TONER FRA EN STILLE SKOG - GRATIS LESEUTDRAG!
I alle år har bygdefolket sett med mistro på Ane Solingen, kvinnen med de uvanlige øynene. Men sammen med kjæresten Hans har hun funnet lykken på en liten plass dypt inne i skogen. Etter at han omkommer i en ulykke og hun finner ut at hun venter barn, må hun inn til bygda for å få hjelp.
Møtet med sambygdingene blir bedre enn hun hadde fryktet. Særlig en prest møter henne med vennlighet. Han aner en musikalitet i henne og gir henne en spesiell gave. Et instrument hun umiddelbart kjenner en dragning mot. Hun finner trøst i musikken og får livsgleden tilbake. Nyter dagene og ser sønnen vokse til en frisk og glad gutt.
Så en dag rammer en ny ulykke den lille koieplassen. Denne gangen er det noe Ane kan gjøre; det vil kreve store endringer og enorm indre styrke – men hun er villig til å ofre alt for det viktigste i livet.
1
Det durte i ovnsplatene, men Ane la likevel inn flere kubber. Gikk fra vindu til vindu og stirret ut i tussmørket. Snart ville hun ikke kunne se skogen som omkranset rydningen. Hun trakk sjalet tettere om skuldrene. Hans hadde aldri vært så lenge borte fra koia.
Hun fingret med frynsene på sjalet. Krøllet trådene til en vase. Hun hadde bare ham, tømmerhoggeren og fangstmannen, han som ikke ville ha andre naboer enn grantrær og rovdyr. Om han ikke kom tilbake i morgen, måtte hun gå ut for å lete.
Stillheten var nærgående. Langsomt hvisket hun fram en bønn mens mørket utenfor ble tettere. Hun skuttet seg og hentet stoppesaker. Ville tette hullet i kofta hans mens hun ventet.
Noe slo hardt mot koieveggen. Et kort øyeblikk skjønte hun ikke hvorfor hun satt fullt påkledd i stolen, men så husket hun. I ett sprang var hun ved døra og rev den opp, forventningsfullt, men han var ikke der; bare høye graner som bøyde toppskuddene dypt i vinden, møtte henne.
Hånlige bukk i morgenlyset. I løpet av natten hadde været slått om, og mørke skyer drev innover skogen og opp mot fjellet. Lyden hun hadde hørt, var fra ljåskaftet som hang på veggen og dunket i kastene.
Hun gjorde seg fort ferdig med fjøsstellet. Smurte niste, pakket sekken og lukket døra stille etter seg da hun gikk ut. Skrittene var tunge, og myra sukket under støvlene. Hun vasset over bekker. Rundet trefall. Skrittet over stubber og jaget oppover brattene. Hun krysset et gammelt, lavkledd steingjerde og en gjengrodd hogstflate der en rusten kaffekjele syknet i et kjerr. Hans hadde ment å grave ned den kjelen.
Da hun nådde vidda, blåste det så kraftig at hun matte stå krokbøyd mens hun så ned på skogen. Den lille plassen der koia la, var gjemt mellom de tette granene, men om noen hadde fyrt i ovnen, ville hun ha sett røyk. Han var ikke kommet tilbake.
Hun drev seg selv videre. Oppover. Innover. Skogen var større og fjellet mindre enn hun husket, men alt var stort nok til å gjøre henne motløs. Og redd.
Hun stanset og snudde ryggen til vinden. Lukket øynene og hvilte et øyeblikk. Hans hadde sikkert tatt inn i fiskebua. Og selv om hun aldri hadde vært der, skulle hun nok finne den. Bak den store toppen. Hun måtte bare fortsette. Men uværshimmelen var en forræder som lurte henne med et dunkelt fargespill, og for sent skjønte hun at dagen alt var på hell. Det var ikke bare stormen som skapte et tidlig mørke.
«Hans!»
Stemmen sviktet. Hun hadde bare lyst til å sette seg ned og vente på morgenlyset, men fornuften drev henne videre. Rundt fjellet og forbi myrdrag. Hun var så liten i alt dette. Men akkurat da tankene raknet og hun holdt på å gi opp, snublet hun over en morenerygg og så det glimte i noe blankt.
Hun kastet seg ned på kne og forsøkte å samle vann med hendene, men det bare rant ut mellom fingrene med det samme. Så dyppet hun hele ansiktet ned i fiskevannet, og en brennende våt kulde rykket henne tilbake til virkeligheten. Hun måtte finne ly.
Mørket hadde gjemt det meste, og hun visste ikke i hvilken ende av vannet den lille bua lå. Kroppen var følelsesløs. Det blåste kaldt fra alle kanter, og hadde hun visst for sikkert at Hans ikke lenger var i live, ville hun ha lagt seg rett ned og bedt vinden om å ta henne også.
En stund ble hun stående og svaie. Stirret likegyldig framfor seg og glemte tiden. Men da de første regndråpene stakk mot huden, husket hun noe Hans pleide å si: Den dagen vi gir slipp på håpet, da er det hele over. Gleden. Styrken. Livet.
«Hans!»
Stemmen forsvant i mørket. Hun ante ikke hvor hun var, og hodet verket mens hun stavret seg videre.
Brått reiste noe stort og truende seg foran henne. En bjørn? Hun knep øynene sammen og ventet. Ville den slå, fikk den bare gjøre det. Men bjørnen rørte seg ikke, ruvet bare som en kjempe i mørket. Det var ikke noe dyr; det var bua.
«Om det er Gud eller en annen som leder meg, så takk.»
Hun visste ikke om hun snakket høyt, eller om hun bare tenkte. Hun visste heller ikke av at hun lirket ut låsepinnen og kom seg inn, men det gjorde hun. Det neste hun sanset, var at hun stod bøyd over grua og prøvde å rive av en fyrstikk mens hun strigråt. Fingrene ville ikke lystre, og mange fyrstikker brakk for det lyste opp i tørr never.
En liten dam av regnvann fra klærne trakk ned i jordgulvet og dannet en mørk flekk ved støvlene. Hun stirret lenge på den flekken for hun løste opp knuten i sjalet og hengte det gjennomvåte plagget til tørk. Hans var ikke her – men hun hadde reddet seg selv.
Sola gjemte seg bak et grått skydekke da hun kom ut tidlig neste morgen, men ikke et vindpust kruset vannet eller beveget de gule aksene som reiste seg trassig etter stormen. Hun grøsset da hun satte slåen for døra. Det var uhyggelig stille.
Langt borte blinket det i et nytt vann, men det kunne godt være en dagsmarsj dit, og hun trodde ikke at Hans hadde gått så langt. To ryper flakset støyende opp fra et kjerr. Med vingene bøyd i fine nedoverbuer seilte de mot ura på baksiden av det fjellet hun hadde rundet dagen før. Det var lettere å ta seg opp fra denne kanten, og kanskje gikk det en snarvei tvers over.
Blikket fulgte rypene, men hun klarte ikke lenger å skille fugl fra stein. Var det slik med Hans også? At han lå et sted der han gikk i ett med omgivelsene? Eller var han allerede på vei tilbake til koia? Hun ønsket så gjerne å tro det, men innerst inne visste hun at det ikke var slik. Hun visste det, på samme måte som rypemor vet det når ungen ikke vil overleve en plutselig frostnatt.
Snøen som lå på nakken av fjellet, var smeltevåt og sleip, og hun gled på glatte steiner på vei opp fjellsiden. Måtte ta korte skritt. Hele tiden passe på hvor hun satte foten.
«Hans!»
Flere ryper kaklet seg opp fra en stein og skremte henne, men ellers lå fjellet i doven høstdvale. Støvlene satte tydelige spor i det hvite dekket og lagde en skrå stripe mot himmelen. På det høyeste punktet, der en kjølig trekk tok tak i leggene, stanset hun og tørket svetten. Hun tvang seg ut på kanten av stupet. Så ned i avgrunnen og kjente suget i magen. Og svimmelheten. Det var ikke tegn til kjæresten noe sted. Så hadde han i hvert fall ikke ramlet utfor her.
Stien ned på andre siden løp i utydelige slynger over bratt berg, og hun måtte klatre baklengs nedover. Enkelte steder var tråkket bare en smal stripe, og langt der nede lå en truende steinur klar til å ta imot om hun snublet. Én gang kom hun borti en løs blokk som raste utfor og dro med seg en hale av småstein og sand. Det tok tid før raset traff ura. Skarpe steiner, overheng og utspring lå som våpen i fjellsiden, og hun angret på veivalget.
Så løsnet flere steiner, en sky av jord og grus gled utfor stupet, og Ane ble stående urørlig til støvet hadde lagt seg og alt ble stille igjen. Det var da hun så det. Fargen. Den skarpe blåfargen som lyste mellom steinblokkene langt der nede. Et tøystykke. Ultramarin, som fargen på skjerfet Hans pleide å ha rundt halsen.
Senere klarte hun ikke huske hvordan hun kom seg ned til ura. Ned til der kjæresten lå.
«Hans.»
Hun knelte. Med skjelvende fingre strøk hun over den kraftige neseryggen. Over skjeggstubbene og pannen. Huden var iskald. En rød stripe av størknet blod gikk fra tinningen og ned mot halsen. Jakka var gjennomtrukket av mørk væske. Einstøingen som for 18 år siden hadde åpnet koiedøra og tilbudt henne husvære.
Nummen stirret hun opp fjellsiden, skjønte hvor han hadde gått utfor. En smal berghylle gikk tvers over det mørke berget. Fallet hadde vært langt og stygt. Hun la hånden varsomt over øynene hans og kysset ham på pannen.
Hun satt lenge i ura, og hendene dirret da hun til slutt åpnet sekken og fant et ekstra sjal. Brettet det pent sammen og lirket det inn under kinnet hans.
«Du sover godt nå, Hans.»
Stein for stein begynte hun å bygge ham inn. Hver stein hun løftet, lagde en åpen revne i brystet hennes, men hun fortsatte, stanset bare en gang for å se opp mot himmelen. Bade ravn og ørn ville kretse grådig over ura om hun ikke klarte å gjemme kroppen godt nok. Og først da tussmørket kom snikende, rettet hun ryggen og så på graven hun hadde røyset. Neglene blødde, og hendene hadde dype sår, men hun var ferdig. Han lå trygt.
Tiden stod stille inne i koia. Utenfor lusket en slu jeger med hvit haletipp mens uglene stupte målrettet gjennom lufta. Alle på jakt etter føde. Måtte stagge sulten. Ville leve.
Ikke Ane. Først da morgenbrisen tok tak i grantoppene og ristet liv i skogen, reiste hun seg fra senga. Så ut på den mosedekte gropen i bakken etter rotvelta. Hver vår ble stedet dekket av et praktfullt blått teppe når skogfiolen blomstret, og de pleide ofte å sitte oppe til kveldshimmelen gikk i ett med fiolteppet. Hans og hun. Blåfargen, det ble deres farge. Enkelte kvelder drev en lett dis mellom trestammene og ut over blomstene, og i det slørete lyset innbilte hun seg at hun så alver som danset i blåskjæret. Alveroa. Det kalte hun stedet. I dag lå marken høstgul og naken.
Finklærne hang på en spiker bak soveromsdøra. Et mørkegrått skjørt med jakke som hørte til; hun brukte det bare når de hadde ærend hos handelsmannen. Det myke ullstoffet var nesten ikke slitt. For første gang siden konfirmasjonen måtte hun oppsøke presten, for Hans skulle i vigslet jord.
Det var tidlig på dagen, før solrenning, og stille på tunet. Ingen tiggende lavskriker eller støyende nøtteskriker var frampå da hun forsikret seg om at fjøsdøra var godt lukket. Kuene, som var høstbære og uten melk, fikk klare seg alene i fjøset til hun var tilbake. En halv dagsmarsj brukte hun til kirkebygda, og det ble god tid til tankeflukt. Mens hun gikk gjennom tett skog, mintes hun den dagen hun kom til Storvelta for første gang. Det var sekstenårsdagen, tanten hadde rakt henne en ferdigpakket sekk og bedt henne flytte. De hadde fødd lenge nok på henne.
I tolv år hadde hun stelt i den gamle malerboligen. Hun var først oppe om morgenen og la i ovnen. Stelte i fjøset og lagde mat. Redde senger og kokte tøy, sydde gardiner og dynetrekk i kveldslyset, og vasket så det luktet rent i alle rom. Det hendte at tanten snakket til henne, men onkelen hadde knapt vekslet ord med henne i løpet av alle disse årene. Den største gleden hun hadde, var tantens piano som hun snek seg til å spille på når huset var tomt. Tonene klang i henne lenge etter at hun la lokket forsiktig ned og fortsatte husarbeidet.
Regnet dagen i forveien hadde fylt småbekkene som krysset stien. Hun løftet skjørtet og hoppet over, langet ut over rotter og rundt tuer, merket ikke at hun økte farten, men da hun kom til den gjengrodde kjerreveien som førte inn til et gammelt hogstfelt, var hun halvveis til hovedveien, og det var fortsatt tidlig morgen.
Sekstenårsdagen. Hun hadde ikke vært forberedt. Stod der uten tak over hodet og ante ikke hvor hun kunne søke huspost eller få en seng å sove i. Hadde ingen andre. I en tilstand av sjokk og sinne hadde hun gått. Bort fra bebyggelsen. Inn i skogen. Visste ikke hvor hun skulle, men hun hadde fulgt en sti, og tenkte vel at den endte et sted. Etter en hel dag på vandring åpnet skogen seg. Den grønneste og luneste plassen i verden lå badet i kveldssola foran henne, og hjertet ble for lite.
Da stod Hans der og tilbød henne å overnatte i koia si. Det var sånn det begynte. Nå gikk hun her igjen, motsatt vei. Mot alt det hun ville vekk fra den gangen.
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Boken finnes både som papirbok, e-bok og lydbok.
FLERE BØKER AV LAILA BRENDEN:
FJELLROSER
De foreldreløse søstrene Anna og Rise har vokst opp i fjellheimen og er overbevist om at de kan klare alt - så lenge de har hverandre.
Det er midtvinters i 1860, og Anna og Rise har akkurat fulgt moren til graven. Vel hjemme på den lille fjellgården får de besøk av storbonden på Torgilstad Øvre. Han har sine egne planer for søstrene ...
HANNAH
Ved foten av svartfjellet ligger gården Rudningen, høyt og fritt med utsyn over Hemsedal. Der bor den vakre Hannah, godseierdatter fra Danmark, med ektemannen Engebret. De møttes da hun var ung og troskyldig og trodde kjærligheten ville vare evig. Året er 1826, og Hannah er alene på gården da uværet bryter løs. Midt i stormen dukker en fremmed opp - en mystisk danske med intense blå øyne og varme hender. Møtet forandrer Hannah for alltid, og hverdagen med den brutale husbonden blir vanskeligere å holde ut enn noensinne. Så rammer tragedien Hannahs lille familie. For å komme unna sorgen reiser hun tilbake til barndomshjemmet for en tid - men langt fra alle setter pris på at den rettmessige arvingen kommer på besøk ...
Laila Brenden (f. 1956) har hatt enorm suksess med sine historiske romanserier fra Hemsedal og Gudbrandsdalen, og utgir i 2019 romanen Toner fra en stille skog, som er første bind i en trilogi. Brenden har tidligere jobbet som lærer og redaktør og har også skrevet flere faktabøker. Hun er fra Oslo og bor nå på Jessheim.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.