra hennes barndoms Lofoten.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.