GRATIS LESEUTDRAG FRA PERLEMOR
Omslagsdesign og illustrasjon: Ken Jeremiassen / Aurora Borealis
Året er 1897. Det stormer på Værøy.
Jona liker å gå sine egne veier. Hun elsker hjemstedet sitt, det vakre, ville Værøy. Her føler hun seg fri, her er hun født, her skal hun leve, og her skal hun dø. En dag ankrer et skip opp utenfor øya, og den britiske kapteinen Adam Wilkinson går i land. Han vinner Jonas hjerte og hun hans. Men er det slik at kjærligheten alltid seirer - eller må den vike for plikten, friheten og Jonas elskede Værøy?
1
Værøy, 28. mai 1897
– Jona! Kor det blir av deg?
Jona sto med hendene i det smale livet og speidet utover Røsthavet. Svarte krøller danset om ansiktet hennes, og smilet var så stort at håret kilte seg vei inn i munnvikene. Hun kastet et blikk over skulderen på broren Jakob, som kom gående mot henne mens han blåste den mørke luggen vekk fra øynene. Hun lo og vendte seg mot de sølvglitrende blånene av hav igjen. Vinden rev sterkere i det viltre, utslåtte håret. Brisen de hadde kjent nede på sletta i Mostadgården, var blitt til en voldsomvind her oppe på fjellet. Værøy var vakker og vill. Som hun elsket dette stedet!
Jakob stanset et stykke unna klippekanten der Jona sto. – Ska e fir deg ner nu? E fikk hjelp te å fyll sekken min, men nu e det din tur.
Jonas striesekk var ikke mer enn halvfull, for der hun hadde rekkt egg, hadde det ikke vært så mange å hente. Hun hadde heller ikke behøvd tauet, selv om det fremdeles lå knyttet om livet. Denne maidagen var det krykkjenes egg som skulle sankes. Den lille måken med de svarte føttene la de beste eggene, det visste alle. De var små og brungrønne – og smakte himmelsk når de var helt ferske.
Jona flirte. – Jau, hvis du trur du har nok muskla te å hold meg? Fem år skilte de to søsknene, og det at broren var i ferd med å bli voksen, bød på mange anledninger til å erte ham. Jakob ville så gjerne barske seg nå som han var konfirmert og hadde rundet femten år, men lite kunne han gjøre når stemmen steg og sank og skar ut i de underligste toner. Jona hadde slett ikke dårlig samvittighet for å tulle med ham, for han var fæl til å plage henne også. Han frydet seg når hun fikk skjenn hjemme, noe som skjedde rett som det var. Jona likte å gå sine egne veier, og moren mente at det ikke sømmet seg for en pike av god familie.
– E e nu sterkar enn deg! fnyste Jakob så iltert at Jona måtte le av ham.
– Jau, men da kan du jo fir meg ner i Bukksætrevvan, sa hun muntert.
Jakobs uttrykk var ubetalelig. – Det mein du ikkje? E trur du e fullstendig vettlaus! Ingen fir seg ner der! Og slettes ikkje du!
Bukksætrevvan var flere beryktede revner i fjellet. Man måtte fires tyve–tredve meter ned i løse luften for å komme til berghyllene som førte inn i revnene. Under dem var det et fritt fall på nesten fire hundre meter. Derfor unngikk mostingene Bukksætrevvan, og fuglene som hekket der, fikk være i fred.
– Ikkje? Jona hevet et øyebryn mens latteren boblet i henne. – Det har nu vært folk der før, så koffør sku ikkje e klar det?
I det samme komUlf og Arne, to av Jakobs kamerater, bort til dem. De hadde begge en stor taubør over skulderen og tynnlugga på føttene slik som Jona og Jakob. De strikkede ullsokkene med tykk, tovet såle var myke og lette å ha på føttene og ga godt feste i fjellet. I hendene holdt de hver sin striesekk, full av egg.
Ulf smilte bredt og pekte på Jonas slunkne sekk. – E du ikkje ferdig? Folk har begynt å gå ner nu. Han var rødhåret og hadde kraftige fregner over nesen. Arne var et halvt hode høyere med brunt, rufsete hår som så absolutt burde ha vært klippet.
– Nei, svarte Jona. – Han Jakob ska fir meg ner i Bukksætrevvan.
De to guttene skoggerlo. – Jau, flirte de og måtte tørke øynene. – Du har det nu med å ta munn før full, Jona, mente Ulf da han hadde stagget latteren.
– E ska nu vel vis dåkker at e kan! svarte Jona og satte det brune blikket i dem. Trodde de ikke at hun torde?
– Hvis du mein at du kan, får du vis oss det! Både Ulf og Arne satte sekkene fra seg, la taukveilene på bakken og vinket Jona med seg.
– Men ho kan nu vel ikkje … Jakob så usikker ut der han sto, men satte også sin sekk på gressletta. – Du mein vel ikkje at du ska ner der, Jona?
– Så klart mein ho det! hoiet Ulf. – Ho sei det jo sjøl!
Folk passerte dem med fulle sekker, men ingen så ut til å forstå hva som var i gjære. Guttene langet ut, og Jona fulgte etter. Freke, hunden hennes, holdt seg tett inntil henne og kikket forventningsfullt opp på henne. Skjønte han hva hun hadde begitt seg ut på?
Ovenfor Bukksætrevvan satte Jona seg på huk ved siden av lundehunden, som hun hadde fått til konfirmasjonen. Hun hadde gitt ham navn etter en av Odins to ulver. Han slikket henne på kinnet, la en labb på kneet hennes og så på henne med årvåkent blikk. Jona grov hendene ned i pelsen og rufset den til. – Det går vel bra, det her, trur du ikkje?
Han klynket til svar, og hun sukket for seg selv. Jo, hun hadde bedt om dette. Nå kunne hun ikke være noen pyse og trekke seg! – Ikkje bekymmer deg, Jakob, sa hun da hun reiste seg. – Berre dåkker alle e med og hold i tauet, ska e vel få fylt opp sekken min, e òg!
Da Jona brått hang i løse luften, ble hun grepet av en overveldende frykt. Langt under henne slo brenningene oppover steinene med voldsom kraft. Det var fire hundre meter rett ned, og hun hadde bare et tynt tau rundt livet. Det skar ubehagelig inn under armene, strammet rundt ribbeina og gjorde det tungt å puste. Broren og kameratene skulle nå fire henne ned til hun nådde revnene. Så skulle hun følge dem innover og plukke eggene hun fant. Hun måtte balansere på smale berghyller og klamre seg fast som best hun kunne. Det e galskap, for det gjennom hodet hennes. Bare guttene holdt godt fast og passet på! Et feiltråkk eller et øyeblikks uoppmerksomhet kunne bety døden – både for henne og dem.
– Røkk to gang i tauet når du står på ei hylla! Ropte Jakob over henne.
– Det ska e! Jona ropte tilbake mens tankene spant. Dette var dumskap! Ren dårskap! Selv voksne menn unnlot å sanke egg her. Blodet hamret i årene og drev gjennom kroppen somharde støt. At hun kunne være så tåpelig! Men så hadde hun ikke klart å dy seg … Hvorfor skulle hun alltid være så eplekjekk? Hvorfor kunne hun ikke slå seg til ro med broderier og pianospill og lære seg utenlandske språk som andre pene, unge piker?
Sakte, men sikkert nærmet hun seg revnene. Hun var glad tauet var solid, og at de var tre stykker som holdt henne. Det hendte sjelden ulykker når tau ble brukt, men det hadde likevel vært noen. Hvis klatreren falt slik at karen på toppen ble rykket ut av balanse, kunne i verste fall begge to fare utfor og omkomme. Men nå var de tre stykker som passet på – det burde være trygt.
Så var de mørke og fuktige revnene foran henne. Fuglene flakset om henne. De ville beskytte eggene
sine, men fryktet henne samtidig. Jona fikk fotfeste og grep om en annen hylle som strakte seg innover. Berget var fullt av seig fugleskitt. Da hun følte at hun sto støtt, rykket hun i tauet.
Hennes to rykk ble besvart med ett enkelt. Jona smilte for seg selv. Frykten hadde lagt seg litt, og nå måtte hun bare få fylt sekken. Det skulle bli så godt å komme ned til Mommo i Mostadgården etterpå! Sitte trygt ved kjøkkenbordet, spise deilige egg og fortelle om det dristige vågestykket. For en historie det ville bli!
Jona bevegde seg forsiktig innover i revnen. Hun fulgte den ene hyllen og klatret ikke mer enn hun måtte. Reirene var formet som skåler, med to–tre egg i hvert reir. De lå tett i tett både på hyllen over henne og hyllen hun gikk på, derfor måtte hun følge nøye med på hvert skritt hun tok.
Med ivrige hender plukket hun egg de stedene hun sto så støtt at hun ikke behøvde å holde seg fast. Lukten av vått, rått berg og fugl drev inn gjennom neseborene. Jona kjente en kald trekk i nakken da hun gikk enda dypere inn i revnen. Det var trangt, og fuglene skvatt unna, så nære at vingene strøk tett forbi kinnet hennes. De nasale skrikene fra måkene skar henne i ørene. De var så støyende at det var like før hodet begynte å verke.
Hendene ble klamme og klebrige der hun klamret seg fast. Igjen pumpet blodet gjennom årene så det suste for ørene. Dette var litt for spennende, selv for henne. Men endelig var sekken full, og hun begynte på den møysommelige veien tilbake. Hun måtte gå sidelengs og sikre seg at den ene foten sto trygt, før hun kunne flytte den andre. Grepet om hyllen over var ikke særlig godt, og hånden måtte også hele tiden finne nye tak mens hun kom nærmere og nærmere storhavet. Striesekken var dessuten tung nå, og tauet var stadig i veien. Det var meningen at guttene skulle trekke det inn, men hun hadde fått så mye slakk at det ikke hjalp å rykke i det. Flere ganger mistet hun nesten balansen. Svetten brøt frem på ryggen, og hun følte seg kvalm og uvel. Hodet var underlig lett og tomt.
Da Jona endelig sto ytterst i revnen og kikket ned, fikk hun sug i magen, og et øyeblikk svimlet det for henne. Høyt var det alltid når de sanket egg, og hun var egentlig ikke redd for høyder, men det var likevel langt ned. Vinden pisket om ansiktet. Selv om det var sent i mai, hadde sommervarmen ennå ikke meldt sin ankomst. Fingrene var blitt stive av kulde, og hun hutret der hun sto lent mot fjellet.
Med en famlende hånd forsikret Jona seg om at tauet fremdeles var godt knyttet, og hun grep bedre om striesekken. Nå måtte hun bare klare å komme seg ut og opp på utspringet som vendte mot Røsthavet. Hun satte den ene foten prøvende på en berghylle, grep tak i den spisse kanten over den og heiste seg sakte opp. Forsiktig gjentok hun stegene og klatret videre. Nå var det ikke lenge igjen før guttene kunne heise henne opp i trygghet. Hun kjente lettelsen skylle gjennom kroppen da hun endelig kunne reise seg, men idet hun skulle til å gripe etter tauet for å rykke i det, glapp fotfestet. Hoften slo hardt mot berget, men hun hadde åndsnærværelse nok til å svinge striesekken ut fra seg for å unngå at eggene ble slått i stykker. Sammenstøtet smertet, og hun skrek høyt. Jona krafset desperat med hånden for å finne feste, men hun var ikke sterk nok. Grepet om den sleipe, våte kanten glapp, og brått var hun i fritt fall.
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
PERLEMOR finnes som papirbok, e-bok og lydbok.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
ANDRE SERIER AV KAJA NYLUND:
REBEKKA
Rebekka er datter av krambubebestyreren på Ørsnes. Faren vet ikke hva godt han kan gjøre for henne, men Rebekka savner moren, som døde da hun var liten. Livet forandrer seg da hun overraskende får tilbud om å bli fintaus på bygdas storgård, Solthun.
Rebekka har en god og trofast venn i nabogutten Tobias, men i det siste har det kommet noe mellom dem - en spenning som er i ferd med å endre forholdet ...
Omslagsdesign: Aina Klingenberg. Omslagsillustrasjon: Eline Myklebust Madsen.
REBEKKA finnes som papirbok, e-bok og lydbok.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
NORDAVIND
Lofoten, 1820
Oleanna er datter av Edmund Angell, selveste nessekongen på Ure. Om nettene sniker hun seg ut for å møte Martin, en tilreisende fisker.
Over flere tiår har Oleannas familie hatt en bitter feide med Haveng-familien, som holder til et godt steinkast unna. Da faren hennes bestemmer seg for å slutte fred, får det store følger for både Oleanna og søsteren.
Omslagsillustrasjon: Ida S. Skjelbakken. Design: Kjetil Nystuen.
NORDAVIND finnes som papirbok og e-bok.
Tegn abonnement på NORDAVIND og få den første boken gratis!
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
(Foto: Anne Marte Hagen)
Kaja Nylund (f. 1982) er født og oppvokst på Ørsnes, en liten bygd i Lofoten.
I dag bor hun i Paris sammen med ektemannen og motefotografen Bård Lunde, og er forfatter på heltid. Hun debuterte i 2013 med den populære romanserien Rebekka, og i 2015 ble hennes andre serie, Perlemor, lansert. I 2020 kom hennes tredje serie, Nordavind, også denne med handling fra hennes barndoms Lofoten.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.