LES UTDRAG FRA DEN FØRSTE BOKEN I TRØNDERROSER

En historie om ekte søskenkjærlighet og kampen for tilhørighet 

Etter morens død forlater 17 år gamle Marie hjembygda for å bo sammen med søsteren, Oline, som arbeider hos en kjøpmannsfamilie i Trondhjem. Når hun kommer dit, viser det seg imidlertid at Oline ble kastet på gaten for flere måneder siden. Ingen vil fortelle Marie hvorfor, og ingen vet hvor søsteren hennes befinner seg nå. Når hun så begynner å lete, ender hun opp med å bli arrestert av en vekter og sendt til tukthuset …

1

Søgaden, Trondhjem, april 1767

− Men så se deg for, da! Stå her og kope midt i gaten som en annen tåpe! Er du ikke riktig klok? Kjørekaren hyttet rasende med neven.

                Marie skvatt til siden og unngikk så vidt å bli rent ned av hesten. Hun lente seg inn mot veggen og ble stående med lukkede øyne og hive etter pusten til hjertet hadde roet seg. Hva var det hun holdt på med? Du må passe deg, skjente hun taust på seg selv. Trondhjem er overhodet ikke som den lille bygda i Aafjord.

                Etter å ha spurt seg litt for hadde hun til slutt funnet fram til den riktige bygården i Søgaden, og var blitt stående og betrakte den staselige fasaden helt himmelfallen. Den var så mye vakrere enn hun hadde sett for seg. Tømmerhuset var malt i en lys sandfarge, med en mørkere nyanse på listverket rundt vinduene, og tungt, mørkt stoff hang på innsiden av vindusglassene, helt ulikt noe hun tidligere hadde sett. Tenk at søsteren hennes hadde lyktes i å få seg tjeneste i et så flott hus! En kjøpmannsgård!

                Så tok hun seg sammen og trakk pusten langsomt inn. Det var så vidt gått et år siden søsteren hadde dratt inn til byen, og de hadde ikke hørt fra henne på aldri så lenge. Verken Marie eller Oline var skrivekyndige, men søsteren hadde sendt noen ord hjemover når hun støtte på kjentfolk. Men det begynte å bli lenge siden … Da moren litt tidligere på året hadde dødd brått, var det blitt sendt bud etter Oline, men de hadde ikke fått noe svar tilbake, og søsteren hadde heller ikke kommet til begravelsen.

                Marie svelget tungt. Både hun og søsteren hadde vært svært knyttet til moren, så det at Oline ikke hadde gitt lyd fra seg, stemte ikke. Om hun ikke fikk fri fra tjenesten til å reise hjem, burde hun i det minste ha gitt beskjed. Søsteren kunne vel ikke ha blitt alvorlig syk? Uroen i magen vokste seg større ved tanken på at noe kunne ha tilstøtt Oline, men samtidig … Hvis det virkelig hadde vært noe galt fatt, ville vel folket hun tjente hos, sørget for å gi beskjed til familien? Men å grave seg ned i vonde tanker ga henne i alle fall ikke noen svar, og det var svar hun var ute etter denne aprildagen. Det var derfor hun hadde reist inn til byen – for å finne Oline.

                Marie lot hånden gli over det rødblonde håret. Noen små lokker hadde forvillet seg ut av det som tidligere på dagen hadde vært en sirlig flette, og ferden over sjøen hadde fått det til å kruse seg. Tenk at hun hadde fått oppleve å reise med båt! Læstabåten hun hadde tigget seg skyss med, hadde hatt god bør, og da de seilte inn i selve Trondhjemsfjorden, hadde vinden stått friskt fra nordvest. Med boblende fryd hadde hun betraktet de hvite bølgetoppene mens byen raskt vokste fram foran henne. Men så snart hun hadde fast jord under føttene, hadde det bare vært én ting som sto i hodet på henne: å møte Oline igjen.

                Marie fulgte husveggen bortover til inngangspartiet, før hun løftet opp skjørtet og steg opp de fire steintrinnene foran hoveddøren. Bare tanken på å banke på fikk henne til å føle seg uvel, men hun var nødt til å finne ut hvorfor Oline ikke hadde gitt lyd fra seg.

                Hun skulle til å banke på døren med de forseggjorte karmene, men skvatt plutselig til og nærmest rykket hånden til seg igjen. Hva var det hun holdt på med? Varmen skjøt opp i kinnene på henne, og hun kunne ikke komme seg fort nok bort fra ytterdøren. Duknakket og med brennende kinn småløp hun ned trappetrinnene og videre inn gjennom portåpningen like ved. Den fremmede kjørekaren hadde kalt henne en tåpe, og det var tydeligvis akkurat det hun var. Hun hadde nær skjemt seg fullstendig ut som det første hun gjorde!

                Inne i bakgården kikket hun seg rundt og kunne lettet fastslå at det ikke var noen andre der ute. Det var ille nok at de som for gatelangs, kanskje hadde fått med seg fadesen hennes, om ikke gårdens egne folk også skulle få noe å le av.

                Håndflatene var klamme, og hun tørket som snarest av dem på skjørtet. Så løftet hun hånden på nytt og banket på den betydelig enklere døren i fløybygningen – en inngangsdør som var ment for folk som henne.

                En hest vrinsket lavt fra det hun antok var stallen, men det kom ikke en lyd fra hovedbygningen. Hva gjorde husets folk på denne tiden, tro? Kanskje det var middagstid for finfolket? Eller spiste de til helt andre tider her inne i byen enn de gjorde hjemme hos Marie?

                Hun kakket på nok en gang og skvatt til da døren like etter ble slått vidt opp. En høyreist kvinne kom til syne i døråpningen, og et spisst ansikt stirret ufravendt ned på henne under en lys kyse.

                − Ja, hva er det du vil? De tettsittende øynene gransket Marie i noe som føltes som en evighet.

                Marie krympet seg og kastet et raskt blikk nedover seg selv. Men om kvinnen dømte henne ut fra klesdrakten hennes, visste hun at hun ikke hadde noe å skjemmes over. Hun var ingen tiggerske eller legdekjerring og hadde tross alt en god grunn for å banke på: å få snakke med søsteren.

                Hun neide og trakk pusten. − Si… signe dagen. Stemmen røpet uroen i henne, og hun ble var at hun knuget fingrene hardt rundt knyttet hun holdt foran seg.

                Kvinnens blikk gled ned til knyttet, og de lyse brynene spisset seg. − Skal du selge noe? Er det derfor du står her? For vi kjøper ikke ved dørene her i huset, bare så du vet det! Utenpå kjolen hadde hun på seg et omfangsrikt, snøhvitt forkle, som dekket både bryst og skjørt. Kanskje hun var kokke i huset? Eller het det noe annet og finere her i byen? Husjomfru, kanskje? Nå la hun hånden på håndtaket for å lukke døren.

                − Nei, vent! Marie tok et raskt skritt fram. – Beklager så mye, men jeg leter etter Oline Iversdatter. Søsteren min.

                − Oline, sier du?

                − Oline Iversdatter, ja. Fra Aafjorden.

                − Å, henne. Kvinnens lepper ble til to smale streker. − Den tøtta er ikke her i huset lenger. Det burde vel du vite, om du er søsteren hennes?

                Marie så uforstående på henne. Hun måtte ha hørt feil, for det den eldre kvinnen sa, ga jo ingen mening. Oline hadde vært fast bestemt på å få seg tjeneste i stiftsstaden og hadde vært overlykkelig da hun hadde fått innpass i et hus i Søgaden. − Hun dro inn til byen i fjor høst, og vi fikk vite at hun hadde fått tjeneste i kjøpmannsgården til familien Graff. Ja, for jeg har vel kommet til riktig hus? Lettelsen rislet gjennom henne ved tanken på at hun kunne ha banket på feil dør. Da var det jo ikke noe rart at det ikke fantes noen Oline her. Det var nok slik det hang sammen.

                − Oline Iversdatter er ikke i tjeneste hos oss lenger, og godt er det, sa kvinnen bestemt og gjorde på nytt tegn til å ville lukke døren.

                Så hadde hun altså ikke hørt feil likevel. Grepet om knyttet ble enda strammere mens Marie forsøkte å finne noen mening i at søsteren hadde forlatt tjenesten. Oline hadde jo ikke kommet hjem igjen, så da måtte hun vel være i byen fortsatt? Men hvor? Og hva var det som hadde hendt? Uroen spredde seg utover i magen og fikk ordene til å fly over tungen. − Nei, men vent! Ikke lukk igjen, vær så snill! Jeg har kommet helt fra Aafjorden for å snakke med henne. Moren vår er død, og hun er den eneste jeg har igjen. Kan De i det minste fortelle meg hvor jeg kan finne henne? Hun har vel fått tjeneste et annet sted i byen?

                Kokka slapp ut et fnys og satte hendene hardt i siden. − Jeg kunne nok ha fortalt deg mye, jeg, men jeg skal spare deg for skammen. Kan hende er du av en helt annen støpning enn søsteren din. At hun ikke var ønsket her i huset lenger, kunne hun i alle fall for selv, såpass kan jeg si deg. Hun trakk pusten brått, og de hissige rynkene rundt øynene ble borte. − Hør nå her, jente. Det er mange måneder siden søsteren din forlot oss, og det er ingen her i huset som har sett henne siden. Du blir nødt til å spørre deg for, og kanskje du har hellet med deg. Men har du vettet i behold, slår du deg ikke til i byen om du ikke finner henne. Da reiser du rett hjem igjen før det går med deg som med den

godeste Oline. Bylivet er ikke for alle. Hun tok etter dørklinken på ny. − Og nå må jeg gå. Jeg har ikke tid til å stå her og kaste bort tiden.

                Denne gangen ble døren lukket helt igjen.

Det er mange måneder siden hun forlot oss …

                Kvinnens ord surret rundt og rundt i Maries hode. Oline hadde altså mistet den fine tjenesten i kjøpmannsgården, uten å ha gitt beskjed om det til henne. Men hvorfor? Og hva var det søsteren hadde gjort? Det var noe som hun kunne for selv, hadde kvinnen sagt. Hadde hun brakt skam over seg selv? Skjemt seg ut på noe vis?

                Marie gløttet opp på de mange vinduene i hovedbygningen, med pent utskårne karmer og med alskens pynt og rikdom innenfor. Å få innpass i et slikt hus med så mange fine ting og uante kostbarheter … Oline kunne vel aldri ha falt for fristelsen til å stjele noe? Det isnet i henne bare ved tanken. Nei, det kunne hun ikke få seg til å tro. Oline var ikke sånn. Tyveri var en styggelig synd og et brudd på et av de hellige budene. Man kunne nok si mye om den eldre søsteren hennes, men noen tyv var hun så visst ikke! Og hadde hun blitt tatt i å stjele i finhuset, ville jo den eldre kvinnen ha visst hvor Oline var: i arresten eller tukthuset …

                Marie trakk storsjalet tettere rundt seg. Ettermiddagssolen rakk ikke ned her inne ved husveggen, og det ble kjølig å stå i ro i lengden. Om hun hadde tolket værtegnene riktig, lå det også regn i luften. Uansett kunne hun ikke gi seg til her i bakgården. Søsteren var ikke i dette huset lenger. Nei, hun måtte spørre seg for i byen. Men hvor skulle hun gjøre av seg om hun ikke fant Oline?

                Da hun reiste inn til Trondhjem, hadde hun vært så sikker på å finne søsteren at hun ikke hadde tenkt på noe annet. Hun kjente seg med ett kvalm. Her i byen var hun en fremmed, uten kjentfolk å støtte seg til om hun skulle råke ut for vanskeligheter. Om søsteren hadde vært der, ville hun ha ordnet med husvære for henne for natten, om hun ikke hadde fått lov til å dele seng med søsteren.

                Uansett kunne hun ikke gi seg til her i bakgården, gjentok hun stille for seg selv. Hun gikk ut gjennom portåpningen og ble stående og se seg om mens hun prøvde å bestemme seg for hva hun skulle gjøre.

                Et par unggutter sprang hoiende forbi henne etter en raggete løshund og forsvant nedover vollen mot bryggerekka langs elva.

                – Det kommer til å ordne seg, sa hun lavmælt til seg selv. Men føttene var tunge da hun nølende begynte å gå nordover mot Brattøra, der skysskaren hadde fortalt at det skulle ligge et vertshus. Om noen timer ville byen langsomt gå til ro, så hun ble nødt til å finne seg et sted å ta inn. Å traske gatelangs utover kvelden og natten våget hun ikke, og selv om hun forsøkte å holde

fast i håpet om en snarlig gjenforening, var det ikke å vente at hun skulle ha hellet med seg allerede samme kveld. Men om hun fikk seg en god natts søvn, ville alt forhåpentlig se lysere ut neste morgen. Trondhjem var riktignok en stor by, men noen måtte da vite hvor Oline hadde tatt veien.

                Marie kastet et siste blikk på den staselige kjøpmannsgården. I det lysmalte, fine huset var det ikke noe mer å hente. Hun sukket. Ingenting var blitt slik hun hadde forestilt seg. Oline var forsvunnet, og hun var mutters alene i en fremmed by.

                Det virket så uendelig lenge siden hun og Oline hadde sittet foran låven hjemme og delt tanker og spunnet drømmespinn om framtiden – en framtid som gikk forskjellige veier. Lovnaden om at de alltid ville ha hverandre, var det eneste håndfaste hun hadde å klamre seg til nå. Hun måtte finne Oline! Ting ville nok aldri bli som før igjen. Hun var da ikke så toskete at hun ikke skjønte det. Men om de bare fikk være sammen, ville nok det meste ordne seg på et vis.

Ønsker du å abonnere på Trønderroser? Gå inn på:

https://www.bladkompaniet.no/Tr%C3%B8nderroser,-abonnement/I9788284136035

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

(Foto: Ingunn Molden Grøntvedt)

Tone Lilleenget By (f. 1985) er oppvokst i Åfjord, men bor i dag i Trondheim med mann og to hunder. Hun drev bokbloggen Tones bokside i flere år, og har også vært bokanmelder. Hun har en bachelorgrad i allmenn litteraturvitenskap og har studert historie. Tone vant Bladkompaniets skrivekonkurranse i 2016. Trønderroser er hennes første serieroman.

Følg Tone på hennes forfatterside på Facebook.