LES UTDRAG FRA KIARAS SAGA
KJÆRLIGHET OG DRAMATIKK, MAGI OG MYSTIKK
Kiara (16) anklages for å være heks på grunn av sine helbredende evner, men unnslipper galgen på mirakuløst vis. Under flukten fra retterstedet finner hun en eldgammel, keltisk skatt en skatt medlemmene i et hemmelig brorskap har jaktet på i årevis. Kiara blir forfulgt av brorskapet da hun ved en tilfeldighet møter Sean, en ung mann som får hjertet hennes til å banke fortere. Sammen med ham fortsetter ferden gjennom det irske landskapet med forfølgerne i hælene, men hvem skal hjelpe dem? I hvert fall ikke til Kiaras hjerteløse mor og onde stefar de er blant dem som vil se henne hengt ...
1
SVIKET
Jenta stoppet for å få igjen pusten.
De var høyt oppe nå. I det svinnende kveldslyset trådte hedens lave klipper frem som sovende kjemper i det fjerne. Kreklingen og fjelltimianens skarpe dufter slo imot henne i vindkastene, som løsnet et par rødblonde lokker fra det stramt oppsatte håret. Men den lange, tykke fletten holdt seg på plass på ryggen.
Det var så stille. Det øde landskapet fikk henne til å gyse. Gressets vaiende hviskelyder var det eneste som hørtes.
Og så de to mennenes tunge, svisjende skritt i gress og lyng.
De stoppet utålmodig for å vente på henne. Øynene deres lyste som katteøyne mot solnedgangen.
– Sett opp farten, Kiara! Arbeidsgiverne dine finner seg ikke i å vente på deg. Vi må være fremme før dagen gryr!
En kriblende følelse av forventning fylte henne på nytt. Hun skulle begynne som barnepike hos en slottsherre i byen Kilkenny. Han hadde nettopp vært på besøk i den lille byen deres i Slieveardagh-høydene, og for et par dager siden hadde hun fått vite at han ville ha henne til å passe barna. Kiara hadde erfaring med å passe barn, det hersket det ingen tvil om. Men det var litt leit at mor hadde latt henne gå så lett, uten innvendinger. Hvem skulle ta hånd om alle småsøsknene nå?
Kiara hadde egentlig ikke sett greven da han var der, men mor forsikret henne at han hadde sett henne. Det var en stor ære å få arbeide for ham, sa mor, og den muligheten måtte man benytte seg av.
Kiara begynte å gå igjen. Da hun kom til en liten topp, kunne hun se hvordan gresset bøyde av for vinden, reiste seg igjen, og atter bøyde seg i horisonten. Svaiet. Reiste seg, bøyde seg …
«Det strået som bøyer seg for vinden, overlever. Det som stritter imot, brekker.» Det var farmors kloke ord.
Men det gjaldt ikke for Kiara, sekstenåringen med det lukkede barneansiktet. Hun hadde aldri bøyd av for noe eller noen, bare skjult det hun ikke ville at andre skulle få vite.
Likevel var det noen få som visste. Som den kvinnen for noen uker siden. «Vær forsiktig, Kiara!» hadde hun sagt med dempet stemme. «Det finnes onde mennesker her omkring, det vet du. Og andre som vil deg vel, men som likevel gjør ondt. Og ryktene kan spre seg så fort.»
Et minne, en trist følelse presset seg på. Moren hadde hvisket noe til mannen sin kvelden før: «… bra at hun kommer seg vekk.»
«Det er ikke et øyeblikk for tidlig. Vi kan risikere å havne i vanskeligheter, alle sammen,» hvisket han tilbake.
Så de visste det? Det forbauset henne. Hun hadde aldri vist noe hjemme. Bare i smug.
Nå hadde hun tatt igjen mennene. De var kledd i mørke, fotside kapper og hetter med åpninger for øynene, som beskyttelse mot hedens kalde vinder. De to følgesvennene som foreldrene hennes hadde valgt ut til henne, var merkelig ulike. En kirkens mann som sto pateren nær – og en av «dem». Fra en annen landsby.
Egentlig kunne man vel ikke snakke om landsby, tenkte Kiara, mens hun strenet opp mot det høyeste punktet på åsen. Gårdene, bygd av leire og stein og med halmtak, lå øde og langt fra hverandre, på bakketopper eller nede ved elvene, der de klamret seg fast med de små åkerlappene sine. Men kirken i Kilcooley var samlingspunktet – der kunne man snakke om landsby – og folket var troende katolikker. Likevel ble det hvisket om merkelige sagn i dette spredt bebygde, fattigslige området i fjelltraktene. Som at den gamle keltiske troen ble praktisert på ensomme gårder, at overtroen regjerte der, at urgamle kulter, riter og til og med ofringer ble gjennomført iblant – noe som kirken så meget strengt på.
Og her gikk det altså en representant fra dette ubegripelige og mystiske fjellområdet. Han var medisinkyndig også og hadde fått grevens godkjennelse, og da våget vel ikke kirken å si ham imot.
Da var det godt å ha paterens nærmeste hjelper med seg, syntes Kiara.
Vel, kontrasten mellom de to følgesvennene hennes var kanskje saken uvedkommende. De skulle til byen Kilkenny, begge to, i ulike ærend. Hun fikk bare lov til å ta følge med dem.
Solens siste stråler sloknet, og det ble brått kaldt på heden. Det hvisket i gresset; iblant hørtes noen dumpe, hule slag fra dype bergsprekker. Ellers var det stille, bortsett fra mennenes slepende skritt i gresset. Og det duftet fremdeles sterkt av timian.
Hun skulle komme til å forbinde timianduften med det som senere hendte.
Kiara hadde stoppet opp igjen og så seg forvirret omkring. Noe hadde begynt å dukke opp bak åskammen.
Skorsteiner? Var de i Kilkenny allerede? Lå byen så høyt oppe? Hun hadde aldri vært der. Men … Det var mer som var galt.
– Hvorfor går vi vestover hele tiden? Kilkenny ligger vel mot øst?
– Hva vet du om det, dumme lille jente? svarte den medisinkyndige biskt. – Fort deg nå. Har du sirup i beina?
– Dette er ikke riktig vei, sa hun tonløst.
Kirketjeneren forklarte: – Regnvannet har revet med seg broen på den egentlige veien. Vi må gå en omvei rundt fjellene.
Kanskje han hadde rett. Men hun følte seg fortsatt utilpass.
Hun husket den siste ettermiddagen hjemme. De skulle ikke begynne på turen før det begynte å skumre, for mennene hadde ikke tid før. De skulle gå hele natten. Så Kiara ble tvunget til å hvile middag først. Hun adlød, men hadde ikke regnet med å sovne. Det gjorde hun imidlertid.
Noen hadde rusket henne forsiktig i skulderen.
– Kiara! Det er på tide å gå nå.
Et gys av spenning, angst, vemod og glede strømmet gjennom henne.
Det var søsteren hennes, Deirdre, som hadde vekket henne. Hun som skulle overta ansvaret for de små. Halmen i sengen knirket da Kiara reiste seg opp. Klærne hennes og nisten lå pakket i sekken. Hun så etter. Mor hadde ikke lagt ned den beste kjortelen hennes, den som Kiara hadde sydd og brodert selv. Hun visste at moren hadde smuglånt den en gang, og tenkte at hun ville gjøre det igjen. Kiara stappet den resolutt ned i sekken da ingen så henne.
Og så lite mat hun hadde fått med seg! Hvor lenge skulle den vare? I noen timer?
Karene ventet utenfor. Verken moren eller stefaren var der for å ta avskjed, ikke småsøsknene heller. Bare Deirdre, som hadde tårer i øynene.
Kiara følte det som om hun hadde et stort hull i brystet da hun forlot barndomshjemmet i hælene på mennene.
Langsomt og stadig mer skremmende reiste svarte konturer seg mot himmelen jo høyere opp de kom. De var langt foran dem. Men de kom nærmere og nærmere.
Høye steinstøtter, bautasteiner eller megalitter, i en samlet gruppe på åskammen. Lavere dysser, to eller flere steinblokker som holdt oppe en tverrstein som tak. De var spredt rundt på heden, men alle var i nærheten av støttene.
Og bak dem kunne en skimte en innretning av tre – en galge.
Kiara hadde bråstoppet. – Men … men … Hva gjør vi her? Dette må jo være den gamle offerplassen – der man brente hekser!
– Ikke brente, sa kirkens mann mykt. – Brenner. Man brenner fortsatt hekser. Eller henger dem. Det går fortere. Og så er det mer diskré. Ikke så store folkemengder. Ja, for hun har faktisk tilhengere her og der, tenkte han.
Kiara gjorde som hun hadde lært i livets harde skole.
Hun samlet alt sitt forsvar til et ugjennomtrengelig panser rundt den lille, sårbare kjernen hun fortsatt hadde igjen. Ansiktet ble enda mer uttrykksløst enn vanlig.
Hun hadde hørt om denne plassen og alle sagnene om den. Sagn om hule skrik fra døde sjeler som ikke kunne forlate stedet. Sagn om store, skumle gjenferd, banshees og annet utøy, som de små leprechaunene, som kunne være ordentlig utrivelige om de ville. Det var naturvesener som fantes overalt – under bakken, i de få buskene på heden. Og tenk på klippene og dyssen som skjulte all verdens grusomheter! Og alle de ulykkelige menneskene og dyrene som var blitt ofret her opp gjennom århundrene – ja, årtusenene.
Kiara så ut som en uskyldig liten jente med sine blå øyne og sitt rødblonde hår. Hvem kunne ane at det bodde slik en ukuelig vilje og styrke i henne?
– Vi har gått feil, sa hun bestemt med tilkjempet ro.
– Finn veien til Kilkenny og la oss komme oss vekk herfra!
Den medisinkyndiges øyne smalnet. En foraktelig latter trengte igjennom stillheten.
– Hva innbiller du deg, din snørrunge? At en godsherre ville ha en liten skittunge som deg i sin tjeneste?
Nå blåste det en ulende og kald vind på heden.
– Hva mener De?
– Trodde du virkelig det? Trodde du at han kom innom de usle gårdene som dere kaller landsbyer? Stormenn har ingen interesse av disse karrige traktene, og enda mindre av deg!
– Har … har han ikke vært hos oss?
– Absolutt ikke!
– Så vi skal ikke til Kilkenny?
– Selvfølgelig ikke! Vi skal hit!
Det hadde blitt tungt å puste. Kiara så på prestens tjener, men han vendte blikket bort da han svarte: – Det forstår du vel, din frekke frøken. Du er en belastning for oss og en stor fare for kirken – ja, for oss alle. Du har spottet Gud Fader.
– Det forstår jeg ikke. Er det ikke en god gjerning å befri sine medmennesker fra sykdom og smerter?
– Nei, ikke ved hjelp av trolldom! brølte den medisinkyndige.
– Det er vederstyggelig. Bare med mine gode urter og …
– Trolldom? Det kjenner jeg ikke til. Nå var Kiara sint. – Er det du, Ainbheartach, som føler deg tråkket på tærne?
– Hva kalte du meg, din drittunge? skrek han. – Ainbheartach?
Navnet betydde «den som begår onde handlinger».
– Det skal du få igjen, hveste han.
Så dunkelt det hadde blitt. Det hadde gått fort i dag.
– Du er en heks, Kiara, sa kirkens mann. – Alle er enige om det.
– Alle? Alle dere to?
– Alle i fjellene er enige. Herrens straff vil ramme oss dersom vi ikke tar hånd om deg.
– Foreldrene mine …
Hun ble stille. Foreldrene hadde ikke støttet henne på noen måte. Tvert imot.
Ensomhetens kalde vind strøk over huden hennes.
Mennene kom nærmere. Øynene deres hadde et besluttsomt uttrykk. Blikket til kirkens mann lyste innimellom i angst. Ainbheartachs øyne viste bare hat. Kiara forsto at hun hadde ydmyket ham noen ganger.
Hun tok et byks vekk fra dem, men den medisinkyndiges armer var lange, og han grep tak i henne og holdt henne som i en saks.
De bar den sprellende, kjempende jenta mellom seg bort til galgen. Hun fikk satt inn et velrettet spark mot kirketjenerens ømmeste punkt, og han krøket seg sammen. Men den andre var sterk og holdt armene hennes fast med den ene armen sin. Med den andre holdt han så hardt han kunne i beina hennes. Hun bøyde seg bakover og skallet til ham så hun hørte at nesebeinet hans knakk, og han skrek av smerte og sinne. Han holdt på å miste henne, men kirketjeneren tok seg sammen i siste liten og kom ham til unnsetning.
Ikke en lyd skulle de få høre fra henne. Ikke et skrik. Men inni seg ba hun frenetisk: Naomhán Phádraig! Naomhán Phádraig! Sankt Patrick, Sankt Patrick, hjelp meg, hjelp meg! Jeg vet at du er her. Jeg merker at det er noen her … Jeg kan føle det … Hjelp meg!
Sammen løftet de to mennene den rasende jenta høyt opp og bar henne til galgen. Så la de løkken rundt halsen hennes.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Kiaras saga finnes som e-bok og lydbok.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
Om forfatteren:
Margit Sandemo (1924-2018) regnes som alle serieforfatteres «mor», og Sagaen om Isfolket er legendarisk. Bokseriene hennes er utgitt i mange land, og mer enn 37 millioner bøker fordelt på over 185 titler har i årenes løp blitt sendt ut fra trykkeriene.
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.