GRATIS LESEUTDRAG FRA FJELLROSER!

De foreldreløse søstrene Anna og Rise har vokst opp i fjellheimen og er overbevist om at de kan klare alt - så lenge de har hverandre.

Det er midtvinters i 1860, og Anna og Rise har akkurat fulgt moren til graven. Vel hjemme på den lille fjellgården får de besøk av storbonden på Torgilstad Øvre. Han har sine egne planer for søstrene ...

1

Spill meg hjem. Ordene kvernet rundt i hodet til Rise mens lyden fra bukkehornet fylte hele dalen. En vemodig, hul klang som bar lenger enn noen annen lyd, og smøg seg mellom fjellsidene like til kirkebygda.

Spill meg hjem. Det var de siste ordene til moren før hun lukket øynene og forlot døtrene, Rise og Anna. Overlot dem til seg selv, tolv og seksten år gamle. Rise var yngst og hadde lært å spille bukkehorn av far sin.

I dag var det morens gravfølge som sneglet seg nedover Leirdalen, og bak på sleden satt Rise, tett inntil kista. Anna fulgte like etter, og så var det Sjugurd Fosslii som førte hesten. Det var ikke store gravfølget.

Anna hadde ikke sagt imot da lillesøsteren ville ha med bukkehornet i gravferden, for hun hadde også hørt morens siste ord. Lyden fra bukkehornet var det eneste som hadde lokket fram et lite lysglimt i de matte øynene, og i dag skulle hun få høre Rises spill for aller siste gang.

Det var ikke bare sorgen over morens død som tynget Anna. Tankene på framtiden virvlet i hodet hennes slik snøen virvlet om sledemeiene. Nå var de alene, hun og Rise, og som den eldste av de to følte hun ansvar for søsteren. Det hun fryktet aller mest, var at noen ville hente Rise og sette henne bort til fremmede. Skille dem fra hverandre. Anna trakk pusten dypt og bøyde hodet mot snøføyka. Stampet etter sleden og motstod fristelsen til å sette seg oppå. Det var tungt nok for hesten som det var, og leia de fulgte, var smal, bare en kløvvei om sommeren. Men når de kom litt lenger ned i dalen, ville sikkert vinden løye. Den pleide det.

I alle år hadde familien fått leve i fred lengst oppe i dalen, der nakne vidder møtte blåhvite breer, og der ville tinder førte over mot vest og ned til Luster. Noen hevdet at det ikke var til å bo så langt mot fjellet, og at det lille bruket best kunne nyttes som sæter. Men familien hadde likt seg på Knatten, og det var der de følte seg trygge. Visst hadde det vært mye strev for å få korn og mjøl til vinterforråd, men de hadde aldri sultet, for reinsdyrkjøtt og ryper var det nok av.

Anna så opp da lyden av bukkehornet stilnet. Søsteren måtte varme fingrene, og hun blåste inn i vottene før hun stakk hendene dypt ned i ulla. Da Rise bøyde hodet og knuget bukkehornet mellom vottene, var det noe som brast i Anna, og tårene kom i strie strømmer. Hun hadde vært sterk så lenge. Hadde prøvd å holde humøret oppe for å sette mot i Rise, og aldri tatt til tårene så noen så det. Hun hadde lest fra Boka og sunget salmer. Pleiet moren, jaktet reinsdyr, satt snarer, sørget for brenne og stelt dyra. Livet på Knatten hadde gått sin gang, også etter at faren ble tatt av et snøras i Leirdalen og aldri kom hjem fra snarefangst.

I dag skrev de 30. januar 1860. Nesten på dagen to år etter at de fulgte faren samme vei. Det var like kaldt og like snørikt som den gang. Men når de vendte tilbake fra bygda i morgen, ville det være et stort tomrom i den lille stua. Et ubegripelig savn. Nå hadde de bare hverandre, Anna og Rise.

– Legg sauefellen rundt beina! ropte Sjugurd bakover til Rise. Den yngste jenta satt stille på sleden og kom til å fryse seg fordervet om hun ikke passet på. – Pakk deg inn!

Rise nikket og trakk i fellen mens Anna løp opp på siden av henne og hjalp til. De måtte ikke bli sjuke. Kona til Sjugurd hadde heldigvis lovet å stelle dyra mens de var borte, men så snart jordfestelsen var over, måtte de sørge for seg selv.

En kort stund møttes blikkene til de to søstrene, og de leste hverandres smerte og fortvilelse. Sorgen var tydelig i øynene deres, og det lyste mørk bekymring av den eldste.

– Jeg fryser ikke! ropte Rise gjennom vinden. – Det går bra, Anna. Mamma kommer trygt ned fra fjellet. Hun mente å trøste storesøsteren, men øynene til Anna ble bare enda blankere og mer tårefylte. – Når vi kommer hjem igjen, skal jeg varme melk til deg.

Rise hadde vondt av storesøster, og visste ikke hva mer hun skulle si. Uansett hva hun prøvde på, ble Anna bare mer lei seg. Så til slutt løftet hun bukkehornet til munnen og spilte.

Det lille gravfølget sneglet seg nedover dalen gjennom snøføyke og fonner. Hesten var en stødig gamp som hadde vært ute i hardt vær tidligere, og denne turen var ikke mer strevsom enn det den godt klarte. Men iblant var Sjugurd framme ved hestehodet og tinte frosne dråper av øyevippene til gampen. Sjugurds eget skjegg var stivt og fullt av is, men det fikk være til han kom i hus. Han hadde ikke før dratt hånden over haka så satte det seg frostnåler i skjegget med det samme. Bare de kom seg trygt til leggplassen og fikk kista dit den skulle, tenkte han. Etterpå kunne han hvile en natt før han tok turen tilbake.

Følget beveget seg sakte forbi Øverlie og Nibben og videre mot gjelet ved Elvesæter, der vinden avtok. Fra å stampe i motvind på reinblåst skare brukte de nå lang tid på å komme gjennom fonner og løs snø, men det gjorde godt å slippe den isnende vinden. Kista var surret fast til sleden, og selv i de verste brattene lå den støtt. Sjugurd Fosslii hadde ført flere slike triste følger nedover til kirkebygda, så han visste hva som måtte til. Da de nærmet seg stedet der Leirdalen møtte Bøverdalen, smalnet dalen inn til en kvass og svingete kløft før den videt seg ut igjen ved Leirmoen. Klangen fra bukkehornet ble kastet mellom fjellsidene før den fløt av sted i samme spor som elveleiet der nede. Og lyden gled litt lenger ned i dalen for hver sledelengde følget beveget seg.

Anna stirret i snøen mens hun gikk. Så hvordan støvlene satte dype spor, og kjente at hun var sulten, men hun våget ikke å foreslå at de skulle stanse. Slikt var det Sjugurd som bestemte. Hun dyttet noen mørke hårtjafser inn under lua og stampet videre. Det var godt å ha lyden fra bukkehornet. Og Rise var utholdende. Med lukkede øyne blåste hun i det kalde hornet uten stans. Det var tungt, men hun hadde lært seg  å trekke pusten dypt og blåse langsomt ut så hun ikke ble svimmel, og når hun først var i gang, kunne hun holde på lenge.

Da gravfølget passerte Elvesæter, kom det folk ut på trammen og bøyde hodet i hilsen til den døde. Ingen vinket eller ropte, det var bare denne tause oppmerksomheten før de gikk tilbake inn i varmen. Sjugurd hilste heller ikke, men han så mot gården og tenkte at de i hvert fall viste en slags deltagelse. Det var vel ikke å vente at andre ville slutte seg til følget fra Knatten, for den lille familien hadde ikke mye omgang med folk nedover dalen.

Ved Leira, Slålien og Galde skjedde det samme. Da folk hørte bukkehornet og så det sørgelige følget som slet seg forbi, kom de ut på trammen og bøyde hodet. Karfolket holdt lua i hånden og kvinnene foldet hendene i bønn, og så hutret de seg inn så snart sleden hadde passert.

Anna følte blikkene i ryggen og kjente tankene deres som et kjølig pust i nakken: Hva skulle det bli til med de stakkars jentene? Ingen trodde vel at hun og søsteren kunne bo alene på Knatten heretter. Anna kjente trassen som en hjelp i sorgen. Med fast blikk løftet hun hodet og gjorde seg sterk. Selv om hun sørget, var hun ikke uten vilje. De skulle vise dem!

Ved Galde stanset Sjugurd ved ei lita løe. Om de skulle holde ut helt til Lomskirka, måtte de ta en stopp og spise litt. Det var lang vei igjen.

– Vi setter oss i høyet og hviler. Sjugurd tjoret hesten og løsnet låspinnen i løa. Det var greit å stanse her, for løa var eid av skyldfolk, og ingen ville finne på å nekte dem litt varme.

– Er dere kalde?

– Nei. Anna svarte fort og så spørrende på Rise. Søsteren hadde sittet i ro på sleden, så det var kanskje verre med henne.

– Jeg spiller meg varm, svarte Rise og gled ned av sleden. Hun sørget for å legge bukkehornet i sekken før hun tok fellene og bar alt inn i løa. Hun visste ikke helt om hun orket mat nå, med morens båre på sleden …

Men så smakte det likevel da hun satte tennene i en tjukklefse. Kona til Sjugurd hadde sørget for god og rikelig mat, og Anna hadde også gjort i stand litt niste, så de skulle ha nok å styrke seg på begge veier.

De tre i løa spiste i taushet. Sjugurd tygde langsomt og med lukkede øyne, og da han var ferdig, lente han seg bakover i høyet og pustet tungt ut. Jentene delte et stykke tørket reinsdyrkjøtt og skylte ned med melk som hadde begynt å fryse, før de foldet hendene i fanget og ventet.

– Hva tror dere? kremtet det fra høyet. – Blir dere værende i kirkebygda?

– Nei, hvor skulle vi gjøre av oss der? Anna så på Sjugurd.

– Det er vel noen som trenger hjelp på gården. Fjøsstell og innestell …

– Vi skal tilbake til Knatten. Anna var ikke villig til å snakke om saken. – Vi har dyra, og vi har mat nok til å klare oss gjennom vinteren.

– Ja ja. Jeg tenkte bare … Sjugurd lå fortsatt med lukkede øyne. – Det kan bli hardt å drive så langt mot fjellet, bare dere to.

– Vi klarer oss. Anna så på søsteren og blunket. Ville holde motet til Rise oppe. Det var bare én sak som kunne rokke ved avgjørelsen om å bli boende på Knatten, og det var om presten forlangte at Rise skulle møte for læreren. Det var altfor langt til skolestua.

Anna lukket øynene og lyttet til vinden som føyk rundt novene. Høyet i løa gjorde at de satt lunt, selv om det var nokså glissent mellom stokkene. Det var rent trivelig å sitte slik i halvmørket – hadde det ikke vært for den triste lasten utenfor.

– Det går mot vår og lysere tider, ja, mumlet Sjugurd. Han var klok nok til å la tvilen fare. Jentene hadde nok å tenke på til mora kom i jorda. – Alt blir lettere når varmen kommer.

Anna nikket, men hun visste godt at de fortsatt hadde uker med kaldvær og snø foran seg. Det tok lang tid før vinteren slapp taket i høyfjellet. Heldigvis hadde de nok fôr til dyra, og deres eget matforråd var sikret. Melk og ost manglet de ikke så lenge dyra var friske, og flere rypesnarer stod spent like utenfor hjemmet. Skulle det likevel knipe, visste hun å bruke geværet. De siste to årene hadde hun vært nødt til å lære seg å jakte, og hun hadde klart det godt. To reinsbukker og en simle hadde hun skutt på haugen like over Knatten. Anna så på Rise og merket seg at søsteren glippet med øynene. Etter flere timer i snødrevet var det behagelig å sitte under tak. Men de hadde fortsatt et godt stykke igjen før de nådde kirka, så det ble ikke tid til søvn på lenge ennå.

– Jeg tror sledeveien er fastere og mer oppkjørt herfra, sa Sjugurd og strakte seg. – Da kan vi kanskje sitte på sleden alle sammen.

– Bare ikke hesten blir sliten, mumlet Rise. – Godhesten.

Sjugurd svarte ikke. Begynte i stedet å pakke sekken mens han tenkte at yngstejenta var noe for seg selv.

– Er dere klare til å fare videre?

Jentene snørte straks igjen sekken, mens Rise skjulte en gjesp og Anna gned seg i øynene. De skulle nok gjerne ha gravd seg godt ned i høyet og tatt en lur, men det fikk bli med ønsket. Nå var det på med luer og votter og sjal. Sistnevnte slo de over yttertøyet og strammet om livet. Det varmet godt, og så lenge ullstrømpene ikke ble fuktige, frøs de ikke.

Før Rise satte seg på sleden, var hun framme hos Sterk og strøk den over halsen. Som om dyret skjønte at jenta trengte trøst, senket det hodet og dyttet pannen lett mot kroppen hennes. Da slo Rise begge armene om halsen på den og klemte seg godt inntil. Kulda dirret som bristeferdige strenger om det lille følget, men hesten stod helt stille og tok imot omfavnelsen. Hest og barn, kinn mot kinn, tenkte Sjugurd. I en samhørighet som bare var for de to. Da Rise slapp taket, løftet hesten hodet igjen og gav henne en lett dytt med mulen. De kunne reise videre.

Anna pakket godt rundt lillesøsteren før sleden ble satt i bevegelse, og så fortsatte ferden nedover dalen mot Mundgjel og det trange partiet ved Kleivi. Nedenfor sledeveien svingte elveleiet seg som et dypfryst band, noen steder hvitt, andre steder glassklart og blålig. Dyrespor gikk på kryss og tvers over elvefaret og røpet både rev og mår, og plutselig skvatt en forskremt hare opp fra skjulestedet under en trerot. Den hoppet rett opp lia, inn mellom granlegger, over glatte berg og rundt steinblokker. Noe hadde skremt den. En ukjent lyd som fikk dalbunnen til å dirre. Men haren var ikke mer skremt enn at den stanset bak en stein og lyttet etter dette merkelige. Det var visst ikke reven som var ute denne gangen. Heller ikke ørn eller ulv …

Rise blåste i bukkehornet så både dyr og folk måtte lytte. Hun så ikke opp da de passerte gårdene på Mundgjel og plassene ved Repp, men Anna fikk med seg at også her kom folk ut på trappa og hilste følget med bøyd hode. Ingen våget visst å se rett på de tre i gravfølget. Kan hende var det bukkehornet som gjorde folk usikre, for det var ikke vanlig med slik lyd når en var på vei til leggplassen. Men hva brydde vel de seg om hva som var vanlig? Så lite omgang med folk som de hadde på Knatten, kunne det være det samme. Det som telte i dag, var at moren fikk det slik hun ønsket på den aller siste reisen.

Etter hvert smalnet dalen til en trang passasje, og lyden av bukkehornet smalt mellom dalsidene. Anna stampet hardt mot bakken for å riste av seg løssnøen. Snøen ble stadig mindre, men i stedet var det store områder med blankis, og hun holdt seg fast i den bakre delen av sleden for ikke å gli. Det hadde gjort godt med den lille rasten, men kroppen begynte å bli sliten. Beina gikk mest av seg selv fordi hun ville det slik, og med ett forstod hun hva folk mente når de sa at de gikk på viljen. Hadde hun vært alene i fjellet, enten på jakt eller på gjeting, ville hun ha funnet et lunt sted og lagt seg til en stund, men i dag kunne hun jo ikke det.

– Du kan sitte på sleden. Ordene til Rise vekket Anna fra tankene, og først nå merket hun at søsteren hadde sluttet å spille. – Sjugurd sa du kunne sette deg på.

Anna nølte litt, men da hun så at Sjugurd vinket til henne, klatret hun opp bak på sleden og lente seg forsiktig inntil kista. Hun lukket øynene og nøt den gode følelsen av hvile. Langsomt slappet musklene av. Da Sjugurd kom bakover og kastet en fell til henne, kunne hun grått av takknemlighet, og straks krøp hun enda mer sammen slik at fellen dekket det meste av kroppen.

Slik sneglet følget seg videre. Sjugurd var seig og mente han kunne gå et stykke til før han også tok en hvil på sleden. Men først ville han styre hesten forbi Røisheim og gjennom Medalen. De nærmet seg skysstasjonen, og han hadde mulighet til å bytte hest. Men det kostet penger, og han ville helst slippe den utgiften. Jentene hadde ikke noe å betale med, så det måtte bli av egen lomme, visste han, derfor håpet han at Sterk ville leve opp til navnet denne gangen også.

Snart ville de få øye på husene på Røisheim. Sjugurd så på gampen og tenkte at de fortsatt hadde lang vei til kirka i Lom. I morgen skulle de ta samme turen tilbake, og han trengte en uthvilt hest til turen oppover dalen. Skulle han ikke likevel koste på seg en ny hest i dag?

– Jeg har skilling! ropte Anna med det samme, for brått hadde hun oppdaget at de nærmet seg skysstasjonen. – Vi kan bytte hest.

Sjugurd kikket forundret på den eldste jenta. Det var så vidt de fikk endene til å møtes på Knatten, og ingen derfra hadde noen gang betalt for tjenester de ikke måtte ha.

– Mamma har spart opp midler til denne ferden, forklarte Anna da hestekaren kom opp på siden av sleden. Hun strøk en våt vott over øynene. – Vi lovet henne at ingen hest skulle slite seg ut på grunn av dette. Jeg tror hun skjønte at det var Sterk og du som kom til å følge oss.

– Gjem pengene dine, du, kremtet Sjugurd. – Vi bytter hest likevel. Sterk har gjort en god innsats allerede.

Da sleden kjørte inn mellom husene på Røisheim, la Rise bort bukkehornet. Det var stille på tunet, bare et par arbeidssleder og et lite tømmerlass stod framfor stallen, men det dampet av hest gjennom stalldøra. De krabbet ned. Anna tok Rise i hånden og trakk henne med inn i stallen for at de skulle få litt varme fra dyra. Inn i hovedhuset våget de seg ikke, for Anna var redd de måtte betale for seg så snart de kom over dørstokken.

Men i spiltauet til en brun og hvit arbeidshest fant de både ro og varme. Dyret hadde nok stått inne en stund, for det var tørt og rolig og lot seg villig klappe. Siden ingen sa noe til at de stod der mens Sjugurd ordnet med seletøyet, mente Anna at det måtte være greit.

– Tror du Sjugurd er sliten? hvisket Rise. – Han har gått hele veien.

– Når vi får en uthvilt hest, setter han seg sikkert på sleden, svarte Anna. – Etter hvert blir veien fastere, og da går det fortere. Det verste er unnagjort.

– Jeg savner mamma. Rise bøyde hodet og så i gulvet. Tanken på at moren lå utenfor, kald og livløs, holdt på å sprenge henne. Så lenge hun hadde bukkehornet å trøste seg med, klarte hun å holde sorgen på avstand, men nå kom tungsinnet over henne, og tårene rant.

– Jeg også. Det var all trøst Anna kunne gi da hun la armen om lillesøsteren. – Men vi har hverandre, du og jeg. Og vi skal få det fint på Knatten, akkurat slik mamma ønsket.

– Står dere her?

Anna og Rise ble plutselig avbrutt av en guttestemme, og et nysgjerrig ansikt kikket på dem fra stallgangen. Jentene stod musestille og nikket.

– Er det deres kiste der ute? Gutten skjøv lua opp fra øynene så litt snø drysset ned på skuldrene hans. Han hadde friske roser i kinnene, men de skjulte ikke alle fregnene som var strødd utover kinn og neserot. Gutten hadde et våkent og vennlig blikk, og Anna tenkte at han måtte være en av de som stelte hestene.

– Det er moren vår, svarte Anna lavt.

– Å. Gutten ble stille et øyeblikk, og en trist skygge gled over øynene hans før han fortsatte å prate. – Hvor er faren deres?

– Han er død. Anna klemte hardere om Rise og ønsket at gutten ville forsvinne.

– Å. På nytt ble det stille. – Er dere alene?

– Ja.

– Det var synd. Jeg heter Torodd. Hvis dere vil, kan dere sikkert gå inn i stugu.

– Nei takk, vi har spist, svarte Anna fort. – Vi skal bare bytte hest og fare videre med det samme. Hun tenkte at gutten måtte være omtrent på hennes egen alder, og han var tydeligvis vant til å snakke med reisende.

– Jeg tenkte bare at dere ville varme dere litt. Torodd grep en børste og gav seg til å gre halen til den brune hesten. - Det er varmere ved peisen.

– Vi har varme feller på sleden, mumlet Anna.

– Og bukkehorn, la Rise til. Hun så med store, blanke øyne på den fremmede. Han virket snill.

– Er det du som spiller? Torodd stanset midt i et drag med børsten og stirret måpende på den minste jenta. Han hadde trodd at det var mannen som blåste lyd i hornet.

– Ja.

– Er det ikke vanskelig?

– Litt.

– Vil du lære meg å spille?

Rise visste ikke hva hun skulle si. Bukkehornet var en arv etter faren, noe hun ville ha for seg selv.

– En annen gang, mumlet hun til slutt.

– Hvor bor dere? Gutten gav seg ikke, for nå hadde han fått det for seg at han også skulle klare å lage lyd så hele bygda hørte ham.

– På Knatten.

– Der går det ikke an å bo, datt det ut av Torodd. – Det sier far min. Knatten er mest som en sæter.

– Vi har det bra, sa Anna bestemt. – Det går fint an å bo der. Vi må videre. Hun dyttet Rise foran seg ut av spiltauet og forbi Torodd.

– Men det er ikke noe sted for jenter, fortsatte gutten. – Mora mi veit sånt. Hun bruker å si at det er hjelma fint der oppe om sommeren, men aldri vinterstid. Han snudde seg etter jentene da de gikk mot stalldøra. Lukten av varm hest rev i neseborene, men så snart Anna åpent døra, blandet den seg med kald lukt av snø.

– Dere kan ikke bli boende der oppe alene! ropte Torodd etter dem. – Alle sier det!

Anna dyttet Rise ut og smelte igjen døra. Men før den lukket seg helt, hørte de et siste rop inne fra stallen: – Jeg kommer til Knatten i sommer. Da må du lære meg å spille!

Søstrene var glade da sleden gled stille ut fra Røisheim. Praten med Torodd hadde skremt Anna, for gutten hadde satt ord på det hun visste at folk tenkte. Men ingen kunne tvinge dem bort fra hjemmet, tenkte hun trassig. Når de bare fikk vist at de klarte seg, måtte vel folk la dem være i fred.

Sleden gled lett på den stadig mer hardpakkede snøen, og snart videt dalen seg ut, og elvefaret breiet seg på flatene der Visa møtte Bøvra. Til venstre for veien fikk de øye på de staselige Torgilstadgårdene, tre gårder på rad og rekke. Det var Torgilstad Øvre, Torgilstad Midtre og Torgilstad Nedre, og til vanlig ble de bare kalt Øvre, Midtre og Nedre. Det var Øvre de kom til først, og den var størst. Det var mange hus rundt tunet, og våningshuset i to etasjer ruvet tjærebredd og prektig oppå haugen. Bare størrelsen på tømmeret kunne få de fleste til å måpe.

Faren hadde fortalt at det var tre brødre som eide hver sin gård. Iblant hadde foreldrene snakket om Torgil og kona Ragna, men hun husket ikke annet enn at bonden sjøl visstnok var av det litt strie slaget som karet til seg det han kunne. Anna fulgte godt med da de nærmet seg. Siden Rise ikke hadde begynt å spille igjen, ville det antagelig ikke være folk i tunet. For hvem kunne vel vite at det kom et gravfølge nedover dalen?

Men Anna tok feil. Da veien rettet seg ut og det ble god sikt, så hun at det rørte seg utenfor tømmerveggene. Det stod mange mennesker innmed veggen, og alle stirret taust mot gravfølget. En kar kom også ned gårdsveien og stanset ved sledefaret slik at han kunne hilse på de sørgende.

Ja, det var likt seg, tenkte Sjugurd, han saktnet farten da han forstod at det ikke gikk an å kjøre forbi uten å stanse. Ellers var det ikke vanlig for et gravfølge å stoppe langs veien for å slå av en prat.

– Signe ferden. Det var bonden sjøl som stod der, mørk i håret og med lua i hånden. Han hadde uvanlig tykt hår som bølget bakover så pannen var bar, og et kort skjegg under haka. Rise tenkte at det sikkert gnisset fælt mot skjortesnipper og skjerf.

– Det er et trist ærend dere har i dag. Torgil kom mot sleden og stanset ved Rise, som satt fremst. – Livet blir annerledes etter dette, ja.

Bonden på Torgilstad gransket ansiktet til den yngste av jentene. Det var noe tenksomt og voksenklokt over henne. Noe som fikk henne til å virke eldre enn sine tolv år. Og dette klare, blå blikket hennes, det var som han fikk trang til å drikke når han så henne inn i øynene. Torgil rakte fram neven og strøk en kald vott over ansiktet til jentungen.

– Vi skal nok se mer til hverandre, vi.

Rise kikket uforstående på bonden. Hun visste ikke om hun likte pusten hans. Det stod en  sur eim ut av munnen da han bøyde seg mot henne, men hun bare nikket og slo blikket ned. Hva mente han med det? Hvorfor skulle de se mer til hverandre?

– Og storesøster passer på? Torgil gikk mot bakre del av sleden, der Anna satt og ventet. – Du får litt å stri med nå. Han la en diger klubbe av en neve på skulderen hennes.

– Nei.

Bonden hevet brynene før han knep øynene sammen. Var jenta frekk?

– Ikke mer enn vi er vant til, forklarte Anna. – Mor mi har vært sengeliggende lenge.

– Nå ja. Men det er ikke noe liv for to ungjenter alene i fjellet. Torgil prøvde seg med et smil, men ansiktshuden var stram, så det ble bare en stiv grimase. Innenfor ulvepelsen kjente han at blodet tok til å fosse raskere gjennom kroppen, og brått visste han hva han skulle gjøre. Knatten-søstrene trengte selvsagt hjelp, og den hjelpen kunne de få på Torgilstad Øvre.

– Vi får snakkes når jordfestelsen er over og dere har fått alt på avstand. Signe ferden videre.

Da Torgil tok hånden vekk, følte Anna det som en stor lettelse. Tyngden av labben hans hadde ikke vært god, og nå håpet hun at han ikke ville gi seg i kast med en lang prat med Sjugurd. Hun ville vekk fra blikket til bonden …

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Fjellroser finnes både som papirbok, e-bok og lydbok

Lydbøkene leses av Gisken Armand.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

FLERE BØKER AV LAILA BRENDEN:

HANNAH

Ved foten av svartfjellet ligger gården Rudningen, høyt og fritt med utsyn over Hemsedal. Der bor den vakre Hannah, godseierdatter fra Danmark, med ektemannen Engebret. De møttes da hun var ung og troskyldig og trodde kjærligheten ville vare evig.

Året er 1826, og Hannah er alene på gården da uværet bryter løs. Midt i stormen dukker en fremmed opp, en mystisk danske med intense blå øyne og varme hender. Møtet forandrer Hannah for alltid, og hverdagen med den brutale husbonden blir enda vanskeligere å holde ut.

Så rammer tragedien Hannahs lille familie. For å komme unna sorgen reiser hun tilbake til barndomshjemmet for en tid, men langt fra alle setter pris på at den rettmessige arvingen kommer på besøk ...

HANNAH DOBBEL

Til stor glede for mange lesere har vi valgt å gi ut papirutgaven av Hannah i et større format. Her får du 2 bøker i 1 + større skrift !

Ved foten av svartfjellet ligger gården Rudningen, høyt og fritt med utsyn over Hemsedal. Der bor den vakre Hannah, godseierdatter fra Danmark, med ektemannen Engebret. De møttes da hun var ung og troskyldig og trodde kjærligheten ville vare evig.

Året er 1826, og Hannah er alene på gården da uværet bryter løs. Midt i stormen dukker en fremmed opp, en mystisk danske med intense blå øyne og varme hender. Møtet forandrer Hannah for alltid, og hverdagen med den brutale husbonden blir enda vanskeligere å holde ut.

Så rammer tragedien Hannahs lille familie. For å komme unna sorgen reiser hun tilbake til barndomshjemmet for en tid, men langt fra alle setter pris på at den rettmessige arvingen kommer på besøk ...

TONER FRA EN STILLE SKOG

I alle år har bygdefolket sett med mistro på Ane Solingen, kvinnen med de uvanlige øynene. Men sammen med kjæresten Hans har hun funnet lykken på en liten plass dypt inne i skogen. Etter at han omkommer i en ulykke og hun finner ut at hun venter barn, må hun inn til bygda for å få hjelp.

Møtet med sambygdingene blir bedre enn hun hadde fryktet. Særlig en prest møter henne med vennlighet. Han aner en musikalitet i henne og gir henne en spesiell gave. Et instrument hun umiddelbart kjenner en dragning mot. Hun finner trøst i musikken og får livsgleden tilbake. Nyter dagene og ser sønnen vokse til en frisk og glad gutt.

Så en dag rammer en ny ulykke den lille koieplassen. Denne gangen er det noe Ane kan gjøre; det vil kreve store endringer og enorm indre styrke – men hun er villig til å ofre alt for det viktigste i livet.

En fortelling om kjærlighet og svik, om viktigheten av vennskap – og om musikken i livet og i oss selv.

Laila Brenden (f. 1956) har hatt enorm suksess med sine historiske romanserier fra Hemsedal og Gudbrandsdalen. I 2019 ga hun også ut romanen Toner fra en stille skog, som er første bind i en trilogi. Laila har tidligere jobbet som lærer og redaktør og har også skrevet flere faktabøker. Hun er fra Oslo og bor nå på Jessheim.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.