LES UTDRAG FRA DEN FØRSTE BOKEN I HANNAH!

Ved foten av svartfjellet ligger gården Rudningen, høyt og fritt med utsyn over Hemsedal. Der bor den vakre Hannah, godseierdatter fra Danmark, med ektemannen Engebret. De møttes da hun var ung og troskyldig og trodde kjærligheten ville vare evig.

Året er 1826, og Hannah er alene på gården da uværet bryter løs. Midt i stormen dukker en fremmed opp - en mystisk danske med intense blå øyne og varme hender. Møtet forandrer Hannah for alltid, og hverdagen med den brutale husbonden blir vanskeligere å holde ut enn noensinne.

Så rammer tragedien Hannahs lille familie. For å komme unna sorgen reiser hun tilbake til barndomshjemmet for en tid - men langt fra alle setter pris på at den rettmessige arvingen kommer på besøk ...

1

Hun strøk en svett hånd over pannen. Ru fingre skrapte mot brun hud og ble øyeblikkelig smittet med klam fukt.

Dagen var mørk, lummer og uviss.

Hemsedal, ei lita bygd mellom øst og vest, på grensen der elvene renner i hver sin retning. Den ene blir til Heimsila og fortsetter nedover Hallingdal. Den andre finner sitt utløp i salte fjorden mellom steile fjell ved Lærdalsøyri.

Uværet var i ferd med å bygge seg opp rundt dalen, og blåsvarte skyer samlet seg på himmelen. Folk fikk det travelt med å redde vogner og redskap i hus, og overalt ble dører og vinduer forsvarlig lukket.

Hannah var ferdig med veven, men hadde liksom ikke lyst til å klippe den ned riktig ennå. Hun lukket øynene. Det kunne vente til i morgen. Det fantes ingen ting så tomt som en vevstol uten renning, og hun hadde ikke behov for flere tomme øyne som stirret uutgrunnelig på henne.

Hannah kastet et fort blikk ut av vinduet mot de tomme husene på den andre siden av jordet. De små tømmerstovene hadde fått øyne. Mørke og livløse, som riktig stirret, slik bare tomme hus kan stirre. En forferdelig mistanke hadde slått rot i henne etter at gamle Mekkel døde så brått, men alle mente at han døde ved et tragisk uhell som han selv var skyld i.

Hun grøsset og skjøv krakken på plass under veven. Det var blitt et fint stykke rutete bomullsstoff som kunne bli til sengetøy. Hun kjente seg fornøyd med arbeidet og måtte le av seg selv. Alltid følte hun det litt sårt når siste innslaget var slått, og hendene lå i fanget.

Hannah lukket døra til stova og gikk ut på trammen. Tunge, mørke skyer tårnet seg opp over den bratte bergveggen bak garden, og hun kunne høre rullende torden i det fjerne. Det digre, svarte fjellet lå i knugende taushet, og ikke engang kongeørna sendte ut sine korte, skarpe skrik.

Hun hastet over gardstunet og tok klesvasken ned fra snora mellom snekkerverkstedet og stabburet. Best å redde inn tøyet før regnet kom og ødela en hel dags godt tørkevær.

Hun var ikke før kommet innenfor med armene fulle av friskt sengetøy, så falt de første tunge dråpene, og sauene klumpet seg sammen ved låveveggen.

Hannah trivdes ikke med å være så lenge alene. Vanligvis var det folk rundt henne på alle kanter, men i tre dager nå hadde Engebret og tvillingsønnene vært i Lærdal for å gjøre handel, og hun ventet dem ikke hjem før tidligst neste uke. Tjenestefolkene, Simen og Mari, hadde fått fri for å reise på sykebesøk til Ål, der Maris mor lå på det siste. De hadde fått låne hest på garden, og Hannah håpet at de nådde fram i tide. Det var ingen selvfølge at tjenestefolk fikk ta av sted slik, og det var slett ikke vanlig at husbonden lånte bort hest og seletøy til gardsgutten. Men Hannah hadde tryglet om at de måtte gjøre et unntak. Hun orket ikke å se Mari gå så trist og sorgtung ved tanken på at hun ikke skulle få ta et siste farvel med mor si.

Sauene var hentet ned fra fjellet, kuene beitet de siste rester av grønt gress, og dalen forberedte seg på en lang vinter.

Hannah gruet seg til den kalde årstiden. Husene på andre siden av åkerlappene, de som lå tett opp mot høye, mørke graner, minnet henne stadig om at livet her oppe under fjellet var for sterke mennesker. Med et trist smil om munnen mintes hun tiden for seksten, snart sytten år siden, da hun svevde på lette skyer og var så forelsket at hun mente å kunne greie alt. Strevsomme dager som bondekone skremte henne slett ikke. Ei heller strenge vintre og kalde fjell. Hun hadde tapt sitt unge hjerte så fullstendig til den kjekke Engebret at hun ikke ville vende tilbake til sitt hjem, godset i Danmark. Ungdommelige drømmer om en kjærlighet som er sterkere enn alt annet, hadde overbevist henne om at hun gjorde rett. Hun måtte følge sitt hjerte, og hun var ikke så lite stolt over å ha kapret en av bygdas mest ettertraktede odelsgutter. Det var den gang.

Hannah sukket.

Plutselig ble hun revet ut av tankene sine ved et øredøvende tordenskrall. Med raske skritt gikk hun mot lintøykista i gangen, men kom ikke langt før hun kjente at beina sviktet under henne og alt blodet ble borte fra hodet. Inn fra yttergangen kom en stor skikkelse mot henne. Taus, og med ansiktet skjult i skyggene, stod fremmedkaren truende i mørket. Hun lente seg mot veggen et øyeblikk og lukket øynene. Så rettet hun seg opp og stirret mot hatten hans som lagde store dammer på gulvet.

– Unnskyld. Det var ikke meningen å skremme noen. Jeg banket, og ingen svarte, derfor prøvde jeg døren.

Mannen hadde en dyp, litt skurrende røst. Ikke ubehagelig.

– Jeg ble overrasket av regnværet og undret om jeg kunne få ly her til det verste har gitt seg.

Da hun ikke svarte, tilføyde han: – Ja, jeg tar til takke med krakken i gangen om det lar seg gjøre.

Hannah hadde fått tilbake fargen i kinnene, og hun fattet seg. – Nei, kjære, kom da inn og sitt godt. Hun nikket mot døra til stova og la raskt det rene tøyet ned i den store, danske eketrekista. Hun skvatt da lokket smalt på plass, og måtte snakke strengt til seg selv. Dette var ikke noe å engste seg over, tvert imot. Nå fikk hun jo litt selskap. – Hva fører fremmedfolk til disse trakter? undret hun mens hun tørket svette håndflater mot stakken. – Det er ikke ofte vi har slikt besøk her på garden.

Mannen ruvet under det lave stovetaket, og Hannah tenkte at han måtte være bortimot to meter høy. Hun viste ham plass ved langbordet, og da han fikk satt seg, ble rommet igjen litt luftigere.

En lys, våt lugg hang skjødesløst ned i pannen, og et brunbarket fjes smilte mot henne. – Nei, det forstår jeg godt. Stedet ligger ikke ved allfarvei akkurat. Han kikket ut av de små vinduene. Herfra kunne man se tvers over dalen, og skogen var mange steder ryddet til fordel for større åkerlapper. Der dalbunnen flatet ut, gikk ferdaveien gjennom bygda langsmed Heimsila. Elva gikk rolig på denne tiden av året, men i vårløysinga kunne den vise krefter. Fra plassen på Rudningen måtte de gå drøyt halvtimen på skogsvei før de møtte ferdaveien, men Hannah var glad til. Da slapp hun å uroe seg for fantepakk som rekte over fjellet fra tid til annen.

– Nei, det er så, hun dro på svaret. Hva skulle hun si?

To knallblå øyne smalnet mot henne. Det virket som om fremmedkaren moret seg.

Hannah ble varm i kinnene og slo blikket ned. Noe i stemmen til denne lysluggen fikk lengselen til å blusse. Minner som var skjøvet langt, langt bak i hodet tok til å våkne, og hun brant etter å spørre hvor karen kom fra.

I stedet svinset hun ut i kjøkkenet og hentet fram rømme, ost og spekemat. Hun hørte langsomme skritt inne fra stova – de stanset, beveget seg og stanset igjen. Da hun satte maten fram på bordet, stod gjesten bøyd over veven.

– Er det ditt verk, det her? Han snudde seg ikke, bare studerte mønsteret i det stramme stoffet.

– Det er nok det. Hannah syntes selv at svaret var knapt, og skyndte seg å legge til: – Det er ment å bli sengetøy. En trenger alltid litt ekstra av den slags.

– Nå, så det sier du. Mannen kom mot henne og rakte fram hånden. – Jeg har nok ikke presentert meg, mitt navn er Flemming Vilbo.

Hannah smilte og visste med det samme at hennes antagelser var riktige. Hun hadde fått besøk av en landsmann.

– Jeg kommer fra Danmark og har slik lyst til å oppleve de ville norske berg, forklarte han, fremdeles med Hannahs hånd i sin.

– Hannah Birgitte Sørholm. Hannah brukte pikenavnet sitt, med en umiskjennelig syngende klang i stemmen da hun sa Birgitte Sørholm. – Velkommen til Rudningen. Det siste la hun til med ettertrykk, og så viste hun til bords.

Hannah følte en stor glede og iver da de satte seg. Gjesten satt med ansiktet vendt mot vinduet og utsikt over dalen. Hun selv satt på motsatt side.

– Det er mørkt i dag, men vi ligger fint til mot morgensola. Hannah småpratet. Hun fortalte om ørneparet som holdt til i den steile bergveggen bak garden, om livet på stølen, om fiskevann inne på fjellet og om det store bryllupet som var forestående. Åtte par skulle vies på samme dag, og det betydde at nesten hele bygda var innbudt til fest.

Flemming roste maten, nikket til alt hun sa, og lyttet oppmerksomt. – Men si meg, spurte han omsider, – hvordan kan det ha seg at en vakker gårdskone i Hemsedal snakker perfekt dansk?

Hannah ble taus. Hadde hun det? Hadde hun virkelig? Jo visst, hun hadde brukt sitt rene morsmål. Overrasket over seg selv, over hvor lett det var å slå over til dansk etter så mange år, skjenket hun i mer øl. Hjemmebrygget.

Flemming betraktet henne i smug. I begynnelsen av 30-årene, tenkte han. Hun beveget seg sikkert, lett og naturlig. Hun underholdt ham høflig, og noe ved holdningen hennes fikk ham umiddelbart til å føle respekt.

De myke kinnene var friskt røde. Små rynker ved øynene vitnet om smil og solskinn, mens en fin bue på hver side av munnviken fortalte om prøvelser. Det mørke håret var stukket inn under et blomstret skaut, og den grove stakken og kjolelivet lignet det han hadde sett ellers i bygda. Likevel skilte hun seg ut ved sin utstråling.

– Jeg er født og oppvokst i Danmark, Hannah nølte litt.

Hvor mye skulle hun fortelle?

Hva visste hun om hensiktene hans?

– Nei, tenk! utbrøt Flemming hjertelig. – Så skulle jeg treffe landsmenn så langt hjemmefra. Hvordan kan det ha seg at du lever her mellom vannfall og dejlige enge?

Hannah måtte le av iveren hans, og før hun visste ordet av det, var hun i gang med å fortelle om hvorfor hun var kommet til dalen her i nord. – Mor reiste i sin tid til Christiania og videre til København for å få arbeid. I Danmark giftet hun seg med min far … og fikk meg.

Hannah ble fjern i blikket, og hun mintes hvordan oppveksten hadde vært på godset. – Jeg var eneste barn, men hadde mange kusiner og fettere i nærheten. Alltid var jeg omgitt av mennesker. Jeg kan ennå høre hestehover smelle mot brosteinen når vi red inn på gårdsplassen etter rideturene våre. Vi måtte lære å ri alle sammen, for det var forventet at vi skulle beherske hestene på best mulige måte. Min hest var hvit og brun. Jeg gav den navnet Blessen.

I dette øyeblikket var Hannah tilbake. Kjente lukten i stallen, hørte latteren fra stallguttene og den mildt formanende stemmen til moren, som alltid passet på at alt var i orden.

Å, som hun savnet henne. Hvor inderlig hun skulle ønske at de hadde fått lengre tid sammen. Blanke tårer fylte øynene.

Det ble stille i den lille bondestova. Flemming så skygger av savn og smerte gli over det lyse ansiktet og skjønte at brokete minner veltet fram.

– Sørholm, sa han forsiktig, – det er et velklingende navn i danske adelskretser. Jeg kjenner godt til ditt hjemsted.

Hannah svelget og smilte. – Ja, jeg savnet ingen ting under oppveksten. Jeg ble godt oppdratt og hadde en sorgfri tilværelse. Da jeg ble eldre, snakket mor stadig oftere om at vi burde besøke dalen her, slik at jeg kunne bli kjent med min morsslekt. Den sommeren jeg fylte sytten år, planla mor og jeg en reise til Norge. Jeg gledet meg i lang tid. Samlet små presanger som skulle deles ut til slekten, øvet meg på det norske språket med mor, og tøyset med far om at jeg nok ville finne meg en bonde der oppe blant fjellene.

Hannahs latter var iblandet sorgfylt bitterhet, men helt uten selvmedlidenhet.

Flemming satt taus og lyttet. Han betraktet ansiktet hennes. Det var så levende når hun fortalte. Trekkene myknet, og øynene var som en åpen bok. Nå mørknet de, og ansiktet ble svært alvorlig.

– To uker før avreise skjedde ulykken. Hannah fortsatte å fortelle og merket hvor godt det gjorde å snakke. – Etter en ridetur ble mors hest skremt på vei mot stallen. Hesten steilet, og før noen rakk å hjelpe til, falt mor mot brosteinen. Jeg rakk akkurat å se henne lukke øynene mens en liten bekk av blod rant fram under håret, før noen geleidet meg vekk. Det var siste gang jeg så mor …

Hannah mintes alt som om det var i går. Brystet snørte seg sammen, og hun hadde mest lyst til å legge seg over bordet og gråte. Disse erindringene snakket hun aldri med noen om, og nå skjønte hun hvor galt det var. Engebret hadde sagt at hun måtte legge fortiden bak seg og glemme det som hadde vært. Men kunne et menneske flykte fra fortiden sin? Kunne et menneske virkelig legge fra seg opplevelser som hadde brent seg inn i minnet? Hannah visste at det ikke gikk an. Nå kjente hun plutselig hvor inderlig hun hadde savnet noen å snakke med i alle disse årene.

Hun merket en varsom hånd over sin. – Fortell meg hva som skjedde, men bare om du selv har lyst.

Flemmings milde stemme gjorde godt. Det var blitt mørkt, og regnet stod som en tett vegg utenfor døra. Hannah tenkte på dyra, men det var ennå en stund til melking. Nå da Simen og Mari var borte, måtte hun ta hånd om alt selv.

– Far var utrøstelig og lot hesten skyte. Men det brakte jo ikke mor tilbake. Selv sørget jeg meg syk og ble tynn og blek, men etter hvert ble livet normalt igjen. Jeg nektet å ri, men bortsett fra det gikk livet på godset sin gang. Alle prøvde å gjøre meg glad. De ville så gjerne hjelpe, men gjennom sorgen måtte jeg gå alene. Og jeg gikk, men svært langsomt.

Et år senere mente far at jeg likevel burde reise til Hemsedal for å besøke mors slekt. Jeg var voksen nok til å greie turen alene, og det var mors vilje at jeg skulle treffe hennes familie.

Jeg tok av sted – og her er jeg. Hannah løftet blikket og møtte to varme og forståelsesfulle øyne.

– Hva med din far? Flemming lot hånden hvile over hennes.

– Han døde brått seks uker etter at jeg var kommet hit. Jordfestelsen var allerede over da jeg fikk beskjed. Hannah strøk av seg skautet, og mørke, fyldige lokker bølget rundt hodet hennes.

Flemming tenkte at Hannah ikke hørte hjemme her, men han sa ingen ting.

– Jeg ble svært godt mottatt i bygda, fortsatte hun, – men alt var så forskjellig fra det jeg var vant til. Folk arbeidet hardt fra morgen til kveld, og sparsommelighet og nøysomhet preget dagene. Det var ikke ofte at byfolk hadde ærend hit opp, så på mange måter levde dalfolket sitt eget liv i sin egen verden. Jeg ble ofte bedt i gjestebud, og alle ville høre nytt fra hovedstaden. Jeg trivdes med den friske naturen, dyrene og arbeidet som jeg etter hvert tok del i.

Hannah snudde seg og nikket utover dalen. Det var altfor mørkt og regntungt til at de kunne se dalbunnen eller liene på andre siden.

– Der over, på Jordheim og Trøymsgardene, hadde jeg tanter og onkler som åpnet sine hjem for meg. Og da jeg la meg om kvelden etter en lang arbeidsdag, sov jeg så godt som jeg aldri hadde gjort før. Jeg tilpasset meg livet her ganske fort.

Brått ble hun revet ut av tankene da urolige raut kalte henne tilbake til hverdagen. Fjøstid.

Hun reiste seg og trakk hånden forsiktig til seg, litt motvillig. – Jeg må nok ta fjøsstellet selv i kveld. Hun unnskyldte seg mens hun tullet sjalet om skuldrene.

– Kan jeg hjelpe? Flemming hadde også reist seg.

Hun måtte smile og lurte i sitt stille sinn på hva han kunne greie med i et fjøs. Før hun rakk å svare, fortsatte han: – Jeg vil gjerne være med deg, om du ikke har noe imot det. Jeg er jo her i dalen for å oppleve livet på nært hold, og nå har jeg en fin anledning til det.

Hannah svarte ikke, men merket at den høye skikkelsen fulgte hakk i hæl da hun løp over tunet og åpnet for dyra, som stod i en klump utenfor. De store, dampende kroppene presset seg inn mot låveveggen for å få ly mot regnværet.

Snart stod alle kuene i hver sin bås. Dryppende våte og med varm pust. Rumpene dasket fra side til side som slappe tauender mens Hannah fant fram krakk og bøtte.

Tordenskrallene kom tettere, og hun var glad for å ha selskap. Flemming måtte bøye hodet under fjøstaket, men han gikk rolig fram og tilbake bak kurumpene. Ingen sa noe, følte bare roen.

Hannah satte seg godt til rette med bøtta mellom knærne. Sakte mjeltet hun melken ned i spenene, for deretter å skumme melken med raske tak ned i bøtta. Det smalt da de første melkestrålene traff bunnen. Hun likte å melke og la hodet inn mot den våte kumagen. Slik satt hun med lukkede øyne og lot melken sakte fylle bøtta.

Flemming ønsket ikke å bryte den gode roen med snakk. Etter hvert tok han bare bøttene fra henne og silte melken over i det store spannet. Uten ord. Hannah flyttet krakken til neste bås, og slik gikk melkerunden.

Da hun var nesten ferdig med den siste kua, flerret et voldsomt lyn himmelen, og i samme øyeblikk kom skrallet. Kua sparket hardt bakover i frykt og traff kanten på melkebøtta, før den tråkket på Hannahs fot med hele sin tyngde. Melken sprutet til alle kanter, og Hannah mistet nesten pusten av smerten som skar gjennom foten. Flemming plukket opp den tomme bøtta, mens Hannah prøvde å dytte vekk det store dyret. Hun hørte at det knaste, men greide ikke å komme løs. Stønnende av smerte slo hun mot hasene på dyret og merket at et stort mørke la seg over henne. Smertene jog som røde piler gjennom kroppen, og langt, langt borte hørte hun hvordan de skarpe smellene herjet dalen. Selv gled hun viljeløst inn i et befriende mørke.

Da Hannah våknet, skimtet hun et gyllent skjær av blafrende lys på tømmerveggen foran seg. Munnen var knusktørr og foten iskald, men en varm hånd strøk mildt over pannen hennes.

– Sånn, nå liker jeg meg bedre.

Hun snudde hodet etter stemmen og møtte et knallblått og bekymret blikk.

– Ligg bare i ro, og ikke vær engstelig. Jeg har satt det store melkespannet ned i bekken og sagt god natt til kuene. Flemming strøk en hånd over skulderen hennes og nedover armen. – Hvordan føler du deg?

Hannah fikk summet seg og husket hva som hadde skjedd. Herregud, så dum hun var. Hva måtte ikke denne dansken tro om hennes ferdigheter som bondekone?

– Å, ikke så verst. Hun smilte og ville sette seg opp. Straks merket hun hvordan det verket i beinet.

– Jeg har lagt kolde omslag om foten din. Flemming hjalp henne opp i sittende stilling. – Når kommer det folk hjem?

Hannah strøk seg over håret og skvatt da et nytt lyn flerret himmelen. Skulle det aldri ta slutt? – Det kommer ingen hjem før langt ut i neste uke. Mannen min er på reise, og tjenestefolkene med.

Flemming så forskrekket på henne. – Betyr det at du er aldeles alene?

Hannah nikket. Hun lot blikket gli over rommet og så at han hadde lagt henne i gjestekammerset. Det var like bra, tenkte hun. Her var det i alle fall ryddig og rent.

Hvite, vevde gardiner hang for det lille vinduet. Vaskefat og mugge stod klar til bruk, og knaggene på veggen var tomme. Hun enset at hun lå oppå det store åkleet som Engebrets bestemor hadde vevd.

– Vel, så blir jeg hos deg. Flemming lød myndig og bestemt.

Hannah ble glad for ordene hans, og hun kjente en varm sitring i kroppen. De milde, blå øynene og den lyse luggen vekket noe i henne. Et savn, en lengsel, en sovende drøm begynte å glippe med øynene, og hun klemte svakt om hånden som holdt om hennes.

– Kan du bevege foten?

Hun prøvde, men måtte ynke seg, enda hun slett ikke ville.

– Jeg har undersøkt foten, og tror egentlig at du har vært heldig. Kanskje har du ødelagt noen sener, men jeg tror ikke ben er knekt. Er det noen jeg kan gå etter? Noen du vil ha hos deg?

Hannah fikk tårer i øynene over all omsorgen. – Jeg er svært glad om du blir hos meg en stund. Ingen kan gå ut i dette været.

Flemming måtte si seg enig og trakk stolen nærmere senga.

– Fortell om deg selv, bad Hannah. Hun kom plutselig i tanker om at hun ikke visste noe om denne fremmedkaren som var i ferd med å gi henne håpet tilbake.

– Det er ikke så mye å fortelle. Han hvilte albuene på sengekanten og så hvordan brystene hennes hevet og senket seg. Det luktet varme dyr av henne, og hun utstrålte en slik blanding av friskhet og savn at han ble helt forvirret.

– Det er blitt så populært i Danmark å ta til fjellene i Norge for å nyte en tids frihet, sa han langsomt. – Så jeg tenkte at min tid var kommet nå da jeg skal skifte tjenesteplass og således har noen uker til overs. Som du forstår, lever jeg alene og har viet all min tid til mitt arbeid som doktor.

– Hvordan har det seg at du ikke er gift? Hannah spurte først og tenkte seg om etterpå. Hun var fullstendig klar over at hun tråkket over grenser og oppførte seg som en nysgjerrig tøs.

Flemming lo. – Du går rett på sak, vakre kvinne, men jeg svarer deg gjerne.

Hannah merket at hun ble varm i kinnene, men håpet at mørket skjulte hvor forlegen hun var.

– Jeg var en gang trolovet, men det gikk ikke slik jeg ville. De blå øynene ble fjerne og stirret tvers igjennom henne.

Hannah ventet på fortsettelsen.

– Vi planla bryllupet vårt etter at jeg hadde tatt eksamen i København, og hele familien stod på hodet, slik familier gjør når den eldste skal tre inn i ektestanden. Han kom med en kort latter som blandet seg med tordendrønn kraftigere enn noen gang. Vindusrutene i det vesle værelset var sløret av tunge regndråper som rant i strie strømmer nedover glasset.

Uværet så ut til å gå i ring mellom fjellene, og tordenskrallene ble slengt tilbake som ekko fra bergveggen bak husene. Hannah visste at bekken utenfor vokste nå, men håpet at melkespannene stod trygt likevel.

– Jeg ble lovet en god praksis og et behagelig hjem, og jeg var full av forhåpninger da min trolovede brått ombestemte seg. Bryllupet ble avlyst på kort varsel … Han tidde.

Stillheten var fylt av spenning. Hannah kjente varmen fra den fremmede, og hun så ansiktet hans i silhuett på veggen, blafrende i takt med talglyset.

– Vel, resten får være min lille hemmelighet … en stund til, avsluttet han.

– Ja, livet bringer oss ikke bestandig det vi håper, sukket Hannah. – Men kanskje vi bør være flinkere til å godta vår skjebne? Hun snakket mest til seg selv.

– Slik du har gjort? undret Flemming. Han følte at de snakket samme språk, selv om de talte i gåter. Kanskje var det farlig å sette ord på alt de tenkte?

Han merket en sterk dragning mot denne Hannah, som han bare hadde kjent i noen få timer. Var det innbilning, eller et utslag av flere års tilbakeholdenhet og skuffelse som fikk ham til å ønske å ta henne i armene? Var han ruset av ølet, tordenværet og roen som dette huset utstrålte? Var han i ferd med å begå enda et feilgrep?

– Hva med deg, Hannah?

For første gang brukte han navnet hennes, og hun fyltes av en glede så sterk at hun måtte snappe etter pusten.

– Hvordan er din hverdag?

Hannah ble tung om hjertet. Skulle hun fortelle eller tie? – Min husbond, Engebret, har selv bygget opp garden her og ryddet jordene til det du ser i dag. Han er arbeidsom og flittig.

Ordene tok slutt. Hva mer skulle hun si?

– Vi har to barn sammen, tvillinger på tolv år. De er med far sin til kaupang for første gang.

Flemming ante noe mer bak de korte ordene. – Er han snill, denne mannen din?

Hannah rykket til. Hadde hun sagt noe galt? Plutselig ble hun overmannet av en usigelig tretthet. Hun var dødsens lei av å glatte over, unnskylde og finne på nødløgner. For en gangs skyld ville hun unne seg selv å være ærlig. Koste hva det koste ville.

– Han kan være … litt brå, sa hun forsiktig. – Særlig når han drikker sterkt.

Flemming nikket og la to hender varsomt rundt halsen hennes. Forsiktig trakk han til side sjalet og kneppet opp kjolelivet. Så strøk han fingrene lett over den myke huden.

– Er det derfor du har disse merkene på brystet?

Hannah lå stille. Lot hendene hans gli over de tre arrene hun visste var der. Merker som hun hadde prøvd å skjule. Merker som ingen andre kjente til.

– Disse er laget med kniv. Flemming konstaterte mer enn han spurte. – Jeg oppdaget dem da du falt i uvett og jeg løsnet knappene.

Hannah nikket. – Det var etter en fest i bygda. Vi kom sent hjem, og jeg nektet å hente mer øl fordi jeg mente han hadde fått nok. Plutselig trakk han kniven og veivet vilt med den. Da jeg ville ta den fra ham slik at han ikke skulle skade seg selv, traff han meg med tre hogg. Det er flere år siden nå.

Flemming lot hendene hvile på brystet hennes. Stakkars kvinne. Hvordan kunne hun holde ut et slikt liv?

Som om Hannah leste tankene hans, sa hun: – Engebret er hjelpsom og snill når han ikke er drukken. Jeg savner ingen ting i hverdagen.

– Ikke en øm omfavnelse eller et ekte kjærtegn engang? De blå øynene boret seg inn i henne.

Hannah greide ikke lenger å være sterk. Hun grep om hendene som hvilte på brystet, og trykket dem tettere mot seg, mens tårene presset på.

– Det er så vanskelig alt sammen, hikstet hun. – Jeg skulle nok ha reist herfra for lenge siden, men jeg kan ikke fare noe sted uten sønnene mine. Dessuten er det ikke lett å reise usett fra ei bygd som denne. Engebret vil aldri tillate at jeg drar min vei. Hannah lot tårene renne uten å forsøke å tørke dem vekk. Sånn. Nå var det sagt. Det hun hadde tenkt i mørke stunder. Maktesløsheten over å være fanget på garden hadde fått ord. Hun bøyde hodet.

Flemming reiste seg langsomt fra stolen og satte seg på sengekanten for å holde om den spede kroppen som ristet i lydløse hikst. Lynglimt og tordenskrall herjet fortsatt utenfor, og stemningen i det lille kammerset var uvirkelig. Som et barn bysset han henne fram og tilbake og strøk henne varsomt over ryggen til gråten stilnet.

Utenfor brølte naturen, stor og sterk. Innenfor flettet savn og lengsler sterke bånd mellom to ukjente. Flemming visste at tiden ikke var inne til å buse fram, men han greide ikke å styre de sterke driftene som rev og slet i ham. Drifter som han hadde undertrykt i mange år.

Forsiktig smøg han den ene hånden under kjolelivet og strøk forsiktig over den myke huden. Ventet på protester som ikke kom. Om igjen og om igjen strøk han de runde formene, beveget hendene litt lenger nedover magen for hver gang og merket den fine buen som ledet mot varmen.

Hannah lå stille. Med skrekkblandet fryd lot hun det skje. Sjokkert over seg selv og sine plutselige lyster. Visste at hun ikke kom til å angre.

Hun kjente de myke, men sterke hendene lete seg fram. Forsiktig ble lårene skilt, og hun holdt ikke igjen. Foten var for lengst glemt da faste fingre grep om henne og egget til bevegelse. Hun rykket til i velvære. Kjente hvordan alt ble fuktig, og det dunket i skjødet. Tankene raste rundt i hodet hennes, like voldsomt som været på utsiden. Det var lenge siden hun hadde følt en slik god varme, og hun greide ikke å stanse tåren som presset seg ut av øyekroken. For første gang på lenge kjente hun at kroppen skalv i lengsel etter mer.

Flemming pustet hurtig, men prøvde å gå langsomt fram. Varm fuktighet og dyp lengsel var klar til å ta imot det dunkende lemmet hans, og han ville ikke klare å holde igjen stort lenger.

Herregud, hva var i ferd med å skje? Hannah var skrekkslagen over sin egen vidløftighet, men hun nektet å lytte til fornuften. Alle stumme protester forsvant like fort som de dukket opp. Med erfarne hender trakk Flemming av henne stakken. Nakne lå de der, side om side, og ropte på hverandre – uten ord.

Hannah stønnet høyt da han trengte inn i henne, og hun tok ivrig imot de voldsomme støtene. Skulle hun likevel få oppleve denne gleden nok en gang? Det var som om selve storfjellet revnet i en veldig eksplosjon da hun presset seg mot den varme kroppen hans og gav etter.

Flemming brast i korte, harde støt og presset seg mot henne. Gud, han hadde nesten glemt hvor godt det var! Han hadde glemt hvordan det var å elske et menneske med så stor lidenskap. Han ville Hannah alt vel. Han ville gjøre alt som stod i hans makt for å redde henne ut av det ulykkelige livet hun levde. På bare noen få timer var han blitt betatt av en kvinne som allerede var gift. Det var bare én ting han ønsket: å ha henne hos seg for alltid.

Så ble de liggende stille. Side om side. Lenge.

Bare regnet og uværet utenfor brølte som før.

 FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Serien om Hannah og slekten hennes er trykket i millionopplag. Den finnes både som papirbok og e-bok, og leses nå også inn som lydbok med Maria Sand som innleser.

Til glede for gamle og nye lesere har vi valgt å gi ut papirutgaven som dobbeltbok, i større format og med større skrift.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

FLERE BØKER AV LAILA BRENDEN:

FJELLROSER

De foreldreløse søstrene Anna og Rise har vokst opp i fjellheimen og er overbevist om at de kan klare alt - så lenge de har hverandre.

Det er midtvinters i 1860, og Anna og Rise har akkurat fulgt moren til graven. Vel hjemme på den lille fjellgården får de besøk av storbonden på Torgilstad Øvre. Han har sine egne planer for søstrene ...

TONER FRA EN STILLE SKOG

I alle år har bygdefolket sett med mistro på Ane Solingen, kvinnen med de uvanlige øynene. Men sammen med kjæresten Hans har hun funnet lykken på en liten plass dypt inne i skogen. Etter at han omkommer i en ulykke og hun finner ut at hun venter barn, må hun inn til bygda for å få hjelp.

Møtet med sambygdingene blir bedre enn hun hadde fryktet. Særlig en prest møter henne med vennlighet. Han aner en musikalitet i henne og gir henne en spesiell gave. Et instrument hun umiddelbart kjenner en dragning mot. Hun finner trøst i musikken og får livsgleden tilbake. Nyter dagene og ser sønnen vokse til en frisk og glad gutt.

Så en dag rammer en ny ulykke den lille koieplassen. Denne gangen er det noe Ane kan gjøre; det vil kreve store endringer og enorm indre styrke – men hun er villig til å ofre alt for det viktigste i livet.

En fortelling om kjærlighet og svik, om viktigheten av vennskap – og om musikken i livet og i oss selv.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

Laila Brenden (f. 1956) har hatt enorm suksess med sine historiske romanserier fra Hemsedal og Gudbrandsdalen. I 2019 ga hun også ut romanen Toner fra en stille skog, som er første bind i en trilogi. Laila har tidligere jobbet som lærer og redaktør og har også skrevet flere faktabøker. Hun er fra Oslo og bor nå på Jessheim.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.