LES UTDRAG FRA FØRSTE BOK I REDERIET!

(Illustrasjon og design: Ken Jeremiassen / Aurora Borealis AS)

Prolog

Flosterøya, mai 1891

Elena Engene løp gjennom skogen. En tykk kveldståke seg inn fra havet. Snart ville det være helt mørkt, og hun var ikke kjent her på østsiden av øya. Hun stoppet et øyeblikk, snudde seg og kikket etter forfølgeren. Han var ingensteds å se, men hun visste at han var etter henne. Hvorfor kunne han ikke bare la henne være i fred? Hun skuttet seg. Svetten fikk henne til å fryse i den rå kveldsluften. Hun kunne ikke bli stående for lenge, men hvor skulle hun gjøre av seg? Ingen steder virket trygge. Ingenting på denne øya hadde vært som hun trodde.

Det ble stadig vanskeligere å se. Elena løp nedover en slak skråning, holdt på å skli på en sleip rot, men holdt seg på beina. Det buldret i det fjerne. Mørke skyer lovet regn og tordenvær. Det var bare det som manglet, tenkte hun oppgitt.

Hun kom til en liten lysning i skogen, og stoppet og lyttet igjen. Det eneste som brøt stillheten, var hennes egen pust. Hun var sliten, men kunne ikke bry seg om det nå. Det viktigste var å komme seg i sikkerhet. Hun rettet seg opp og fikk til sin forferdelse øye på mannen inne blant trestammene. Hvordan hadde han klart å komme så nær uten at hun verken hadde sett eller hørt ham? Hun myste mot klyngen av trær. Mannen sto helt stille, som en jeger som iakttar byttet.

Elena tok et skritt bakover. – Hva vil du? Stemmen var bare et gråtkvalt hvin. Hun fikk ikke noe svar.

Skikkelsen rørte seg fortsatt ikke, og det var da hun skjønte det. Det var ikke noe menneske. Bare en stor, kuleformet utvekst på et tre. En rirkule. I gamle dager hadde slike kuler blitt brukt til å lage boller og kar av. Hun pustet lettet ut. Det fallende mørket og redselen hennes fordreide omgivelsene. Nå måtte hun ta seg sammen. Han skulle ikke få tak i henne.

Elena kom ut av skogen og kikket utover det opprørte havet. Utover holmer og skjær hun ikke kunne navnet på. Hun skyndte seg videre så raskt det sleipe svaberget tillot. Hundrevis av små strandsnegler klamret seg fast til berget mens de ventet på høyvannet. Elena var livredd for å skli og slå seg helseløs, men frykten for forfølgeren var sterkere.

Snart ville det være helt mørkt. Hun måtte komme seg tilbake igjen – og i trygghet. En liten sti dukket opp foran henne, men hun hadde bare tatt et par skritt da det knakk i en kvist. Hun så opp. Han sto på stien foran henne. Det var bare noen få meter mellom dem. Elena svelget. Hun var fanget.

I den ene neven hadde han en sylspiss trenagle, like lang som en forskjærkniv. Et farlig våpen, og hun hadde ingenting å forsvare seg med.

– Vær så snill, tryglet hun. – Ikke gjør meg noe. Jeg … jeg skal gjøre alt du ber om.

Han kom mot henne og hevet armen, klar til hugg. Elena bråsnudde og løp tilbake over svaberget. Vinden ulte rundt ørene hennes. Et lynglimt flerret himmelen, tett etterfulgt av et voldsomt drønn. Det var som om hele verden ristet.

Hun skrek og skled på det sleipe berget, men kom seg raskt opp igjen og fortsatte videre. Hun syntes hun hørte raske skritt rett bak seg nå. Et nytt lynglimt lyste opp himmelen. Det gikk lukt ned i havet, og Elena fikk øye på en annen skikkelse der ute i mørket. Noe langt skumlere enn forfølgeren. Hun glippet med øynene og skjøv håret vekk fra ansiktet. Det kunne ikke stemme.

Forfølgeren hadde tatt henne igjen og prøvde å rive tak i henne, men Elena bykset unna. Begge falt. Elena rakk ikke å ta seg for. Hun slo hodet mot svaberget, skrek av smerte, og skled i rasende fart nedover mot sjøen.

Vannet var iskaldt, og et øyeblikk klarte hun ikke å tenke klart. Hun prøvde å gripe tak i noe, finne feste, men fjellet var oljeglatt, og tangkvastene slet hun bare løs.

– Hjelp! ropte hun. – Hjelp meg!

Dønningene slo hardt mot land, og Elena ble viljeløst kastet frem og tilbake. Hun tenkte på livet. Ikke på døden. Bare livet. Alt det hun ikke hadde opplevd. Hun var ikke klar til å gi slipp. Hun ville leve!

I det samme svelget hun en munnfull saltvann. Hun hostet og harket og prøvde å få igjen pusten, men bølgene trakk henne stadig under. Hun gispet etter luft og åpnet munnen på vidt gap. Igjen ropte hun etter hjelp, men ikke en lyd unnslapp henne. Kreftene hennes svant sakte hen. Hun var iskald og utmattet. Forfølgeren var borte.

Gjennom havsprøyten så hun en båt på vei mot henne, eller var det bare en ny dønning? Hun var ikke sikker. Så skimtet hun en skikkelse, med skinnfrakk og hatt. På hendene hadde han et par gamle hansker. Han hevet den ene hånden og vinket til henne, som om han vinket på en gammel venn.

Elenas tanker gikk til familien, som hun var så glad i. Til moren, som kanskje satt hjemme i godstolen med strikketøyet nå. Til brødrene, som alle var sjømenn. Hun så dem for seg, der de sto til rors eller klatret i riggen. Hun ville så gjerne si farvel til dem, men det var for sent. Da den neste bølgen skylte over henne, lukket hun øynene og lot seg drive av sted.

1

Arendal, august 1891

Louise Larsen ankom Arendal med hest og kjerre. Rutebåten fra Kristiania hadde fått maskintrøbbel underveis, og det var med nød og neppe de hadde klart å komme seg til kai. Hun hadde heldigvis fått sendt et telegram til sin nye arbeidsgiver og varslet om at hun måtte ta landeveien fatt det siste stykket.

Det var første gang hun hadde satt sine bein i disse traktene, og da hun steg ut av vognen, ble hun møtt av en vrimmel av mennesker og dyr. Og så mye lyd. Høner som kaklet iltert, grisunger som hvinte i kassene sine, sauer som brekte, og torghandlere som ropte og skrek i munnen på hverandre. Kusken løftet ned kofferten og satte den foran henne på gaten.

I reiseanvisningen Louise hadde fått, sto det at en dreng skulle møte henne og følge henne til bestemmelsesstedet. Hun håpet at han hadde fått beskjed om endringen i planene, men ingen så ut til å vente på henne.

Et par unggutter kom bort og tilbød henne varene sine. – Gulrøtter og reddiker. Ti øre bunten. Byens beste og billigste grønnsaker.

Hun ristet på hodet og viftet dem myndig vekk. Kusken sendte av gårde en saftig skråklyse mot fortauskanten, og Louise grøsset. – Kan du si meg hvor langt det er til Dypvåg herred?

Kusken klødde seg i skjegget og trakk på skuldrene. – Det spørs hvor du skal, frøken. Det er et ganske stort område.

Hun tok opp en liten notatbok fra portemoneen og bladde frem til riktig ark. – Flosterøya.

– Å ja. Kusken nikket for seg selv. – Det går rutebåt dit. Øya ligger omtrent midt mellom Arendal og Tvedestrand.

– Når går så denne rutebåten?

Kusken glodde dumt på henne. – Det vet jeg ikke, frøken. Jeg tar meg av hestene mine. Båter overlater jeg til andre. Kommer det ingen og møter deg?

– Jo, det skulle komme en dreng, men …

– Slapp av. Han kommer nok.

Louise sukket og lot blikket vandre over byens hustak. En kråke og en måke bakset støyende på et møne. Det så ut som de sloss omen liten fiskeskrott.

Noen minutter senere kom endelig en ung gutt bort til henne. Han var kledd i vadmelsbukse, bomullsskjorte og en mørk vest. På hodet hadde han en filthatt. Han nikket kort til kusken, før han bukket dypt for Louise.

– Frøken Larsen? Han så spørrende på henne.

– Jeg er Thanas Ottesen, og jeg arbeider for reder Olsen. Hvis du blir med meg, skal jeg vise deg veien til båten vi skal ta til Flosterøya.

– Takk, du kan begynne med å ta kofferten min.

– Skal bli.

Mens Thanas tok hånd om kofferten, som inneholdt alt hun eide her i livet, lot Louise seg nok en gang fengsle av den hektiske torghandelen.

– Det er et flott torg dere har her, sa hun og smilte til drengen. – En hyggelig by også. For meg ser alt så … Hun lette etter ordet. – Ja, så nytt ut.

– Det er nytt. Sommeren 1868 tok et av husene her på torget fyr – ja, huset sto der slakteren har boden sin i dag. Thanas pekte. – Brannen kom ut av kontroll og slukte nittifire hus.

– Det høres da fryktelig ut!

– Det var det også. Bare kvartalet ved Tyholmen, ytterst mot byfjorden, og noen få andre hus ble spart. Rett bak deg, oppe i heia, ser du et lite vakttårn. Det står en kanon på utsiden, og dersom vakten ser mistenkelig røyk, fyrer han av noen kraftige skudd med løskrutt slik at alle i byen blir varslet om brannfaren. Byborgerne sover nok litt tryggere når de vet at noen passer på.

Louise skottet opp på vakttårnet og nikket for seg selv.

Thanas kikket spørrende på henne. – Skal vi gå ned til havnen?

– Ja. Hun lot ham gå først og fulgte etter. Mylderet av båter og mennesker som møtte dem, var som det pleide i havner. Noen unge gutter klatret i riggen på ei stor seilskute, og Louise gispet da en av dem så ut til å miste taket. Men han hentet seg heldigvis inn igjen med den andre hånden og fortsatte oppover. Hun visste bedre enn mange hvilken prestasjon det var å klatre til topps i riggen.

Thanas nikket mot en lang rekke av murhus. – Dette er Langbrygga. Etter brannen ble det bestemt at alle nybygg skulle oppføres i mur eller murstein, slik som her. Vi har hatt nok bybranner nå. Det ser kanskje litt rart ut med så rette gater og så stor avstand mellom husene, men både tyske og danske arkitekter og håndverkere har vært med på å bygge opp igjen byen. Det er visstnok slik det gjøres i utlandet.

Rutebåten lå ved brygga og ventet. Lyngør sto det med store bokstaver på dekkshuset.

– Jeg går og setter meg i salongen, sa Louise.

Thanas nikket. – Jeg snakker litt med maskinisten imens. Han er en god venn av meg.

Da båten etter en stund tøffet utover fjorden, gikk Louise ut på dekket. Flere prammer og sjekter duppet i de svake bølgene. Noen hadde fiskesnøret ute, andre holdt på med en teine eller et garn. Plutselig hørte hun en fryktelig, skjærende hvining.

– Det høres ut som en jammerdal, men det er lyden av et sagbruk du hører, sa Thanas og stilte seg ved siden av henne.

– Å?

– Jeg så at du skvatt, men det er ingenting å være redd for. Thanas smilte skjevt. – Siden du kommer fra Kristiania, kjenner du kanskje ikke området. Skal jeg fortelle litt?

– Ja, gjerne, svarte Louise.

Thanas pekte fremover. – Der har du Tromøysundet. Vi skal følge det til vi har passert selve Tromøya. Det er den store øya på styrbord side.

Louise skottet over mot øya. Hun hadde trodd at det var en del av fastlandet, men var det altså ikke. – Hvor lang tid tar båtturen? spurte hun.

– Litt under to timer. Thanas ble stående ved rekka ved siden av henne. Han pekte og forklarte til de hadde lagt Tromøysundet bak seg, og båten satte kursen østover. – Der har du Flosterøya, sa han stolt og pekte babord.

Louise kikket nysgjerrig innover mot land. Flosterøya reiste seg bratt opp fra sjøen med skogkledde fjellknauser og glattskurte svaberg. Hun lot blikket gli over de grønnkledde åsene. Det var mye furuskog, og enkelte steder vokste trærne nesten ut til vannkanten.

Det var rikelig med knatter og knauser, holmer og skjær, men ikke mange hus å se. – Så det er her vi skal av?

Thanas ristet på hodet. – Øya er om lag åtte kvadratkilometer stor og nokså langstrakt. Vi skal lenger østover.

Først da båten tøffet inn den smale Kilsundfjorden, som skilte Tverdalsøya og Flosterøya, sa Thanas: – Nå er vi straks fremme.

Ikke lenge etter la båten til ved brygga. Louise var sliten etter den lange reisen, men det var fortsatt lenge til hun kunne legge seg i en seng og slappe ordentlig av. Hun var spent på hvor hun skulle innlosjeres. Det var en betydningsfull stilling hun hadde fått. Lærerinne på Sundet privatskole, somøyas mest bemidlede familier sto bak. Hun gledet seg til å ta fatt på arbeidet.

Thanas løftet kofferten hennes og ropte over skulderen: – Kommer du, frøken Larsen?

– Men hvor skal vi? spurte Louise undrende. Hun hadde trodd at de var fremme.

– Vi må ro det siste stykket. Skal jeg hjelpe deg opp i prammen?

Louise sukket. Hun fikk visst like godt venne seg til å sette sjøbein.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Tegn abonnement på Rederiet og få den første boken gratis. Gå inn på:

https://www.bladkompaniet.no/Rederiet,-Abonnement/I9788233404574

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

Foretrekker du å lese e-bøker, finner du Rederiet som e-bok her:

https://www.bladkompaniet.no/Kvinnene-ved-havet/I9788251696227

Øystein Antonsen (f. 1974) bor i barndomshjemmet i Flosta. Han er gift og har to barn. Helt fra barnsben av har han elsket å skrive historier. Rederiet er hans debut som serieromanforfatter.

Følg Øystein på Facebook:

https://www.facebook.com/%C3%98ystein-Antonsen-478611975662247