LES UTDRAG FRA DEN FØRSTE BOKEN I Cathinkas døtre

Design og illustrasjon: Kjetil Nystuen

Cathinkas døtre av forfatterparet Annikki Øvergård er endelig lansert. Les utdrag fra den første boken i serien, Veier som krysses, her:

Prolog

Christiania 1876

– Mor!

Jennys stemme skalv i naken angst.

Hun sto ved siden av sengen i morens soverom i andre etasje. Resten av det store huset var tomt, og utenfor var høstkvelden på sitt mørkeste. Regnet smalt mot vindusruten, og det blåste slik at greinene på den store eiken skrapte mot ytterveggen.

Et enslig talglys brant i staken. Lyset fikk det til å glimte i amuletten som lå på kanten av nattbordet. Gullkjedet var glidd ned fra bordet, det hang og svingte svakt som pendelen på en klokke. En sjelden gang hadde Jenny fått lov til å holde i smykket, kjenne på varmen i det gylne metallet med hendene sine.

Hendene ble små mot den store talismanen.

Moren hadde fått smykket av landsbyhøvdingens sønn da foreldrene var misjonærer i Afrika. Når hun en gang gikk bort, skulle Jenny få det, hadde hun sagt.

Men Jenny ville ikke at moren skulle gå bort. Aldri!

– Mor!

På nytt jaget smertene gjennom moren. Sengetøyet, som hun hadde sparket av seg, lå i en haug på gulvet. Moren knep munnen sammen og spente fra med føttene, så hun nesten sto i en bue med den store magen vendt opp mot taket. Ansiktet var blankt av svette, hårfletten var gått opp, og lokker av det lange, lyse håret lå klistret mot kinnet. Da smerten nådde toppen og ikke lenger var til å holde ut, ble ansiktet illrødt, og hun skrek som et dyr.

Kroppen begynte å skjelve ukontrollert.

– Mor! Hva skal jeg gjøre!

Moren falt tilbake i sengen. Smertene ga seg litt. – Det er ikke noe du kan gjøre, barnet mitt, sa hun matt. Hun forsøkte å strekke ut hånden mot Jenny, men måtte ta den tilbake da smertene jaget gjennom kroppen på nytt. – Hvis Gud vil, kommer doktoren snart, eller far, stønnet hun. – Eller begge.

– Men … Mor!

Før Alma, den trygge, runde hushjelpen, hastet av sted, hadde hun satt seg på huk og sett inntrengende på henne med alvorlige øyne: – Du må bli her og passe på mora di. Jeg er nødt til å gå og hente hjelp, skjønner du, og det fort. Du må være flink jente og itte gråte. Greier du det?

– Ja, hadde hun hviskende lovet. Men underleppen skalv allerede.

Det føltes som en evighet siden, og nå greide ikke Jenny mer.

Hun sank på kne og famlet etter morens hånd. Fant den – skjelvende, varm og fuktig.

Det var ikke lenger mulig å kjempe mot gråten.

I det samme kom en ny ri og grep tak i moren. Hun kastet seg rundt så det knaket i sengen. Hånden gled ut av Jennys, og på nytt gikk det skjærende skriket gjennom rommet.

Jenny hulket med ansiktet ned mot det klamme lakenet.

Hun forsøkte å finne igjen morens hånd, men fant den ikke.

Da hun tittet forsiktig opp igjen, var moren rolig. Hun lå med åpne øyne og så tomt ut i rommet. Huden var blek, nesten blålig.

Blodet som trakk utover i den tynne, hvite nattkjolen, farget den langsomt rød.

1

Christiania, mai 1888

– Jenny, Jenny!

Ropene utenfor værelset rev henne ut av tankene, der hun satt med en bok som handlet om kjente kirker i Paris. Hun ville se på kapitlet om Sainte-Chapelle, den gotiske kirken med alle glassmaleriene som ikke lå så langt fra Notre-Dame. Det var den kirken hun likte aller best. Men de siste ti minuttene hadde hun ikke lest et eneste ord. I stedet var tankene gått til moren. Hun som hadde forlatt henne så altfor tidlig.

To par små never hamret intenst på døren.     

– Hold opp! Dere vet utmerket godt at dere ikke får lov å komme inn til meg! ropte hun mot den stengte døren. Hun brukte den strengeste stemmen, samtidig som hun kjente et stikk av dårlig samvittighet. Selv om tvillingene kunne være både morsomme og søte, var de til tider litt av en håndfull å hanskes med, rampete og bortskjemte som de var blitt. Noe som egentlig var veldig trist, for det var jo ikke guttenes skyld at de var blitt sånn.

Bankingen og ropingen fra femåringene bare tiltok.

Jeg er opptatt! fortsatte hun oppgitt. – Jeg leser.

Det siste var ikke helt sant, men hun hadde satt seg fore å bli ferdig med kapitlet. Irritert møtte hun blikket sitt i speilet over det vesle nattbordet.

Som så ofte før lette hun etter trekk fra moren, men heller ikke nå fant hun noe som lignet på de bleke minnene.

Moren hadde vært lyshåret, og selv om hun ikke husket henne slik, hadde hun vært liten og tander.

De brune øynene som møtte henne i speilet nå, virket nesten sorte i det dunkle lyset. Det mørke håret, som delte seg i midtskill over den høye pannen, hadde samme farge som ibenholt. Huden, derimot, var blek, nesten hvit. Fargene hadde hun etter faren, slik hun hadde arvet det franske etternavnet hans.

De Ville.

I barndommen var hun ofte blitt ertet for det navnet. «Har du gått deg vill, Jenny de Ville?» hadde guttene pleid å rope.

Mer enn én gang hadde hun tatt seg i å ønske seg morens pikenavn. «Frøysaker» lød i det minste norsk. Men samtidig var hun stolt av sine franske aner. Farfaren hadde vært en kjent arkitekt, bosatt i Paris. Det var nok av ham hun hadde arvet interessen for arkitektur, særlig for kirkebygninger, sammen med mange av bøkene hans, blant dem også romaner.

– Jenny Penny! Jenny Penny! Halvbrødrene fortsatte å bråke utenfor døren.

Hun sukket og la boken fra seg.

I et langt sekund ble det faktisk stille, før Marcel mistet tålmodigheten og begynte å gråte høylytt. Da begynte Victor å skrike, han også, bare enda høyere.

Hun stønnet og rakte tunge til seg selv i speilet, før hun reiste seg for å gå bort til døren. I det samme hørte hun harde skritt fra trappen.

Da hun åpnet, var stemoren der allerede og satt på huk ved siden av sønnene. Marcel kastet seg inn i fanget hennes og boret det lyse hodet inn mot den slanke kroppen, mens Victor falt henne om halsen. Som vanlig var Cecilie kledd i hvitt, innhyllet av blonder. Det lyse, krøllete håret sto som en glorie rundt det ungpikeaktige ansiktet. «Min lille engel» brukte Jennys far å kalle henne. Men det var ikke mye engleaktig i blikket hun sendte Jenny nå.

– Det var Jenny! Det var Jenny! ropte guttene i munnen på hverandre.

Stemoren trakk de to sønnene inntil seg og strøk dem over hodet. – Så, så, sa hun trøstende.

Victor ble fort lei av å gråte, og begynte å løpe i korridoren i stedet. Marcel fulgte etter, slik han pleide.

– Jeg synes virkelig du kunne ta deg bedre av guttene, de er jo tross alt brødrene dine, sa stemoren og satte de lyseblå øynene bebreidende i Jenny. – Du går jo bare hjemme og venter på å finne en ektemann, så det ville ikke vært for mye forlangt. Det du lærer av å oppdra dine brødre, vil komme godt med når du får dine egne barn.

– Da burde du ha latt meg være sammen med dem fra de var bitte små. Men det fikk jeg ikke lov til. Nå forventer du plutselig at jeg skal ta meg av dem. Det henger ikke sammen. Uansett hva jeg gjør, blir det feil. Dessuten må jeg da få kunne være litt alene.

– Nei, for …

– Dessuten vil jeg ikke bli gift, løy Jenny og kjente sinnet stige. For hun kunne godt tenke seg en ektemann, men ikke på grunn av pengene, slik stemoren ønsket. Skulle hun inngå giftermål, måtte det bli med en mann hun elsket og respekterte. Intet mindre. Hun hadde nettopp lest Les Misérables av Victor Hugo for andre gang og var inderlig betatt av kjærlighetshistorien til Marius og Cosette. Det var denne typen kjærlighet hun drømte om, som fikk følelsene til å bruse, som hun kjente i hele kroppen. Men en slik mann hadde hun ikke vært i nærheten av å treffe.

– Klart at du skal det, og jo tidligere, desto bedre. Cecilies stemme var skingrende, slik den alltid var når hun ble motsagt.

– Det bestemmer jeg vel tross alt selv, sa Jenny og forsøkte å bevare roen.

– Du har da vel ikke tenkt å bli gående hjemme og snylte på din far til du blir en gammel peppermø? Da jeg var på din alder, altså nitten år, var jeg allerede gift med min Gustav. Du burde finne en herre som kan forsørge deg. Men da må du komme deg ut av huset. Gå i selskaper, møte en mann som ennå ikke har funnet noen hustru. Det er da flere av din fars forretningsforbindelser som … Vel, kanskje kunne du få en godt etablert enkemann i en bra posisjon til å bli interessert i deg. Det er da slett ikke noe i veien for å ekte en som er litt eldre. Jeg skjønner heller ikke hvorfor du ikke er mer ute sammen med andre på din egen alder. Du sitter jo støtt og stadig med nesen i disse dumme bøkene dine. Det er ikke sunt for en kvinne å lese så mye, og det er heller ikke bra å være for seg selv hele tiden.

– Men jeg vil noe mer med livet mitt! Jenny merket hvor inderlig sliten og lei hun var av Cecilies evinnelige mas om å finne seg en mann. At stemoren bare ville ha henne ut av huset, hadde hun skjønt for lengst. Egentlig var hun ikke det minste opptatt av at stedatteren fikk et liv hun var tilfreds med.

– Jeg håper i hvert fall at du kan vise min bror en smule oppmerksomhet. Han kommer til å bli boende hos oss en stund, sa Cecilie og rettet litt på håret. – Som du vet, har Claus bodd utenlands i mange år, og jeg gleder meg slik til endelig å se ham. Jeg håper virkelig at du legger godviljen til og tar godt imot min bror.

Jenny svarte ikke. Brevet fra denne Claus var kommet for en uke siden. Der sto det at han skulle vende hjem fra England. Hva han egentlig hadde holdt på med i årene han hadde vært der, var en smule uklart. Ifølge Cecilie handlet det om forretninger i finansielle kretser i London. Men hvilke disse var, hadde hun kun omtalt i vage vendinger. Jenny mistenkte henne for ikke helt å vite hva broren drev med, noe hun egentlig syntes var ganske underlig.

– Han kommer nå på lørdag, så jeg vil at du rydder og flytter ut av værelset ditt i dag. Tjenestepikene må få tid til å vaske og rydde ordentlig, slik at alt står klart til ham.

– Flytte ut av rommet mitt? Det kan du ikke mene! sa Jenny sjokkert.

– Selvfølgelig mener jeg det. Det er da bare rett og rimelig at Claus får bo ordentlig, nå som han endelig kommer på besøk. Du får ta det ekstra pikeværelset under trappen til kvisten. Vi kan ikke by det til min bror, det må du da skjønne.

– Men dette har da alltid vært mitt rom!

– Jo, men som jeg allerede har sagt, er det på tide at du tenker på å få deg ditt eget hjem. Å bo litt enklere her hos oss kan være en god begynnelse. Kanskje vil du se nødvendigheten av å gjøre noe med livet ditt.

– Men broren din kan da vel bo på gjesteværelset? Det står jo ledig. Eller hvorfor gir du ham ikke ditt eget rom?

Det siste sa Jenny mest på trass, for hun visste at Cecilie aldri ville flytte ut av værelset sitt.

Noe av det første stemoren hadde gjort da tvillingene var født, var å få faren ut av det store hjørnerommet og inn på et som var mye mindre. For Jenny hadde det vært sårt å se hvordan stemoren ommøblerte og ryddet ut alt som minnet om moren i det vakre, lyse værelset. Stilltiende hadde faren godtatt at han og hans nye hustru skulle sove hver for seg.

– Ikke snakk tøys! smalt det fra Cecilie. – Sannsynligvis kommer Claus til å bli boende her en god tid framover, og det kan jo være at vi får andre gjester også. Derfor kan vi ikke legge beslag på gjesterommet.

Hun mønstret Jenny med smale, kalde øyne.

– Dessuten har jeg rådført meg med din far, og han er enig i at det er slik det skal være. Så sånn er det, ferdig snakket om den saken!

Uten å vente på svar vendte stemoren ryggen til og gikk mot trappen sammen med tvillingene. Victor sendte grimaser mot Jenny, mens Marcel smilte svakt. Så forsvant de ned trappen.

Jenny ristet oppgitt på hodet og gikk tilbake til værelset sitt, der hun sank ned på sengen. Hun elsket dette rommet, som moren hadde møblert. Det var et hjørneværelse, og ganske stort. Veggene var dekket av tapet med et sirlig blått blomstermønster på lysebrun bunn, og døren og karmene var malt i en litt mørkere brunfarge. På veggen som verken hadde vinduer eller dør, sto et stort skap av mahogni som gikk nesten fra gulv til tak, og midt på gulvet sto et rundt bord, av mahogni det også. Til bordet hørte to behagelige stoler, med blå, stoppede seter i et mønstret stoff. Sengen, som var ganske bred, var dekket av et hvitt sengeteppe som moren hadde heklet, mens gardinene som blåste lett i trekken fra det halvåpne vinduet, var lyseblå og i et florlett stoff. I bokhyllen ved siden av døren sto de kjære bøkene hennes tett i tett.

Med et sukk tok hun av seg det tynne gullkjedet, der det hang en liten nøkkel som tilhørte skuffen i nattbordet. Der lå tingene som var aller kjærest for henne, til og med enda mer enn bøkene.

Nå låste hun opp skuffen.

Øverst lå amuletten, den moren alltid hadde båret inn mot huden.

Bortsett fra den ulykksalige kvelden da hun døde og tok sin ufødte datter med seg. Jenny husket fremdeles hvordan hun hadde gledet seg til å få en liten søster. Tapet av henne hadde på et vis gjort sorgen over moren enda tyngre å bære. Lillebrødrene hadde ikke klart å lindre savnet av en søster, selv om hun hadde gledet seg da hun skjønte at Cecilie var med barn.

Var det fordi de var gutter?

Nei, det skyldtes nok heller at hun ikke hadde fått være sammen med dem da de var små. Ifølge stemoren var dette barnepikens oppgave. Det hadde vært fryktelig sårt, for hun hadde gledet seg sånn til å være med på å stelle de små guttene.

Og nå, når hun endelig fikk lov til å være sammen med dem, ble det ofte galt, det også. Stemoren likte det ikke når hun hadde dem på fanget og leste for dem, eller ga dem klemmer.

Hadde moren fått leve, ville hun garantert fått lov til å kose med lillesøsteren så mye hun bare ville.

Hvorfor i all verden hadde moren tatt av seg amuletten akkurat under fødselen?

Det var og forble et mysterium.

Ville moren ha levd, og lillesøsteren også, om hun hadde beholdt amuletten på seg?

Det var også noe hun aldri ville få svar på.

Hun løftet opp det tunge smykket og la det i hånden. Talismanen, som hun visste den ble kalt, var gyllen og formet som et ansikt. For- og baksiden var nesten makne, men ikke helt. Ansiktsuttrykkene var nemlig forskjellige. Moren hadde forklart henne forskjellen.

Den smilende siden av talismanen skulle bæres inn mot huden og beskytte eieren mot sykdom og sjelelige plager. Den skulende siden, som skulle vende ut, beskyt- tet mot ytre farer. Hadde moren virkelig trodd på det hun fortalte?

I så fall hadde hun neppe tatt av seg talismanen den skjebnesvangre kvelden, da fødselen hadde startet mye tidligere enn forventet. Men så hadde da moren, etter det hun visste, vært en dypt troende kvinne.

Eller kunne moren ha vært en annen enn den hun hadde trodd, når det kom til troen? Hadde aftenbønnen de alltid hadde bedt sammen, bare vært et ritual uten mening? Og bibelen på nattbordet kun staffasje?

Kanskje hadde hun alltid tatt det som en selvfølge at moren hadde hatt den samme inderlige troen som sin storesøster.

Sånn trengte det jo ikke å være, selv om foreldrene deres hadde vært misjonærer. Kanskje hadde talismanen betydd noe helt spesielt for moren. Kanskje hadde hun lagt den på nattbordet for å kunne se den.

Varsomt la Jenny talismanen slik at den lå skjult mellom hendene. Hun visste ikke om den var av gull tvers igjennom, men tyngden tilsa at den var det. Som alltid ble hun forundret over hvor varm den var. Og når hun laget en glipe mellom fingrene, kunne hun se en egen glød i det hellige smykket, som et slags lys som kom fra gullet selv.

Rett etter at moren døde, hadde Jenny stukket til seg smykket fra nattbordet. I forbindelse med begravelsen hadde faren spurt hvor det var blitt av, men raskt slått seg til ro med det Jenny hadde fortalt: Moren hadde sagt at datteren skulle ha den.

Siden hadde hun voktet smykket som sitt kjæreste eie. Av og til gikk hun med talismanen innenfor klærne, men aldri så den var synlig.

Hva skulle hun gjøre nå, som hun måtte flytte ut av rommet? Det var ingen låsbare skuffer på kottet stemoren ville flytte henne til. Bare en seng og en stol. Det meste av klærne og annet hun eide, måtte hun la bli igjen på det gamle rommet.

En brå kuldegysning gikk gjennom henne. Hva om Claus Engelsrud begynte å gå gjennom tingene hennes? Eller så undertøyet, som hun hadde liggende i skapet?

Uff, hvordan kunne hun tenke sånn!

Men hun visste jo ingenting om ham, hva slags mann han egentlig var, denne broren.

Hun håpet i hvert fall at han var langt mer sympatisk og hjertevarm enn sin yngre søster.

HAR DU LYST TIL Å LESE MER AV CATHINKAS DØTRE?

Da kan du tegne abonnement på serien her.

Den første boken i abonnementet er som alltid gratis, og du får bøkene portofritt tilsendt.

Foto: Anne Marte Hagen

Annikki Øvergård er et pseudonym for Annikki Torgersen (f. 1957) og Jan Erik Øvergård (f. 1955). Hun har embetseksamen i sykepleievitenskap. Han har vært journalist. Sammen har de tidligere utgitt seriene Rosemalt og Anna fra Røros.

Følg Cathinkas døtre på Facebook: https://www.facebook.com/Cathinkas-D%C3%B8tre-108143751044176