LES FØRSTE KAPITTEL I HEKSEMESTEREN

1

Norge, mot slutten av 1600-tallet

TIRIL HET en meget ung jente som bodde i Bergen i Norge. Hun nærte en sterk mistro til menneskene, og det hadde hun gode grunner til.

I stedet holdt hun seg til dyrene, med en særegen forståelse for dem, og den forståelsen viste seg faktisk å bli gjengjeldt.

Til å begynne med hadde Tiril vært et ualminnelig utadvendt barn. Ikke så lett i en tidsalder da barna skulle tuktes hardt, så de ble veldisiplinerte og syntes minst mulig.

Som liten kunne hun slå armene om fremmede ben på gaten, bare fordi hun følte sympati. Eller også omfavnet hun fremmede hunder med en nesten lyrisk kjærlighet. Og så lo hun hjertelig og høylytt av glede. Merkelig nok ble hun aldri bitt av løshundene, derimot fikk hun en ørefik av mor eller barnepiken for sin skamløse oppførsel.

Hun var med på alt, pilte på korte ben gjennomrommene og elsket sine omgivelser. Spesielt sin guddommelig vakre mor. Men hun omfattet egentlig alle med sin overstrømmende kjærlighet.

Storesøster Carla var et annet av hennes idoler. Carla var betagende søt, som sin mor, men engleaktig stillferdig, med lange, lyse korketrekkerkrøller. Tiril selv hadde mellomfarvet, glatt hår som ikke ville ligge pent i det hele tatt, så hun ble klippet etter bollemetoden. Eller som visse munker. Håret like langt – eller kort – hele veien rundt.

Farens store stolthet var at han lignet Christian den fjerde …

Foreldrene kom fra Christiania. Familien hadde nylig flyttet til Bergen, der hennes far hadde fått en fin stilling innen det merkantile. Carla tok seg meget nær av at pikene ble ertet av Bergen-barna for østlandsdialekten sin, og la om språket fortest mulig. Tiril brydde seg ikke om det. Hun elsket barna når de ertet henne, og la an på å snakke sin gamle dialekt så de skulle få det litt morsomt.

Familien bodde relativt fornemt. Ikke blant toppene i byen, men de ble akseptert. Litt på nåde fikk de være med i den såkalte sosieteten, bare de kjente sin underordnede plass.

Tjenestejentene kom og reiste igjen nesten like fort. De kledde på og gredde håret på den vakre Carla, men de elsket Tiril for det herlige humøret hennes og hennes usnobbete holdning til dem. Men etter noen få dager fikk de avskjed av en oppbrakt husfrue. Tiril kunne ikke skjønne hvorfor. Hun ble lei seg når de reiste. En liten stund, så var hun glad igjen.

Carla fikk lov til å være med i selskaper eller bli vist frem når familien hadde gjester. Det tok Tiril som noe helt naturlig, og hun var med på å gjøre Carla presentabel og beundret storesøsteren der hun svingte seg foran speilet i den fine stasen sin. Etterpå hang hun på trappegelenderet til annen etasje og kikket ned på alle gjestene og fikk nesten tårer i øynene av glede når far tok Carla i hånden og sa til dem: «Her er min lille dukke.»

Mor småsmilte bare stolt. Mor var som sagt blendende vakker, og Tiril ble så glad når så mange unge menn flokket seg rundt mor. Da var mor på sitt aller mest strålende, og latteren hennes klingret som perler gjennom rommet, syntes Tiril.

Etter alle fester hørte hun foreldrenes stemmer gjennomveggen. Harde, nesten ropende stemmer. Tiril forsto ikke det der. Det gjorde litt vondt i henne. Men neste dag var alt som før. Mor som ikke hadde tid til å prate fordi hun skulle møte venninnene sine på det fine bevertningsstedet ved Torvalmenningen. Og far som heller ikke hadde tid, for han hadde så mye å gjøre på kontoret sitt. Uvisst av hvilken grunn kalte han seg konsul. Tiril var så stolt av dem.

Når det begynte å ane henne at alt ikke var så morsomt her i verden likevel, var vanskelig å si. Det kom visst gradvis.

Kanskje det var den gangen pikene fikk lov til å spasere sammen med mor og to barnepiker langs gatene i Bergen. De møtte en herre som mor visst kjente, og han spurte om et eller annet, og mor svarte med den glitrende latteren sin så det kunne høres helt til de fire Som gikk bak: «Nei, nei, det der er selvfølgelig ikke mine døtre! Hvor gammel tror De egentlig jeg er, herr Brosten? Og ligner den minste meg? Da hadde Carla rødmet og sett bedrøvet ut, og Tiril kjente en stor undring inne i seg. «Er vi ikke …?» begynte hun, og den ene barnepiken sa fort: «Jo selvfølgelig, fru Dahl bare spøker!»

Eller kanskje det var Carlas merkelige oppførsel som satte henne på tanken om at et eller annet var fullstendig galt i familien. Carla gråt så mye. De hadde hvert sitt rom, de to småjentene, og mange morgener så Tiril at Carla hadde grått. Hun prøvde å spørre hvorfor, men da snudde søsteren seg brått bort og begynte å gråte igjen.

Det gjorde vondt i Tirils snille sjel.

Faren hadde hun ikke mye kontakt med. Han var en humørløs, høyreist mann, som sikkert hadde vært ganske stilig en gang. Nå var han skallet under allongeparykken, og øl og vin hadde gitt ham et kraftig embonpoint, på vanlig språk kulemave. Tiril husket at han tidligere hadde forgudet sin vakre kone, nå snakket de nesten aldri sammen. Det var en iskulde ektefellene imellom som til og med hun kunne merke.

Mor var heller ikke så vakker lenger. Ansiktet hennes var begynt å bli pløsete, og hun luktet alltid vin.

Latteren hennes var mer skingrende enn kvitrende, og hun var sjelden hjemme. Tiril gikk henne på nervene, så hun ropte: «Er det ingen som kan holde styr på den bråkete ungen?» Og moren viste ikke lenger frem den søte eldste datteren sin for gjester. For å irritere sin mann pleide hun å kalle Carla gullungen hans, og så gikk hun hjemmefra igjen. Faren brølte da: «Hvilken elsker er det nå du skal til?» Og moren svarte syrlig: «Det interesserer vel ikke deg. Du som ikke duger til noe i sengen lenger.»

Tiril var jo langsomt blitt større og begynte å forstå mer. Hun følte etterhånden et intenst ubehag hjemme, og unngikk samværet med de andre så mye hun torde. Skulle hun bevare det gode humøret sitt, var det nødvendig.

Faren eide to hester, så hun tilbrakte mye tid hos dem i stallen når ikke kusken eller stallkaren var der. Hestene kunne hun snakke uforstyrret med, de lyttet tålmodig og virket som om de forsto henne. Hun hadde aldri fått lov til å ha dyr hjemme, så de herreløse kattene og hundene hun hadde med seg hjem, hadde utløst mange sinte ord og uvennlig behandling. På hodet ut med dem! Ingen visste imidlertid at hun hadde hestene i stallen som sine fortrolige.

– Hva skal jeg gjøre med Carla? hvisket hun til den nærmeste hesten; hun sto lent mot manken dens. – Hun vil jo ikke snakke med meg, og det synes jeg er så synd. Hun har det vondt, skjønner du. Og jeg får ikke lov til å hjelpe henne.

Tiril var blitt tretten år nå. Mye av barnesinnet hadde hun klart å bevare, men mye var blitt ødelagt. Hun ble holdt under sporadisk disiplin og ble ansett for å være et besværlig barn med all sin livsglede og sitt lyse syn på tilværelsen. Bråk, kalte moren det surt. Far sa ingenting, han ignorerte Tiril fullstendig.

I denne alderen hadde hun jo rukket å innse at hun ikke var mye å vise frem med stolthet. Ikke utseendemessig. Når man nå absolutt ikke ville se gleden og varmen i øynene hennes eller den sterke utstrålingen hun hadde … ja, da ble det nok dessverre ikke så mye igjen. Moren hadde for lengst gitt opp å kle sin yngste datter dukkesøtt, det gikk bare ikke. Piken hadde jo – o skrekk og gru – muskler! Hun var firkantet og sterk som en gutt, ansiktet var for bredt og muntert, halsen for kort, bena for korte og så videre. Hun var ganske enkelt håpløs.

Hva foreldrene ikke visste, var at Tiril levde et dobbeltliv. Hjertet hennes blødde for dem som hadde det vanskelig, og uten at noen oppdaget det, la hun til side den ene godbiten etter den andre, så godt som hver dag. Disse bitene delte hun gavmildt ut til dem som trengte det. For ingen visste om hennes hemmelige vei ut av og inn i huset.

Den gamle mannen med bare ett øye og et ødelagt ansikt, han som var så fæl å se på at ingen ville vite av ham, sto på vakt nede på gatehjørnet hver dag, og Tiril skuffet ham aldri. Det var ikke store matbiten som behøvdes for å holde liv i ham, men av og til unnskyldte hun seg fordi hun ikke hadde klart å få tak i mer enn en liten brødskalk eller et utkokt kjøttben. Men han bare velsignet henne og tok gledestrålende imot.

De små barna i sidegaten, de som hadde en far som drakk opp alle pengene og slo kone og barn, hadde nok Tiril å takke for ganske mye. Av og til hadde hun bare en ødelagt leke å komme med, ikke mye å mette sultne munner med, men de lyste opp av takknemlighet likevel. Etter brannen i 1702 var det så fortvilet mange hjemløse i Bergen.

Og kjeleflikkerens kone fikk liniment til de stygge bensårene sine. Da gamle madam Grønske lå for døden og presten foretrakk å gå i selskap hos borgermesteren, var det Tiril som satt hos den døende, helt til det var forbi. Noe sakrament kunne hun ikke gi, men en varm liten pikehånd kunne være vel så trygg å holde i for en ensom, utslitt stakkar når dødsangsten satte inn.

De skabbete gatepikene på havnen, de som ingen ville ha lenger, fikk nå og da en liten flaske av konsulens beste brennevin. Eller en trøstende pratestund i en trappeoppgang. Tiril skjønte kanskje ikke så mye av det disse kvinnene snakket om, det ble for det meste snøvling og stortutende betroelser av forskjellige slag. Om den mannen som hadde slått henne eller smittet henne – eller det verste av alt, snytt henne for pengene. Om drømmer som aldri ble til virkelighet. Falske snarveier til rikdom og lykke, prinsen på den hvite hesten som aldri kom, barna som aldri ble født …

Det streifet mange løshunder rundt i gatene. Tiril hadde alltid et vennlig ord til dem eller en liten godbit, omhyggelig fordelt mellom dem, så ingen skulle føle seg glemt.

En dag så hun et vemmelig opptrinn. De andre hundene jaget en liten valp. Vel, så liten var den kanskje ikke, men den hadde et sår på det ene benet så den haltet. Slike ting pleier villhunder å ordne på sin egen måte, men det ville ikke Tiril ha noe av. Hun styrtet bort; valpen var blitt tvunget opp i et hjørne, og det hele så svært lite hyggelig ut.

Tiril stilte seg foran valpen. En utrolig dumdristig handling, men så langt tenkte hun ikke da. Hundene kjente henne jo!

Det gjorde de. Ganske visst knurret en og annen først, men på Tirils strenge ordre trakk de seg unna.

Ikke noe alminnelig menneske hadde klart den manøveren. Men Tiril hadde som sagt et eget vennskap med dyr. Derfor hadde de respekt for henne.

Selvfølgelig tok hun med seg valpen hjem. Men ikke inn denne gangen, hun hadde lært leksen sin. Hun gjorde i stand en liten kasse i stallen, og så begynte hun å vaske hvalpen. Den så på henne med engstelige, takknemlige øyne mens hun varsomt vasket ikke bare såret, men hele kroppen. Kusken kom bort og betraktet scenen en stund før han sa:

– Det der er’ke no’ å samle på. Et sånt krek! Blir en stor, stygg og farlig rusk. Lopper og skabb har’n også. Jeg skal slå’n i hjel.

– Aldri i livet, sa Tiril opprørt. – Han er min venn, og han skal hete Nero, for nero betyr «svart». Og ikke noe skabb! Så det, så!

Men hun torde ikke ha hvalpen i stallen etter det. I stedet fant hun en bortgjemt flekk i haven, bak et skjul, og der stelte hun med det lille dyret på beste vis.

Lille dyret var et galt ord. Nero truet med å bli et stort beist, det så man på de klumpete potene. På en måte virket det som om han var en rasehund – eller rettere sagt avkom av to fornemme raser. En av foreldrene hadde ganske sikkert tilhørt en fin familie, så Nero kom fra en ikke akseptert mesallianse. Ennå var det for tidlig å spå om utseendet hans, men pelsen så ut til å bli raggete og hodet stort. Han hadde meget vakre, mørke øyne som hengivent tilba Tiril.

Det var ikke lett å holde ham skjult i lengre tid. Og han vokste skremmende fort. En dag kom fru Dahl inn i et ampert humør.

– Hva er det for en skrekkelig kjøter som ligger innenfor porten? Skyt den, Carl!

Tiril smatt ut som et lyn og skysset Nero ut på gaten. – Det er ikke trygt for deg hjemme, mumlet hun. – Vi må presentere deg for dine artsfeller.

Hun var med ham hele ettermiddagen, helt til hun kunne konstatere at han nå var stor og sterk nok til å vekke respekt hos de andre hundene. Nero ville bli med henne tilbake, så det ble en ganske lang og beveget avskjed dem imellom. Tiril hvisket tårevått og trøstende i øret på ham og lovet å se etter ham så ofte hun kunne. Hun ordnet et lite husvære til ham nede i smugene ved havnen – de som var igjen etter bybrannen – og satte skålene hans der, fylt med vann og mat. Så forlot hun ham med tungt hjerte.

Carla ble mer og mer en skygge av seg selv. Det var ikke bare Tiril som ble gjemt bort for gjestene nå lenger.

«Det er likevel ingen som tror at jeg har så store barn», fniste fru Dahl unnskyldende. Faren så ikke lenger til den eldste datterens kant – og den yngste hadde han jo aldri sett ordentlig på.

Tiril prøvde å komme sin søster inn på livet uten at det lyktes. Hun visste at de to var gode venner, men hva det enn var som plaget Carla, så kunne hun visst ikke betro seg til sin lillesøster.

Tiril, som alltid hadde følt verden som en eneste stor solskinnsdag, fattet ingen ting!

EN NATT våknet hun av at det var noen i rommet. En mørk skikkelse skygget for nattelyset fra vinduet. Hun fór opp med et gisp.

– Hysj, jente, hvisket hennes far, han hadde noe i hendene som hun ikke kunne skjelne. – Jeg ville bare se om du sov, du drømte så urolig.

– Takk, far, sa hun, rørt over omtanken. – Nei, jeg har det bra.

Øynene hennes begynte å venne seg til mørket, og hun syntes hun kunne spore en sterk sinnsbevegelse i farens ansikt. Han sto en liten stund og så intenst på henne, så hvisket han et bestemt: «Nei!» og gikk fort ut. Det han holdt i hånden, flagret etter ham.

Tiril ristet undrende på hodet og smilte litt av faren, som så visst ikke pleide å bekymre seg om sovevanene hennes. Hun kunne ikke huske at han noensinne hadde vært inne på rommet hennes, ikke engang for å si godnatt da hun var liten.

Den forknytte, anspente stemningen hjemme ble til sist så vanskelig for henne at hun grep etter et lite halmstrå. De setningene som hennes mor hadde uttalt for lenge siden – «Det er ikke mine døtre. Og ligner den yngste meg?» – de setningene grep hun fast i.

Det var helt riktig at Tiril ikke hadde noen slektstrekk til felles med den spinkle Carla eller med moren. Hun lignet heller ikke sin far. Ansiktet hans ble med årene mer og mer fiskaktig, syntes hun. En fisk med små, ynkelige mustasjer og fippskjegg og med stadig større problemer med å få knappet den korte frakken rundt magen. Hans verdighet ble mer og mer viktig for ham i takt med at den minsket. Det eneste han ble, var surere og mer innesluttet.

Nei, Tiril lignet ingen av de andre.

De tankene ble en trøst for henne. Hun pleide å «diskutere» teorien med Nero.

– Lurer på hvem mine virkelige foreldre var, Nero. Hunden lyttet alvorlig og så henne dypt inn i øynene så hun begynte å smile litt.

– De var vel små og firkantete som meg, lo hun. – Og så hadde de det bestandig morsomt. Jeg tror de var omreisende markedsgjøglere, tror ikke du også? Gjøglere virker alltid så glade. Og så flinke de er! De kan slå saltomortale.

Tiril slo hjul i gresset der de satt. Nero syntes det var en morsom lek. En stund lekesloss de.

Så satte hun seg opp igjen. – Men jeg vil jo gjerne være Carlas søster, vet du. Hva skal jeg gjøre med henne, Nero? Hvordan skal jeg klare å få henne glad igjen?

Nero hadde ikke noe svar å gi henne.

SELVFØLGELIG kunne ikke unge piker av god familie renne ute alene på den måten. Men Tiril hadde sine hemmelige bakveier gjennom bakgårder, sidegater og smug, når alle trodde hun var på rommet sitt. For øvrig var de andre bestandig opptatt med sitt. Carla visste det naturligvis, og til å begynne med var hun sjokkert over Tirils utflukter, men hun sladret aldri. Hun var så vant til at Tiril klarte seg selv.

En dag kom en fremmed mann på besøk. Tiril så ham oppe fra trappegelenderet og kikket nysgjerrig ned.

Hennes far tok imot den lille fyldige mannen i forstuen.

– Hva gjør De her? sa faren svettende. – De har ikke lov til å komme hit!

Mannen hadde fettet krage og parykk, så Tiril. Stemmen hans hadde en truende undertone.

– Når ikke De kommer til meg, herr Dahl, så må jeg ivareta mine interesser.

– Jeg har jo sagt at jeg skal betale. Meget snart.

– Det har jeg hørt lenge nå.

– Men jeg har midler. Skal bare frigjøre dem.

– Pikens, mener De? Dem kan De ikke frigjøre. Ikke så lenge hun …

– Hysj, sa herr Dahl nervøst og så seg rundt. Tiril dukket seg ned bak gelenderet og fortet seg inn på rommet sitt.

Hadde Carla penger? Tenkte hun. Som far hadde tenkt å ta? Det ville ikke være riktig!

Hvis hun bare kunne hjelpe til! Men hun hadde selvfølgelig ingen ting, hun var jo ikke engang i slekt med dem, det hadde hun selv bestemt.

Men hun fikk bo der, hun, et barn av omreisende artister. Så snille de var mot henne! Så selvfølgelig burde hun hjelpe!

På dette tidspunktet hadde Tiril akseptert tanken om sin fremmedhet så fullstendig at hun trodde på det selv.

Men den hun egentlig ville hjelpe, var lille Carla. Og henne kom hun aldri inn på livet.

Ikke før en dag da Tiril var fjorten år og Carla seksten. Da hadde moren plutselig kommet på at hun kunne gifte bort den vakre datteren sin med en rik ung mann i Bergen. Da blomstret huset opp igjen, det ble stor ståhei og selskaper som i gamle dager, til farens rasende protester. Tiril hadde aldri sett sin far så sint. Og det virket ikke som om det var selve selskapene som irriterte ham, det var noe annet. Noe vemmelig, følte hun det som, men hun klarte ikke å sette ord på det.

En morgen satt Carla og gråt oppe i den øvre forstuen. Tiril støtte rett på henne, så en konfrontasjon kunne ikke unngås.

– Kjære Carla, ba Tiril inntrengende og satte seg ved siden av henne. – Vi var så gode venner som barn. Kan du ikke si hvorfor du er så trist?

Carla bare skjulte ansiktet dypere i lommetørkleet og begynte å storgråte.

– Er det fordi mor vil gifte deg bort? sa Tiril forsiktig.

– Vil du ikke det?

– Joda, jeg vil det, jeg vil det mer enn noe annet, han er en sånn fantastisk gutt, hulket Carla og lot søsteren legge armene rundt de ristende skuldrene hennes.

– Men da, så, sa Tiril forvirret.

Carla hikstet av gråt. – Jeg vil dø! Jeg vil bare dø, komme bort fra all … all skitten! Jeg er så skitten, jeg vil bare dø!

– Men det kan du da ikke ville, sa Tiril storøyd og omfavnet søsteren. – Og ingen vasker seg vel mer enn du. Du er så vakker!

– Vakker, fnyste Carla. – Hva er det for noe? Du er vakker, Tiril! Men det er visst bare jeg som ser det.

Da måtte Tiril le. – Vakker, jeg? Det er det villeste jeg har hørt!

Carla løftet hodet og så på henne, grimet i ansiktet av tårer. – Hvis jeg bare kunne …

– Snakke med meg? sa Tiril intuitivt. – Ja, men hvorfor skulle du ikke kunne det? Egentlig … Egentlig har vi bare hverandre, vet du.

Storesøsteren nikket iherdig. – Ja, sa hun med ynkelig stemme. – Du er så snill, Tiril. At ingen ser det! Ikke la noen ødelegge deg, du min lille glemte søster!

Så rev hun seg løs og styrtet inn på rommet sitt. Tiril ble sittende igjen, uten riktig å få tak i situasjonen.

EN DAG hørte hun en ordentlig trette mellom foreldrene. Ettersom hun satt i et værelse innenfor, kunne hun ikke komme vekk, men måtte meget motvillig høre på de harde ordene.

– Du er frastøtende, sa faren foraktelig. – Se deg selv i speilet! Du er full som vanlig. Og det kan virkelig ses på deg hvor mye og ofte du har drukket.

– Det sier du, svarte moren skarpt. – Du drikker ikke mindre selv. Er det fordi du er en slik udugelig stakkar i sengen? Hvor lenge er det siden du besøkte meg på rommet mitt? Hva? Kan du fortelle meg det?

Farens stemme ble iskaldt verdig. – Tror du jeg vil ha omgang med deg mer?

– En gang forgudet du meg.

– Ja. For du var ren og uskyldig. Jeg valgte deg på grunn av din kyske ungdom …

– Ja, det skal være sikkert og visst, jeg var jo bare femten!

– Du var min, fortsatte han uanfektet. – Jeg vil ikke dele min hustru med kreti og pleti. Jeg vil ha renhet. Og det som er mitt. Og ingen annens!

– Som tjenestejenter og barnepiker, hva?

– Ikke bli vulgær nå! Du byr meg imot. Tøyte!

Moren sa furtent: – Kan jeg gjøre for at alle tilber meg?

– Det gjør de neppe nå lenger.

– Hva vet du om det?

Tiril hørte et slag og morens halvkvalte skrik. Så forlot faren rommet med sinte skritt. Moren løp etter ham med en tirade av mer eller mindre ukultiverte skjellsord.

Endelig kunne Tiril gå ut. Men i forstuen sto to hushjelper og snakket lavmælt sammen. De så ikke Tiril.

– Hva mente hun med tjenestejenter og barnepiker? spurte den yngste og nyeste av dem.

– Jo, det var ikke lett å få folk her i huset før. Fikk han det ikke som han ville med dem, ga han dem sparken. Og fikk han sin vilje, så sparket frua dem ut.

– Er det bedre nå, da?

– Ja, nå har han visst fått seg … Jøss, hold munn, mumlet kvinnen og trakk seg fort unna da hun fikk se Tiril.

STEMNINGEN hjemme ble mer og mer ubehagelig. Tiril hadde aldri sett sin far i et så dystert humør før. Nå så hun hvor gammel han egentlig var. Trekkene hans var forgremmede, det virket som om han var likeglad med alt, og han var generelt uflidd, så det stinket av ham under den sterke parfymen han brukte. Hennes mor hakket på ham i alle tenkelige situasjoner; hatet mellom dem lå nå åpent i dagen. Og lille Carla gikk rundt og skalv, hvit som et laken, hennes livsglede lot til å ha forlatt henne helt. Av og til var det som om hun ville betro seg til søsteren, og Tiril oppmuntret henne straks, men så sviktet motet Carla. Grønnblek i ansiktet styrtet hun inn til seg selv. Og Tiril sukket bedrøvet.

Hun følte seg så forferdelig hjelpeløs.

Så ofte hun fikk muligheten, gikk hun ut i byen. I de følgende ukene passet hun på Nero, ga ham mat og drikke hver dag og ble sjokkert over hvor stor han var blitt. Han var voksen nå.

Hun hadde bestandig med en ekstra bit eller ti til de andre hundene, og de begynte å holde seg i nærheten av Nero, ved «hjemmet» hans. Henrykt innså hun at han var en ledertype. Da var hun trygg for livet hans.

De gikk alltid en liten tur sammen, Nero og hun, ut i skogen bak byen. De stundene elsket hun. Da kunne hun få være seg selv igjen, den virkelige, glade og optimistiske Tiril. Da kunne hun le og leke og omfavne den store hunden sin og synes at livet var nettopp så herlig sombare hun kunne. Da kunne hun smile til alle på hjemveien, og de menneskene hun møtte, fikk noe lyst i hjertet etterpå, uten at de riktig forsto at det var Tirils varme utstråling som hadde truffet dem i deres triste hverdag.

En dag hadde hun og Nero gått litt for lenge på engene i skogen og kastet pinner og løpt om kapp, så hun ble forsinket. Da hun kom hjem, fant hun familien ved middagsbordet. Dyster, var et fullt dekkende ord for atmosfæren.

– Unnskyld, far og mor, neide hun og smatt fort ned på stolen sin. Men ingen lot til å legge merke til henne, de var opptatt av sitt.

– For hundrede gang, jeg sier jo at den gutten ikke er noe for vår Carla, sa faren som en tordensky. Han hadde visst stelt seg denne dagen og var sitt gamle embedsverdige jeg igjen. – Det blir ikke noe ekteskap der.

Carla satt somdød rett overfor Tiril. Aldri hadde hun vært så forstenet, sett så livløs ut. Det fantes ikke den minste skygge av uttrykk i det vakre ansiktet hennes. Det var som om hun med vilje skjulte følelsene sine.

– Hvorfor ikke det? protesterte moren irritert over sin manns absolutte vegring mot å gifte bort datteren.

– Gutten kommer jo fra en utmerket familie, faren er rik som en krøsus, og den unge mannens fremtid er lysende.

– Han har ikke den rette moralen …

– Fordi han drakk seg full på sin eksamensdag for to år siden? Sammen med alle de andre studentene? Det er vel helt naturlig, og forresten er ikke du den rette til å …

Pikenes far reiste seg så brått at stolen veltet. – Det blir ikke noe giftermål. Carla er altfor ung til å gifte seg.

– Ha! Hør på den! Min herre hadde ingen slike skrupler da han giftet seg med en femtenåring! Meg!

– Det er forskjell, sa herr Dahl knivskarpt. Han forlot rommet og lot de andre sitte der med ubehaget krypende under huden.

SENERE PÅ ettermiddagen holdt moren på med å prøve en kjole på Tiril, som ikke akkurat var verdens mest tålmodige prøvedukke. Hennes far satt i yndlings stolen sin og studerte noen forretningsdokumenter.

– Stå stille! hveste fru Dahl. – Nei, denne kjolen kan ikke forandres mer. Du har jo fått former, jente!

Faren så opp fra papirene sine med rynkede øyenbryn. – Den slags snakker man ikke med barn om, irettesatte han stramt.

– Ja, men så se selv, da! Tiril, spring bort til frøken Pedersen med det samme og be henne komme i morgen, så får hun se på denne, om hun kan gjøre noe med den. Synd med et så pent stoff …

Tiril var lykkelig over å få slippe den inderlig kjedelige prøvingen. Da hun passerte faren, merket hun det granskende blikket hans på seg. Hun grøsset voldsomt av et intenst ubehag.

Hun utrettet ærendet hos sydamen og gikk raskt hjemover igjen. Det hadde begynt å mørkne, og Tirils fantasi likte ikke mørket. Det skjulte så mange vesener fra en ukjent åndeverden, syntes hun.

Men åndene var nok ganske harmløse sammenlignet med dem som virkelig var ute på gatene i Bergen. Plutselig kjente hun faste grep rundt overarmene sine, og en mann dukket opp på hver side av henne. De flirte bredt og sa noen frekke ord til henne.

Det tok noen sekunder før Tiril oppfattet hva mennene ville. Men da slo hennes temperament ut i lys lue.

Hun rykket hardt for å komme løs, og da ikke det hjalp, sparket hun dem på skinnebena så de bannet hylende. Men slapp henne gjorde de ikke.

Det var et trangt smug hun var i, nede ved havnen, med bare de vindusløse veggene til skipshandlerne rundt. Bare en sovende fyllik befant seg i nærheten.

– Slipp meg, stygginger! hveste Tiril. Hun var sterk og fikk nok påført dem noen mindre skader, men langt fra nok. De lot til å more seg over hennes motstand og tok fastere tak.

Hvor den store, svarte hunden kom fra, skjønte de aldri. Men i neste øyeblikk var smuget et inferno av gjallende hundeglam og livstruende knurring. Ikke bare én hund kastet seg over dem. Anført av den store svarte kom minst ti andre hunder til Tirils unnsetning. Mennene flyktet skrikende, med hundekobbelet i hælene.

Bare Nero ble igjen. Tiril pustet stakkåndet ut og strøk ham over det store, raggete hodet. – Takk, min venn, hvisket hun anstrengt. – Hils vennene dine og si takk!

Hunden fulgte henne helt til porten. Det pleide han ellers aldri å gjøre. Men hun kunne merke at han var opprømt og stolt av sin bragd.

Hendene hennes skalv fremdeles da hun kom inn i forstuen. Der lot det imidlertid ikke til at noen hadde tid til henne. Fru Dahl kom akkurat gledestrålende ut til Carla, som skulle til å gå opp trappen. – Å, Carla, Carla, sa moren henrykt. – Din snille far har omsider gitt seg. Hva var det jeg sa? At jeg skulle sørge for at du fikk gifte deg med gutten. Nå er alt klart. Far har gitt sin velsignelse!

Hun slo armene om sin eldste datter. Carla så et øyeblikk opp på Tiril med den dypeste fortvilelse skrevet i ansiktet. Så rev hun seg løs og styrtet opp trappen til rommet sitt.

Moren hadde ikke sett pikens ansikt. – Å, så lykkelig hun ble, sa hun henført. – Så du det, Tiril?

Den natten våknet Tiril brått. Hun syntes hun hadde hørt et skrik og et hardt dunk. Men alt var stille.

Morgenen etter fant kusken lille Carla liggende på den brolagte gårdsplassen. Hun hadde hoppet ut fra taktårnet.

Og rovgriske blikk ble rettet mot unge, rene Tiril …

IKKE LENGE etter denne hendelsen var det at de onde maktene fra Islands fortid strakte fangarmene sine ut rundt Tiril.

Ondskapens tre bøker minnet om sin eksistens igjen.

Men for å forstå den svarte magiens makt over menneskene, må vi gå tilbake til midten av 1600-tallet, tilbake til sira Jons kamp mot de to galdremestrene. Fra den hendelsen som det nå skal fortelles om, går det en slynget linje til Tirils Bergen.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

NÅ FINNES HEKSEMESTEREN BÅDE SOM E-BOK OG SOM LYDBOK!

Bestill e-boken her:

https://www.bladkompaniet.no/Trolldom/I9788233422288

Foretrekker du lydbok, finner du den her:

https://www.bladkompaniet.no/Trolldom/I9788233420192

Margit Sandemo (1924-2018) regnes som alle serieforfatteres «mor», og Sagaen om Isfolket er legendarisk. Bokseriene hennes er utgitt i mange land, og mer enn 37 millioner bøker fordelt på over 185 titler har i årenes løp blitt sendt ut fra trykkeriene.