GRATIS LESEUTDRAG FRA REBEKKA

Design: Aina Klingenberg. Illustrasjon: Eline Myklebust Madsen

Rebekka er datter av krambubebestyreren på Ørsnes. Faren vet ikke hva godt han kan gjøre for henne, men Rebekka savner moren, som døde da hun var liten. Livet forandrer seg da hun overraskende får tilbud om å bli fintaus på bygdas storgård, Solthun.

Rebekka har en god og trofast venn i nabogutten Tobias, men i det siste har det kommet noe mellom dem - en spenning som er i ferd med å endre forholdet ...

Prolog

Ørsnes, sommeren 1870

Små føtter svevde over det grønne gresset, glad barnelatter lød som en klukkende bekk. Solen sto høy og hvit på himmelen, mens smørblomstene strakte seg etter de lubne, bare leggene.

– Mamma, se! En sommerfugl! Rebekka stanset og pekte på det vakre insektet med en butt finger, før hun forsøkte å gripe etter det i luften.

– Ser du hvilken sommerfugl det er? Moren strøk henne over kinnet.

– Nei, det gjør æ ikkje. Hun ristet på hodet så flettene danset om ørene.

– Det er en neslesommerfugl. På latin kaller man den Nymphalis urticae.

– Å, det e vanskelig. Æ får ikkje tel å sei det.

Moren smilte med hvite tenner. Rebekka elsket å se henne smile slik, så åpent og glad, da ble også hun lys inni seg.

– Mamma … Æ vil ikkje våkne, æ vil vær her i lag med dæ. Kan æ ikkje det? Kan du ikkje ta mæ med tel dæ? Æ vil vær i lag med dæ der du e! Mamma …

– Så, så … Moren løftet henne opp og bysset henne i armene sine. Kinnet klemte hardt mot Rebekkas, og det gjorde nesten vondt da hun løftet hodet igjen. Rebekka tok seg til kinnet og kjente at det var vått.

– Vær så snill … Hun ville ikke gråte, hun var stor jente. Mamma skulle ikke få se sorgen i hjertet hennes. Likevel truet den vonde klumpen med å komme ut som tårer.

– Jeg er her … Moren la hånden over Rebekkas hjerte. – Alltid. Jeg ser deg og passer på deg, men vi kan ikke være sammen.

Rebekka tidde og bet seg i leppen. Hun forsto ikke hvorfor hun ikke kunne få bli med. Hun var glad i pappa, men når hun våknet hos ham, var verkingen inni kroppen enda sterkere. Noen ganger gjorde det så vondt at hun ikke fikk puste.

– Æ skal vær snill, æ skal …

– Nei, avbrøt moren henne mildt og bestemt på samme tid. – Men en dag, kjære barnet mitt … En dag … Se! Moren pekte på noen blomster som sto litt for seg selv. De var kommet ned til fjæra nå, og på en tue sto det noen tynne stilker med vakre, blå blomster, som hang sørgmodig med hodet og var like triste som Rebekka selv.

– Det er blåklokker. Se så vakre de er. Moren brøt av stilkene og rakte Rebekka blomstene. – Faren din satte en vase med blåklokker på værelset den natten du ble født.

– Å … Rebekka spisset munnen og så storøyd ned på hånden sin. Hun ristet lett på blomstene og hørte en lav rislelyd.

Moren smilte. – Det er derfor de kalles klokkeblomster.

– Æ lika dæm, æ også.

– Naturligvis, sa moren. Så klemte hun henne tett inntil seg, og Rebekka knep øynene hardt sammen. Hun skjønte hva som kom nå. Avskjeden.

– Du er aldri alene, jeg er alltid hos deg. Vil du love meg aldri å glemme det?

– Det skal æ …

– På gjensyn, mitt lille blåklokkebarn.

Puten var fuktig da Rebekka våknet, vætet av varme tårer. Hun hadde drømtommammaigjen.Hun hadde forsøkt å fortelle pappa om drømmene. En kveld han satt på sengekanten hos henne og fortalte skrøner, hadde hun sagt at han måtte bli fort ferdig fordi hun heller ville sove. For når hun sovnet, fikk hun være sammen med mamma.

Den første gangen hun hadde fortalt pappa om det, hadde hun vært fryktelig liten – bare fire år – og det var jo en evighet siden. Nå var hun syv og gikk på skolen. Men hun husket fremdeles ansiktsuttrykket hans. Det hadde blitt så rart … Som når snøen smeltet om våren, og figurene hun hadde lagd utenfor krambua, sank sammen til det bare var våte flekker igjen. Sånn hadde faren sett ut – som om det gode fjeset hans hadde begynt å gå i oppløsning.

Han savnet mamma, han også, for hun var i himmelen. Og himmelen … Rebekka klatret ut av sengen og gikk bort til vinduet. Ikke en eneste sky. Himmelen var lyseblå og endeløs. Mamma var der oppe et sted. Det hadde pappa sagt. Mamma var i himmelen fordi hun hadde vært så uheldig å skli på en stein sånn at hun døde.

Rebekka så for seg en engel med hvite vinger, for det hadde hun sett i en bok. Men mamma hadde ikke vinger når de var sammen i drømmene. Rebekka hadde sett etter dem – ja, hun hadde til og med lettet på genseren hennes – og da hadde mamma kikket så undrende på henne at hun måtte forklare. Mamma hadde ledd hjertelig, men deretter hadde hun sett på henne med store, alvorlige øyne og svart at ikke alle engler bar vinger.

1

Ørsnes, 5. juli 1880

– Ka du kan gje mæ før det her? Tobias holdt frem den store, grove arbeidsneven, og det blinket i myntene han hadde med seg til krambua. Øynene hang ved glassbollen som sto full av drops på disken, og det lengselsfulle uttrykket fikk den kjekke, unge mannen til å se ut som en liten guttunge. Rebekka måtte smile, før hun rynket brynene og så ned på myntene igjen.

– E ikkje du blitt før gammel før sånt sukkertøy? Ertet hun.

Tobias kikket fortørnet på henne. Så oppdaget han smilet hennes og gliste. – Næh, gje mæ så mange du kan.

Rebekka fant frem en spisspose og fylte den til randen. Egentlig hadde han ikke nok penger til en hel pose, men et skrått blikk bort på faren, Elias, var nok. Han sto opptatt med en annen kunde og ville ikke legge merke til om hun fylte på litt ekstra.

– Vær så god. Hun rakte Tobias dropsene.

– Kanskje du vil ha et? bød han henne.

Hun ristet smilende på hodet. – Trur du ikkje at æ tar litt fra skåla i ny og ne?

– Æ syns du snakka nåkka om å vær før gammel? Fiolblå øyne gnistret mot henne.

– Jo, men æ e yngre enn dæ, svarte hun og slengte den lange, brune fletten over skulderen. Hun satte hendene i det smale livet og så på ham med latter i blikket.

– Ha, det e nu ikkje mye!

Tobias ble stående litt og dro en hånd gjennom den lyse luggen. Solen hadde allerede satt sine spor. Denne sommeren hadde så langt budt på mange og varme godværsdager.

– Har du brukt opp alle sparepengan dine på drops nu? spurte Rebekka. Hun visste at han sparte for å komme seg litt opp og vekk fra fattigdommen.

– Ikkje rektig alt, smilte han. – Æ fikk penga av han Nils tel å kjøp før. Ei lita belønning før den seinaste tida kor det har vært mye å gjør i smia. Tobias sukket lett og puttet et drops i munnen. – Du veit, sa han etter en stund, – at æ ønska mæ nåkka bedre. Sparepengan mine rør æ ikkje.

Rebekka kunne ikke annet enn å nikke. Hun visste jo at Tobias aldri rørte pengene han tjente. Han satte dem på bok. Hun hadde til og med fått være med på en av turene inn til banken i Kabelvaag. Hvor mange sparepenger han hadde, ante hun ikke, sånt spurte man ikke om. Men Tobias hadde store drømmer, selv om valgene ikke var mange for en husmannsgutt som ham.

Det var fire år siden Tobias ble rodd i land nedenfor krambua. Rebekka husket den dagen godt. Han hadde vært fjorten år og kommet hele den lange veien fra Laukvik, der foreldrene hans ikke klarte å brødfø alle barna lenger. Onkelen til Tobias hadde skaffet ham arbeid i smia på Ørsnes. Han hadde sett hvor vanskelig de hadde det, og sørget for å få gutten vekk fra det fattigslige hjemmet. En venn av familien hadde hjulpet Tobias et stykke på veien, siden hadde han fått skyss med postdrengen, som kom fra Kabelvaag.

Rebekka mintes hvor forkommen og ensom han hadde vært. Sommeren etter hadde onkelen gått bort, men Nils smed trivdes med en ungdom i huset, og Tobias hadde etter hvert slått seg til ro hos ham.

Han hadde stadig kommet ned til krambua for å beundre varene i hyllene. En dag hadde hun fått så vondt av ham at hun hadde spurt faren om hun kunne få gi ham litt godteri. Rebekka kunne fremdeles huske de gledestrålende øynene da han fikk dropset i hånden. Og fra den dagen av var vennskapet deres beseglet.

– Drømman kan ingen ta fra dæ, sa hun mildt.

Etter at venninnen Birgit var reist i tjeneste, var Tobias blitt hennes beste venn. Han var lett å snakke med, og det siste året hadde han vokst til å bli en ung mann. En virkelig kjekk en også.

– Det har du heilt rett i. Men i bygda e det vel ikkje plass tel meir enn én storkar, sa han og siktet til Almar Solthun, som eide hele Ørsnes og mer til.

Tobias stakk spissposen i bukselommenog så seg rundt. – Han Nils venta sekkert på mæ nu, og her e det aldri stille.

Lokalet var fullt av kunder, og praten gikk livlig under det lave taket med de røde bjelkene. De mange hyllene bugnet av varer; det var alt fra snelletråd og tøyruller til bøteredskap og husgeråd. I taket hang det garn og glasskavler på rad og rekke.

– Nei, det e sjelden stille her, samtykket Rebekka og så på ham. Hun la merke til at han hadde daggamle skjeggstubber på den solbrune huden.

– Kanskje du skulle rak av dæ, sa hun og sendte ham et ertende øyekast. – Bære sånn at ikkje folk finn på å ta feil av dæ og draugen.

– Sammenligna du mæ med draugen? spurte han fornærmet, men munnvikene trakk seg oppover i et bredt smil. Når han smilte slik til henne, kriblet det nedover smalryggen.

– E det så ekkelt? Æ trudd at draugen var en knakanes kjekk kar.

– Jo da, forsikret hun og slo blikket ned. Et lite speil med forgylt ramme og håndtak lå på disken etter en kunde som likevel ikke hadde sett seg råd til å kjøpe det. Nå stirret store, lyseblå øyne tilbake på henne, og forskrekket oppdaget hun at ansiktet glødet. Noen mørkebrune lokker hadde forvillet seg ut av flettens stramme grep og lagt seg som en kveil om det hjerteformede ansiktet. Det sto i sterk kontrast til de lyse øynene. Hun hadde aldri sluttet å grunne over den, og det var en kontrast som ofte ga henne uønsket oppmerksomhet. Rebekka så fort bort og snudde speilet opp ned.

– Æ får vel rak mæ litt, sia du ber mæ så pent, konkluderte Tobias. – Ser æ dæ snart igjen?

– Det gjør du sekkert. Det e nu bære å stekk innom her. Om æ ikkje e her, så kan det hend at æ sett på steinen vårres.

Han gned neven over haken og blunket. – Æ får kom mæ av gårde så ikkje folk tar feil av mæ og draugen!

Latteren boblet i henne lenge etter at han hadde forlatt krambua.

Rebekka så bort på Anne-Marta, en jevngammel jente faren hadde ansatt før sommeren. Men det var ikke mange som trodde at Anne-Marta var sytten år. Hun kledde seg som en gammel kone, og håret var så stramt satt opp at øynene skrådde oppover. I tillegg var hun så stor at de fleste lo eller himlet med øynene når hun måtte bane seg vei mellom kundene. Rebekka, derimot, hadde vondt av

henne. Barna som var innom, ertet henne åpenlyst, og det endte som regel med at Anne-Marta løp gråtende ut på lageret.

Selv fikk Rebekka stadig høre at hun måtte spise mer siden hun var så tynn. Hva var egentlig verst? Men det var i det minste ingen som ertet henne. Kanskje de ikke turte siden faren som regel var i nærheten, eller fordi hun og Tobias var venner.

Anne-Marta var snill og flink til å arbeide, men fryktelig nysgjerrig og glad i sladder. Det var ikke den ting Anne-Marta ikke visste om folkene i bygda.

– Se kor fint det her stoffet e, sa Rebekka og strøk over et blått silkestoff.

Anne-Marta gren på nesen. – Æ syns det grønne vi fikk inn i går, e mye finar, men det e nu bære mi meining.

I det samme kikket Rebekka ut gjennom vinduet og fikk se Almar Solthun haste forbi i hvit skjorte og grå vest. Han holdt et gullur i hånden mens han vekselvis kikket på det og veien foran seg. Det så ut som han hadde kurs for brygga bak krambua. Ventet han besøk? Det fyldige, mørke håret var sirlig kjemmet til siden. Solthun var en mann på omkring førti år. Han hadde mørkebrune øyne og et vennlig ansikt. Rebekka kunne godt forstå dem som snakket om hvor staut storbonden og væreieren var å se til.

Solthuns far, Henrik, levde fortsatt og bodde i kårboligen sammen med sin yngste sønn, Alstrup, som var forblitt ugift, men hadde rykte på seg for å være litt av en rundbrenner. Brødrene Solthun var svært ulike. Mens Almar var rakrygget og sterk, slik Gamle-Henrik en gang hadde vært, var Alstrup bortimot skallet og tykkfallen. Det ble sagt at Henriks avdøde kone, Alma, hadde vært en liten og rund kvinne med et ustyrlig sinne. Yngstesønnen hadde visstnok arvet noe av morens temperament.

– Han Solthun for akkurat førbi. Ka du trur han skulle? spurte Rebekka og rakte Anne-Marta tøyrullene hun hadde pakket ut.

– Han rekk nu ikkje postbåten, den e nettopp gått, svarte Anne-Marta. – Så da kjæm han vel hit ganske snart. Har du førresten hørt at ho Lotte fremdeles ligg tel sengs?

Almar Solthun og hustruen Oda hadde to barn – sønnen Olav, som studerte i Bergen, og datteren Lotte, som hadde hatt tæring.

– Nei … Rebekka dro på det. Hun visste selvsagt at Solthuns datter hadde vært alvorlig syk, selv om hun hadde trodd at hun var over det verste nå, men Anne-Marta visste nok best. Det hadde vært en vond tid for væreieren da datteren ble syk. Ryktet sa at det var bare så vidt frøken Lotte hadde stått det over.

Solthun var en aktet mann i bygda, godt likt og respektert av alle. Foruten Solthun-gården eide han trandamperiet og fiskemottaket i Vika, samt Pettervika med rorbuene og krambua som faren til Rebekka bestyrte for ham.

Døren gikk opp med et pling, og Solthun selv trådte innenfor. Rebekka tittet bort på ham mens hun hjalp en gammel kone med noen trådsneller. Faren tok ham i hånden og bukket lett, men det virket ikke stivt. Elias og væreieren hadde hatt en god tone seg imellom så lenge Rebekka kunne minnes.

– Æ var før sein tel å nå postdrengen, han var allerede langt utpå da æ nådde brygga. Var det brev tel mæ?

Faren bøyde seg ned bak disken og så igjennom en bunke med brev. Han stoppet opp ved ett, rynket brynene og stakk det raskt ned i jakkelommen, før han bladde videre.

– Ja, her e det. Elias rakte Solthun en tykk konvolutt. Solthun sa noe lavt til ham, og Elias lo. Deretter ristet Solthun megetsigende på hodet før han gikk. Faren ble stående og se tankefull etter ham før en ny kunde skulle ha kjolestoff og en hespe garn. Rebekka neide for Solthun idet han passerte henne, og hun fikk et vennlig smil tilbake.

Anne-Marta kom bort, dultet henne i siden og hvisket: – Æ kan ikkje begrip ka han ser i ho fru Oda.

Det var utrolig at Solthun hadde giftet seg med den vel ti år eldre kvinnen. Fruas hår var grånende, og hun var mager og blek som et spøkelse. Det ble sagt at ekteskapet var tuftet på fornuft og intet annet. Oda hadde vært i ferd med å bli en gammel jomfru, og faren hennes hadde dermed inngått en avtale med Gamle-Henrik.

– Nei, kjærlighetens veia e uransakelige, svarte Rebekka svevende.

– Æ har hørt at de har kvært sitt soveværelse nu som han Olav e i Bergen og ho Lotte e sengeliggandes. De trur vel ikkje at fintausen har øyan med sæ, flirte Anne-Marta.

– Ka du ikkje har hørt, lura nu æ på. Rebekka ristet smilende på hodet. – Kor gikk han pappa førresten? Han sto jo nettopp og … Hun så seg rundt.

– Han gikk opp.

– Sei du det? Det har æ ikkje fått med mæ.

– Nei, det e masse folk. Anne-Marta trakk på skuldrene og snudde seg for å ekspedere neste kunde.

Da Rebekka endelig fikk et ledig øyeblikk, sparket hun av seg kloggene og løp barbeint opp den bratte trappen til leiligheten over. Det var merkelig at faren hadde gått når det var så travelt. Vanligvis lot han aldri kundene vente.

Døren til farens værelse sto på gløtt, men filleryene på gulvet dempet stegene hennes. Rebekka skulle til å skyve opp døren da hun oppdaget at faren satt på sengen med et brev i hånden. Uttrykket hans fikk Rebekka til å stivne. Øynene var røde, og han hadde våte striper nedover kinnene som om han hadde grått. Uroen snek seg inn i henne og la seg som en vond klump nederst i magen. Det føltes som hun om var vitne til en stund som bare var ment for ham.

Hun tok noen skritt tilbake, listet seg ut på gangen og ropte: – Pappa!

Da hun ikke fikk noe svar, gikk hun igjen mot værelset, men sørget for å trampe godt slik at han hørte at hun kom. Hun rakk akkurat å se ham stikke brevet i jakkens innerlomme.

– Pappa?

– Ja da, ban. Æ kjæm ned. Elias kremtet og strøk en hånd over øynene, som for å stryke bort smerten. Rebekka syntes med ett at han så gammel ut.

– E det nåkka i veien?

Faren ristet på hodet. – Ka skulle nu det vær før nåkka? Han klappet henne kjærlig på kinnet. – Æ e bære trøtt, la han hviskende til som om han betrodde henne en hemmelighet. Så la han armen om skuldrene hennes og førte henne ned trappen. Igjen var han pappa Elias – morsom, lys og glad i stemmen. Men Rebekka greide ikke å la være å tenke på brevet han hadde gjemt for henne. Hvorfor

ville han ikke at hun skulle se det? Det måtte være et viktig brev siden han hadde forlatt den travle krambua for å lese det. Hvem kunne avsenderen være?

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Serien finnes som både papirbok, e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

ANDRE SERIER AV KAJA NYLUND:

PERLEMOR

Året er 1897. Det stormer på Værøy.

Jona liker å gå sine egne veier. Hun elsker hjemstedet sitt, det vakre, ville Værøy. Her føler hun seg fri, her er hun født, her skal hun leve, og her skal hun dø. En dag ankrer et skip opp utenfor øya, og den britiske kapteinen Adam Wilkinson går i land. Han vinner Jonas hjerte og hun hans. Men er det slik at kjærligheten alltid seirer - eller må den vike for plikten, friheten og Jonas elskede Værøy?

En historie om livet, døden og kjærligheten i havgapet.

Omslagsdesign og illustrasjon: Ken Jeremiassen/Aurora Borealis

PERLEMOR finnes som papirbok, e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

NORDAVIND

Lofoten, 1820

Oleanna er datter av Edmund Angell, selveste nessekongen på Ure. Om nettene sniker hun seg ut for å møte Martin, en tilreisende fisker.

Over flere tiår har Oleannas familie hatt en bitter feide med Haveng-familien, som holder til et godt steinkast unna. Da faren hennes bestemmer seg for å slutte fred, får det store følger for både Oleanna og søsteren.

Omslagsillustrasjon: Ida S. Skjelbakken. Design: Kjetil Nystuen.

Tegn abonnement på NORDAVIND og få den første boken gratis!

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

(Foto: Anne Marte Hagen)

Kaja Nylund (f. 1982) er født og oppvokst på Ørsnes, en liten bygd i Lofoten.

I dag bor hun i Paris sammen med ektemannen og motefotografen Bård Lunde, og er forfatter på heltid. Hun debuterte i 2013 med den populære romanserien Rebekka, og i 2015 ble hennes andre serie, Perlemor, lansert. I 2020 kom hennes tredje serie, Nordavind, også denne med handling fra hennes barndoms Lofoten.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.