GRATIS LESEUTDRAG FRA DOBBELTHJERTE

Radøy, 1905:

Den vakre husmannsjenta Selma er lykkelig forelsket i ungdomskjæresten Herman og gleder seg til å gifte seg med ham. Da det viser seg at faren har pådratt seg en stor gjeld, må Selma sette bryllupsplanene på vent og begynne som tjenestepike på storgården Fagerlia. Der blir hun kjent med odelssønnen Wilhelm, og det oppstår varme følelser som ingen av dem kan benekte. Men Wilhelm er gift med Vera, og Selma elsker Herman. Gjør hun ikke?

1

Helland, Vestlandet, sankthansaften 1905

Midtsommerkvelden var lys og fager og hadde lokket store og små ut for å feire årets lengste dag. Sola varmet, og temperaturen var høy, noe som var med på å gjøre stemningen god. Det virket som om alle hygget seg og var i godt humør.

Selma nærmest svevde rundt i Hermans trygge favn. Hun følte seg både lattermild og ør etter å ha smakt på det sterke ølet, og var glad for at de sterke armene hans holdt et godt tak om henne.

Den store, blomstrende gressletta var tettpakket med bygdefolk som svingte seg i dansen og gjorde sitt beste for å holde tritt med den ivrige spillemannen.

Herman smilte varmt mot Selma, og hun smilte lykkelig tilbake.

Nå hadde de vært kjærester i tre år, og fremdeles fikk han det til å krible søtt i henne. Selma sukket henført, og da spillemannen endelig dro i gang en roligere melodi, smøg hun seg enda tettere inntil ham og hvilte hodet mot brystkassen hans.

Det spraket og gnistret fra det digre sankthansbålet, som ruvet flere alen over bakken. Det var plassert helt nede ved elvebredden, slik det alltid pleide.

Selma gløttet mot noen barn nede ved elven. Guttene hadde brettet opp buksene, mens småpikene løftet på kjoleskjørtene for å vasse i det brusende vannet. Det var nok deilig i denne varmen.

Et høylytt hvin hørtes, og Selma fikk øye på en lyshåret jente på rundt fem–seks år, som var våt i ansiktet og nedover blusen. Like bortenfor sto en rødhåret gutt på samme alder og gliste mot henne. Han hadde nok sprutet vann på jenta, men nå lo de begge og fortsatte leken sammen med de andre barna.

Selma smilte for seg selv. Hun likte tradisjonene rundt sankthans. Dans, musikk, bål, latter, sang og god mat sammen med grannene. Her var alle velkommen, husmenn og fiskere så vel som storbønder. Det var fint at alle kunne feire denne kvelden sammen.

Selma og Herman hadde svingt seg til felemusikken en lang stund, og hun kjente at det snart var på tide med en pause. Da musikken var ferdig, trakk hun seg ut av Hermans armer. Han rettet forsiktig på blomsterkransen av prestekrager, engfiol og rødkløver som hun bar på hodet. Det var ikke annet å forvente, enn at den vakre kransen hadde havnet litt på skakke etter flere timer med dans og moro.

Selma kikket nedover seg selv. Hun følte at hun tok seg godt ut i den florlette, blekgule sommerkjolen. Den svinget inn i livet og ga henne en flott fasong. Den fargerike blomsterkransen løftet antrekket og fikk henne til å føle seg ekstra fin.

– Skal me ta ein liten matpause? Herman tittet spørrende på henne.

– Ja, det kan me godt, svarte hun lettet. – Det e litt av eit tempo han spelar i! Selma lo og nikket mot felespilleren, mens hun la hendene mot de varme, blussende kinnene sine.

Herman la en stødig hånd mot korsryggen hennes og førte henne med seg gjennom folkemengden, mot stedet hvor de hadde satt fra seg matkurven. De hadde valgt seg ut en plass litt lenger oppe i lia hvor de kunne være for seg selv, samtidig som de hadde utsikt over festplassen.

Det tok sin tid før de nådde frem dit, for flere ganger underveis ble de oppholdt av venner og familie som ville slå av en prat.

Selma trakk et lite pledd ut av kurven og fikk hjelp av Herman til å bre det ut over gresset. De satte seg på teppet og plasserte matkurven mellom seg. Den inneholdt fenalår, flatbrød, rømme, lefser og et par flasker øl.

Herman hadde kneppet opp de øverste knappene i skjorta, og de oppbrettede ermene avslørte solbrun hud.

Han skjenket øl i to krus og ga Selma det ene. Deretter strakte han seg etter fenalåret, dro frem kniven han hadde i beltet, og begynte å skjære tynne skiver av låret. Så rakte han henne en bit, og hun tok takknemlig imot.

Det smakte himmelsk. Det var ikke hver dag de flottet seg med fenalår, men på en dag som denne måtte godsakene frem.

De spiste i taushet mens de betraktet bygdefolket som danset og sang rundt det store sankthansbålet. En tykk strime av røyk steg sakte opp mot den blå kveldshimmelen.

Noen unger sprang rundt og lekte sisten, mens mødrene deres satt i klynger rundt om på tepper og fulgte med mens de spiste.

Flere karer hadde samlet seg litt bortenfor for å kaste hestesko. De sto i en halvsirkel rundt han som kastet, og lo og heiet med ølkrusene i hånda. Et par av ungguttene inne fra Tveiten, som ikke kunne være eldre enn fjorten, sneik seg til en øltår når mannfolkene ikke fulgte med.

Det var en usedvanlig fin kveld, tenkte Selma. De lange solstrålene fikk det flommende elvevannet til å glitre som diamanter. Nedover liene vokste nydelige markblomster i alle slags farger, og bjørketrærne ved elvebredden sto grønne og frodige. En varmbris strøk over ansiktet hennes. Hun lukket øynene og løftet ansiktet mot solen.

Det fantes ikke vakrere plass enn Helland en vakker sommerdag, tenkte hun. Det var forresten vakkert her om høsten, vinteren og våren også. Alle årstider hadde sin sjarm.

– E du forsynt? Hermans stemme fikk henne til å skvette. Hun hadde visst sittet fordypet i egne tanker.

– Ja, no e eg så stappmett at eg trur ikkje eg kjem til å greie å ete igjen på fleire dagar.

Herman lo og samlet sammen matrestene og la dem tilbake i kurven, som han flyttet for å kunne sitte nærmere henne. Han dro henne inn i armkroken sin, og Selma møtte det blå blikket hans. Hjertet banket fortere. Som hun elsket ham! Han sendte henne et kjærlig smil og kysset henne lett på nesen. Hun sukket tilfreds og lente seg mot ham.

– Korleis føles det å vera atten år? Han strøk pekefingeren over underarmen hennes, og berøringen kilte behagelig mot den følsomme huden.

– Det e fint. No når eg begynnar å bli voksen, så kan du ikkje kalle meg for vesla lenger! Hun dultet ham lekent i skulderen, og han lo inn mot håret hennes.

Herman var to år eldre enn henne, og hadde fylt tjue i april.

– Du forstår vel at det ikkje først og fremst e alderen din det kjemav, men at du omtrent e på størrelse med ein mygg? sa han, og smilte ertende.

– Tosk! sa hun, og prøvde å spille fornærmet, men hun klarte ikke å la være å trekke på smilebåndet.

Det var fødselsdagen hennes i dag, og hun hadde gledet seg lenge til å skulle tilbringe den her ved elva, sammen med Herman og alle andre hun var glad i. Så langt sto den til forventningene.

– E du klar for å svinga deg i dansen igjen? Herman kikket ivrig på henne. Han var glad i å danse. Selma måtte le av ham. Han var så søt der han satt og stirret på henne med håpefulle øyne.

– Eg e klar!

De tømte ølkrusene og la i vei nedover lia.

På vei mot danseplassen passerte de familien hennes. Selma smilte og vinket til dem, men tok seg ikke tid til å stoppe og prate. Hun la merke til at faren fylte opp ølkruset nok en gang og sukket tungt. Hun håpet han hadde kontroll. Det siste hun ville, var at kvelden skulle ende i rabalder på grunn av ham. Hun prøvde å få blikkontakt med ham, for å forsøke å signalisere at han måtte ta det med ro, men han satt bare og stirret på kruset sitt.

Selma og Herman kastet seg ivrig inn i dansen mellom de andre parene. Han var en herlig dansepartner. Hun innbilte seg at det måtte være litt som å fly. Følelsen av å være vektløs, å seile fremover med luft under vingene – slik var det å danse med Herman.

Selma fikk øye på et dansende par litt bortenfor dem. Den unge jenta hadde ryggen til, og Selma klarte ikke å dra blikket vekk fra det fantastiske, lyse, bølgende håret hennes. Det var det vakreste håret Selma noen gang hadde sett. Det var samlet i en løs flette somrakk henne helt ned til korsryggen. Selma, som alltid hadde ønsket at hun hadde hatt lyst hår, følte et lite stikk av misunnelse.

Nå fikk hun endelig et glimt av ansiktet til jenta, og hun himlet med øynene da hun gjenkjente henne.

Det var jo Petra! Hun burde selvfølgelig ha kjent henne igjen, men det var en stund siden hun hadde sett henne nå.

Petra Grindheim var like gammel som Herman, og hadde vært på knærne etter ham før i tiden, mintes hun. Men heldigvis for Selma var Herman mer begeistret for brunetter. Hun smilte for seg selv og måtte innrømme at Petra var litt av et syn. Slank og formfull, og med et vakkert ansikt i tillegg. Det var ikke rart at karene svermet rundt henne. Hun lurte på om Petra fremdeles var like ufordragelig, eller om hun hadde forandret seg til det bedre.

Selma glemte aldri den gangen Petra kom etter en pike i skolegården med saks i hånden og klippet av henne halve fletten, bare fordi noen hadde vært så frekk å si at denne piken hadde vakrere hår enn henne.

– Ka e det du ser på? Herman fulgte blikket hennes.

– Ingenting, svarte hun unnvikende, og vendte oppmerksomheten tilbake til ham.

De danset hele kvelden, bare avbrutt av noen drikkepauser. Ølet smakte godt i varmen.

Med ett fikk Selma øye på moren som sto i utkanten av danseplassen og vinket henne til seg.

– Mor vil snakke med meg. Selma nikket mot moren, og Herman sluttet å danse.

– Gå du. Eg tar meg ein prat med karane der borte imens. Han pekte mot en gjeng med mannfolk som sto i ivrig samtale borte ved bålet.

Plutselig sto Petra Grindheim foran dem. Selma kunne ikke begripe hvor hun var kommet fra, men her var hun altså.

– Skal du gå? Petra stilte seg ved siden av Herman, og glante spørrende på Selma.

– Eg skal berre ha ein liten pause, svarte hun den lyshårede piken.

– Kanskje eg kan låne Herman litt då? Petra sendte ham sitt mest strålende smil, samtidig som hun rettet ryggen og skjøv ut brystet. – Får eg ein dans? spurte hun freidig. Herman la en hånd mot Selmas rygg.

– Eg trur eg treng ein pause, eg òg, svarte han og smilte mot Selma.

– Tull! Ein dans til kan du vel klare?

Hun ga seg visst ikke. Selma fikk følelsen av at Petra fremdeles var seg selv lik.

– Det går fint, berre dans, du, sa Selma, så lett og likegyldig som hun klarte. Hun visste at Herman bare hadde øye for henne, men hun følte seg langt ifra trygg på Petra.

– E du sikker? Han virket ikke helt overbevist.

Selma smilte og prøvde å virke ubesværet.

– Heilt sikker. Hun ga ham et kyss på kinnet og forlot ham og Petra. Det var lenge siden Petra hadde svermet for Herman, sa hun til seg selv. Nå var de alle voksne og modne, og det var ingen grunn til bekymring.

Selma fant moren, faren og søstrene Agnes og Mina straks hun var kommet bort fra danseplassen.

Det begynte å bli sent på kveld og var ikke lenger så folksomt. De fleste barnefamiliene hadde nok dratt hjem nå, eller i alle fall mødrene og barna.

Moren sto med kurven over armen og var tydeligvis klar for å dra, hun også. Mina, som bare var ti år, gjespet stort, men la hånden over munnen for å prøve å skjule det. Hun ville selvsagt ikke vise hvor trøtt hun var. Agnes, derimot, som fylte sytten år til høsten, kunne nok tenke seg å bli litt lenger.

Selma møtte blikket til faren og var glad for å se at han ikke var overstadig beruset, slik hun hadde fryktet.

– No skal me heim, Selma, sa moren med bestemt stemme. – Du får sei god natt til Herman og komme med oss.

Selma hadde slett ikke lyst til å gå hjem nå.

– Kan eg ikkje få vera litt lenger, mor? Vær så snill? Det e jo attenårsdagen min i dag, la hun til og så på moren med bedende øyne.

– Selma, det passar seg ikkje at ei ung jente flyr ute med kjærasten seint på kveld uten anstand, det må du forstå.

Selma sukket. Hun visste at det bare var å gi opp.

– Eg kan halde auge med Selma.

Selma snudde seg og fikk øye på storebroren, Magnus, som hadde kommet opp bak henne. Et nytt håp tentes i henne, og hun sendte foreldrene nok et tryglende blikk.

– Vær så snill, mor og far. Kan eg ikkje få vera igjen her med Magnus? Me lovar å ikkje bli altfor seine heim.

Moren vendte seg mot faren.

– Ka syns du, Peder? Han dro hånden gjennom skjeggstubbene, mens han kikket fra Selma til Magnus, og tilbake til Selma igjen. Så smilte han, slik at hullet etter den manglende jekselen kom til syne i munnen.

– Eg syns ikkje det skal gå utover dei unge at me gamle og trøtte går heim. Han dyttet kona si lekent med albuen. – Du huskar vel korleis det var i den alderen? Han blunket til henne, og moren rødmet.

– Dessutan e jo Magnus her og ser til ho.

Selma lyste opp.

– Så då kan eg bli ei stond til? spurte hun håpefullt.

– Det e greit, sa moren. – Men då må du halde deg i nærheita av Magnus.

– Det lovar eg, sa Selma ivrig. – Tusen takk! Hun ga foreldrene en rask klem, før de la i vei hjemover.

Selma satt sammen med Herman, Magnus og noen flere nede ved bålet. Folk ble mer og mer høyrøstet. En brennevinsflaske ble sendt rundt, men da den kom til Selma, sendte hun den raskt videre til nestemann. Hun kjente seg ør og lett i hodet bare av den forholdsvis lille mengden med øl hun hadde drukket. Nå kjente hun dessuten en trang til å gjøre sitt fornødne.

Hun lente seg mot Herman, hvisket at hun måtte et lite ærend og pekte mot en klynge med trær oppe i lia.

Mens Selma gikk oppover gressbakken, merket hun at hun fortsatt var litt ustø på beina, selv om det var en stund siden hun hadde drukket den siste slurken med øl. Hun hadde nok godt av en liten luftetur.

Hun gikk i sine egne tanker da føttene plutselig stokket seg og hun fløy fremover. – Pokker!

Hun forberedte seg mentalt på smerten som ville komme, da to sterke hender brått grep henne om livet og dro henne opp igjen. Forfjamset snudde hun seg og så rett inn i en kraftig brystkasse. Hun vendte blikket opp og møtte et par brune, vennlige øyne, og kjente et sug i magen da blikkene deres møttes.

Den høye, mørke mannen var Wilhelm Fagerli, odelssønnen til bygdas største gård. Selma hadde ikke sett ham på mange år, men den flotte skikkelsen hans var ikke til å ta feil av. Han måtte være nærmere tretti år nå, tenkte hun for seg selv.

– Gjekk det bra? Han gransket henne med et spørrende blikk.

– J… Ja, fikk hun stotret frem, fortsatt litt fortumlet.

Hun glattet over håret og strøk en hånd over skjørtet på den blekgule sommerkjolen. – Tusen takk skal du ha. Hun smilte forsiktig, men turte ikke å møte blikket hans igjen. Hun følte seg som verdens største kløne.

– Berre hyggeleg, svarte han lystig. Han moret seg nok på hennes bekostning nå, den godeste Wilhelm Fagerli.

Selma neide lett og begynte å gå videre.

– Prøv å halde deg på beina resten av kvelden! ropte han etter henne. Hun kjente rødmen bre seg i kinnene. Hun snudde seg tidsnok til å se et ertende glis på det solbrune ansiktet hans.

Bålet hadde brent ned, maten var spist opp, og nesten alle hadde gått hjem nå. Bare noen ungdommer var igjen, og de kom nok til å holde det gående utover natten.

Selma prøvde å få kontakt med Magnus, som var svært opptatt med å danse med Hermans søster,

Jenny. Han holdt et godt tak om henne og svingte henne så kjoleskjørtet virvlet rundt henne, og viste mye mer av leggene enn det som sømmelig var.

Selma ristet leende på hodet. Jenny, som også var Selmas bestevenninne, så ut til å stortrives.

– Magnus! Selma måtte rope for å overdøve musikken. Spillemannen holdt det fremdeles gående, selv om feletonene var noe surere nå enn de hadde vært tidligere på kvelden.

Endelig oppdaget han henne, og de to kom bort til Herman og Selma.

– Eg e klar for å gå heim, blir du med? Selma kjente hvor trett hun var, og gledet seg til å komme seg hjem og i seng nå. Det kom tross alt en dag i morgen også.

– Eg lova å følga deg heim, så om du vil gå no, så gjer me det, sa Magnus, med dårlig skjult skuffelse i stemmen.

– Tull og tøys, sa Jenny. – Herman kan vel følge Selma heim? Hun sendte broren et oppmuntrende blikk.

– Det kan eg sjølvsagt, svarte Herman fornøyd.

– Eg veit ikkje heilt … Magnus dro på det. Han hadde alltid vært pliktoppfyllende, og når han hadde gitt sitt ord til foreldrene, hadde han lyst til å holde det.

– Det går heilt fint, Magnus, skjøt Selma inn. – Du veit at Herman e til å stole på. Dessutan har mor og far sovna for lengst, og me treng ikkje å nevne for dei at eg ikkje komheim i lag med deg. Dei får ikkje veta nåke.

Magnus klarte ikke å stå imot lenger. Han hadde det tydeligvis altfor hyggelig sammen med Jenny til å bryte opp nå.

– Greit, sa han endelig. Så vendte han seg mot Herman. – Då e det ditt ansvar å få Selma trygt heim.

– Du kan stole på meg. Ho e i dei beste hender!

Selma og Herman ruslet oppover lia i et bedagelig tempo.

– Har du hatt ein fin dag?Herman så på henne, og hun nikket.

– Heilt perfekt. Det e ikkje så dumt å ha bursdag på jonsokafta, ser du. Hun smilte.

Herman tok hånden hennes i sin og trykte den lett. Så kremtet han.

– Du huskar vel at eg alltid har sagt at når du fyller atten, så skal me gifte oss?

Selma kjente en god, kriblende følelse i magen. Det var ingenting hun heller ville enn å gifte seg med Herman. Samtidig fikk hun en vond klump i brystet, for det var jo ikke så enkelt.

– Du glømmer ein ting, sa hun lavt. Herman gløttet spørrende bort på henne, så gikk det opp for ham hva hun snakket om.

– Mor og far kjem til å godta deg, Selma, sa han bekymringsløst. – Dei må berre få bli litt bedre kjent med deg.

– Mor di, kanskje, men far din kjem aldri til å tillate at du giftar deg med ei husmannsjente. Dessutan har me vore kjærestar i tre år. Dei kjenner meg ganske godt.

Han svarte ikke på det.

De nådde toppen av lia og kom inn på veien som førte til Fagerlia – eller videre oppover, hvor de skulle. Glade stemmer hørtes i det fjerne fra ungdommene nede ved elva.

De gikk hånd i hånd langs den smale veien som førte inn mot Marka, som lå i utkanten av den lille bygda.

I midten av veien vokste det ugress og løvetann. Selma passet seg for ikke å tråkke på de gule blomstene. Hun syntes de var vakre, selv om de ble sett på som ugress.

Da de hadde gått en liten stund, kom den lille husmannsplassen der Selmas familie bodde, til syne borte ved skogbrynet.

Det var et lite våningshus, et fjøs med låve og et hønsehus. Bak huset lå en liten stue hvor mormoren hennes, Anna, bodde. De hadde tre kyr, men nå som det var sommer og de gikk ute og beitet, sto det lille fjøset tomt. En høne kaklet i hønsehuset, ellers var det stille.

Herman fulgte henne helt til trappa, og hun snudde seg mot ham. Ennå var det ganske lyst ute, men om ikke lenge ville mørket komme snikende.

Han var ingen stor kar, Herman, bare et lite hode høyere enn henne selv. Det lyse håret var kjemmet bakover, men krøllet seg så vidt i nakken. Øynene var dypblå og smale, akkurat som Jennys. Han var slank, men muskuløs. De passet perfekt sammen, tenkte hun.

– Takk for ein fin kveld, Selma-mi. Han strøk en hånd over kinnet hennes.

– Sjøl takk, svarte hun. Han la den ene hånden nederst på korsryggen hennes og trakk henne nærmere, den andre plasserte han under haken for å løfte ansiktet hennes opp mot sitt.

Han kysset henne ømt, strøk de varme, myke leppene over hennes. Hun lukket øynene og nøt kysset og nærheten hans. Kysset ble dypere, og tungen hans fant veien inn i munnen hennes. Hun kjente at hun ble varm i hele kroppen. Altfor tidlig trakk han seg unna.

– Det e vel best å gje seg mens leken e god, sa han med et smil om munnen. Selma hadde mest lyst til å be ham fortsette, men hun visste at han hadde rett.

Herman strøk en hårlokk bak øret hennes og rettet nok en gang på blomsterkransen, som hun fortsatt gikk med på hodet.

– Det holdt eg på å glømme! Han stakk den ene hånden ned i bukselomma og trakk opp en liten, sort eske.

– Gratulera med dagen, jenta mi. Han rakte henne esken, som hun nølende tok imot.

– Herman, du veit at eg ikkje bryr meg om presangar og sånt. Du hadde ikkje trengt … Nysgjerrigheten ble likevel for stor, og Selma åpnet forsiktig lokket på esken. Hun måpte. I esken lå et nydelig lite gullhjerte festet til en tynn lenke, den også i gull. Hun mistet pusten et øyeblikk.

– Lika du det? Han kikket nervøst på henne.

– Det … Det e heilt perfekt! stotret hun frem.

– Men det e altfor mykje, Herman …

– Tullpreik! Han tok smykket opp av esken og gjorde tegn til at hun skulle løfte vekk håret. Han famlet litt før han endelig klarte å feste det rundt halsen hennes. Hun slapp ned igjen håret og rettet på smykket så det lille hjertet hang slik det skulle.

– Men, Herman … Korleis har du fått råd til detta? Hun måtte spørre. Han smilte beroligende.

– Ho bestemor gav det til meg før ho døde. Ho sa at eg skulle gje det til den jenta eg gifta meg med. Ja, me e no ikkje gifte endå, men eg tenkte at detta va ein passande anledning til å gje deg det.

Selma husket at Jenny hadde arvet en nydelig brosje etter bestemoren da hun døde, og hun hadde nevnt at den eldste broren, Ola, hadde fått en diamantring, mens Herman altså hadde arvet et halssmykke.

Hun kjente at hun ble varm om hjertet, og la hånden mot det glattbarberte kinnet hans.

– Tusen takk. Hun ga ham et raskt kyss. – Detta skal eg bæra for alltid.

– Det treng du no ikkje. Han så litt brydd ut, men hun skjønte at han var glad for at hun likte gaven.

– God natt, Selma-mi.

– God natt, Herman.

– Ser eg deg i morgo? Han så håpefullt på henne.

– Mor ville at eg skulle hjelpe til med å bake brød, så eg trur ikkje eg slepp unna i morgo, men om det blir tid, tar eg meg gjerne ein tur til Kløvheim.

Han nikket og kysset henne på pannen før han snudde og begynte på hjemveien.

Selma listet seg inn for ikke å vekke noen. Hun gikk så stille hun klarte opp trappen til soveloftet, og husket i siste liten å skritte over trinnet som knirket så forferdelig. Hun kom opp i den smale gangen med en dør på hver side, åpnet forsiktig døren til høyre og listet seg inn i soverommet som hun delte med de to søstrene. Magnus sov på kammerset innenfor kjøkkenet.

Agnes lå alene i sengen, som hun vanligvis delte med Mina, og sov fredfullt. Mina hadde nok lagt seg i sengen til Magnus, slik at han måtte sove på slagbenken i kjøkkenet, men det hadde han sikkert ikke noe imot, snill som han var.

Det lange, kobberrøde håret til Agnes, som vanligvis var samlet i en stram flette, fløt nå utover puten som et slør. De store, grønne øynene var lukket, og de lange øyevippene kastet skygger nedover de rosa kinnene. Så vakker hun var, den ett år yngre søsteren hennes, tenkte Selma stolt.

Hun gikk bort til den slitte, gamle kommoden hvor de hadde klærne sine. Oppå den sto et lite speil og et vaskestell.

Selma studerte speilbildet sitt i det dunkle lyset. Hun måtte innrømme at hun var ganske fornøyd med det lange, fyldige håret som nå hadde fått gylne, solblekede striper. Hun skulle bare ønske det hadde vært blondt og ikke brunt, men det gikk det ikke an å gjøre noe med. De store, grønnbrune øynene hadde hun arvet etter faren, som hadde grønne øyne, og mormoren, som hadde brune. Mina og Magnus, derimot, hadde fått morens dypblå øyenfarge. Øynene var omkranset av lange, sorte vipper, og de mørke brynene var velformet. I halsen hang gullhjertet og glinset i det halvmørke rommet.

Hun løftet forsiktig av blomsterkransen, som hun og Agnes hadde laget før de gikk på festen, og la den på kommoden. De vakre markblomstene hang med hodet nå.

Hun kledde av seg, til hun til slutt sto naken på gulvet, og kikket nedover seg selv.

Ansiktet, halsen, underarmene og føttene hadde en solbrun glød, mens de runde brystene, magen og beina, som aldri så sol, var bleke.

Hun strakte seg etter nattserken som lå på sengen, og dro den på seg før hun gikk bort til vaskestellet, helte litt vann i fatet fra muggen og vasket seg i ansiktet.

Deretter løsnet hun den lange fletten, før hun begynte å gre håret. Selma kjente den stramme lukten av bål somsatt i det.Hun fikk ta en hårvask en av de nærmeste dagene. Eller kanskje hun skulle ta med seg Agnes eller Jenny ned til vannet og ta et skikkelig bad.

Nå kjente hun med ett hvor kvelende varmt det var i det lille soveværelset. Hun la fra seg hårbørsten og gikk bort til vinduet og åpnet det på gløtt.

Ute hadde månen steget opp over tretoppene, og tussmørket var sakte, men sikkert i ferd med å omslutte den lille bygda.

Den milde sommerbrisen fikk de hvite blondegardinene til å blafre lett. Selma la seg ned i sengen og trakk det tynne teppet over seg.

Så var denne dagen over. Nå var hun blitt atten somre gammel. Hun undret seg på hva det neste året hadde i vente for henne.

Selma sovnet med et smil om munnen og med hånden beskyttende rundt et lite hjerte av gull.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Tegn abonnent og få den første boken gratis!

Serien finnes både som papirbok og e-bok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

(Foto: privat)

Stina Dale (f.1989) er født og oppvokst på Radøy, hvor hun bor sammen med mannen sin. Hun er utdannet kontormedarbeider, men arbeider for tiden i en omsorgsbolig. Dobbelthjerte er hennes første romanserie, og serien ble premiert i Bladkompaniets manuskonkurranse i 2018.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.