MÅNEDENS FORFATTER - JUNI
Natalie Normann (f. 1962) er opprinnelig fra Haugesund, men bor nå i Oslo. For øyeblikket skriver hun på den historiske romanserien Clara Wahl, der handlingen er lagt til Haugesund. Natalie har tidligere utgitt romanseriene Ildfuglen og Skjebnesøstre. Hun har også skrevet flere spennings- og barnebøker, to romaner på engelsk og en rekke noveller og føljetonger.
Hei, Natalie! Kan du fortelle litt om deg selv?
Jeg er født og oppvokst i Haugesund, selv om det ikke høres sånn ut lenger. Jeg er også sjømannsbarn, og fikk reisefeberen inn med morsmelken, tror jeg. Reising er noe av det beste jeg gjør, og nå som vi er bofaste på grunn av pandemien, er det en fin tid å reise fra 'godstolen' ved hjelp av bøker og skriving for meg.
«Jeg erklærte som femåring at jeg skulle bli kunstner …»
Når bestemte du deg for at du ville bli forfatter? Hva var det som fikk deg til å begynne å skrive?
I oppveksten leste jeg alt jeg kom over og var innom biblioteket i Haugesund så ofte jeg kunne. Da jeg var tolv, flyttet vi til Spania og bodde der i noen år. Jeg gikk på den norske skolen, men noe særlig skolebibliotek fantes ikke. Og siden jeg ikke kunne spansk, hadde det ingen hensikt å gå til det lokale biblioteket. I ren desperasjon begynte jeg å skrive mine egne fortellinger. Den første hele romanen skrev jeg som fjortenåring, og i den lå spiren til min første serie, Ildfuglen.
Natalie benytter seg ofte av Nasjonalbiblioteket på Solli plass.
(Foto: Nasjonalbiblioteket)
Jeg erklærte som femåring at jeg skulle bli kunstner, men var litt svevende på hva slags kunst jeg skulle gå for. Jeg tegner omtrent som jeg gjorde den gangen, leire var helt mislykket og min veldig kortvarige interesse for å bli operasanger, forsvant i det blå da jeg innså at jeg måtte synge mens folk hørte på. Det tok med andre ord litt tid før jeg innså at ord og historier var det jeg trivdes best med.
Hvorfor valgte du akkurat denne sjangeren?
Noen lånte meg en Margit Sandemo-bok i Spania. Og hver gang vi reiste hjem på ferie, brukte jeg alle lommepengene mine på å kjøpe så mange av bøkene hennes jeg kunne få tak i. Bøkene ble lest i filler. Og senere, lenge etter at jeg var hjemme i Haugesund igjen, kom Isfolket. Faren min abonnerte på serien, og jeg fikk låne bøkene av ham. Jeg ble fullstendig bergtatt. (Ja, det er riktig ord.) Mens jeg skrev andre typer bøker, som krim og barnebøker, spøkte hele tiden tanken på en serie i bakhodet. Jeg har alltid elsket historie, og en serieroman er jo som regel alltid historisk. Dessuten liker jeg å skrive romantikk.
«Etter fem år med serien avslutter vi med bok 35.»
Hvilken bok/serie skriver du på for tiden?
Jeg skriver fortsatt på Clara Wahl, nærmere bestemt bok 33.
Etter fem år med serien avslutter vi med bok 35. Det var ingen lett avgjørelse, for jeg har hatt en fantastisk tid med å skrive denne serien, og jeg er så takknemlig for alle leserne som har fulgt Clara i disse årene.
Akkurat nå er det fortsatt vanskelig for meg å se hvordan det blir å ikke skrive om Clara og Haugesund hver dag. Når jeg skriver på en serie, lever jeg med karakterene og deres univers hele tiden. Det å si farvel til alle karakterene mine blir både vondt og godt, tror jeg. Men jeg er ganske sikker på at Clara vil ordne opp uten meg, og man vet jo aldri hva som kan skje i fremtiden …
Clara Wahl
En uvanlig kvinne, et uvanlig yrke og et uvanlig liv.
En iskald januardag i 1919 legger dampbåten til kai i Haugesund. En ung kvinne, Clara Wahl, går i land. Hun skal arbeide på byens sykehus, men det blir fort klart at driften er uforsvarlig. Folk er ikke vant til en kvinnelig lege, som til og med våger å tale ledelsen midt imot.
Det ingen vet, er at Clara skjuler en dyp hjertesorg og at hun søker sannheten om morens mystiske fortid. Men selv om hun bærer på vonde minner, gir et tilfeldig møte håp om en lysere fremtid ...
Omslagsdesign: Aina Klingenberg. Omslagsillustrasjon: Asbjørn Tønnesen.
Clara Wahl finnes både som papirbok, e-bok og lydbok!
Kan du si litt om hvordan du jobber? Hvor kommer ideene fra? Hvor får du inspirasjon fra?
Jeg er nattarbeider og setter meg ved skrivebordet sånn ca. i 21.-22.-tiden. Når jeg først er i gang, holder jeg som regel på til klokken nærmer seg 4. Er jeg skikkelig i siget, kan det fort gå en time eller to til.
Da jeg begynte å skrive Ildfuglen, og det for alvor gikk opp for meg at dette ikke var det samme som å skrive en enkeltstående bok, skjønte jeg raskt at det ikke nyttet å vente på inspirasjon. Det er den raskeste veien til skrivesperre. Jeg fikk litt hetta da jeg innså at jeg måtte levere en bok til en fast dato, og da har man ikke tid til å vente på at inspirasjonen skal komme dalende, for å si det sånn.
Jeg får inspirasjon mens jeg skriver, mens jeg gjør research, og mens jeg gjør andre ting. Måten jeg jobber med et manus, er veldig visuelt. Jeg skriver meg sjeldent til en scene, i stedet spiller jeg den ut i hodet og prøver ut forskjellige scenarier, før jeg setter meg ned og stort sett alltid ender opp med å skrive noe helt annet. Det høres rart ut, men sånn fungerer hodet mitt. Jeg plotter en del, men ikke alt, fordi jeg vet at når jeg skriver, vil det uansett bli annerledes. Karakterer gjør ting annerledes enn jeg trodde, eller det dukker opp en idé som er mye bedre enn det jeg planla. Utfordringen er å holde meg innenfor rammene jeg har satt, og likevel være åpen for at ting kan skje.
«Det hender også at jeg skribler ting på selve bordplaten for å være sikker på at det ikke blir borte.»
Hvordan ser det ut der du sitter og skriver?
Som om noen har sluppet en post-it bombe på kontoret. Jeg har en tendens til å skrive ned informasjon, spørsmål til teksten jeg jobber med, og andre nyttige eller unyttige ting på gule lapper. Lappene klistres på veggen bak pc-en, eller havner i diverse hauger på bordet. Når jeg er ferdig med en bok, går de fleste i søppelet, med mindre de er så viktige at jeg putter dem i manusboken. Det hender også at jeg skribler ting på selve bordplaten for å være sikker på at det ikke blir borte. Når jeg er ferdig med et manus, må jeg skrubbe skrivebordet for kaffeflekker og diverse annet.
Av og til er det godt å komme seg litt ut fra hjemmekontoret …
(Foto: privat)
Hva har overrasket deg mest i prosessen med å skrive og gi ut bok? Hva har vært mest krevende? Og har forfatterlivet blitt slik du trodde det ville bli?
Jeg er ikke helt sikker på hva som er mest krevende. Det kommer an på humøret. Noen ganger kan prosessen føles som en oppoverbakke på bakglatte ski, andre ganger flyter alt som det skal. Jeg vet aldri helt hva som venter meg når jeg setter meg ned for å skrive.
Det overrasker meg alltid at det blir bok til slutt. Når jeg er midt i prosessen, er det alltid et punkt omtrent midtveis der historien ikke henger sammen, jeg aner ikke hva som skal skje, og jeg har glemt alt jeg noen gang har lært om å skrive. Jeg får ikke lenger panikk når det skjer, ikke fullt så mye i hvert fall, og bare skriver videre inntil det faller på plass likevel. Det er rene alkymien.
En gang i en fjern fortid innbilte jeg meg vel at forfatterlivet ville være en krysning mellom Barbara Cartland og Ernest Hemingway, veldig glamorøst. Sånn er det heldigvis ikke. Jeg hadde ikke orket det. Jeg er fornøyd med å skrive mine egne historier.
Skjebnesøstre
På et sosietetsball i Bergen i 1793 lager overklassepiken Constanse Crofft skandale da hun oppdages sammen med en ung mann som er langt under hennes stand. For å dysse ned det som har skjedd og skille henne og Ulrik, blir Constanse sendt til sin grandonkel, den eksentriske herr Conrad.
Den fattige ungpiken Karen Viken har bodd hos herr Conrad siden pleieforeldrene døde. Constanse og Karen knytter vennskapsbånd, noe som skal vise seg å føre begges liv i en retning ingen av dem kunne ha forestilt seg ...
Omslagsdesign: Tina Blomqvist. Omslagsillustrasjon: Kjetil Nystuen.
Hvis du skulle ha jobbet med noe helt annet, hva ville det ha vært?
Jeg har alltid ønsket å bli forfatter, alt annet lokket ikke noe særlig. Det ville nok uansett ha blitt noe med bøker. Redaktør, kanskje. Eller bokhandel. Jeg har en plan om at når jeg blir for gammel til å skrive, så skal jeg drive en antikvitetsbokhandel der jeg kan sitte og lese hele dagen, og kjefte på kunder som forstyrrer. Det hadde nok passet meg godt, tror jeg.
I tillegg til de norske serieromanene dine, har du skrevet flere barnebøker og to frittstående bøker på engelsk. Kan du si litt om disse og hva som er forskjeller og likheter i måten å jobbe på sammenlignet med det å skrive serieromaner?
Jeg skrev fire barnebøker og tre thrillere før jeg begynte å skrive serier. Det var en enorm forskjell å gå fra å skrive en bok på tre år, til å skrive seks bøker i året. Nesten alle mine andre bøker er enkeltstående nåtidsromaner. Det betyr mye mindre research, og det sparer jeg jo mye tid på.
Natalie har skrevet flere barnebøker sammen med Anan Singh.
Da jeg fikk muligheten til å skrive for Harper Collins, slo jeg selvfølgelig til, men det var ganske nervepirrende. Spørsmålet var om jeg kunne produsere noe på engelsk som ville holde mål. Jeg hadde panikk et par dager, men det var jo bare å kaste seg ut i det og håpe på det beste. Heldigvis fikk jeg god hjelp, så det gikk seg til.
Hvordan jeg fikk det til, er jeg mer usikker på. Jeg begynte tidlig å lese engelske bøker, igjen i Spania, siden det ikke fantes norske bøker å få tak i. Etter hvert har jeg skrevet på engelsk mest for moro skyld, men jeg har også oversatt et par av mine tidligere bøker.
Natalie ga i fjor ut to bøker på engelsk.
Det var skummelt, men også utrolig morsomt. Summer Island og Christmas Island er nåtidsromaner, romantiske og lettleste, og var mindre krevende å skrive enn jeg fryktet. De handler begge om en brite som kommer til en liten (fiktiv) øy utenfor Haugesund og må forholde seg til kulturen så godt de kan. De er ikke en serie, men helten i Summer Island er broren til heltinnen i Christmas Island. Det vanskeligste var å finne ut hva briter synes er rart og interessant om Norge, og skille det fra hva jeg trodde på forhånd. Jeg fikk god hjelp av britiske venner som hadde stor moro av å bidra.
Omtrent alt jeg skriver for tiden, er lagt til Haugesund, og sånn vil det nok fortsette en stund fremover.
«Skriv så ofte du kan … jo mer du skriver, desto bedre blir du.»
Har du noen tips til andre som drømmer om å skrive?
Det viktigste er å skrive. Skriv så ofte du kan, og ikke vær bekymret for om det du skriver er bra eller ikke. Bare skriv. Alt man skriver i begynnelsen, vil være dårlig, men det er faktisk sånn at jo mer du skriver, desto bedre blir du. Det krever bare masse tålmodighet og tid.
Det aller viktigste etter det er å gjøre ferdig et førsteutkast. Jeg kan nesten ikke få sagt hvor viktig det er. Når du sitter der med et helt manus som du har skrevet selv, gir det deg en utrolig lykkefølelse. I hvert fall i de første fem minuttene før du innser at du sannsynligvis må skrive alt om igjen. Men å redigere et helt manus er langt mindre skremmende enn å stirre på en blank skjerm.
Hva savner du aller mest i disse koronatider?
Jeg savner å reise. Det er ikke det at jeg reiser konstant, men det at muligheten ikke er der, er plagsom. Men sånn er det jo for alle.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.