GRATIS LESEUTDRAG FRA CLARA WAHL!

Design: Aina Kllingenberg

Illustrasjon: Asbjørn Tønnesen

En iskald januardag i 1919 legger dampbåten til kai i Haugesund. En ung kvinne, Clara Wahl, går i land. Hun skal arbeide på byens sykehus, men det blir fort klart at driften er uforsvarlig. Folk er ikke vant til en kvinnelig lege, som til og med våger å tale ledelsen midt imot.

Det ingen vet, er at Clara skjuler en dyp hjertesorg og at hun søker sannheten om morens mystiske fortid. Men selv om hun bærer på vonde minner, gir et tilfeldig møte håp om en lysere fremtid.

London, 4. august 1914

De glitrende lysene i krystallkronene funklet om kapp med smykkene som prydet kvinnene i den store ballsalen på The Ritz. De rikeste og vakreste hadde samlet seg for å vise seg frem i all sin stas, selv på en alminnelig tirsdag.

Clara så seg om med store øyne og rettet på det enkle armbåndet hun hadde fått av moren da hun kom inn på medisinstudiet. Tidligere hadde hun brukt smykker hele tiden, men nå husket hun ikke sist hun hadde pyntet seg slik. Det måtte hun kanskje begynne med nå, som hun skulle bli godseierfrue. Heretter måtte hun regne med å bevege seg i helt andre kretser enn dem hun var vant til. Men hun grudde seg ikke. David ville få henne til å føle seg hjemme.

Det var jo ikke slik at hun kom rett inn fra gaten. Faren hennes var en vellykket forretningsmann, og hun hadde gått på gode skoler.

Hun rynket pannen ved tanken.

David så på henne fra den andre siden av bordet. Det rødgylne håret hadde strittet seg fri fra pomaden, og han lignet mer seg selv, akkurat slik hun var vant til å se ham på sykehuset.

– Du ser så alvorlig ut, sa han. – Angrer du?

Clara beundret ringen han akkurat hadde gitt henne. Seks små rubiner innlagt i gull dannet kronbladene rundt en fasettslipt diamant. Ikke for stor, men absolutt ikke for enkel. Det var en fantastisk ring.

– Aldri. Hun så smilende på ham. – Du får ikke ringen tilbake hvis det er det du innbiller deg. Jeg elsker den. Og jeg elsker deg.

David lo. – Jeg var engstelig for at du ikke ville like den, sa han. – Du bruker aldri smykker til vanlig.

Han tok hånden hennes, snudde den og kysset håndflaten.

– Min, sa han enkelt. – For alltid.

Clara blunket flere ganger. – Ikke få meg til å gråte. Jeg advarer deg. Når det gjelder deg, skal det ikke så mye til.

– Jeg har lyst til å rope det fra toppen av Ritz, sa David og slo ut med armene. – Skal jeg gjøre det?

– Foreldrene mine vil aldri tilgi oss hvis de ikke får vite det før alle andre. Clara ble brått alvorlig. – Vi kan ikke fortelle det til noen på sykehuset, David. Du er ferdig lege om et halvt år, men jeg har fortsatt to år igjen. Jeg kan risikere å bli utestengt. Du vet hvor vanskelig det er for gifte kvinner.

– Det vet jeg, da. Men så snart vi er ferdig utdannet begge to, kan vi åpne vår egen klinikk, sa han.

– Og da spiller det ingen rolle lenger hva folk måtte si, sa Clara drømmende. – Jeg skulle ønske at det var 1916 allerede.

– Mor venter spent på svaret ditt. Nå var det Davids tur til å erte. – Jeg måtte hilse deg og si at hvis det hadde vært en annen kvinne jeg skulle fri til, ville jeg aldri ha fått ringen hennes.

Clara rødmet. – Moren din er en varm og nydelig kvinne, David. Mor aner ingenting ennå. Hun lente seg frem og tok hånden hans. – Men jeg er sikker på at hun vil bli henrykt.

David ble myk i blikket. – Og faren din? Hva vil han si?

– Du vet at ingenting vil glede ham mer. Claras øyne strålte. – Men kan hende han vil være misfornøyd med at du ikke ba om min hånd.

– Å, det … David ble rød på ørene. – Faktisk har jeg allerede gjort det.

Clara mistet munn og mæle et øyeblikk, før hun brast i latter. Hun klemte hånden hans. – Du er alt for meg.

David smilte mot henne. – Han sa forresten ja.

Husorkesteret begynte å spille. David grep hendene hennes og så henne inn i øynene.

Han hadde så fine øyne, tenkte Clara. De var lysegrønne, som bladene på en liljekonvall, og med det rødgylne håret skilte han seg ut blant alle de andremennene som befant seg der inne.

– La oss danse og glemme alt om sykehuset, lange dager og lite søvn. La denne kvelden være bare vår. Noe vi kan fortelle om til våre barn og barnebarn, sa han lavt.

Clara fulgte ham ut på dansegulvet, og han la armene rundt henne.

– Jeg ønsker ikke å være noe annet sted, hvisket hun. – Jeg har aldri vært så lykkelig før.

David begynte å si noe, men uansett hva det var, druknet ordene i et voldsomt spetakkel av rop og skrik.

Musikken stanset brått, og gjestene stirret mot døren.

En mann i kjole og hvitt braste inn i ballsalen. Ansiktet hans strålte, og smilet gikk fra øre til øre.

– Vi er i krig! ropte han og løftet armene triumferende. – Statsministeren har akkurat erklært Tyskland krig!

Et øyeblikk rådet total stillhet, så brøt jubelen løs.

– Kan det virkelig være sant? Clara grep armen til David. Hun visste at den engelske regjeringen hadde gitt Tyskland et ultimatum. Det hadde vært som om byen holdt pusten mens de ventet. – Går Storbritannia virkelig til krig?

– Jeg er redd for det. Han grep hånden hennes. – La oss gå. Det kommer til å bli fullstendig kaos i byen. Det er best at jeg følger deg hjem før det eksploderer helt.

Clara fulgte etter ham gjennom den jublende folkemengden, der folk dunket hverandre i ryggen og klemte hverandre av begeistring.

Hvordan kunne de feire krig? tenkte hun. Det virket fullstendig ulogisk.

Ute på gaten slo hun armene rundt seg selv, plutselig iskald helt inn til margen. David vinket etter en drosjevogn.

Clara grep ham i armen. – Hva vil du gjøre, David? Blir du innkalt, tror du?

– Krigen kommer til å være over før jul. Han så beroligende på henne. – Ikke vær engstelig.

Clara så seg rundt. Folk danset og jublet her ute på gaten også. Men hun hadde fått en vond følelse i magen. Brått var den lykkelige dagen blitt mørk og tung.

1

Fire år senere

Haugesund, januar 1919

Edvard la merke til henne med det samme. Det hadde snødd hele morgenen, og luften var iskald. Da dampbåten fra Bergen kom inn i Smedasundet, løyet heldigvis vinden, og snødrevet stanset.

Mens båten gled inn til kai, fulgte han kvinnen som sto ved rekken, med blikket, og la derfor ikke merke til hesten som kom luntende med en guttunge ved tømmene. Vognen stanset like ved siden av ham.

– Her er hesten din, Teigland, hoiet gutten og hoppet ned på bakken.

– Vent litt, Henry, sa Edvard uten å snu seg. Han ønsket ikke å miste henne av syne, så han ble stående. Ved landgangen sto utålmodige reisende som skulle videre med båten til Stavanger. Det knaket i fendere og knirket i treverk da de ankret opp.

– Fru Olea kom med ham i morges, sa Henry og rakte tømmene til Edvard. – Vær så god.

Med et smil kastet Edvard en mynt til ham. – Ikke bruk alt på karameller, ertet han.

Henry stakk mynten i lommen. – Ingen fare. Jeg skal bruke den på sprit! Han pilte av gårde.

Edvard lo høyt og kastet skipssekken opp i vognen, men klatret ikke om bord med en gang.

En av matrosene kjente ham og løftet hånden til hilsen. Edvard gjorde det samme. Han hadde ingen grunn til å bli stående igjen på kaien. Men han ble likevel værende.

Blikket vendte hele tiden tilbake til kvinnen som sto på dekk og ventet på at landgangen skulle settes ut. Hun var ingen tjenestejente, det var sikkert.

Hun var kledd i en lang, altfor stor frakk, med en høy krage som hun hadde brettet opp mot vinden. Hun hadde ingen hatt, og noen lokker av det gyllenbrune håret hadde løsnet fra en stram knute i nakken.

Frakken lignet mest av alt en britisk militærfrakk, men det kunne det ikke være, tenkte Edvard. For han hadde aldri sett en kvinne i en slik frakk. Hvor kunne hun ha fått den fra? Hun studerte byen med et alvorlig uttrykk i det smale ansiktet. Det var åpenbart at hun aldri hadde vært her før.

Hun sto som en ensom svale ved landgangen.

De aller fleste som befant seg på kaien, var kledd i oljehyrer og arbeidsklær, tunge støvler og sydvester. Det var ikke mange dresser eller fine kjoler å se. Faktisk var det ingen, trodde han. Skipsagentene og spekulantene løp som regel rundt på kaien i sine elegante antrekk, men akkurat nå var det rolig fra den kanten siden fisket ikke var kommet i gang ennå.

Han fulgte blikket hennes og betraktet de høye murhusene som omkranset kaien. Det var staselige hus som rommet alt fra rederkontorer og hotell til hyrekontor for sjøfolk og sildeagenter fra kontinentet. Prakthusene så ut som om de tilhørte en storby på linje med London. Det hadde han sett med sine egne øyne da han var førstereisgutt før krigen. Men bare noen få gater bakenfor klumpet små, slitte trehus seg sammen i skyggen av storheten.

Uansett hvordan man så på det, var Haugesund en liten by som levde av fiske og shipping. Stort mer var det ikke. Alle fiskebåtene som lå i Smedasundet, borget for det.

Byen var travel så tidlig i januar. Det lå en sitrende forventning overalt. «Det lukter penger,» sa de gamle fiskerne som tilbrakte dagene i agnsjappa med pipa i kjeften, sladret om gamle dager og reparerte garn med værbitte arbeidshender.

Det vrimlet av folk som rastløst ventet på at sildestimene skulle sige inn til kysten. Fisjastrabbane bodde på losjibåter eller klumpet seg sammen i trekkfulle loft og kjellere over hele byen. Renholdet var det så som så med, og stanken av uvaskede mannfolk rev i følsomme neser før man ble vant til den.

Så snart fisket begynte, ville alle puste lettet ut. Det kom til å bli penger å tjene i år også, men inntil det skjedde, var uro alt som fantes. Flere ganger om dagen strømmet folk ut fra kafeene, dukket opp fra båtene som lå i Smedasundet, og kom ut fra sine mørke gjemmer for å spørre om noen hadde sett silden. I agnsjappa veddet de om når den skulle komme.

Så langt handlet alle ryktene om makrell ved Utsira, og en motorbåt som muligens hadde sett hval lenger nord – et sikkert tegn på at sildestimene ikke var langt unna. Men sannheten var at ingen visste mer enn andre.

Edvard gransket kvinnen igjen. Hun kunne da ikke ha noe med silden å gjøre? Kvinnene som jobbet på kaien og i sjøhusene, var for det første kledd i oljebukser, tykke ullgensere og skaut, og for det andre hadde de armer og rygg som et mannfolk.

Nei, hun her var annerledes. Hun så ikke ut som om hun hadde løftet noe tyngre enn en blomsterkvast i hele sitt liv. Det var noe med måten hun førte seg på, med haken hevet og det vurderende blikket. Han gjenkjente rikfolk ved første blikk. Det var ingen tvil: Hun tilhørte nok en av rederfamiliene og var langt utenfor hans rekkevidde.

Edvard oppdaget plutselig at kvinnen stirret på ham. Han nikket til henne og smilte så vennlig han bare kunne.

Hun hevet haken enda et hakk og snudde seg bort.

Han klappet hesten. – Ser ut til at jeg hadde rett, gamle gutt. En snobb om jeg aldri har sett en før.

Hun var først på landgangen og nede på kaien i noen få skritt. I den ene hånden holdt hun en klumpete reiseveske, men det var vesken i den andre som fanget Edvards oppmerksomhet. Den var laget av svart lær, var slitt og velbrukt og minnet ham om en legeveske han hadde sett en gang. Det var et underlig valg av veske for en kvinne, men kanskje var den et minne om en kjærlig legefar, eller kan hende hun bare likte den typen veske. Eller muligens syntes hun den var det perfekte tilbehør til den store frakken. Hva visste vel han om hva kvinner av hennes stand hadde sans for?

Han gjespet så det formelig knaket i kjevene. Det ble ikke mye søvn på minetoktene, og han lengtet plutselig etter sengen sin. Han kunne ikke bli stående på kaien og gape som en tulling bare fordi han hadde sett en pen jente.

– Teigland! Ohoi, Teigland!

Ved skipsrekken sto en matros og veivet med armene. Edvard hengte tøylene over ryggen på Brunen og gikk nærmere skipssiden.

– Hva vil du? ropte han tilbake.

Kvinnen sto ved landgangen nå. Hun lot blikket gli over ham igjen, men så bort med en dyp rynke i pannen. Ventet hun på noen, mon tro? Han så seg om, men kunne ikke se noen som passet til henne.

– Teigland, denne damen trenger skyss til sykehuset i Øvregaten! ropte matrosen. – Kan du kjøre henne dit, tror du? Du skal jo samme vei.

Edvard nikket. – Det kan jeg. Han gikk bort til henne. – God dag, frøken.

Hun gransket ham. – God dag, sa hun avmålt.

– Så du trenger skyss? sa han og smilte så pent han bare kunne.

– Doktor Wahl, sa hun.

– Unnskyld? Edvard så forvirret på henne. – Venter du på doktor Wahl? Jeg tror ikke det finnes noen lege ved det navnet i Haugesund, frøken.

Et drag av oppgitthet kom over ansiktet hennes, men ble raskt erstattet av en strammine. – Jeg er doktor Wahl, sa hun. – Den nye legen på sykehuset – ja, jeg mener Vårsildavgiftsfondets sykehus.

Edvard skjulte et smil over hvordan hun kastet seg ut i sykehusets offisielle navn. Hun forventet åpenbart en reaksjon fra ham. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. En kvinnelig lege?

Han klødde seg på haken. – Jaså, sa han for å gi seg selv litt tid til å tenke over svaret. – Jeg har hørt om kvinnelige leger, jeg hadde bare ikke forventet å møte en.

– Nå har du det. Hun stirret på ham, som om hun utfordret ham. – Jeg foretrekker å ta en drosje, ellers takk.

Hun lot seg ikke erte, med andre ord. Edvard ble mer og mer fengslet av henne. Øynene hennes var mørkegrå og spill levende, som om de nysgjerrig tok inn alt rundt seg.

– Det er ikke mange drosjer i byen, doktor Wahl. Du kan raskt bli stående i snøføyken i noen timer. Han holdt frem hånden. – Du kommer fortere frem hvis du sitter på med meg.

– Jeg ønsker ikke å være til bry, sa hun.

– Familien min har en gård i nærheten av sykehuset. Det er overhodet ikke noe bryderi, forsikret han henne. – Du er fremme i løpet av et kvarters tid.

– Ja vel, sa hun til slutt. – I så fall sier jeg takk.

Hun virket anspent, som om hun var engstelig under det alvoret som preget henne.

Edvard bestemte seg for å være vennligheten selv. Hun virket som om hun kunne trenge det. – Kan jeg ta veskene dine, doktor Wahl?

Hun rakte ham reisevesken uten et ord, men holdt på den svarte lærvesken.

Edvard fant en plass til reisevesken bak i vognen. Han luktet sikkert ikke særlig friskt etter flere dager på sjøen. Forhåpentligvis la hun ikke merke til det. Men han aktet ikke å la muligheten til å få vite mer om denne kvinnen slippe unna.

Han bød henne hånden da hun skulle opp i vognen. – Jeg beklager at kjøretøyet er enkelt. Jeg hadde ikke regnet med passasjerer i dag.

Hun overså hånden hans og klatret raskt opp – raskere enn ham – fortsatt bærende på den svarte vesken.

Edvard hevet øyebrynene, men sa ingenting.

På veien fra havnen holdt han øye med henne. Hun satt med blikket rettet fremover og vesken i fanget og sa ikke et ord.

Den stramme hårknuten som vinden arbeidet så hardt for å løsne, og den store frakken kunne ikke skjule at hun var slank og smekker. Han fikk et glimt av en liten, rett nese og en fyldig munn – som uansett hvor alvorlig hun var, fikk henne til å se ut som om hun skjulte et smil. Han lurte på hvordan hun så ut når hun smilte. Uansett var hun altfor vakker til å være lege.

– Vi hørte at det skulle komme en ny doktor til sykehuset, sa han i håp om å få i gang en samtale.

– Ja vel. Hun så ikke på ham, men holdt bare blikket stivt festet fremfor seg.

Edvard begynte å lure på om det var fordi han luktet vondt. Det var godt mulig.

Clara så seg om. Haugesund var ikke som hun hadde forestilt seg. Nede på dampskipskaien kneiste høye murbygninger med skilt som viste at her holdt rederier og skipsagenter til, ved siden av store sjøhus, lange lagerbygninger og stabler med trekasser.

Hun hadde sett for seg Haugesund som en idyllisk og søvnig liten landsby, men ble overrasket da dampbåten gled inn til kaien.

Det var tett i tett med folk der. Skjeggete menn i oljehyrer og kraftige støvler glante utover sjøen, som om de ventet på noe. De fleste røykte pipe og snakket ivrig sammen. Hver gang en båt gled inn i sundet, ble alle fulle av iver.

Et øyeblikk lurte Clara på om det var snakk om opptøyer, for det var så mye rop og skrik, men hun innså raskt at det bare var opprømthet. Folk ropte til båtmannskapet med spørsmål om de hadde fått sildesyn på overfarten fra Bergen, og fikk svar på tiltale.

– Vi så ingenting da vi gikk over Sletta! ropte en matros.

– Bare en haug med båter der mannskapet sto med rumpa i været og nasen i vann!

Det førte til latter og enda mer roping.

Nysgjerrigheten overvant reservasjonen mot kjørekaren.

– Hva ser de etter? spurte hun.

– Silden, sa kjørekaren mens han manøvrerte vognen gjennom folkemengden. Han så like uflidd ut som de fleste andre mannfolkene på kaien. Det svarte håret hans strittet, som om han hadde glemt å kjemme det.

– Kommer den hit? spurte Clara og så for seg en stim av fisk ute i sundet.

– Nei, den kommer ikke inn til lands. Kjørekaren lo. – Så snart noen får sildesyn, ønsker alle å være blant de første som setter til havs.

– Sildesyn? Der var det igjen. Clara stusset over det merkelige ordet.

– Å få syn på silden, sa han tålmodig. – Vårsildfisket er det viktigste fisket i byen. Det er det vi lever av resten av året, så folk er alltid engstelige mens de venter.

– Å. Clara hadde selvsagt hørt om vårsildfisket. Tross alt var hun nå lege på Vårsildavgiftsfondets sykehus. Men hun hadde forestilt seg at silden bare var ute i havet, rede til å bli fanget, ikke at en hel by ventet på den.

Vognhjulene skramlet over kaien og opp en brolagt bakke. Clara snudde seg halvveis og kikket nedover mot sjøen. Byen lå i en slak skråning som endte ved sjøen. Stort sett klumpet byhusene seg sammen langs havnen og bredte seg oppover noen få gater. Ensomt og forblåst, tenkte hun. Det kunne ikke ha vært bedre.

Clara trakk kragen tettere rundt halsen. Nå var hun takknemlig for at hun hadde beholdt den slitte arméfrakken. Den hadde tålt vinterstormer og gjørmebad i Frankrike, så den ville nok tåle snøværet i Haugesund også.

Vognen stanset i et kryss litt nedenfor kirken.

– Dette er torget. Alle kommer hit før eller siden for å handle eller bare for å se på folk. Den store bygningen nedenfor kirken er telegraf- og postkontoret.

Kjørekaren var rent meddelsom.

– Er vi fremme? Clara kunne ikke se noe somlignet et sykehus. Derimot fantes det flere praktfulle trehus med pussige tårn på toppen og butikker i første etasje.

– Nei, sykehuset ligger øverst på haugen her borte. Han pekte mot et punkt bak kirken.

– Takk, sa hun.

Resten av turen var de tause. Han forsøkte flere ganger å få i gang en samtale, men ikke for alt i verden ville hun oppmuntre ham – uansett hvor høflig og vennlig han var.

Menn misforsto så lett. Det var bedre å holde trygg avstand. Det hadde hun lært den første uken ved vestfronten – uansett hvor tiltalende mennene hadde virket ved første møte.

Livet ble enklere på den måten.

Kjørekaren var sikkert tiltrekkende nok, på sin måte. Men han hadde ikke barbert seg på flere dager, og det var noe frekt i de knallblå øynene hans som hun ikke likte.

Snøfillene smeltet mot huden. Hesten travet rolig av gårde, som om den ikke brydde seg om det snødde eller blåste. Clara knyttet hendene i lommene på frakken. Hun var vant til å fryse, men vinden langs franskekysten var aldri så bitende som dette.

– Her er vi, sa han plutselig og slo ut med hånden. – Vårsildavgiftsfondets sykehus i all sin prakt. Vi kaller det bare sykehuset.

Clara hadde ikke hatt store forventninger. Hun visste at Haugesund var en liten by med knappe ti tusen innbyggere. Men hun hadde likevel forventet mer enn den anonyme trebygningen som lå på en liten høyde nesten for seg selv. En lavere bygning lå på den ene siden, og et par andre småbygninger omkranset gårdsplassen.

Hun stirret på sykehuset med rynket panne.

Det var ikke mye å se på, eller særlig stort, men tidligere hadde hun arbeidet på et sykehus med vegger av lerret, så kanskje hun ikke burde klage.

Det var hvitmalt, med brune sprosser og grått skifertak. I hvert fall trodde hun det var grått, for det var vanskelig å si hva som befant seg under snøen.

Fra pipene på taket steg grå røyk opp mot en enda gråere himmel. Synet var beroligende. Det betydde at hun var på vei inn i varmen.

Jeg har sett verre sykehus, tenkte hun.

Til tross for snøfallet var det ikke måket noen sti mot inngangsdøren. Gårdsplassen så uberørt ut, som om ingen hadde vært utenfor huset hele formiddagen.

Clara nølte. Brått virket alt så overveldende. Mest av alt hadde hun lyst til å løpe ned bakken igjen og ta første båt til Bergen. Hadde hun stått der alene, ville hun sikkert ha gjort det.

Reisen hadde vært lang, men nå var hun omsider fremme. Hun fikk ta det som det kom. Det hadde ingen hensikt å bli sittende i vognen til hun frøs fast. Dessuten aktet hun ikke å la denne mannen tro at hun var feig.

– Takk for turen, sa hun og hoppet ned på bakken.

Kjørekaren skjøv luen bakover. – Du skal ikke bo på sykehuset, skal du vel?

– Jo, svarte Clara kort mens hun gransket bygningen.

Ikke et vindu var åpent, merket hun seg, og fra der hun sto, virket vindusglassene møkkete. Ikke akkurat The London Royal Hospital, tenkte hun.

Så snart hun var uteksaminert, hadde hun fått praksisplass ved London Royal. Sykehuset ble drevet på samme vis som en militæroperasjon, og nåde den som ikke hadde vasket godt nok. Etter praksisperioden hadde hun reist rett til vestfronten for å praktisere som lege ved et feltlasarett. Hun hadde blitt der til oktober året før. Sammenlignet med et frontsykehus var dette rene palasset, tenkte hun og smilte ved tanken.

Kjørekaren kremtet, og hun rykket til. Hun tok et fastere grep om legevesken, mens han løftet ned reisevesken hennes og satte den på trappen. Han hadde sagt navnet sitt, men hun kunne ikke for sitt bare liv huske det.

Clara dro frem portemoneen fra lommen. – Hvor mye skylder jeg?

Han gliste. – Ikke tenk på det. Sykehuset betaler, frøken.

Clara møtte blikket hans. – Doktor, sa hun fort. – Takk for turen.

– Bare hyggelig. Vi møtes nok igjen, doktor Wahl. Han bukket og klatret opp i vognen igjen. Før han kjørte, lente han seg frem og så på henne. Øynene glitret av latter, og hun kunne ikke nekte for at han var sjarmerende. – Velkommen til Haugesund, doktor.

Clara nikket stivt til ham før hun snudde seg mot inngangsdøren igjen. Så merkelig at ingen kom ut for å ta imot henne. Hun hadde korrespondert med doktor Aksnes, og så vidt hun hadde forstått, var det flere ansatte ved sykehuset.

Da ingen møtte henne på kaien, hadde hun blitt irritert. Hun hadde da vitterlig sendt doktor Aksnes et telegram før hun forlot Bergen! Men det hadde ingen hensikt å bli stående der og vente. Derfor hadde hun spurt matrosen om hvor hun kunne finne en drosje.

Hun hadde bare snakket med distriktslege Aksnes på telefonen én gang, og det var før jul. Han hadde virket vennlig og imøtekommende og hadde forsikret henne at hun ville bli godt mottatt. Det lovet ikke godt at hun ble stående igjen på kaien som en glemt pakke.

Først nå, som hun sto her og stirret på bygningen, gikk det opp for henne at hun hadde begitt seg ut på noe hun kanskje ikke var forberedt på. Hun hadde aldri drevet et helt sykehus før, aldri vært eneansvarlig for pasienter. Kom hun til å klare det?

Bare tanken alene fikk halsen til å snøre seg sammen. I noen sekunder lot hun seg overvelde, før hun tok seg kraftig sammen. Det var ingen vits i å angre – ingen vits i å se seg tilbake.

Man fikk ikke utrettet noe ved å stå ute i kulden, tenkte hun. Det var på tide å ta tyren ved hornene.

Med rak rygg og hevet hode åpnet hun inngangsdøren.

Edvard stanset Brunen og så seg tilbake. Doktor Wahl hadde forsvunnet inn i sykehusbygningen.

En damedoktor, tenkte han og smilte. Nå sto ikke verden til påske! Alle leger han hadde vært borti, var arrogante og halvfete, hadde bart og kinnskjegg og var mest interessert i om han kunne betale for tjenesten de utførte. Etter hans mening klarte man seg langt bedre på egen hånd enn ved å gå til en av de kvakksalverne.

Denne doktoren var annerledes. Han ble ikke kvitt synet av ansiktet hennes. Uttrykket. Alt var ikke helt som det skulle med henne.

Det var lite trolig at hun ville få noe særlig søvn på dette stedet, tenkte han. Han hadde kjørt for sykehuset en periode og visste litt om driften. Det hadde hanglet i mange år, og nå som søster Svanhild hadde sluttet, lurte alle på hvordan det skulle gå. Kanskje sykehusets ledelse regnet med at det ville være enklere å holde styr på en kvinne?

Edvard lo inni seg. Hvis de hadde fått doktor Wahl til sykehuset i den tro at hun var lett å styre, var han ganske sikker på at de ville få seg en gedigen overraskelse. Det ante ham at hun var litt av en håndfull. Doktor Aksnes kunne få seg en overraskelse. Hun virket verken beskjeden eller skyggeredd, bare sørgmodig og sliten. Han lurte på om det hadde noen sammenheng med den gamle arméfrakken hun brukte. Ingen kvinne ville ha tatt på seg et slikt plagg frivillig. Han var ganske sikker på at det måtte ligge en historie bak.

Bare så synd at hun ikke likte ham. Han måtte gjøre noe med det. Ikke at han var i samme klasse som henne, men selv en lege kunne trenge en venn på et nytt sted. Hun hadde ikke sett hans beste side. Neste gang han traff henne, skulle han skru på sjarmen. Og kanskje ta et bad og barbere seg først.

Edvard klikket med tungen, og Brunen luntet av gårde. Det var det beste ordet som beskrev den nye doktoren, tenkte han: sørgmodig.

Hva ville få henne til å smile? Hvordan hadde hun blitt slik? Det skulle han gjerne ha visst.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Serien finnes både som papirbok, e-bok og lydbok.

Lydbøkene er innlest av Elisabeth Vatn.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.


ANDRE BØKER FRA NATALIE NORMANN:

Skjebnesøstre

Bergen 1793:

På et sosietetsball lager overklassepiken Constanse Crofft skandale da hun oppdages sammen med en ung mann som er langt under hennes stand. For å dysse ned det som har skjedd og skille henne og Ulrik, blir Constanse sendt til sin grandonkel, den eksentriske herr Conrad.

Den fattige ungpiken Karen Viken har bodd hos herr Conrad siden pleieforeldrene døde. Constanse og Karen knytter vennskapsbånd, noe som skal vise seg å føre begges liv i en retning ingen av dem kunne ha forestilt seg ...

Natalie Normann (f. 1962) er opprinnelig fra Haugesund, men bor nå i Oslo. For øyeblikket skriver hun på den historiske romanserien Clara Wahl, der handlingen er lagt til Haugesund. Natalie har tidligere utgitt romanseriene Ildfuglen og Skjebnesøstre. Hun har også skrevet flere spennings- og barnebøker, to romaner på engelsk og en rekke noveller og føljetonger.



FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.