GRATIS LESEUTDRAG FRA SKJEBNESØSTRE

BERGEN 1793:

På et sosietetsball lager overklassepiken Constanse Crofft skandale da hun oppdages sammen med en ung mann som er langt under hennes stand. For å dysse ned det som har skjedd og skille henne og Ulrik, blir Constanse sendt til sin grandonkel, den eksentriske herr Conrad.

Den fattige ungpiken Karen Viken har bodd hos herr Conrad siden pleieforeldrene døde. Constanse og Karen knytter vennskapsbånd, noe som skal vise seg å føre begges liv i en retning ingen av dem kunne ha forestilt seg ...

PROLOG

Luften var tett og klam av svette og blod. Store kandelabre kastet flakkende lys over bøkene som lå stablet langs veggene.

I den store sengen la en ung kvinne hodet bakover, utslitt etter timer med veer. – Er det ikke over snart? Stemmen var så svak at ordene knapt var hørbare.

En godt voksen mann strøk henne over det våte håret. – Snart.

Jordmoren sto ved enden av sengen. Ansiktet var engstelig, men hun holdt stemmen rolig. – En gang til, frøken. Ta i skikkelig nå, så skal vi se om vi ikke kan få dette vesle barnet ut i verden.

Den utmattede kvinnen ristet på hodet. – Jeg orker ikke mer.

– Så, så. Prøv igjen. Nå!

En siste kraftanstrengelse, og brått sto jordmoren der med en liten kropp i hendene. Mannen kom bort til henne med et lite teppe. Han tullet den nyfødte inn i det før han skyndte seg ut av værelset.

Kvinnen i sengen forsøkte å løfte hodet. – Hva er det? Er det noe galt?

Før jordmoren rakk å svare, kom mannen inn igjen. Tomhendt. Han gikk bort til den unge kvinnen og tok henne i hånden.

– Er det over? Kvinnens stemme var matt. – Hva ble det?

– Ja, det er over. Du fikk en liten pike.

– Hvor er hun? Burde hun ikke skrike?

– Jeg beklager. Mannens ansikt var stramt. – Det er nok til det beste … for dere begge.

Hun stirret på ham, og det var som om lyset i øynene hennes sluknet. Hun mumlet noen ord og snudde seg vekk, mens hun knep øynene sammen.

Mannen sukket. Han hadde hørt hva hun hadde sagt: – La meg også få dø.

1

Bergen, sankthansaften 1793

Det lå klær på sengen, på stolen, over skapdøren og på sidebordet. Silkebånd og hårkammer lå strødd på sengeteppet.

Constanse hadde fått på seg kjolen og sto foran speilet og beundret seg selv fra alle sider. Kjolen satt som støpt, og fargen fremhevet de blå øynene. Hun strålte.

Hun håpet Ulrik ville synes hun var vakker.

Det var for ham hun kledde seg. Alt hun gjorde, var med tanke på ham. Hun rettet på halslinningen. Tenkte han like mye på henne som hun gjorde på ham?

– Constanse! Har du ikke ordnet håret ditt ennå?

Moren dukket opp i døren. Hun rynket pannen. – Vi drar snart. Hvis du vil være med, må du skynde deg.

Malene var som alltid vakker og elegant. De kostbare klærne som passet til hustruen til en rik mann med stor anseelse i samfunnet, ble omhyggelig tilpasset den slanke skikkelsen og de fine ansiktstrekkene. Som alltid kjente Constanse et lite stikk av misunnelse over morens skjønnhet, og ønsket at hun kunne ha vært mer lik henne. Selv følte hun seg så alminnelig når hun sammenlignet seg med moren, uansett hva hun hadde på seg.

– Din far står klar ved vognen. Du vet at han hater å komme for sent.

Constanse smilte. – Jeg er straks ferdig, mor. Berthe er nede for å hente pudder til håret. Hun kommer og hjelper meg med resten.

Moren smilte ikke tilbake. – Jeg vil du skal oppføre deg ordentlig i kveld, Constanse.

Datteren stivnet, men sa ingenting, og møtte morens blikk.

– Oppførselen din avspeiler din fars posisjon. Ikke glem at du har et ansvar for Crofft-navnet.

Malene forsvant uten å si noe mer. Constanse sukket. Det var alltid det samme. Bernard Crofft var en av de rikeste kjøpmennene i Bergen, noe moren minnet henne på hele tiden. Som om det viktigste i verden var penger!

Hun ristet av seg misstemningen morens ord hadde etterlatt seg. I stedet betraktet hun seg selv i speilet og tenkte på Ulrik igjen.

De mørkeblå øynene fikk et drømmende drag. Ulrik og hun hadde møttes første gang flere uker tidligere. Hun hadde sittet ved spinettet i stuen og ventet på at instrumentmaker Thuen skulle komme for å reparere det. I stedet var sønnen hans kommet, og fra det øyeblikket Ulrik sto i døren, hadde hun vært fortapt. Etter det hadde de møttes i hemmelighet så ofte som mulig. Det var en forbindelse som foreldrene hennes ikke ville se på med blide øyne, men hun håpet at de ville ombestemme seg når de forsto hvor høyt Ulrik og hun elsket hverandre.

Hun kastet et blikk på sengen. Under madrassen lå brevene fra Ulrik. Hun trengte ikke å lese dem. Alt han hadde skrevet, bar hun med seg i hjertet.

Han skrev så vakre brev!

Constanse smilte drømmende. Han var jo kunstner, så det var ikke så rart. Noen ganger lå det små musikkstykker i brevene. Hun spilte dem på spinettet og måtte innrømme at hun nøt å ha en slik hemmelighet.

– Constanse? Det var Berthe som kom inn døren. – Nå var du langt borte.

– Ja, jeg var vel det. Constanse snurret rundt et par ganger. – Jeg gleder meg sånn til ballet!

Berthe humret. – Det ser jeg. Du er da også et syn! De unge mennene vil flokke seg rundt deg på Mariero. Kanskje finner du deg en frier?

Mariero var generalkrigskommissærens lystgård en mil utenfor Bergen, et sted for lystige ball og hyggelige sammenkomster. Det var et stykke å kjøre, siden Crofft-familien bodde i nærheten av domkirken midt i byen.

Constanse svarte ikke. Ingen kjente til henne og Ulrik. Den sjansen kunne hun ikke ta. Men i kveld skulle hun endelig få se ham igjen, og det var det viktigste.

Mariero, et par timer senere

Vognene sto i kø nedover oppkjørselen til Mariero. Den vakre, hvite fasaden med elegante utskjæringer var et av de mest påkostede husene i Bergen. Det praktfulle hageanlegget ble misunt og kopiert i andre hager over hele byen.

– Hvem i all verden orker å bo i et hus som ser ut som om det er dekket av nupereller?

Malene snøftet da de klatret ut av vognen og fulgte strømmen av gjester det siste stykket mot huset.

– Det kostet i hvert fall nok, mumlet Bernard. – Han skryter av det hver gang han har fått i seg for mye konjakk.

– Som om det er sømmelig!

Constanse overhørte foreldrenes småkrangling. De kranglet hele tiden, så hun hørte det nesten ikke lenger. Hun trippet av iver etter å møte Ulrik.

Det første hun la merke til da de kom innenfor dørene til Mariero, var blomstene. De var overalt, i alle mulige farger. Lange fletter av markblomster var tvunnet rundt trappegelenderet opp til annen etasje. Blomsterkranser hang fra de tunge kandelabrene på veggene. Store vaser med rødlilla revebjeller lyste opp i alle kroker.

Constanse slapp armen til faren og snudde seg mot moren med strålende øyne. – Så nydelig det er her! Har du sett noe slikt, mor?

Malene rynket pannen. – Ikke vis opphisselse, Constanse.

Constanse svarte ikke. Hun oppfattet farens muntre blikk før hun løsnet haspen på kappen og rakte den til tjenestejenta som neide mens hun tok imot. Constanse smilte til henne.

Malene dyttet henne hardt i ryggen. – Rett deg opp. Du er ikke et esel.

– La nå jenta være i fred.

Bernard Crofft smilte til datteren. – Det er sankthansball. La henne more seg.

Malene ble stram om munnen. – Unge piker av vår stand skal ikke more seg som om de var bondedøtre. De har en forpliktelse overfor sitt familienavn, og må ikke skjemme seg ut.

Bernard lo godmodig og så stolt på hustruen. Han var over 20 år eldre enn henne og pleide å overhøre kommentarene hennes. Han så fornøyd på henne. Som vanlig tok hun seg godt ut. Han trykket hånden hennes som snarest før hustruen snudde seg med et irritert snøft.

– Som sagt, la nå jenta få more seg, Malene.

De grå øynene så kjærlig på datteren. Hun hadde morens mørke, skinnende hår, mørkeblå øyne og fine trekk, og var om mulig enda vakrere. Selv om han aldri ville ha sagt det til Malene.

– Du skjemmer henne bort. Det vil straffe seg. Merk mine ord, Bernard!

Malene feide forbi dem uten å kaste et blikk på tjenestejenta som vaklet under vekten av alle ytterklærne.

På toppen av trappen ventet vertskapet, generalkrigskommissær Hans Otto Holsten og fru Marie, kledd i sin fineste stas. Vesten til generalkrigskommissæren var full av medaljer og glitret om kapp med lysene. Han hadde til og med et ordensbånd tvers over den runde magen. Hustruen var kledd i metervis av blank silke.

Constanse tok på nytt faren i hånden på vei opp. Bernard blunket til henne. – Ikke ta deg nær av det din mor sier. Dette er en kveld for «ha det morsomt».

Hun lente hodet mot skulderen hans et øyeblikk. – Takk, far.

– Ikke knus for mange hjerter, vakkerjenta min.

Nå hadde de nådd toppen av trappen hvor Malene allerede hilste på vertskapet. Hun sendte Constanse et advarende blikk i det samme.

Constanse neide dypt for generalkrigskommissæren og hans frue. Fru Marie så overrasket på henne. – Er dette virkelig lille Constanse, Bernard?

– Det er det. Hun blir 18 om et par uker, og er så godt som voksen. Jeg må vel ta frem haglen for å holde unge menn unna.

Fru Maria klukket. – Du har grunn til å være stolt. Hun er både yndig og vakker.

Constanse rødmet av glede. Hun visste at med sitt høye liv og havklare blåfarge satt den nye kjolen som støpt på henne.

Bernard smilte. – Hun er min øyesten, ja.

– Og hva med din sønn, Alver? Er han ikke med i kveld?

– Alver måtte dessverre holde seg hjemme. Han følte seg ikke bra.

– Jeg håper ikke det er noe alvorlig?

– Nei, bare et … mageonde.

Constanse skjulte et smil. Broren Alver på tolv år var en godtegris. Han hadde forspist seg på kandisert konfekt tidligere på dagen. Nå lå han hjemme i sengen med et varmeomslag på magen, og syntes fryktelig synd på seg selv.

Bak dem fyltes trappen med flere gjester, og Bernard skjøv Constanse foran seg. Hun stanset på terskelen til ballsalen. Det var så storslått! Tapetene var av silke, lysene fikk veggene til å skinne. I taket hang tunge lysekroner. De regnbuefargede flammene fra de tykke vokslysene glitret i prismene. Også her var det markblomster overalt.

Langs veggene sto silketrukne sofaer og stoler med håndbroderte seter, slik at gjestene kunne sitte mellom dansene. I den ene enden av salen satt spillemennene. De hadde ikke begynt å spille ennå, først måtte vertskapet erklære ballet for åpnet.

Constanse så på faren med tindrende øyne. – Så mange gjester det er her, far!

Faren så over hodet hennes. – Ah, der er stiftamtmannen. Han har utfordret meg til kortspill. Jeg kunne godt tenke meg å ta fra ham en sølvskilling eller to. Bernard ga armen hennes et lett trykk. – Vis deg fra din beste side, vakkerjenta. Husk hva din mor sa. Du må ikke skjemme oss ut!

Han blunket muntert til henne, og Constanse smilte. – Mor sitter sammen med oberstløytnantinne Standal. Se, de har gitt henne et glass punsj allerede. Hun bryr seg ikke om hva jeg gjør.

Hun strakte seg på tærne og kysset faren på kinnet. – Jeg lover å oppføre meg eksemplarisk.

Bernard skulle til å si noe, men nå falt Constanses blikk på en ung kvinne som sto et stykke unna. – Å, der er Amalie. Jeg har ikke snakket med henne hele uken!

Hun snodde seg mellom gjestene og smilte og nikket til kjente på vei bort til venninnen. Alle som var noe i Bergen, befant seg på sankthansballet. Hun stakk hånden i armkroken til Amalie som fniste og klemte henne. – Så nydelig du er!

– Du også!

Amalie fniste igjen. – Er ikke løytnant Gillebo fin i kveld?

Hun stirret beundrende på en ung mann som sto ved punsjebollen, iført en stramtsittende uniform, og med lange, lysebrune krøller som falt ned i ansiktet hans hele tiden.

– Jeg skulle ønske han ville danse med meg!

– Kan du ikke bare spørre ham?

– Er du gal! Amalie slo hånden for munnen av forskrekkelse.

Samtalen ble brått avbrutt av at noen klappet hardt i hendene, og alle snudde seg mot døren. Vertskapet sto i døren. Generalkrigskommissæren strålte mot gjestene. – Velkommen hit til årets sankthansball! Drikk, spis og vær glade, mine venner. Når klokken slår midnatt, skal vi alle bevege oss ned til stranden og se sankthansbålene tennes langs fjorden. Men nå er det tid for dans og moro! Musikanter, spill opp!

Det lille orkesteret kastet seg øyeblikkelig ut i en munter melodi, og snart gjenlød rommet av trampende føtter. Constanse strakte hals for å se om hun kunne få øye på Ulrik, men klarte ikke å finne ham. Hun måtte komme seg nærmere podiet.

– Løytnant Gillebo danser ikke med noen, hvisket Constanse til Amalie. – La oss gå bort til ham.

Amalie holdt henne fast. – Hva kommer han til å tro om meg hvis jeg gjør noe sånt?

– Jeg fikk altså så lyst på litt punsj, hvisket Constanse. – Kom nå.

Amalie stirret himmelfallen på henne. – Vi kan ikke gå dit!

– Selvfølgelig kan vi det. Ikke vær så feig. Kom nå. Constanse trakk resolutt med seg venninnen mot skjenken. – Overlat alt til meg.

Til tross for at Amalie fortsatt strittet imot, gikk hun rett mot løytnanten og dultet liksom tilfeldig borti ham. Han snudde seg og lysnet da han fikk øye på dem.

– Frøken Amalie og frøken Constanse. Han bukket dypt. – Dere er uten tvil de vakreste damene her i kveld.

– God kveld, løytnant Gillebo. Constanse smilte. – Vi skal bare ha et glass punsj.

Venninnen ble mørkerød da løytnanten rakte frem hånden. – Vil du danse, frøken Amalie?

Constanse skjøv henne fremover. – Kom igjen, hvisket hun.

Amalie kastet et vettskremt blikk på Constanse før hun tok løytnant Gillebos hånd og ble med ham ut på gulvet.

Constanse fikk et glimt av Ulrik som sto like foran orkesteret og dirigerte musikantene. Hjertet hamret av glede. Så var han her, akkurat som han hadde lovet. Av og til kastet han et blikk over skulderen på de dansende. Så han etter henne?

Han var kledd i enkle klær; mørkeblå knebukser, hvite strømper og en kort, mørkeblå jakke som satt løst over ryggen. Likevel var han den flotteste mannen i hele salen.

Constanse trampet rytmen med foten og smilte for seg selv. Snart ville de snakke sammen, og i mellomtiden ville hun bare fryde seg over musikken og festen.

Punsjen ble servert i en stor krystallbolle, med en øse i sølv. Forsiktig øste hun opp et lite glass og nippet til det mens hun betraktet de dansende. Der så hun Amalie, hånd i hånd med løytnanten. Venninnen rødmet og så henrykt ut der hun svingte seg, og da løytnanten også ville ha neste dans, nærmest svevde hun over gulvet.

Plutselig ble Constanse vàr en følelse av at noen så på henne. Hun snudde seg, og hjertet gjorde et hopp da hun oppdaget at Ulrik stirret på henne fra den andre enden av rommet.

De mørkeblå knebuksene satt som støpt, men nå så hun at jakken var for stor, som om den tilhørte en mann med bredere skuldre. Det var sikkert farens, tenkte Constanse og fikk vondt i hjertet.

Ulrik var ansvarlig for musikerne. Det var så sjelden hun fikk anledning til å treffe ham, og hennes første innskytelse var å løpe over gulvet og kaste seg rundt halsen hans.

Hun kastet et blikk på sofaen der moren satt og stirret på henne med rynkede bryn. Constanse sendte henne et uskyldig blikk, og Malene snudde seg mot oberstløytnantinnen igjen.

Constanse satte fra seg glasset med punsj og gikk liksom tilfeldig mot døren. Hun holdt et øye med moren fra øyekroken, men Malene så ikke i hennes retning igjen.

Constanse presset ryggen mot veggen like ved døren. Ulrik sto på den andre siden. Det var ingen som kunne oppdage at de snakket sammen, de så ikke på hverandre en eneste gang. For Constanse føltes det likevel som om han sto tett inntil henne. Hun kunne sanse nærværet hans, som om han så på henne, tok på henne – kysset henne.

– Jeg har savnet deg.

Ulrik snudde seg ikke for å se på henne. Men bare lyden av stemmen hans fikk hjertet til å hamre. Constanse smilte ut i luften. – Jeg har savnet deg.

– Hvordan har du det?

– Nå har jeg det bra. Constanse snudde seg slik at hun kunne se profilen hans. – Jeg tenker på deg hele dagen. Hva har skjedd siden sist vi snakket sammen?

– Far snakker om å sende meg til København for å gå i lære hos en instrumentmaker. Stemmen hans var bitter. – Som om jeg skal leve av å reparere andre menneskers instrumenter resten av livet.

– Han kan vel ikke tvinge deg?

Constanse klemte en hånd mot brystet. Tanken på at han skulle reise, var ikke til å holde ut. København var så langt borte fra Bergen. Hva om han aldri kom tilbake?

– Nei, far er ikke sånn. Men han legger press på meg.

Det var vanskelig å snakke her. Det var hele tiden fare for at noen skulle dukke opp og forstå at de snakket sammen. Fra kabinettene hørtes latter og snakk fra mennene som spilte kort og røykte tobakk. Constanse visste at Malene ville bli ergerlig når de kom hjem, fordi Bernard luktet røyk.

– Jeg må tilbake til orkesteret. Jeg er ikke her for min egen fornøyelses skyld, vet du.

– Møt meg i rommet der de la yttertøyet. Constanse våget å kaste et blikk på ham. – Når du kan.

– Se etter meg, hvisket han.

Han tok et skritt frem og rørte så vidt hånden hennes med fingrene, før han krysset gulvet og gikk bort til orkesteret. Constanse ble stående hvor hun var. Hånden sitret av berøringen hans, og hun ønsket å nyte følelsen så lenge som mulig.

De skulle være her i mange timer. Hun kunne vente til muligheten bød seg. I mellomtiden frydet hun seg over å se på ham. Selv i de enkle klærne, eller kanskje nettopp derfor, skilte han seg ut fra de andre mennene som mest av alt lignet tilgjorte påfugler.

Et par timer senere oppdaget Constanse at moren var borte fra sofaen. Hun kikket etter henne, men kunne ikke se henne noe sted. Samtidig fanget hun Ulriks blikk. Nå kunne hun ta sjansen! Hun gjorde et kast med hodet og snudde seg halvveis. Han nikket.

Han hadde forstått!

Før hun rakk å ombestemme seg, smatt hun ut av ballsalen og ned trappen, og åpnet døren til rommet der tjenestejenta hadde lagt yttertøyet deres. Hun lente seg mot den lukkede døren. Hjertet hamret i brystet, og kroppen skalv av forventning. Hun klarte ikke å holde seg i ro og måtte gå rundt i rommet for å ikke å forgå av utålmodighet.

Det hang et speil på den ene veggen og hun skyndte seg bort for å se hvordan hun tok seg ut.

Den blå kjolen fikk øynene til å stråle, og hun trengte ikke å klype seg i kinnene for å få farge.

Håret var litt bustete, og hun dyttet fort noen villfarne lokker på plass. Sånn, nå så hun ut som folk.

Da dørhåndtaket forsiktig ble presset ned, hamret hjertet hennes så kraftig at hun hev etter pusten.

Ulrik kom inn og stengte døren etter seg, mens han smilte det langsomme, nydelige smilet som alltid gjorde henne mo i knærne.

– Var det noen som så deg? Constanse knyttet hendene foran seg for å ikke avsløre at hun skalv.

Ulrik ristet på hodet. – Nei. Men jeg kan bare bli et øyeblikk. Jeg er jo ansvarlig for orkesteret.

Et svimlende øyeblikk ble de bare stående og se på hverandre, før Ulrik krysset gulvet og tok hendene hennes.

– Du er iskald! utbrøt han.

– Å, det er ingenting.

– Kalde hender, varmt hjerte. Han bøyde hodet og kysset henne lett på pannen.

Constanse var ikke like tilbakeholden. Hun slo armene rundt halsen hans og trykket seg inntil ham. – Jeg har savnet deg sånn! Jeg var innom din fars verksted for noen dager siden bare for å få et glimt av deg. Men du var ikke der. Fikk du brevet mitt?

– Ja. Jeg går forbi huset ditt så ofte jeg har en mulighet. Det er ikke mange dager siden jeg så deg i vinduet, men du så ikke meg.

Ulrik la armene forsiktig rundt henne.

– Jeg vet ikke når vi får muligheten til å møtes igjen med det første, sa han.

Constanse ante ikke hvor hun fikk motet fra, men det var som om hun hadde vært uten næring i lang, lang tid og nå, endelig, fikk muligheten til å fråtse.

Dristig presset hun leppene mot hans. Først stivnet han, men så åpnet han munnen, og kysset ble dypere. Det var som å drukne, som om hun ble til vann, som om verden kun besto av denne brennende lysten etter å stille hungeren.

Pusten til Ulrik kilte huden hennes. Constanse pustet tungt da hendene hans gled nedover kroppen hennes og rørte ved brystene som knoppet seg mot kjolelivet.

Andektig berørte han den nakne huden i halslinningen. Han smøg en hånd under stoffet og strøk henne over et sitrende bryst. Constanse stønnet. Hun lukket øynene og presset seg mot ham.

Det brant i kroppen.

Pusten kom i korte gisp, og hun var sikker på at hun kom til å dø av lykke.

Et halvkvalt skrik fikk henne til å åpne øynene. I døråpningen så hun sin mors gråbleke ansikt.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

ANDRE BØKER FRA NATALIE NORMANN:

CLARA WAHL

En iskald januardag i 1919 legger dampbåten til kai i Haugesund. En ung kvinne, Clara Wahl, går i land. Hun skal arbeide på byens sykehus, men det blir fort klart at driften er uforsvarlig. Folk er ikke vant til en kvinnelig lege, som til og med våger å tale ledelsen midt imot.

Det ingen vet, er at Clara skjuler en dyp hjertesorg og at hun søker sannheten om morens mystiske fortid. Men selv om hun bærer på vonde minner, gir et tilfeldig møte håp om en lysere fremtid ...

Natalie Normann (f. 1962) er opprinnelig fra Haugesund, men bor nå i Oslo. For øyeblikket skriver hun på den historiske romanserien Clara Wahl, der handlingen er lagt til Haugesund. Natalie har tidligere utgitt romanseriene Ildfuglen og Skjebnesøstre. Hun har også skrevet flere spennings- og barnebøker, to romaner på engelsk og en rekke noveller og føljetonger.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.