LES FØRSTE KAPITTEL I SAGAEN OM ISFOLKET!

En kveld sent på høsten 1581, da frostrøyken blandet seg med blodrødt brannskinn på himmelen over Trondheim, vandret to kvinner gjennom gatene uten å vite om hverandre.

Den ene var Silje, en knapt sytten år gammel pike med øyne som var uforstående og store av ensomhet og sult. Hun trakk skuldrene sammen for å beskytte seg mot kulden og stappet de blåfrosne hendene inn mellom klærne, som mest lignet sammensydde sekker. Om føttene hadde hun snøret noen skinnfiller utenpå de tynnslitte skoene, og over det vakre, nøttebrune håret hadde hun trukket det ullsjalet som hun også brukte til å krype inn i når hun kunne finne et sted å sove.

Silje gikk til side for et lik i den trange gaten. Nok et offer for pesten, registrerte hun. Denne pesten – hun visste ikke lenger hvilket nummer i rekken i dette århundret – hadde tatt hele familien hennes for et par–tre uker siden og tvunget henne ut på vandring, ut på leting etter mat.

Hennes far hadde vært hovsmed på en stor gård sør for Trondheim, men da han og moren og søsknene hennes alle var døde, ble Silje jaget bort fra den lille koien de hadde bodd i. Hvilken nytte kunne vel en jentunge gjøre i en smie?

Egentlig var Silje lettet over å få forlate gården. Hun hadde en hemmelighet der som hun aldri hadde nevnt for noen, så dypt skjult var den i hennes hjerte. I sørvest lå de underlige fjellene som hun kalte «Skyggelandet» eller «Aftenlandet». Gjennom hele hennes barndom hadde deres ruvende masser skremt og forhekset henne. De lå så langt borte at man knapt kunne skimte dem. Men når aftensolens klare skinn falt på fjellenes tagger, trådte de frem i en underlig, gjennomsiktig skarphet som kalte på pikens uvanlig livlige fantasi.

Da kunne hun betrakte dem i lange stunder om gangen, skrekkfylt og fascinert på samme tid. Da så hun dem, de navnløse skikkelsene som bodde der. De steg opp fra dalene mellom tindene, gled sakte og søkende gjennom luften nærmere og nærmere hjemmet hennes, til de onde øynene deres fant hennes. Da pleide Silje å løpe bort og gjemme seg.

Skjønt egentlig var de ikke navnløse. Folk på gården hadde alltid snakket lavt om fjellene i det fjerne, og det var vel egentlig deres ord som først hadde skremt henne og vekket hennes fantasi til live. Gå aldri dit, pleide de å si. Der finnes det bare trolldom og ondskap. Isfolket er ikke mennesker, de er avlet av kulden og mørket, og ve det mennesket som nærmer seg deres bosteder!

Isfolket …? Ja, det var det kjente navnet, men det var bare Silje som hadde sett dem komme gjennom luften.

Hun visste aldri hva hun skulle kalle disse skikkelsene. Ikke troll, å nei, det var de ikke. Ikke skrømt heller. Djevler var også gal betegnelse. Et slags vidunder eller avgrunnsånder, kanskje? En gang hadde hun hørt husbonden kalle en av hestene en demon. Det var et nytt ord for henne, men hun syntes det kunne passe på «dem».

Hennes fantasier omkring «Skyggelandet» var så sterke at hun til og med kunne drømme om det i en urolig søvn. Derfor var det naturlig for henne å vende ryggen til fjellene da hun forlot gården. Med primitivt instinkt hadde hun tatt seg frem til Trondheim, der det fantes mennesker – i håp om at hun skulle finne hjelp i sin ensomhet og nød.

Men svært raskt innså hun at ingen ville ta imot fremmede i sine hus i en tid da pesten fulgte menneskene på deres ferd gjennom landet. Og hvor herjet sykdommen mest, om ikke i disse trange, skitne gatene og i husene som sto tett inntil hverandre?

Bare det å lure seg gjennom byporten hadde tatt henne en hel dag. Til slutt hadde hun lyktes. Hun hadde slått følge med noen familier som bodde i byen, og som skulle inn igjen etter et kort opphold utenfor. Hun hadde gått på den andre siden av kjerren og smøget seg forbi portvakten. Men da hun var vel inne, hadde det ikke vært noen hjelp å få. Ikke annet enn noen tørre brødskorper som av og til ble kastet ut til henne fra et eller annet vindu. Akkurat tilstrekkelig til å holde henne på den rette siden av grensen mellom liv og død.

Fra torvet borte ved domkirken hørte hun fyllerop og bråk. En gang hadde hun i sin naivitet søkt seg dit for å få selskap av andre nattevandrere. Men det hadde ikke tatt henne lang tid å innse den brutale kjensgjerning at det ikke var noe sted for en velskapt ung pike. Møtet med mobben hadde vært et sjokk som hun hadde forsøkt å fortrenge fra hukommelsen, men det hadde ikke lyktes henne helt.

Det verket i føttene hennes etter dagers vandringer. Den lange, lange veien til Trondheim hadde tæret hardt på Siljes krefter – og da hun ikke fant noen lindring i byen, hadde det bygget seg opp en smertende følelse av håpløshet i mellomgulvet.

Hun hørte rottene pipe i det portrommet som hun hadde gått mot for å forsøke å få seg noen timers søvn. Hun vendte seg derfra og fortsatte den trøstesløse vandringen.

Ubevisst ble hun trukket mot ildskjæret over berget utenfor byen. Ild betydde varme. Selv om den også betydde likbrenning; det store bålet hadde brent i tre dager og tre netter nå. Og ved siden av det – henrettelsesplassen.

Hun mumlet raskt frem en bønn: – Herre Kristus, beskytt meg mot alle de villfarendes ånder som huserer der ute! Gi meg mot og styrke til i Din tro å våge meg dit for en liten stund! Jeg trenger så inderlig sårt til bålets varme, så ikke de frosne lemmene faller av meg.

Med angst i sitt troskyldige hjerte og blikket rettet rett mot den lokkende varmen trasket Silje videre mot byporten i vest.

Samtidig var den unge adelskvinnen Charlotte Meiden ute i et svært hemmelig ærend. Forferdet satte hun silkeskoene sine ned på de ubeskrivelig skitne gatene, hvor frosten hadde tettet til avløpsrennen slik at all den forferdelige skitten ble liggende. I favnen bar hun en godt innpakket bylt, og mens hun smøg seg fra farens palasslignende hus til byporten, nynnet hun desperat på en dansemelodi, en pavane, for å forsøke å få tankene bort fra det hun var i ferd med å gjøre.

Hun hadde vanskelig for å ta seg frem. Leppene hennes var hvite, og svetten perlet i pannen og på overleppen og klistret håret til tinningene.

Hvordan hun hadde greid å skjule sin tilstand i disse angstfylte og uutholdelige månedene, forsto hun ennå ikke. Men hun hadde alltid vært liten og smal, og mye hadde det ikke syntes på henne. Tidens mote hadde også vært henne til hjelp, med korsett og utstående krinoline og en kjole som hang rett ned fra skuldrene og skjulte det hele. Dessuten hadde hun alltid passet på å snøre seg selv, hardt og smertefullt. Ingen, ikke engang hennes egen kammerpike, hadde hatt noen som helst anelse.

Så inderlig hun hadde hatet det livet som vokste inne i henne! Resultatet av en tilfeldig forbindelse med en ubeskrivelig stilig danske fra kong Fredriks hoff. Gift var han også, det hadde hun fått vite etterpå. En eneste kvelds tankeløshet – og så all denne elendigheten til straff. Mens han flagret ustraffet videre!

Alt hadde hun forsøkt for å bli kvitt inntrengeren i hennes liv. Sterke droger, hopp fra store høyder, varme bad – ja, hun hadde til og med vært ute på kirkegården en torsdagsnatt i sommer, og der hadde hun utført så hemmelige og uhyggelige handlinger at hun hadde fortrengt dem helt etterpå.

Men ingenting hadde hjulpet. Det ekle vesenet i hennes kropp hadde klamret seg fast til livet med en djevelsk iherdighet.

Og så redd som hun hadde vært i disse månedene! Var det fremdeles. Men underlig nok, akkurat nå følte hun ikke det brennende hatet mot det uønskede. I stedet kjente hun noe annet i hjertet. En varme, en heftig sorg og lengsel …

Nei, slik fikk hun ikke tenke! Bare gå, gå, fort, unngå de få menneskene som vandret ute på en slik natt.

Så kaldt det var. Stakkars liten …

Nei, nei!

Hun skimtet en ung pike, et barn nærmest, i en sidegate og trakk seg raskt inn i et portrom. Piken passerte der borte uten å ha sett henne. Så ensom hun virket! Charlotte ble fylt av en hjerteskjærende medlidenhet og rettet seg opp. Medlidenhet var en følelse hun absolutt burde unngå nå. Ikke bli svak!

Hun måtte skynde seg, måtte tilbake og inn gjennom porten før den ble stengt klokken ni. Hun var ikke redd for portvakten og hadde forklaringen klar – om han skulle spørre. Og kappen hun hadde slengt over seg, tilhørte en av tjenestefolkene. Ingen skulle kjenne igjen den fornemme frøken Charlotte i den.

Endelig, der var porten. Jo da, vakten stoppet henne. Hun holdt bylten et øyeblikk og mumlet: – Enda en død. Skal bare ut med den til …

Portvakten viftet henne videre uten å se mer på henne.

Hun så skogen fremfor seg nå, de taggete grantoppene sto i silhuett mot ildskinnet bak. Også månen lyste denne frostkalde kvelden, så det var ikke vanskelig å finne veien. Om hun bare ikke hadde vært så utmattet! Vondt hadde hun også, og nå og da kjente hun med skrekk hvordan en varm, klam fuktighet vætet det håndkleet hun hadde tatt på seg for å stanse blødningen.

Barnet hadde hun født på høyloftet ovenfor stallen; hun hadde holdt et trestykke i munnen for ikke å skrike. Så hadde hun ligget utmattet en lang, lang stund før hun uten å se på barnet hadde pakket det inn og reist seg igjen på skjelvende ben. Navlestrengen hadde hun ikke brydd seg om, hun hadde ingenting med det barnet å gjøre, syntes hun. De lave, ynkelige pipene hadde hun dempet med et klede.

Det levde fremdeles, hun kunne kjenne en liten bevegelse nå og da. Godt at det ikke hadde skreket ved byporten!

Hun visste at hun hadde fjernet alle spor på høyloftet. Om hun nå bare kunne bli kvitt denne skammens byrde og så komme usett inn i palasset igjen. Da skulle hun være fri, fri! Endelig!

Nå var hun tilstrekkelig langt inne i skogen. Der borte, under det store grantreet, langt fra stien …

Charlotte Meiden skalv på hendene da hun la bylten på den hardfrosne, snøfrie bakken. Med en heftig følelse av gråt i brystet pakket hun forsiktig om det lille livet med et ullklede og et sjal, og så satte hun et medbrakt krus med melk inntil barnets kinn. Innerst inne visste hun godt at barnet aldri kunne nå melken, men hun nektet å tenke alvorlig over det.

Så ble hun stående et øyeblikk mens en uventet, grenseløs følelse av savn og fortvilelse raste gjennom henne, før hun på frosne ben vaklet innover mot byen igjen.

Silje vandret videre, takknemlig for måneskinnet som kastet et svakt lys over gaten og gjorde det lettere for henne å se hvor hun tråkket, og å unngå alle utstikkende karnapper og andre underlige tilbygg. Skritt for skritt satte hun føttene fremfor seg, halvt i søvne, monotont og uten å tenke. For hvis hun gjorde det, ville hun kjenne kulden, sulten, trettheten og vissheten om at hun ikke hadde noe mål, ikke noen fremtid.

Det var noen som gråt i hennes nærhet.

Hun stanset. Hun var inne i et lite smug, på vei mot byporten i vest.

Alt var så mørkt i smuget, måneskinnet nådde ikke ned der. Gråten kom fra en bakgård. Hun fikk øye på en halvåpen dør.

Der var et barn som gråt. Sårt og hjerteskjærende. Silje gikk nølende inn i gården.

Der var det lysere. Måneskinnet fikk større makt på den lille, åpne gårdsplassen, som var omgitt av lave hus.

En liten jente på et par år lå på kne ved siden av en død kvinne. Barnet halte og dro i moren for å få henne våken igjen.

Silje var bare et barn selv, men hun var på samme tid en liten kvinne. Hjertet hennes ble rørt ved synet av det lille barnet, samtidig som hun vek tilbake for kvinnen. Ansiktet, fråden om munnen, alt sa med grusom tydelighet at pesten hadde slått til.

Trøndelag var blitt hardt rammet av denne farsotten, som egentlig var to. Alle slags sykdommer ble kalt pest, og denne gangen hadde en smitte kommet fra Danmark. Den ble iblant kalt «den spanske pipingen» og var en katarr med feber, hodepine og brystsmerter. Men samtidig var det fra Sverige kommet en annen sott, en ekte pest med byller og hodepine som fremkalte vanvidd og sterke smerter i siden. Silje kjente tegnene; hun hadde sett dem så altfor mange ganger.

Piken hadde ikke sett henne. Silje tenkte langsomt på grunn av utmattelsen, men så mye visste hun:

Hun hadde vært alene om å overleve pesten hjemme i koien. Hun hadde vandret blant byens døde lenge nå uten å bli smittet. Silje var ikke redd for sin egen del. Men det lille barnet?

Det hadde ikke mye håp om å klare seg fra sykdommen. Og hvis hun ble her alene med moren, hadde hun overhodet ingen muligheter.

Silje falt på kne ved siden av piken, som nå vendte det forgråtte ansiktet mot henne. Det var en vakker, liten pike, robust bygget, med mørke lokker, mørke øyne og sterke, små hender.

– Din mor er død, sa Silje mykt. – Hun kan ikke snakke med deg mer. Du må bli med meg nå.

Pikens lepper skalv, men forskrekkelsen hadde fått henne til å holde opp med å gråte.

Silje reiste seg og kjente på dørene ut mot den lille gårdsplassen. De var låst alle tre. Kvinnen hørte nok ikke til her. Hun hadde kanskje bare søkt hit inn for å dø?

Og ingen ville åpne om Silje banket på, det visste hun av erfaring.

Med raske bevegelser rev hun av en bit av den fillete kjolekanten sin og knyttet det sammen til noe som kunne ligne på en dukke. Det la hun i den dødes hender, for at hun ikke skulle gå igjen og forfølge sitt barn. Så ba hun en stille bønn for den ulykkeliges sjel.

– Kom, sa hun til piken. – Vi må gå.

Barnet ville ikke. Hun holdt fast i kåpen til moren, den virket vakker og ikke altfor slitt. Piken var også velkledd. Ingen overdådighet, men enkle og pene klær. Moren måtte ha vært en gnistrende skjønnhet en gang. Nå stirret de sorte øynene blindt opp mot månen.

At Silje kunne ta den dødes kappe for å beskytte den forfrosne kroppen sin, falt henne ikke engang inn. Det var utenkelig for henne av mange forskjellige grunner, men det viktigste var vel det motbydelige ved tanken.

– Kom, sa hun igjen, nokså hjelpeløs overfor den hikstende gråten. Hun løsnet forsiktig pikens hender og løftet henne opp. – Vi skal prøve å finne litt mat til deg.

Hvor hun skulle finne den, hadde hun ingen anelse om, men ordet «mat» hadde en magisk virkning. Piken resignerte med et skjelvende, gråtfylt sukk og lot seg bære ut av bakgården. Men det lange blikket bakover til moren var så fylt av sorg og fortvilelse at Silje visste hun aldri ville glemme det.

Barnet gråt stille mens hun bar det videre gjennom gatene det siste stykket mot porten. Piken hadde tydeligvis grått så lenge at hun var for utmattet til å gjøre motstand.

Men Siljes problem var blitt fordoblet. Nå hadde hun også ansvaret for et annet menneske. Et barn som med all sannsynlighet ville dø av pesten om noen dager … Men inntil da måtte hun sørge for at piken ikke sultet.

Hun nærmet seg byporten nå; hun kunne se lysskjæret fra likbålplassen mellom husene. Det var så kaldt i disse dagene at de ikke kunne begrave sine døde, derfor ble de nødt til å brenne dem. Ellers fantes det en massegrav som … Nei, Silje ville ikke tenke på så tragiske ting nå.

Hun så en kvinne som sto og lente seg mot en husvegg, tydeligvis i ferd med å sige sammen hvert øyeblikk. Silje gikk nølende bort til henne.

– Kan jeg hjelpe deg med noe? spurte hun forsiktig.

Kvinnen vendte seg mot henne med matte øyne. Det var en ung dame med fornemt utseende, men nå var hun likblek, og svetten silte nedover ansiktet.

Da hun fikk se Silje, samlet hun all sin kraft og begynte å gå videre. – Meg kan ingen hjelpe, mumlet hun idet hun forsvant rundt gatehjørnet. Silje så etter henne, men fulgte henne ikke. Det er vel pesten igjen, tenkte hun, og mot pesten er det ikke noe jeg kan gjøre.

Så var hun ved porten. Det var ennå en stund til den skulle stenges. Men Silje ville ikke inn i byen igjen. Der fantes det ingen hjelp for henne og barnet, det visste hun. Hun måtte forsøke å finne en låve på landsbygden eller noe sånt.

Bare hun ikke møtte rovdyr!

Men de var ikke verre enn de løse eksistensene som holdt til omkring torvet inne i byen. De fulle mennene eller andre samvittighetsløse personer som forsøkte å antaste henne om hun kom i nærheten av deres områder. De som var blitt fullstendig likegyldige mot smittefaren, eller som ante at deres tid var i ferd med å renne ut, og derfor forsøkte å få med seg alle livets nytelser før det var for sent.

Portvakten spurte hvor hun hadde tenkt seg så sent på kvelden, men var egentlig mindre interessert i dem som ville ut, enn dem som ville inn. Hun forklarte at de var blitt forvist på grunn av sykdomstegn, og det godtok han umiddelbart. Med en håndbevegelse viftet han dem forbi. Han brydde seg ikke om at de førte smitten videre, ikke i det hele tatt! Hovedsaken var at den forlot byen hans.

Varmen fra ilden lokket der borte. Silje begynte å gå raskere, for tenk om de slukket bålet før hun nådde dit? Men først måtte hun gå gjennom skogen som lå mellom byen og henrettelsesplassen. Silje hadde forvillet seg til det vonde stedet, galgebakken, den gangen hun var kommet til Trondheim, men hun hadde skyndt seg raskt derfra, skremt av stanken og alt det hun så.

Men nå tvang lengselen etter varme henne dit. Å få holde de forfrosne hendene opp mot bålet, å få vende ryggen til og kjenne varmen trenge gjennom klærne og inn på den huden som bare hadde kjent kulde i utallige dager og netter – det var som en ønskedrøm.

Skogen … Hun stanset i skogbrynet.

Silje var redd for skogen, hadde alltid vært det, slik som folk fra de åpne bygdene var det. Den skjulte så mye usett.

Piken ble for tung for den utslitte kroppen hennes, og hun måtte sette henne ned.

– Kan du gå selv? spurte hun. – Så skal jeg bære deg igjen om en stund.

Barnet svarte ikke, men adlød apatisk og småhikstende.

Skyggene var så mørke inne mellom stammene. Siljes øyne var blitt temmelig vant til nattemørket, og angsten grep henne på ny. Hun syntes hun så hemmelighetsfulle skikkelser med brennende øyne bak trærne. Hun tenkte over at svart aldri var bare svart, men en hel skala av nyanser – før de gikk over i det som kunne kalles grått.

Piken var også redd. Men redselen hadde stilnet gråten hennes, og hun bare trykket seg tett, tett inntil Silje og jamret seg svakt nå og da.

Silje følte seg tørr i munnen. Hun forsøkte å svelge for å hjelpe på tørrheten, men redselen greide hun ikke å bli kvitt. De måtte ta seg frem skritt for skritt, og hun forsøkte å konsentrere seg om lysskinnet fra den andre siden. Det hjalp ofte. Hun våget ikke snu seg, men hadde hele tiden følelsen av at hun hadde konturløse skikkelser tassende i hælene …

Da de var kommer omtrent midtveis i skogen, kjente Silje hvordan blodet strømmet gjennom kroppen hennes og forlot ansiktet. Hun gispet.

Nok en gang hørte hun barnegråt. Men dette ville hun ikke, en slik gråt klarte hun ikke!

Hjertet hennes slo med en vanvittig fart.

Barnegråt i en skog. Ynkelige lyder fra et spedbarn.

Det kunne bare bety én ting – en utburd.

Silje var vettskremt for utburder. Hun hadde hørt tallrike historier om dem og alltid fryktet at hun selv skulle komme ut for en. Hun visste at de var livsfarlige.

Utburder var gjenferd etter barn som var født i hemmelighet og satt ut for å dø for lenge, lenge siden. Og etterpå hjemsøkte de alle som gikk forbi den hemmelige graven deres. Å, hun kjente disse historiene om hva som hendte med folk som kom for nær en slik grav i skogen! Om spedbarnet, høyt som et hus, som med uutholdelige skrik fulgte etter mennesket med skritt som dundret i jorden, og som så klamret seg fast på ryggen til en slik at en sank ned i jorden til knærne. Hun kjente også til alt det et slikt gjenferd kunne omskape seg til. Svarte hunder, barnelik uten strupe, ravner og krypdyr. Alle like ondskapsfulle.

Silje sto som lammet. Bena ville ikke adlyde hennes bønn om å storme vekk fra dette stedet.

Men den lille piken som trykket seg tett inntil henne, reagerte ikke på samme måten som hun.

Hun sa noe som Silje ikke forsto. Et eneste ord, kanskje et navn? Det hørtes som «Nadda» eller noe slikt.

Kunne hun ha hatt en liten bror eller søster som nettopp var død? Det var slett ikke umulig.

Piken begynte å trekke i hånden hennes, ville dra henne i retning av barnegråten der inne blant trestammene et stykke fra den stien som Silje innbilte seg at de gikk på.

Silje vegret seg, hun ville helst bort derfra.

Barnet gjentok ordet eller navnet en gang til. Stemmen var gråtkvalt igjen.

– Men det er farlig, protesterte Silje. – Vi må gå, fort, fort!

Løpe derfra? Med et kjempestort gjenferd i hælene? Nei, det ville være enda verre.

Et annet, mykere minne senket seg over henne. Om utburders fortvilede ønske om å bli kristnet. Om deres rop på moren.

Hva gjorde en med gjenferdene for å gi dem ro? Leste messer over dem? Men hun var ingen prest. Eller … vent! Det fantes en ramse, en besvergelse. Om hun bare kunne huske den! Noe om at «jeg døper deg …».

Best å gjøre alt på en gang.

Silje trakk pusten dypt, og så begynte hun å ramse opp alle de bønner hun hadde lært. Det ble protestantiske og katolske om hverandre, bruddstykker hun husket fra sin tidligste barndom, og lekser hun hadde lært hos presten.

Med nølende skritt, klar til å flykte ved det minste tegn på fare, nærmet hun seg gjenferdet.

Det hadde stilnet nå. Bønnene hadde hjulpet!

Hun ble litt sikrere og satte opp farten. Samtidig forsøkte hun å sette sammen et ritual som kunne passe som dåp. Piken trakk ivrig i henne for at de skulle skynde seg.

Mens de famlet seg frem, mumlet Silje med ustø stemme:

– «Jeg fant deg i mørket om natten. Derfor kristner jeg deg Dag, hvis du er en gutt. Og du var dømt til å dø en dag – for hvor lenge siden, vet jeg ikke. Derfor kristner jeg deg Liv, hvis du er en pike.»

Hørtes det dumt? Greide det seg som dåpsmesse? For sikkerhets skyld la hun til «i Jesu Kristi navn, amen», vel vitende om at hun ikke hadde rett til å uttale så hellige ord. De var forbeholdt prestene.

Farlig kanskje, å kalle et barn Liv? Kanskje utburden da virkelig fikk liv, reiste seg opp i et skremmende velde … Nei, slike tanker måtte hun ikke tenke. Nå hadde hun gjort det beste hun kunne, og så fikk hun be om at det var tilstrekkelig.

Piken ville absolutt finne utburden, noe som forsterket Siljes tro på at hun hadde hatt mindre søsken. Det var nytteløst å forsøke å stanse henne, det var bare å følge med.

Her et sted burde det være. Hun stanset, bøyde seg ned og begynte å lete i mørket under trærne. Hjertet hamret av skrekk, og de forfrosne fingrene skalv.

Men å ta i en utburd?

Hvordan ville det føles? Ville det ikke være noe som helst der? Kanskje bare inntørkede ben? Eller ville det være noe ekkelt og slimete? Eller ville noe, sterkt som jern, gripe om håndleddet hennes? Hun ønsket hun kunne flykte fra alt sammen, da hun plutselig skvatt til.

Jentungen hadde visst funnet noe. Hun skravlet i vei, fullstendig uforståelig. Og så hørte Silje en skramlende lyd, som fra en tregjenstand.

Hun kjente etter. Hendene hennes støtte mot et håndtak av tre. Det kjentes ut som et ølkrus med lokk.

Dette var da ikke så farlig. Hendene lette videre.

Tøy … Varmere enn den hardfrosne bakken.

En liten bylt.

Da hun rørte ved den, begynte den spede barnegråten igjen. Silje samlet alt sitt mot og lette forsiktig i det tykke kledet.

Varm hud. Det var et barn – og det var levende. Ikke noe gjenferd, bare et barn som var lagt ut for å bli det.

– Takk skal du ha, hvisket hun til den lille piken. – Du har reddet et barneliv i natt.

Piken kjente ivrig på barnet i bylten. – Nadda, sa hun igjen, og Silje hadde ikke hjerte til å jage bort det pestbefengte barnet.

Kruset. Hun ristet på det. Det skvalpet. Silje stakk en finger nedi og kjente noe vått som ennå ikke var iskaldt.

Hun slikket på det.

Melk! Å Hellige Fader, det var melk!

Med et rykk våknet hun opp fra den rusen som hadde besatt henne, og oppdaget at hun hadde satt kruset til munnen, klar til å drikke alt i en slurk.

Barna. Hun måtte ikke glemme dem!

Men bare en liten slurk?

Nei, da ville hun ikke greie å stoppe.

Piken først. En tredjedel måtte hun få.

Hun hørte de dype, lykkelige klukkene da barnet drakk. Det var hjerteskjærende vanskelig å ta det lille kruset fra henne, men hun måtte. Piken reagerte heftig, med et raseri som nesten skremte Silje.

– Nadda må få, hvisket hun, og det roet piken. Dessuten hadde vel melken gjort sin virkning på den lille kroppen. Det trengtes ikke så mye for å mette en slik stakkar.

Men spedbarnet? Hva gjorde hun med det?

Barnet syntes å være innsvøpt i flere lag, innerst hadde det et klede som lyste grått i kveldsmørket. Silje tok den ene snippen og krøllet den sammen, så dyppet hun den i kruset og puttet den i barnets munn.

Det lille livet ville ikke drikke. Silje visste ikke så mye om nyfødte, visste ikke at de ofte var mette og ikke trengte mat den første levedagen. Hun visste ikke at ikke alle barn hadde sugeinstinktet umiddelbart. Hun følte seg bare fortvilet og hjelpeløs.

Hvordan hun enn strevde, ville ikke barnet ta til seg melk. Til slutt ga hun opp. De måtte videre, og hun kunne ikke bære på kruset også, for hun hadde bare to armer. Med dyp skyldfølelse drakk hun opp resten selv, og det smakte ikke så godt lenger når hun visste at hun stjal det fra en annen.

Så reiste hun seg, tok spedbarnet i favnen og den lille piken i hånden. Et nærmest desperat latteranfall kom over henne. Hva i all verden var det egentlig hun gjorde? Den blinde leder den halte, tenkte hun. Ikke var hun til særlig hjelp for barna, nei!

Men melken hadde mettet og styrket dem, både piken og henne. Noe av Siljes redsel for mørket hadde også veket unna. For nå lyste ildskjæret klart og sterkt mellom stammene.

Hun stanset ved skogbrynet og så ned på den vemmelige plassen. Et veldig bål kastet stinkende røykskyer mot henne. Foran bålet så hun galgene, svarte mot den røde ilden, og ved siden av sto torturinstrumentene som viste hvilken fantasi menneskene plutselig ble utrustet med når de fikk muligheten til å plage andre. Der så hun gapestokken. Et bål var tent ved siden av – om man ønsket glødende tenger eller sverd. Store, uhyggelige kroker til å henge opp lovbryterne på, torturredskaper som var så groteske og djevelsk utspekulerte at hun stønnet ved synet av dem.

Det mest fremtredende redskapet var imidlertid steilehjulet, hvor de ulykkelige ble radbrukket og …

– Å nei! jamret hun lavt. – Å nei, nei!

Skikkelser beveget seg mellom alle disse grufulle apparatene. Hun så mestermannen med den sorte hetten som skjulte de avskårne ørene. Rakkeren hans, den mest foraktede mannen i Trondheim, løp geskjeftig omkring i nærheten av ham – og fogdens knekter fantes overalt. De hadde en mann mellom seg. En ung mann med lyse krøller og bakbundne hender, klar til å bindes til steilehjulet.

– Nei, ikke gjør det, hvisket hun igjen.

Profilen hans ble belyst av ilden, og han var så opprørende ung og vakker. Siljes hjerte krympet seg av smerte, det var som om hun tok på seg hans kommende pinsler.

De sto der med redskapen som skulle knuse hvert ben i kroppen hans.

Og mestermannen – bøddelen eller skarpretteren eller hva en nå vil kalle ham – gikk tungt og verdig omkring med en øks med svært bredt blad i hånden.

Så skulle altså fangen pines først og så dø.

Nei, Silje ville ikke det. Hun hadde ikke møtt så mange unge menn i sitt liv, men denne var helt spesiell. Hva kunne han være, tro? En tyv? Nei, da ville det ikke vært et slikt massivt fremmøte av knekter og voktere her. Han måtte være noe langt finere.

Så langt hadde hun kommet i tankene sine da hun rykket til, heftig og ukontrollert, av at en dyp stemme lød fra skogen tett bak henne.

– Hva gjør du her, kvinne?

Både Silje og piken snudde seg brått, og piken skrek til. Silje hadde lyst til å gjøre det samme, men hun klarte å beherske seg.

Inne mellom trestammene sto en høy skikkelse som så ut til å være en slags mellomting mellom dyr og menneske. Men så la hun merke til at han bare var kledd i en halvlang kappe av ulveskinn, og at det var den raggete hetten som fikk hodet hans til å se ut som et dyrehode. Og likevel syntes det å være noe galt med skuldrene hans – de var kraftige som hos et hanndyr. Et par smale øyne glødet mot henne i et merkelig dramatisk ansikt, staselig og uhyggelig på en gang. Han viste tenner, raskt som et advarende ulvegrin. Hun så ham bare nå og da, når det flakkende lyset fra bålet falt på ham. I neste øyeblikk var han skjult i skyggene. Han sto helt urørlig.

Hun svarte dirrende på spørsmålet hans: – Ville bare varme meg litt ved ilden, herre.

– Er det dine barn? spurte han med den mørke, harde stemmen.

– Mine? gjentok hun med et nervøst smil, stivt av kulde. – Jeg er bare seksten år, herre. Jeg fant disse to i kveld. De var etterlatt alene.

Han betraktet henne lenge og ettertenksomt, og hun ble nødt til å senke blikket i dyp redsel for denne åpenbaringen. Også piken var skremt. Hun gjemte seg bak klærne til Silje.

– Så du reddet dem? sa han. – Vil du redde et liv til i natt?

De brennende øynene hans fikk det til å krympe seg i henne av en uforklarlig angst. Hun svarte forvirret og sjenert: – Et liv til? Jeg vet ikke … forstår ikke …

– Ansiktet ditt er preget av sult og forsakelser, så du kan gå for å være et par–tre år eldre. Du kan redde min brors liv. Vil du?

Gjennom hodet hennes fløy den tanken at så ulike brødre hadde hun aldri før sett. Den vakre, lyse gutten der nede, og dette udyret med en mørk, strihåret lugg hengende nedover pannen.

– Jeg vil ikke at han skal dø, sa hun nølende. – Men hvordan skal jeg kunne redde ham?

– Jeg kan det ikke selv, sa mannen. – De er for mange, og de er ute etter meg. De ville ta meg også, og det ville ikke være noen hjelp for ham. Men du …

Han tok opp et lite, sammenrullet papir fra lommen. – Her. Ta dette brevet med kongelig segl! Si til dem at du er hans hustru, og at dette er hans barn. Dere bor her i traktene, hans navn er Niels Stierne, og han er kongens sendebud. Hva heter du, forresten?

– Silje.

Han skar en irritert grimase. – Cecilie, dumme pike! Du kan ikke hete Silje som en uvitende bondepike! Du er grevinne, tenk på det! Du må lure dette brevet usett inn i klærne hans og late som om du finner det igjen.

Det hørtes dristig, tenkte hun. – Men hvordan skal jeg kunne gå for grevinne? Det er det ingen som tror på.

– Har du ikke sett på det barnet du bærer? sa han kort.

Hun senket blikket og skvatt til. – Nei, men …

Lyset fra ilden var sterkt nå, hun så alt tydelig.

Ytterst var barnet inntullet i et sjal av fineste ull, vevet så spindelvevstynt og lett at Silje aldri hadde sett noe lignende. Det var gulltråder innvevd, og det tynne ullkledet under hadde et ubeskrivelig vakkert mønster. Franske liljer, trodde hun det het. Og innerst stakk det frem et blendende hvitt teppe, det var det hun hadde dyppet melken i.

Mannen tok et skritt fremover. Hun rygget instinktivt tilbake. Det sto en aura av hedensk urtid omkring ham, av ubeskrivelig mystikk og dyrisk tiltrekning, samtidig som han hadde en enorm, nesten majestetisk myndighet.

– Barnet er blodig i ansiktet, sa han og tørket bort blodet med en flik av tøyet. – Det er nyfødt. Er du sikker på at det ikke er ditt?

Silje følte seg dypt krenket. – Jeg er en ærbar pike, Deres nåde.

Munnen hans krøket seg til et lite smil, samtidig som han kastet et urolig blikk ned på henrettelsesplassen. Men ennå var de ikke klare, ennå var det bare en prest som så ut til å forsøke å overtale broren hans til å bekjenne sine synder.

– Hvor fant du barnet?

– Inne i skogen her, utlagt for å dø.

Han rynket de sorte øyenbrynene. – Sammen med piken? spurte han skeptisk.

– Nei, nei, henne fant jeg inne i byen over morens døde kropp.

– Pesten?

– Ja.

Han så fra henne til barnet. – Sannelig er du modig, sa han langsomt.

– Pesten er jeg ikke redd for. Den har vært min ledsager i mange dager. Den slår ned omkring meg – men aldri i meg.

Noe som kunne minne om et smil, viste seg i det fryktinngytende ansiktet. – Ikke i meg heller. Du går ned dit, da?

Hun nølte med svaret, så han fortsatte: – Barna beskytter deg, så ikke du også blir tatt. Men de må ha navn.

– Å, jeg vet ikke om barnet er en pike eller en gutt. Men jeg har døpt det til Liv eller Dag. Jeg trodde det var en utburd, og derfor verget jeg meg med en nøddåp.

– Forståelig. Og piken?

Hun tenkte seg om. – Nattbarn er de begge to. Natt, mørke og død omga dem da jeg fant dem. Jeg vil kalle henne … Sol, tror jeg.

Nok en gang så han på henne med de underlige øynene, som mest av alt lignet lange, lysende spalter. – Du har visst flere tanker i hodet enn folk flest. Da går du?

Silje rødmet over de rosende ordene. De varmet henne. – Jeg skal ikke nekte for at jeg er redd, herre.

– Du skal bli belønnet.

Hun ristet på hodet. – Penger hjelper meg ikke. Men …

– Ja? sa han.

Barna ga henne mot. Med hevet hode sa hun: – Ingen tar imot omstreifende fremmedfolk i disse tider. Barna er mitt ansvar nå, og selv er jeg gjennomfrossen. Kunne De skaffe oss mat og husrom og varme, så er jeg villig til å våge livet for den unge greven.

Ilden var ikke så kraftig lenger, så den fremmede mannens ansikt lå igjen i skyggene. Han tenkte raskt over mulighetene.

– Det kan jeg ordne, lovet han.

– Godt! Da går jeg. Men klærne mine? Ingen grevinne går i slike filler.

– Jeg har tenkt på det. Se her, ta denne!

Under ulveskinnskappen løsgjorde han en kappe av dypblå fløyel. Den rakk ham til hoftene – henne ned til føttene. Hun stakk hendene ut gjennom slissene.

– Så! Den skjuler det verste. Hold den godt sammen omkring deg. Og ta bort de fillene fra skoene!

Silje gjorde som han sa. – Og språket mitt?

– Ja, sa han nølende. – Det forundret meg. Det hører ikke direkte hjemme blant fattigfolk. Kanskje du kan lyde som en grevinne. Gjør ditt beste!

Hun trakk pusten dypt. – Ønsk meg lykke til, herre!

Han nikket bistert.

Så lukket hun øynene et øyeblikk og trakk pusten dypt, som for å konsentrere seg. Hun tok et fastere grep om hånden til piken, og med spedbarnet i favnen og døden i hjertet begynte hun å gå nedover. Ned til plassen hvor de nå hadde begynt å binde ungguttens hender til steilehjulet.

I ryggen kjente hun menneskedyrets blikk. Det føltes som om det brant seg gjennom henne.

En så forunderlig, selsom natt, tenkte hun. Og den har knapt nok begynt ennå!

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

SAGAEN OM ISFOLKET FINNES NÅ BÅDE SOM E-BOK OG SOM LYDBOK!

Bestill e-boken her:

https://www.bladkompaniet.no/Trollbundet/I9788251679282

Foretrekker du lydbok, finner du den her:

https://www.bladkompaniet.no/Trollbundet/I9788233409951

Boken er innlest av Hedda Sandvig.

Margit Sandemo (1924-2018) regnes som alle serieforfatteres «mor», og Sagaen om Isfolket er legendarisk. Bokseriene hennes er utgitt i mange land, og mer enn 37 millioner bøker fordelt på over 185 titler har i årenes løp blitt sendt ut fra trykkeriene.